Sjef på CRO

Forrige uke var hele staben på CRO bortreist, og Lisbeth og Maria satt igjen med ansvaret for over 400 barn. Eller kanskje ikke helt alene likevel. Maria forteller litt om hvordan det gikk:

Morgenandakt på CRO: Det er alltid barna selv som leder lovsangen. Det er alltid noen som melder seg frivillig og de tar det på sparken hver gang.

Denne uka dro likesågodt hele CRO-staben på retreat, så da var det Maria, meg og de eldste guttene som var igjen for å drive skuta. Først fikk meg og Maria litt småpanikk når vi hørte dette, men det skulle vise seg at dette ikke var nødvendig. Det som er litt annerledes med elever her i Afrika (hvert fall de på CRO) enn de i Norge, er at når lærerne er borte så er de mye greiere enn til vanlig. Det vil si at vi kun har hatt en liten slåsskamp og nesten ingenting småkrangling, noe som vi er veldig godt fornøyd med. Mens det stort sett var de eldre guttene som sto for mat og vaskeorganiseringen hadde vi litt undervisningsopplegg for ungene og morgen- devotion med dem to av dagene. Den første dagen måtte alle opp å se i et speil på det aller mest verdifulle Gud har skapt. Og i dag kastet vi en bøtte med vann over meg for å illustrere hvordan Gud vasker bort alt det gale vi har gjort. Tror de synes det var gøy, men tror de fikk litt sjokk også ettersom andaktene ellers kun er ren lesing fra Bibelen. Ellers har vi lært dem hvordan man lager spå, hatt litt sportsprogram, tegnet tegninger til barn i Norge, lært noen kroppsdeler på engelsk og hatt litt geografi.

Les mer: En sørlending går ut i verda

Maria gjør seg noen tanker om hvordan det er å være lærer:

Egentlig e læreryrket (ette det lille eg har erfart) ganske givende. Ungene e kjempeinteresserte, og svare når eg spør di om ting å alt.. Eg hadde for eksempel ein “engelsktime” (-me følte me hadde hatt lit mye formgiving/leking så me kopierte engelsktimene di har her). Så då hadde me om deler på kroppen. Før de skulle tegna, skulle de sei ordene i kor. Eg fusst, åsså sko de repetera. Eg: haaand…
minst 60 unger: HAAAAND…! En kan bli litt maktsyke av sånnt

Les mer: MARIA's BLOGG

Berg-og-dal-bane med livet som innsats

Å kjøre buss i Uganda kan til tider være mer spennende enn man setter pris på. Kristin og Margrethe har vært i Kisoro med CHRISC i helga, og bussturen dit var en opplevelse:

Det er torsdag kveld, og klokka nærmer seg midnatt da bussen endelig er klar for avgang. På et vanlig dobbelsete på første rad sitter jeg, Margrethe og George som støpt. Klar for å tilbringe de neste 10 timene på bussen. Bussen snirkler seg ut av Kampala før den setter opp farten mot Kisoro. Denne bussjåføren er kjent for å kjøre fort, og det er tydeligvis ikke uten grunn. At dronningen ikke har Kisoro i planene merkes også på veien. Den har på ingen måte blitt prioritert i siste års oppussing. Det homper av gårde og det skjer ikke bare en gang at jeg letter fra setet. For å beskrive denne turen helt kort: Tivoli og berg og dal bane med livet som innsats! Men jeg blir snart vugget i søvn og våkner bare da tuta henger seg opp og når vi finner ut at vi har glemt konduktøren (hjelpefyren på bussen) Klokka 0700 våkner jeg opp, og det første jeg ser er et stup på utsiden av vinduet mitt. For å komme til Kisoro må man nemlig over et par fjell…

Les mer: Kristin i Uganda

A day in Santa Cruz

There are many tasks to be done at the Aldea in Santa Cruz. Ragnhild shares how a typical day is spent at Alalay:Alalay boys (Photo: Lena - På vei til Bolivia)

• Wakeup at 5.30am and hop in the shower, if there is water that blessed day.
• Then 6am you take a walk from the voluntaries’ cabaña to the cabaña for chicos pequinitos that I am in charge of. I have 6 boys from 2-5 years and they are adorable, when they sleep…Hehe … No just kidding I love theme, but they are monkeys and I am their favorite tree to claim on.
• From 6-7 it’s all about getting theme dressed and helping theme to wanna make their beds... Sounds so easy… but its not…
• Then we are ready for breakfast: 2 small breads and a cup of something disturbingly sweet. They call it tea; I call it sugar with water.
• Then its play time, and that means more monkey claiming on me
• Then from 9-11 they paint or make something that results in a lot of mess for me and the Educatora,
• Apoyo en cocina, that means that I go to the kitchen and help preparing Almuerzo/ lunch
• Then more play time until we eat at 2o’cloc; aroz con algun …that signifies rise with something, but the majority is rise. If you are lucky you get a chicken foot in you soup.
• PANADERIA; help making bread for the whole village/ La Aldea
• TV-time or playing in the cabaña de juego
• 6pm “Water splash” or showering of the 6 angels
• Cena or dinner is served 7pm and after that they go to bed

Then I take my leave around 8, stumble over to my cabaña and watch 1 or 2 episodes of “The OC” with Lena. We call that ” therapy and relaxing time”…

In between all of this are there a lot of punching, screaming, fighting and the constant calling for Hermana Aggie or Acky or something similar. But they are my boys now, Juan Carlos, Ruben, Brayan, Efraian, Ariel and Javier. And already they have put a mark on my heart.

The funniest thing that has happened so far is the time we went to a pool with all the kids in Cabaña E and F. 12 kids from 2-7 and 4 adults. On the way back we decided to take a taxi, and me and Lena thought we would take at least to taxis, but way pay for two when apparently you can fit 17 people in a car… yes it is proven you can put 5 adults and 12 kids in one car..

From: Aggie i Bolivia

Oppvask og kyllingføtter

Lena og Ragnhild har vært en stund i Santa Cruz og begynner så smått å finne seg til rette på Alalay. Både mat og arbeidsoppgaver kan være utfordrende:

De første ukene i barnelandsbyen har gått med til å lære navn og alle andre praktiske ting som gjelder ungene. Jeg har for eksempel lært at man må vite hvilken seng den enkelte sover i, for hvis ikke er det umulig å få de til å re den opp. Det er heller ikke nok å vite hvem som skal ta oppvasken, du må vite hvem det er også. Det gjelder ikke å gjette – for da lurer de deg bare og sier et helt annet navn! Hehe…

Dessuten har vi lært hvordan vi lager brød og sett hvordan man bruker det man har av kjøtt i maten. (Jeg fant en kyllingfot i suppa mi!!)

Les mer: Lena - På vei til Bolivia

Om å gå til legen i Lima

En av arbeidsoppgavene for jentene på senteret for tenåringsmødre i Lima er å ta med jentene på senteret til legen. Therese forteller om en liten tur til legesenteret, som endte med å ta 7 timer og kreve 24 underskrifter og 16 fingeravtrykk:

Det er ikke helt det samme systemet som i Norge man har her i Peru. Sist gang jeg var til legen hjemme, så bestilte jeg time på nettet, møtte opp 10 min før tiden, kom inn, ble undersøkt, dro. Skal man i tillegg ha noen medikamenter (vi er fortsatt i Norge) skriver legen ut resept, man drar på apoteket, betaler, får medisinen og drar hjem.

Her er det en litt annen praksis, la meg forklare.
Legesenteret åpnet klokka 7 i morges, derfor dro vi fra mødresenteret klokka litt over 6. Det tar 10 min, toppen et kvarter å komme seg dit, så vi var fremme litt over en halv time før det åpnet. Dette fordi vi måtte stille oss i kø, og foran oss i køen var det allerede rundt 40 personer. Da de åpnet dørene fikk alle en kølapp, og man satte seg ned på stolene inne og ventet til det ble sin tur til å registrere at man har tatt turen innom. Vi sto i køen for ”medicamentas”, altså medisiner. Når man registrerer seg, gjøres det i en luke der de har alle pasientjournalene i et arkivsystem, her er det ingenting digitalt.

Les mer: Therese i Peru

Bryllup og dala dala

Act Nowerne i Dar Es Salaam har gitt lyd fra seg igjen, og deler sine inntrykk om bryllupsfeiring og offentlig transport i Tanzania. Først ute er Sissil:

De siste dagene har vert hektiske. Paa loerdag var vi saa heldige aa bli invitert i brylupp. Det var fantastisk, og meget annerledes enn det jeg er vant til. Tradisjon paa tradisjon var paa programmet, jeg tok saa mange bilder at jeg ble stoel i fingrene. Masse mat, kaken for maten og maaaaasse drikke. Foreldrene til brugdommen overgav gaver til foreldrene til bruden (brudepris), noe jeg hadde trodd var ute av mote for lange tider siden.. (tydeligvis ikke) Gjestene danset frem gavene sine. Jeg og Solvaar ble presentert i mikrofonen som to hvite PRESTER og ble bedt om aa danse frem vaar gave. "UHELDIGVIS" hadde jeg og Solvaar diskret vert oppe aa levert vaar gave. Det hadde jo ikke vert noe annet i verden vi ville gjort mer, enn aa alene "danset" frem vaar simple vinflaske foran over 400 mennsker vi ikke kjente!

Les mer: AFRIKA

Solvor skildrer hvordan det er å ta buss i Dar Es Salaam:

Dala dala (Arkivfoto: Andreas Holm - Ett halvår i Tanzania)

Mellom skolebarn, forretningsmenn, ungdommer, en dame med hoener i veska, en mann med en svaer dunk med vann, svette kropper, store kropper og konduktoeren som har gitt opp aa samle inn penger for bussturen, staar ei blond mzungu. Hun begynner aa kjenne varmen og svetten paa kroppen. Armhulen til en mann befinner seg rett ved ansiktet, og mzunguen kan kjenne alle kroppene rundt seg. Selv om det er trangt og intimt finner jeg situasjonen sosialt og koselig. Vi gir hverandre smil, vennlige blikk, en liten morsom kommentar i ny og ned, og vi forsikrer oss at alle har det bra. Daladala'n beveger seg sakte men sikkert framover i morrasroesjet. Andre daladalar trenger seg paa for aa faa plass i koeen etter en busstopp. OY, det var centimeter fra vi kraesja!!

Les mer: Solvor`s blogg

Livet på Alalay

Johannes og Thor Haakon forteller litt om hva de gjør på Alalay i La Paz. Vi gir ordet til Thor Haakon først:

Valeria, en av jentene på cabañaen til Thor Haakon.

Man tøyser ikke med en landing på over 4000 meter. Kvalme og pusteproblemer. Vondt overalt egentlig. Men heldighvis kom vi oss fort ned i lavlandet, altså rundt 3000 meter. Og vi fikk et fint hus og et par gode senger. (Når jeg sier vi mener jeg seff meg og min teampartner Johannes). Uansett, neste dag våkner vi opp og utforsker huset hvor vi skal tilbringe helgene når vi ikke jobber på barnehjemmet. Huset er utrolig fint og her er alt vi trenger for å koble av i helgene, tv-kanaler, hushjelp, treningsrom og seff kola i masser! Og alle familier med 3 kjøleskap før 5 stjerner i min bok. Ser vi ut av vinduet har vi et storslått fjellandskap som jeg anbefaler alle å se! (Selv om det ikke er i nærheten av Bergen ofc)
[...]
Men til det som betyr noe, arbeidet for organisasjonen Alalay i Bolivia. Kort fortalt: De driver med forskjellige prosjekter knyttet opp mot arbeid med barn og ungdom. Da spesielt gatebarn i de største byene i Bolivia, La Paz og Santa Cruz. Det er i barnehjemmet i La Paz jeg jobber.

Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia

Over til Johannes:

På Al deaen (barnehjemmet), der vi jobber er vi 10 voluntører, et tall som er i stadig endring. Etter det vi vil kalle en heller likegyldig velkomst har vi nå god kontakt med de andre voluntørene, men sørger likevel over at chucknurrys tvillingbror som var med oss i arbeidet den første uken, nå har beveget seg videre på turen sin. Fra nå av er det bare spansk. Barna på barnehjemmet er delt opp i forskjellige cabanaer etter alder og kjønn. Både jeg og Thor Haakon jobber med den yngste gruppen, jeg med de 14 bråkete guttene og Thor med de snillestille 8 jentene. I cabanaene er det en educador som har ansvaret for ungene og så er det voluntører som hjelper til. I min cabana er vi tilsammen 4 voluntører, men idet de andre voluntørene jobber en uke av og en uke på, er jeg alene neste uke..

Les mer: Johannes på barnehjem

Et år på Hald Internasjonale Senter - Noe for deg?

go ... learn ... become - www.hald.no

De første dagene i Lima

Hanna og Therese har vært alene i Lima i litt over en uke. Hanna skriver om arbeidsoppgavene den første tiden på CEDETEP:Noen av jentene paa senteret med barna sine, kjempeflotte jenter:) Foto: Peru-Hanna:)

Tida har gått fort og nå har vi vært her i Lima i litt over en måned. For en uke siden skilte vi 8 lag, og Therese og jeg dro av gårde til Villa Maria del Triunfo og Centro para Madres Adolescentes. Etter å ha fylt veggen med bilder av venner og familie, Fader Vår på spansk og 3 heller mislykka japanske tegneseriefigurer, begynner jeg endelig å få en følelse av at dette er rommet vårt.

Vi hadde en ganske slakk start den første uka, da vi kun skulle observere. De neste 4 ukene skal vi se noen av de forskjellige sidene senteret jobber med. Det er ikke bare for tenåringsmødre, men det finnes ogsaa en førskole fra 3-5 år og Wawawasi, som er en slags barnehage for enda mindre barn. I tillegg er det da en psykologisk del, sosial service, ledelse og kontorarbeid. I løpet av november skal jeg innom 4 av disse områdene; førskolen med 3-åringene, Wawawasi, psykologi og sosial service. Denne uka har jeg vært og hjulpet til med 3-åringene. Det var utrolig koselig, men også enormt krevende. Er ikke bare bare med 9 treåringer som skal følges på do på en gang, når alle løper til hver sin kant. På toppen av det hele går alt på spansk. I Peru begynner man alt fra man er 3 år med hjemmelekser, det er en selvfølge. Ellers går undervisninga mye i å tegne, danse, synge og leke masse som i Norge.

Jeg har også fulgt en av mødrene, som er 15 år, til sykehuset for å besøke babyen sin som var syk. Selv satt jeg ute i gangen og venta 3 timer!! Har nå skjønt at ”et lite øyeblikk” i Peru vil si mellom 1 og 2 timer. Men liker allikevel aa vaere med. Mye av det arbeidet vi kommer til aa gjore gaar nettopp ut paa aa folge jentene til legen, sykehuset, osv. Ellers klarte vi med et nødskrik å komme oss hjem med 30 centimos for lite i busspenger. Foler det er godt aa komme igang, selvom den forste maaneden i Lima ogsaa var topp:-)

Fra Peru-Hanna:)

CHRISC-ledertrening og CHOGM

CHRISC hatt ledertrening denne helga, og Kristin og Margrethe har fått prøve seg som Frisbee-trenere. Hvordan det gikk, kan du lese nedenfor. Ellers er det store spørsmålet i Kampala for tiden: «Are you ready for CHOGM?» Hva som ligger bak denne mystiske bokstavkombinasjonen, kan du lese litt lenger nede på siden. Først går ordet til Kristin:

Foto: Ngenda Kampala

Frisbee trener Kristin og frisbee trener Margrethe hilser dere fra The national office in kampala! Denne helga har vi hatt Sports camp/ledertrening her i Kampala. Lokallagsledere fra de forskjellige distriktene var samlet på Kampalas svar på idrettsplassen heime. Her skulle de bli trent i forskjellige idretter og lære masse lurt som de skulle ta med seg tilbake til distriktene sine. Og det er her frisbee kommer inn i bildet. Hvorfor jeg av alle ting ble satt på den oppgaven, er vel like uforståelig som hvorfor jeg er CHRISC Uganda webside ansvarlig. Lista:”Ting Kristin ikke kan, men likevel gjør” forlenges hver dag. Men vi kom oss da gjennom helga med æren i behold, og det var 4 stolte menn som søndag kunne motta sin diplom for vel gjennomført frisbee kurs. Med 1 times ultimate spilling, 2 timer teori, og 6 timer lek.

Les mer: Kristin i Uganda!

Kanskje kommer dronningen ... Margrethe innvier oss i mysteriet:

CHOGM nærmer seg (The Commonwealth Heads of Governments Meeting). Om Kampala forblir "trygt" kommer dronning elisabeth neste veke. Det ingen tvil om at Kampala er trygt kjære mor, men dei kongelige veit å ta forhåndsregler, til tross for alle forberedelser som er blitt gjort. Blir så frustrert. Endelig får Uganda ein mulighet til å ha verdens auge retta mot seg, uten at grunnen er Amin eller LRA eller noe anna som kan fange interesse utafor kontinentet. Mye penger blir brukt til å bygge hoteller og til å lage fine veger fra flyplassen og til aktuelle områder der den kongelige kan tenkes å ferdes. Gateselgere er pent nødt til å flytte bisnissen sin utafor byen, og ellers er gatene i ferd med å renses for tiggere, boda bodaer, gamle biler og anna som kan ødelegge det bildet landet ønsker å gi. Politi og securitas har det travelt. Folket har fått sin advarsel om å holde seg heime dei dagene CHOGM varer, og til og med taxi-parkene (if their will be done) kommer nok til å se ganske uvanlig tomme ut i desse dager. Med andre ord, det Kampala eg har blitt kjent med den siste måneden kommer på ingen måter å ligne på det bildet dronning elisabeth kommer til å sitte igjen med.

Les mer: Ngenda Kampala

En prins, ei heks, en kondom og et HIV-virus ...

Dette var noen av ingrediensene da Anne Therese og Helene var med barna fra La Restinga på utflukt i helga. Helene forteller:

Paa lordag var Anne-Therse og jeg med paa en utflukt med ungene paa La Restinga med maal for dagen aa laere om prevensjon og seksuelt overforbare sykdommer samt aa ha det sosialt, spille fotball og bade. Klokka 08.00 satt vi og rundt 50 andre oss i en buss og dro. Ungene spilte musikk, var ivrige etter aa bade og provde aa faa mest mulig oppmerksomhet ved aa pille meg i ora.

Det var flere ulike gruppeoppgaver samt smaa foredrag innimellom med info rundt tema. Det var ogsaa ett dukketeater og jeg maa si det var en ny opplevelse med tanke paa at figurene som var med i stykket var en dronning, en prins, ei prinsesse, ei heks, en trollmann, en kondom og ett HIV-virus. Men det er ingen tvil om at dette er utrolig nyttig laere og kulturen her er mye mer aapen rundt sex og unger utforsker i veldig tidlig alder. Det er ogsaa mye prostitusjon og informasjon kan vaere med paa aa gjore ungene mer bevisste.

Les mer: ~ Helene a la selva ~

Fra Lima til La Paz til Santa Cruz

Lena og Ragnhild har ankommet Santa Cruz, men første stopp på veien fra Lima var La Paz i Bolivia, der Johannes og Thor Håkon skal jobbe. Lena deler sine inntrykk fra Alalay i La Paz:

La Paz var noe for seg selv, en by lang oppe i høyden. Byen strakte seg ut mellom høye fjelltopper og bakkene var brattere enn det bratteste jeg har sett – takket Gud for tyngdegrafen flere ganger! Vi fikk i løpet av dagene med høydesyke og trykkene hodepine fikk vi også et møte med Alalay, organisasjonen som har smeltet mitt hjerte. Måten de jobber på, og måten de tar i mot unger fra gata på er helt suveren. Oppbygningen fungerer på alle måter, og barna får mulighet til å komme seg vekk fra gata, alkohol, narkotika og alle andre vonde sirkler som gatelivet bringer med seg. Barna får så mange sjanser de vil, og først når de er ferdige med første og andre etappe kommer de til barnelandsbyen – eller aldeaen – for å igjen bo så å si i en familie. På denne måte lever barna i det de er klar for, med ansvar og forpliktelser som er i tråd med det nivået de er på. Slik lærer ikke barna hverandre uvaner, men hjelper hverandre heller til å hele tiden forbedre seg. I landsbyen er det lege, tannlege, psykolog og alt annet som et lite samfunn trenger, og her lever de samtidig som de lærer hvordan samfunnet fungerer. Alalay gjør mer enn å passe på ungene til de når alderen der de må klare seg selv – de lærer barna hvordan de skal klare seg i livet og hvordan man må jobbe for å leve et godt og trygt liv.

Nå er jeg endelig i Santa Cruz, der jeg skal leve og jobbe i 6 mnd. Byen som er våt, varm og ny, og som jeg er klar for å utforske til det ytterste. Men aller mest gleder meg til i morgen – da skal jeg endelig hilse på de ungene jeg skal være sammen med disse månedene, og se Aldeaen her i Santa Cruz. Føler meg virkelig klar for dette nå, og gleder meg til alt jeg kommer til å lære og oppleve mens jeg er her.

Les mer: Lena - På vei til Bolivia!

Samtidig, i Lima

Ikke alle Act Now-studentene har forlatt Lima. Therese og Hanna har blitt igjen, men store forandringer venter også dem. De har flyttet til et nytt sted, og nye arbeidsoppgaver venter på CEDETEP. Therese blogger om de første inntrykkene:

Vi ankom med all bagasjen vår, mye mer enn disse jentene kanskje noen gang har hatt eller vil få råd til. Deretter ble vi vist opp på rommet. To senger stod ferdig oppredde for oss, og det stod et glass med bomster med på hylla som står mellom sengene våre. Rommet er fylt med en lukt av noe fremmed, en blanding av forventning, innestengthet og kloakk. Annerledes. Ukjente lukter, et sterilt rom med lyse vegger, klesskap og et lite bad uten ordentlig dør. Dolokk er heller ikke å se. -Her skal jeg bo i et halvt år, tenkte jeg. Dette er hjemmet mitt de neste 6 månedene. Men dette er jo ikke hjemme, det er borte, tenker jeg også. Hjemme er Norge, det er der du hører hjemme. Tja, kanskje det, men ikke på en stund.

Så for å gjøre det beste ut av situasjonen, bestemte vi oss for at siden vi ikke kan dra hjem, så får hjem prege rommet vårt. Og derfor hengte vi opp masse bilder av venner og familie, og med diverse bibelvers og andre småting (vi tegnet bl.a. det norske flagget) innimellom på den ene veggen. Vi vurderer å gå til innkjøp av dolokk, og tar gjerne imot tips og tegninger til å fylle den andre veggen med.

Les mer: Therese i Peru

Life in Vennesla

Joshua has been at his practice place in Vennesla for some time now, and he shares som impressions from his work and his everyday life:

My first day in Vennesla was the most boring moments that I have ever experienced in life. The place was very quiet with few people in the centre and this made me ask myself questions where the people in this town? Have they got a party to attend and how many people live here? It looked like some place that have been attacked by rebels some few minutes before my arrival. On getting used to a place, life started changing in vennesla.Its no longer a boring place than when I just got here. I have managed to make new friends and this is through football, right now I have ten friends that I play football with and what a nice moments that we have after playing, we sit down to relax and talk together ourselves what we like doing I mean hobbies.
[...]
While in vennesla I go to Samkom School on Tuesdays, wednessdays and Thursdays. I teach English in grade five, six and seven and some time I teach about my country Uganda and tell them about Africa since Uganda is in Africa. The schools in Norway different from that in Uganda. the population in class is less than that of Uganda here 18 to 20 pupils in one class with two to three teachers managing the class but in Uganda you find more than hundred pupils in one tiny class room with some time one or two teachers managing the class.Another amazing thing is that children some time don’t respect teachers while the teacher is teaching.
[...]
We also work with mentally hand capped people and at fast I asked myself what I was going to do with this people, I was a bite scared since in Uganda, most hand capped people are left to move in town and be in garbage places. This made me ask person in charge of this place what type of work I was to do here. He told me that we actually don’t work I mean he said there was no work but the most important work here is to make this people happy, they need care just like any other person. What I learnt is that people like this should not be seen as useless people since they never wished to be like this they should be given respect, care and love but they should not be considered as useless people in the community like the way they are treated in my country Uganda. This is the most thing that I enjoy doing in my practise place is to be with this people talk to them and to bring smiles to their faces.

Read more: mukulu in ug

¡Iquitos!

Helene and Anne-Therese have arrived in Iquitos. Anne-Therese shares her first impressions:

Photo: ~ Helene a la selva ~

Yes, now we are in Iquitos. After a some hours delayed flight, we finally landed on sunday, and Dino and Joel met us on the airport. The poor guys had been waiting for four hours in the rain... Hace mucho calor aqui!I(it´s hot!) Tiday it has been 37 degrees, and it is getting warmer every day ( I still don´t know why it´s getting hotter, I thought it was raintime, but I still haven´t seen any rain). Helene and I have some hard times getting used to the heath, even when we are sitting and not doing anything we are soaking wet of sweat....all the time.
[...]
We´ve been to La Resting asome days now, and I it´s a very nice project! The kids are asking a lot of things, and the y laugh a lot when I don´t understand anything. I hope my spanish will be better after some time! We have been picking garbidge for them to use in different project at La Restinga. It was impressing to see all the houses of wood, when the lake gets really big, they use a boats between the houses.

Read more: Anne-Thereses blogg

Adios, Lima

Sør-Amerika-teamet er ferdige med språkkurset i Lima. Nå er tiden inne til å bryte opp, og reise til sine respektive praksissteder. Helene skriver:

etter 25 dager med iherdig tegning av palmer paa alt som finnes av papir og spansk boker skal jeg endelig dra til Iquitos. Tiden i Lima har bydd paa mange utfordringer for min del samtidig som jeg har blitt kjent med en helt fantastisk peruansk familie og faatt bo hos dem, blitt litt bedre kjent med prosjekter som Strommestiftelsen stotter og ogsaa blitt litt bedre i spansk. Hver onsdag har vi vaert og besokt ulike prosjekter og det har vaert veldig spennende. For eksempel gjor det inntrykk aa vaere med i en 1.klasse, hvor de fleste barna har blitt mishandlet paa ulike maater, aa ha tegne-konkuranse om barns rettigheter. Naa er jeg klar for Iquitos og la Restinga...

Les mer: ~ Helene a la selva ~

Møte med Rwanda

Omsider kommer også en oppdatering fra Act Now-erne i Rwanda. Åse Marie skriver om det første møtet med Kigali:

Det er helt utrolig og endelig være i Afrika, og det meste har stått til forventningene mine så langt. Kvinnene går kledd i fargerike kjoler med sjal på hodet, på annenhver kvinnerygg stikker en liten mørk afro opp fra et stramt klede, knyttet trygt om mammas midje. Her bæres fruktfat, kasser med brus og ryggsekker på hodet, skranglete taxi busser, fullstappa med mennesker frakter folk fra sted til sted over de humpete veiene.
[...]
Kigali er en svært ren og fin by, med gode hovedveier og relativt organisert trafikk i forhold til kaoset i Kampala. Byen er kanskje heller litt vanskelig å få overblikk over. Den har ikke noen bestemt bykjerne med hovedgater, forutenom et stort, sivilisert kjøpesenter hvor du får tak i det meste, og en travel taxi stasjon. Ellers er det gater med hus, små butikker, kirker, hoteller og restauranter litt overalt og om hverandre.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Oda forteller om hverdagen i Association Mwana Ukundwa:

Association Mwana Ukundwa starter ubønnhørlig klokka 07.00 hver morgen. Det er det eneste jeg har å utsette på min arbeidsgiver. Klokka ti på sju trasker landsbyen Gikondos to trøtte mozongoer de 15 minuttene til AMUs lokaler. Fra mandag til fredag er disse lokalene fylt med ungdommer fra 15år og oppover til noen og tjue, som iherdig jobber med enten å lage kort eller å sy klær, som senere selges. Ungdommene på prosjektet er her av forskjellige grunner, noen ble foreldreløse etter folkemordet, eller på grunn av HIV/aids, noen er ekstremt fattige, og noen er selv smittet med HIV. Arbeidet AMU gjør for disse, kan ikke beundres nok. Det gir disse ungdommene en meningsfylt hverdag, der de får brukt og utviklet seg selv. Arbeidsdagen deres er, i tillegg til flittig jobbing, fylt med latter, sang og dans. Det fører meg tilbake til min og Åses dag på sentret. Vi starter dagen med én times devotion, der bibellesing, sang og keyboardsynth er de dominerende elementene. En myk start på dagen.

Les mer: Oda i Rwanda

Åse Marie fortsetter:

Møtet med jentene på AMU var veldig sterkt. Alle kom og omfavnet oss og ønsket oss velkommen. De sang og danset for oss, og viste oss stolt frem sine ferdigheter i håndarbeid, hvor vi selvfølgelig også ble utfordret til å prøve. Disse jentene er foreldreløse mellom 14 og 20 år, og kommer hit til senteret hver dag for å lage postkort og klær som de selger. Noen dager i uka samles også mødre som er HIV smitta for å ha det sosialt og lage forskjellige kurver og stråfat, som AMU selger til utlandet. Dagen åpner og slutter med bønn og sang. Det står ikke på sjenanse hos disse jentene. En etter en går de opp og vil dele sitt vitnesbyrd og en sang med resten, gjerne i stemt et keybord, hvor jo mer effekter jo bedre..

Les mer: Åse Marie i Rwanda