Panetons

Juleforberedelser på Alalay betyr brødbaking. Thor Haakon kommer med en stemningsrapport fra kjøkkenet:

I Bolivia er det en poppis-ting med noe som heter "Panetons". Dette brødet minner om julebrødet hjemme, forskjellen er at det, som så mye annet her, er mye søtere og inneholder mye mer snop og lignende. Alalay lager sine egne brød for salg til inntekt for organisasjonen, og produksjonen foregår på Aldeaen, hvor jeg jobber. Og det er ikke lite brød som skal lages heller, her snakker vi om ikke mindre enn rundt 2500. Sist uke lagde vi 1100, og når jeg sier "vi" så mener jeg, Tobias (en tysker), Tigre (chiefchef) meg selv og en haug med unger som går i veien.

Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia

Hverdagsliv på CRO

Lisbeth forteller om hvordan en vanlig dag med gatebarna på CRO i Mbale arter seg:

Arkivfoto: MARIA's BLOGG

Selv om ingen dager er helt like, så er det hvert fall noen ting som er så å si fast på programmet: Vi begynner dagen klokka 08.30 og starter med ”Morning-Devotion”, med staben. Dette er et lite møte hvor vi først synger i kanskje 20 min, ber, også er det en som holder en liten andakt. Dette er utrolig fint å være med på og spesielt bidrar musikken til dette. Vi bruker ingen instrumenter bortsett fra vokal og trommer. Vi synger en del engelske sanger, men også en del afrikanske. Selv om jeg ikke kan alle disse ennå (de har ganske mange), så gjør det ingenting. Alle synger fritt ut den stemmen som passer dem best og det klinger bare kjempefint. Og iblant, hvis stemningen er riktig på topp skal man ikke se bort ifra at noen reiser seg og begynner å danse.
[...]
Så er det klart for street-walk. Dvs. at vi går rundt i byen for å se etter nye og gamle gatebarn å prøve å få dem med til CRO. Fra begynnelsen så synes jeg egentlig ikke at dette var så ille (i forhold til inntrykk og sånn), men nå må jeg kjempe mot tårene omtrent hver gang. Vi har alltid noen faste steder vi passerer og et av disse er taxi parken hvor guttene pleier å vaske seg. Ved siden av vaskeplassen er det også en søppelhaug som fører til at plassen kryr av fluer og lukten er rett og slett bare grusom. På søppelhaugen er det alltid noen som er ute og leter etter mat eller tomflasker de kan selge. Og det er bare så utrolig vondt å se. Noen ganger er det kanskje en gammel mann, en annen dag to søstre. Og der går de, omringet av fluer mens de graver for å se om de finner noe de kan leve av resten av dagen.
[...]
Etter street-walk er det te-tid, før vi er med rehabiliteringsklassen. Da er vi enten i klasserommet og har undervisning eller er på fielden. I klasserommet er vi hjelpelærer og på fielden blir det fotball, fresbee og lek. Så er det lunsjtid med helt fantastisk mat og drikke. Resten av dagen går oftest med til sosial tid med barna, kanskje litt kontorarbeid og ikke minst en tur på kjøkkenet for å gi O.B en god klem. Han er kokken på CRO sammen med Mama Edith og de er begge to kjempe herlige. Alltid blide og fornøyde og alltid glade for å få besøk.

Les mer: En sørlending går ut i verda

Radio Stars

CHRISC-teamet har vært mye rundt og fartet i det siste, og på sin vei rundt i Uganda har de blant annet vært med i et talkshow på radio:

Radio stars

Den siste tiden har vært mildt sagt ganske hektisk, noe som er grunnen for mindre hyppige blogginnlegg. Men det er vel sånn det skal være i førjulstida. Vi har vært i nesten hele landet. Tre nye distrikt er besøkt siden humpeturen til kisoro. Vi har vært i nord, rett ved grensa til sudan en lang busstur på 9 timer, men på ugandas beste vei. Og med lettkledde damer med baby på ryggen og vedhauger på hodet, aper, sjimpanser og andre spennende ting utenfor vinduet gikk turen fort.
I Kisoro var vi med i et talk show på radioen! Lira var neste distrikt som skulle besøkes, en koselig liten by, som obote, tidligere presidenten, kommer fra. En opprinnelig 4 timers kjøretur, men med sjefens nye bil tar det fort 7 timer, men aldri har jeg lært så mye på så kort tid, vi var innom alle emner fra politikk til kjærlighets spørsmål. Lira var også et meget bra sted, men helt sinnsykt varmt! Gjøre sport i 30 grader og steikende sol, med så mye støv, at man til tider ser rødt er blitt en ny ekstremsport! Men frisbee ble spilt og nye frisbee trenere ble det
[...]
Forrige uke var det Mbale som sto for tur. Vi hadde et ønske om å få besøkt Maria og Lisbeth, men hadde ingen ledige helger, så istedet fikk vi lederen i CHRISC Mbale til å dra i gang en workshop hvor vi hadde en viktig rolle (fortelle om KRIK Norge). Dessuten måtte jo noen representere The national office! Så vi fikk 4 dager fri og hadde en flott uke i Mbale, med pepperkakebaking (smakte sykt godt, men ble hvite ...,) julekalender utveksling, og selvsagt et besøk på CRO. Den første dagen var alle barna samla og Lærer Tom spurte, vet dere hvem denne jenta er? CHRISTINE ropte alle. ÅÅÅ, de huska meg forsatt. Smelta helt jeg. Noen søtere unger finner du bare ikke (etter min niese såklart)!

Les mer: Kristin i Uganda!

Førstegangsopplevelser

Som utlending i Peru får man alltid litt ekstra oppmerksomhet, noe som gir en ekstra anledning til å komme i snakk med nye, spennende mennesker. Therese forteller om noen mennesker hun har møtt, og om noen ting hun har gjort for første gang:

Mann på 80 år som snakket til meg på legesenteret. Han fortalte han hadde satt noe i halsen da han spiste lunsj, og hadde derfor vondt i halsen. Han fortalte også at han hadde problemer med å spise, og det var forståelig siden han bare hadde en tann igjen i munnen. Resten hadde han mistet for 20 år siden. Jeg foreslo han kunne spise barnemat og is og suppe, men da lo han. De spiser jo ris to ganger dagen her! Først gav han inntrykk av at han fortsatt hadde maten i halsen, men etterpå så sa han at han hadde løftet armene i været og hoppet opp og ned, og at det da hadde sklidd ned. Så hva han egentlig gjorde på legesenteret, skjønte jeg ikke helt da, og han gikk uten å ha vært inne hos legen. Har forøvrig 2 døtre, en sønn og en svigersønn som jobber i USA. Jeg har glemt hva han heter, men hyggelig var han i alle fall!
[...]
Har forøvrig hatt mange førstegangsopplevelser i det siste: Mitt første jordskjelv på torsdag, sett et epilepsianfall også på torsdag, vasket klær for hånd med veiledning fra ei 15 år gammel jente, spist kuhjerte for første gang (ikke så verst, faktisk), og sett en død hund for første gang, som nevnt overfor.

Les mer: Therese i Peru

Historier fra CRO

Maria har flere historier å fortelle fra arbeidet med gatebarn i Mbale. Her gjengir vi et par av dem. Følg linken nedenfor for å lese mer:

Eg må bare nevna ein pitteliten gategutt som gikk sammen med oss på streetwalken denne ukå. Han her va heilt nydelige, kjempeliten, me altfor store tskjorta på seg åsså mangla han ei fortann. Han va seks år.. CRO har allerede prøvd å ta han med jem te familien ein gang, men nå har han nettopp komt tebake. Det va litt på grunn av det han kom å tok følge me oss, for han måtte bare fortelle noge KJEMPELØJE (hans ord) te sosialarbeiderane. "Når eg kom jem så slakta mamma ein heile kylling sånn at me sko ha goe middag.. Eg spiste kjempemasse, åsså når me va ferdige å spisa så stakk eg av igjen…!" Åsså fniste han vettu.. Galne unger
[...]
På tirsdag va eg åg med Ronald (sosialarbeider) og en gutt som skulle hjem til landsbyen sin igjen. Han hadde bodd to måneder på gatå, fordi den nye stemorå hans mishandla han. Eg va spente på koss det ville bli. Blir familiene glae når ungene kom jem? Elle ville de ver likeglae..? Det va en lange reise jem til Sironko der han bodde. Når me tilslutt satt utforbi jordhyttå til familien hans , midt mellom masse bananpalmer i ei fjellsia me veldig få hus, kom faren subbande rundt hjørna. Han va gammel med masse rynker i ansiktet, og eg leita å leita etter nogen ansiktsuttrykk som kunne fortelle meg kossen han følte seg, men det va ingenting. Praten gikk på lugisu, så eg fikk isje vite innholdet før Ronald fortalte meg alt på veien hjem. Det einaste eg åg forsto mens me satt der, va når faren begynte å grine mens han snakka. Det som eg trodde va ett steinansikt..

Les hvordan det gikk: MARIA's BLOGG

Salar de Uyuni

La Paz-teamet har vært på utflukt til verdens største saltørken. Johannes forteller:

Etter en natt i buss på «veien» til Uyuni, kom Thor Haakon, jeg, Simi Ann som også er norsk, de 7 spanjolene og en belgier fram i åttetiden. Deretter var det rett i jeepene og ut på havet.. Salthavet, et uttørket hav som har etterlatt seg 7meter tykt lag med bordsalt. For en nordmann som har vært på et islagt vann før, er synet kanskje ikke det mest utrolige en kan tenke seg. Likevel var det en interresant opplevelse. På et islagt vann i Norge finner du dessuten ikke kaktusøyer. Det du heller ikke finner er: Flamencoer, fargelagte laguner, geysirer og vulkaner. Den første natten sov vi i et hotell laget av salt. Border, stoler, vegger senger, gulv. Alt sammen av salt. En deilg solnedgang og en følgende god natt gjorde oss opplagte til flamencosafari dagen etter i lagunene med forskjellige farger; grønne, røde, blå og gule. Flamencoene bryr seg ikke om fargen på lagunen, det eneste de bryr seg om er å spise microorganismene i vannet. De legger heller ikke merke til alle turistene som stirrer på dem mens de spiser.

Les mer: Johannes på barnehjem

Advent i Lima

Det går mot jul også i Lima, og det er ikke fritt for at man lengter litt hjem til familie og tradisjoner. Hanna forteller hvordan hun og Therese skaper adventsstemning hjemme hos seg selv:

Julekrybben med et litt for tidlig født Jesusbarn!

Da har det altså blitt desember. Advent. Kanskje den tida det blir mest vanskelig å være borte fra hjemmet og familien. Min plan A var egentlig å overse hele advents- og juletida dette året, men merker at jeg allerede før adventstida har starta at jeg begynner å savne den norske(?) sjokoladekalenderen og pakkekalenderen på veggen hjemme. Derfor tok Therese og jeg det første steget for å lage vår egen adventstid her i Lima. På med julemusikken og fram meg fargeblyantene. Resultatet ble vår egen julekalender. Kan ikke si at savnet etter norsk advent og jul ble mindre, men med pakkekalender, 3 nøtter til Askepott og julekrybbe skal det nok bli jul i Lima og:-) Må også ærlig innrømme at det ligger et lite snev av nysgjerrighet for hvordan jula i Peru feires.

Les mer: Peru-Hanna:)

Panorama Mbale

Det nærmer seg jul i Mbale. Maria forteller om hverdag og juleforberedelser på CRO:

Eg tror aldri eg i mitt liv har vært så aktive med fotball som itte eg kom ner her. Enten på "fielden", eller alternative plasser –som i går med full fotballkamp i matsalen te ungane. Det va ett under at ingen skada seg, med rundt tretti stykker trykka inn der, med betong gulv å harde bord å stoler overalt. Kanonkjekt! Eg har endelig funne mine likemenn på fotballbanen, -gutter under 10 år. Andre ting me jør i denne syke varmen e å spille volleyball. Men det e mest me di eldre ungane.. Å de ivrigste e gateguttane på 16-18 år. Eg ler meg i hjel når eg spille me di, frem te di blir litt for gira å denge kverandre me ballen.. Men jo; det e veldig kjekt å ha en "jobb" der eg kan spille volleyball i mangen timerJ
[...]
Ellers kjøre me på me juleforberedelser.. Me har lagt ferdig julekalenderen til Kristin og Margrethe som bor i Kampala. De komme på mandag. Då får me åg julekalenderen som di har lagt te oss. Glede meg! For utenom det e det vel sje så masse som minne om jul suns eg. Men det e like greit, så slippe eg å tenke på ka slags ting eg "går glipp av" på jul. Min jul blir nemlig palmer å strender å Kenya..Mmm glede meg!

Les mer: MARIA's BLOGG

Lekebilen

En liten betraktning fra Dar Es Salaam:

Paa veg til bussholdeplassen faar jeg oeye paa en liten gutt som skal krysse vegen. Den hvite skjorta er moekkete med noen opprevne knapper. Shortsen rekker gutten til litt over knaerne. Den sitter stramt over rumpa og laara. Bukseknappen er borte, og smekken er halvveis igjen, men shortsen er fremdeles brukelig. Jeg faar oeye paa en leke som han har festet i en snor. Det ser ut som en bil i foerste oeyekast. En blank bil med blaa hjul. Etter aa ha sett litt naermere paa bilen oppdager jeg at bilen er lagd av en vannflaske med blaa vannflaskekorker som hjul. Mens jeg betrakter bilen og den skjoenne gutten gaar det opp for meg hvor mye en leke kan glede et barn. Gutten betrakter bilen og passer godt paa den mens han trasker over vegen. Han smiler til meg, og jeg gir han et stort smil tilbake.

Les mer: Solvor`s blogg