Life in Norway

Living in a foreign country far away from home brings challenges, but also joys. Sylvia from Uganda is enjoying life in Norway:

To be in Norway is not a dream but for a purpose. My first stay in this country was so strange to me but after sometime i got in system of the country. Because of being a peaceful country, walking along the streets is at any time you want to take a move. when walking around the streets i enjoy coz it is comfortable where by you can sleep down when your tied and remain the way you came.

Life in Norway is simple coz you dress any how and no one minds about you, no matter what job your doing, sex, age, character and other things, no one runs after you. But though life is simple, we must keep our eyes on the bigness goal that we have. Having faith in your heart brings powerful results of word to your mind, heart, and life.

Brothers and sisters, keep your eyes to the God and his ability he has promised. Take step by step, but not all at once, but step by step, and each step you take will be a step of MIRACLE. You can ask yourself who this is, but this is SYLIVIA NOW A NORWEGIAN GIRL NOT A UGANDAN GIRL.

MAY GOD BE WITH YOU ALL AND KEEP YOU IN HIS PALMS.

From: sylvia and family

Ikke helt som forventet

(Foto: Kvardags- og Helgeblogg)

Når man reiser til et nytt sted, har man alltid gjort seg opp en mening på forhånd om hvordan det kommer til å være. Det er ikke alltid virkeligheten stemmer overens med forventningene. Henrik forteller:

Mat
Maten her er kjempegod! Og ikkje som min kjaere bror antyda, at det gaar i stekt ris og friterte fluge. Tysdag 21. oktober e foroevrig den offisielle dagen for daa ej droppa manera, og bestikk.

Trafikk
Eg tenkte at alle koeyrde som svin foer ej kom ned hit, dette stemmer ikkje heilt. Det er omtrent like mange som koeyrer skikkeleg seint her ogsaa. Dette foerer til at dalladalla og turbussar gjerne tilbringa like mykje tid i motsett koeyrefelt som i sitt eige, men alle er fullt klar over kva som er den rette sida. Dette hadde eg hoeyrt litt ymse om paa foerehand!

Mzungu
Eg hadde paa foerehand hoeyrt mykje om dette begrepet, men at dette var noko ein vart vant med etter kvart. Dette stemmer ikkje. For alle som ikkje er sikre paa kva mzungu betyr so er det eigentleg kiswahili for "europear", men vert brukt om alt som kan krype og gaa som ikkje ser ut som ein afrikanar. Det er omtrent som om dei lokale har ein slags bilbingo, berre med "europearar". Oftast naar eg gaar i gatene stoppar praten dei lokale seg i mellom akkurat lenge nok til at alle kan faa sagt det magiske ordet, og so fortsetje samtalen sin som om ingenting var hendt. Ei slags stadfesting av typen "Jassaa, du staar her og maler". Vert aldri vant til slikt!

Dans
Ellers tenkte eg at alle stod med trommer og dansa i gatene heile dagen lang, og dette stemmer heller ikkje. Men dette trur eg at eg har kome paa sjoel, og maa ikkje lastast paa nokon andre. Det viser seg i tillegg at alle paa CHRISC-kontoret foeler seg teite i dansesituasjonar! So mykje for lovnaden om afrikansk kurs i dans og tromme!

Ellers he ej det bra! Ej he overlevd all slags shabby tillaga/oppbevara mat, utallige kryssingar av trafikert veg, busstur med ein Allahbuss ifraa mellomkrigstida, og ja..Helge, sjoelv om det ikkje er ein stor kunst.

Les mer: Henrik paa savanna

Welcome to paradise

Elin and Janne have just arrived in Iquitos. They have taken a look around, and so far it feels like heaven. Janne writes:

Since Iquitos is famous for being the largest city in the world that cannot by reached by road, Elin and I had to leave Lima in a plane. After a short flight over the Amazonian jungle, we dove down to the small airport in Iquitos. I knew that the different regions in Peru (coast, highland, and jungle) were fairly distinct, both in landscape and culture, but I was still taken aback by how totally different it is up here.

[...]

Iquitos is completely surrounded by beautiful lush forests and though the river is pretty badly contaminated, the air is fresh. The landscape with the small straw huts along the roads, the houses built on stilts in the Belen neighboorhoos (more about that later), the small motocarros filling the streets (there are almost no cars here), and the bountiful open air markets is incredibly charming, and I feel almost giddy with excitement that I get to live and work here for the next six months.

Our first day was made extra special by Puri—a previous Hald student who works at La Restinga—who spent all of Saturday with us, showing us around town, helping us by some essentials for our apartmant (a fan, water, toilet paper, and other little things), and introduced us to some culinary specialties from la selva (the jungle). She also brought us to this beautiful getaway place, with a small pool, lots of hammocks, and small huts with views over the Belen neighborhood [...] What she didn't tell us, however, was that in one of the small tree huts, there is a cage with a big snake. Having inherited my dad's fear of snakes, I was not exactly thrilled about this [...] Thankfully, I now have half a year to learn to love these creatures...

Read more: Janne i Perú, Elin på tur:-) (Norwegian)

«Proximamente!»

Teamene i Sør-Amerika er på flyttefot. Etter en måned med spanskstudier i Lima vendes nesen mot de forskjellige praksisstedene. Marius skriver:

Det nye uttrykket er “proximamente!” Snart! betyr det. Santa Cruz er no bere ein dag og ein fire timars flytur unna. [...] Eg har kost meg i Peru. Folk har vore veldig oppsett på å lere oss bleikingar om den Peruanske kulturen, noko som blant anna har resultert i både pinlige folkedansforsøk. Det er jo litt artig eigentlig. No veit eg alt om nabolandet til det landet eg skal tilbringe det neste havåret i.

Spansken fungerar no godt nok til at eg kan halde gåande ein relevant samtale, og kanskje til om med lese ein avisartikkel eller to. I dag fekk vi diplom etter å ha studert ein månad på ESAN Universidad de Lima. Vi feira med Chifa, som er ein slags blanding av kinesisk og Peruask mat.

Som by er Lima eit pussig kaos av folk og fargar, hundar, hus og bilar. Det skal bli deilig å komme seg vidare til ein stad med større sjangsar for blå himmel og grøne trer. Ein stad der vi endeig kan pakke skikkelig ut kofferten. Eg nyter no den siste kvelden ved havet før eg set kurs for jungelen.

Les mer: Reisebrev frå Marius

Association Mwana Ukundwa

I Rwanda har hverdagen begynt å ta form. Hanne forteller om prosjektet hun og Linn Silje jobber på, og om hvordan dagene ser ut:

Association Mwana Ukundwa [...] jobber først og fremst med vanskeligstilte barn. De betaler og følger opp skolegangen til mange barn, de støtter familier som er rammet av HIV og de har en gruppe jenter som kommer hver dag for å lære å sy slik at de kan skaffe seg et levebrød etter hvert. Det er disse jentene vi møter på senteret hver dag, men hovedvekten av AMUs arbeid er utenfor senteret. Mye tid blir brukt til både hjemmebesøk og skolebesøk for å følge opp de enkelte barna. Skoler i sin helhet blir også støttet slik at de kan bygge ut eller skaffe seg nødvendig undervisningsmateriell.

Arbeidsuken min ser slik ut:

Mandag: Studiedag/fri. Ofte en god anledning til å dra til byen for å handle mat.

Tirsdag: Engelskundervisning for jentene på senteret. Deretter på Jijuka.
Så langt har vi bare hatt en engelskundervisning, men det er ikke bare bare å fylle tre timer når det eneste man har til rådighet er en tavle. Hadde jentene enda brukt litt tid på å forstå kunne tiden godt, men de er veldig lærervillige og tar ting utrolig raskt.

Jijuka er et lite hus/kiosk som ligger et stykke unna AMU, nesten ved der vi bor. Det er et sted hvor alle som vil, stort sett barn, kan komme for å lese eller spille spill. Særlig i lunsjpausen og etter skoletid er dette et populært tilholdssted. Litteraturen går stort sett i brosjyrer om AIDS og spillene er memory og fire på rad, to spill jeg er ganske sikker på å være en reser på i mai.

Onsdag: Besøksdag og kor. Besøkene blir gjort enten hjemme hos barna eller ute på skoler. Dette er noe av det mer intense vi gjør her nede. Vi kan le av at vi har rotter i taket og mangler varmt vann, men her kommer vi hjem til familier som bor på jordgulv under blikktak og hvor deler eller alle i familien er rammet av HIV. Det er ganske sterkt, men også fint å se at barna får hjelp av AMU slik at de kommer seg på skolen og har en litt tryggere fremtid. Besøkene på skolene er en helt annen historie, her er det ikke greit å komme seg frem. Hvite mennesker er sjelden vare her nede og alle skal hilse på deg, ta på deg og helst klatre på deg. AMU har bedt oss om å ta en del bilder når vi er på disse besøkene, men når jeg tar frem kameraet blir det helt texas. Bildet viser oss som egentlig var på vei hjem, men som blir fulgt av en skokk barn, så det var ikke stort annet å gjøre enn å hoppe inn i mengden å bli med på bildet.

Les mer: Hannes Rwanda, ~ Linn Silje goes African ~

Tierra de niños

(Foto: paa ville vegar)

Act Now-erne har vært på besøk på prosjektet der Kristin skal jobbe i seks måneder. Kristin forteller om Tierra de niños:

Tierra de ninos er et rimelig nytt prosjekt (startet i 2007 om ikke jeg tar feil), støttet av bl.a. strømmestiftelsen og en rekke andre nasjonale og internasjonale organisasjoner, både statlige og NGOs. prosjektet har avdelinger i forskjellige deler av Peru, i de fattigste områdene. de driver med opplæring av både voksne og barn i barnehager, skoler, teater, m.m. de drar også på husbesøk i de fattigste områdene for å lære bort hygiene og orden(healthy homes). hovedideen bak prosjektet er bevegelsesfrihet og uavhengighet hos barn og ungdom.

vi dro på besøk til ett av disse healthy homene og fikk se hvor mye forskjell noen få rutiner og forandringer kunne gjøre i det lille skuret hvor disse to og en til bor. alt var rent og ryddig og i hagen hadde de plantet en potetplante. selv om forandringene kan virke små, kan langtidsvirkningene være store. bare det å slippe å kjøpe medisiner for å helbrede sykdommer som stadig dukker opp pga menglende hygienekunnskaper kan spare denne familien for store utgifter.

prosjektet tar hånd om ca 200 slike familier i ventanilla området i lima(bildet under. det som ser ut som åkere i bakgrunden, er gater med små "skur" som er snekkret sammen i en slags orden på snadbankene)

vi besøkte også en liten barnehage hvor kreativitet og fri bevegelse tydelig var i fokus. da vi kom var barna (på 3 år) igang med et bildeprosjekt der de brukte naturen som fyll i bildene. så ut som barna koste seg. vi fikk også se lekerommet. et rom med god plass til å boltre seg og leke med puteklossene [...]

til sist dro vi til en skole der de bruker deler av undervisningen til å lære å gå på "stylter", sjonglere, mimikk, panfløyte ,annen musikk undervisning osv. vi ble møtt av noen meget entusiastiske barn som gledet seg til å holde show for oss. jeg ble utrolig imponert over hvor ivrige og begavede disse barna i alderen 7 år og oppover var.

Les mer: Kristin i Peru 1, Kristin i Peru 2

Kjipt bistandspreik?

En stor del av forberedelseskurset til Act Now består av teoretisk undervisning om bistand og utvikling, og når man sitter hjemme i Norge, kan det til tider være vanskelig å relatere seg til. Nå har virkeligheten plutselig rykket ett hakk nærmere. Vegard forteller om sitt besøk på prosjektet Agape utenfor Lima:

Vi sitter og hører på et foredrag. Drittkjedelig! Jeg sovner to ganger mens ho forteller. Det betyr ikke at det ho snakker om er uviktig. Å gi folk en bedre framtid. Urettferdighet. Vold. Bistandsarbeid. Men: Jeg har hørt det før! Det er ikke noe nytt og spennende, og det er langt borte fra her jeg sitter. Jeg tenker heller på hvorfor den unge dama som snakker lesper. Og lurer på hvor de har skaffa de mørkeblå Agape- vestene.

Ti minutter seinere skal foredragsholderen og ei anna jente som er ansatt ta oss med til en av familiene Agape jobber for. Vi går oppover noen bratte, kronglete jordveger med små skur tett inntil på begge sider, og kommer fram til et rødbrunt murhus. Utenfor står ei kortvokst dame med rød genser og plysjbukse. Ho har et trillrundt, typisk søramerikansk ansikt og et forsiktig smil. Vi blir med henne inn i et enkelt hjem med store, tunge murvegger. Vi følger etter henne inn på soverommet, og ho beklager stadig at det ikke er sitteplass til oss. Ho forteller nølende om seg selv. Selv om ho gjerne vil dele historien sin, er det krevende for henne å snakke om det. For snart tre måneder siden hadde alt hopa seg opp. Ektemannen hadde lenge brukt grov vold både mot både henne og mot barna, og ho kunne ikke lenger arbeide på grunn av alvorlige fysiske og psykiske skader. Ho visste hverken hva som var problemet eller hvordan det kunne løses. Ho tok da kontakt med Agape. ”Takket være disse,” sier ho og stanser opp. Det blir for sterkt for henne. Ho ser bort på de to jentene i blå vester, og en av dem legger ei hånd på ryggen hennes. Ho blir blank i øynene, men fortsetter; ”T akket være disse to jentene har vi greid å sette ord på problemene og funnet ut hva vi bør gjøre framover. Mannen min er på veg til å forandre seg, det går sakte, men i riktig retning.”

Les mer: paa ville vegar

Kristin kan fortelle mer om selve prosjektet:

Agape er et prosjekt som jobber i mange retninger, men for det meste med barn i alderen 6-12 år som har blitt misshandlet psykisk eller fysisk. vi besøkte kontoret som ligger i Huaycàn, en times kjøretur fra Lima. Huaycàn er en by der mange av ofrene etter terroristgruppen Sendero Luminoso (den lysende sti) er bosatt. Agapes kontor ligger i et område der store deler av beboerne lever i ekstrem fattigdom og hvor vold og overgrep er skremmende vanlig.


Agape jobber med barn som har blitt mishandlet og med familiene og nærmiljøet til disse barna. De jobber også med å forhindre overgrepene før de skjer og med å gjøre barna oppmerksome på at det de opplever er overgrep og at de har mulighet til å gjøre noe for å få slutt på dem. For mange av barna er overgrepene en så stor del av hverdagen at de tror det er normalt. de forstår ikke at det de opplever er overgrep.

prosjektet samarbeider også med skoler og har opplæring for lærerne om hvordan de skal se etter tegn på overgrep hos barna og hvordan de skal takle situasjonen når barna kommer til dem og forteller om overgrep.

vi besøkte ei dame som for få måneder siden kom til prosjektet for å be om hjelp til å redde familien sin. mannen hadde misshandlet både henne og datteren. etter at hun kom i kontakt med Agape, har hun fått mye hjelp og støtte. mannen jobber hardt for å forbedre seg og datteren klarer seg bra på skolen. hun inviterte oss inn i sitt enkle hus der hun bor med familien sin og fortalte om hvordan ting hadde vært. det var et veldig sterkt møte og vanskelig å holde på tårene. denne kvinnen og hennes familie har vært igjennom så utrolig mye vondt, men hennes styrke og handlekraft har likevel reddet dem.

Les mer: Kristin i Peru

12 years old and pregnant

The Act Now-ers in Lima have been visiting CEDETEP (Centre for Adolescent Mothers) where Thea and Kristine are going to work for six months. Janne blogs:

Do you remember what you were worried about as a 6th grader? I seem to remember just moving out of my Barbie phase (a little late, I know) around that age. For the mamasitas (little mothers) we visited a few days ago, reality looks pretty different. Meet Gloria: a 13 year old girl from the local community who already has a 10 month old daughter, Cielo [...]. Most of the girls come from communities plagued by poverty, family violence, sexual violence, and drug abuse, and several of them have become pregnant through cases of incest of rape. Luckily, the Centro para Madres Adolescentes (Center for Adolescent Mothers) is giving these young women a chance to deliver their baby safely and break out of the cycle of poverty and abuse.

Our visit to the center was moving and disheartening, but also left me with the sense that these girls have hope for the future. The leader, Filomena, and the psychologist on staff gave us a presentation about the project, and afterwards we were shown around the center, got to see the Anacoda dance and a Peruvian polka performed by the girls, and got a few minutes to talk to them in the end.

The project currently has 15 adolescent girls (and 15 babies) living at the center, but every day kids from the community come there to take part of the vocational trainings and other types of education. The center offers vocational training in beautycare (see picture frm the classroom on the left), textiles, and bakery, so that the girls will be able to support themselves when they leave the center (usually after about a one year long stay). While there, the girls are given holistic support (including psychological care, counseling with their families, legal advice, health care, social services, etc). The goal is that the girls will have safe pregnancies, learn how to take care of themselves and their children, and be able to reintegrate into their families and communities with a new perspective and ambitions for their future.

[...]

One of the things that struck me the most as we walked around the center was the writing on the wall above the soccerfield in the back of the center. In bright yellow letters it proclaimed Jesus' words that "los úlitimos seran los primeros" -- "the last shall be the first." These words take on new meaning when found in this setting where "the last" desperately need to know that they are not forgotten.

Les mer: Janne in Perú, Kristin i Peru (Norwegian), Thoughts from Bolivia, paa ville vegar (Norwegian)

Hvordan komme seg til CHRISC-trening

CHRISC-teamet er i gang med arbeidet i Uganda. Fredrik forteller om hvordan de pleier å komme seg til trening:

De tre siste dagene har vi deltatt på en konferanse for alle distriktslederne i Chrisc. Det har vært lange dager med ganske mye teori, men det var gøy å treffe de som styrer ting ute i distriktene. Hotellet som konferansen ble holdt ligger i Kansanga. Det er på andre siden av byen, og har medført at vi blitt ganske drevne på å kjøre taxi. Siden det er ganske lite spennende å fortelle fra konferansen vil jeg heller prøve å gi dere et bilde av trafikken.

For det første er ikke en taxi en taxi. En taxi fungerer mer som en buss. En taxi er en 14-seters Toyota Hiace, gjerne med en Nissan Pathfinder-kufanger. Taxi-systemet kan virke uorganisert, men man har faktisk faste stages, og til dels faste ruter. Taxiene kjører, i likhet med resten av trafikken i den tidligere britiske kolonien, på venstre side av veien. Fremme sitter sjåføren og et par pasasjerer, og ut av vinduet bak pasasjersetet henger conductor. Han roper hvor taxien går og tar seg av pengeinnkrevingen underveis. Som regel prøver han å lure oss mzunguer for noen hundre shilling, men nå begynner vi å kunne prisene, så vi betaler stadig oftere en fair pris.

Hvis du har dårlig tid, god råd og et godt hjerte finnes også et annet fremkostmiddel. Boda-bodaene. Dette er motorsykler som lurer seg lettere frem når det er jam, og det er det ganske ofte. Disse er en del dyrere enn taxiene, og det hender stadig ulykker, så vi har foreløpig unngått å bruke dem.

Et annet interessant fenomen er hva som er viktig på en taxi. For det første må det være en Toyota Hiace, for det andre må du ha tute. Hvis disse kravene er oppfylt er alt klart for å kjøre. Siden vi bor bare noen få meter fra veien, våkner jeg ofte opp til tutelyder. Det er som regel tut-skal-du-sitte-på-lyden, men noen ganger også tut-unna-vei-lyden. Disse må for all del ikke forveksles med tut-jeg-kjører-lyden eller tut-du-kjører-lyden som oftest høres i forbindelse med veikryss.

Les mer: Fredrik goes to Africa

Guinea pig and raw octopus

Raw octopus (Photo: Kristin i Peru)

When you are abroad, the most obvious, and perhaps most challenging, differences probably concern food. Janne shares some of her experiences so far:

Living with a host family, we've gotten to eat a lot of traditional foods. The different regions in Peru, la costa (the coast), la sierra (the highlands), and la selva (the jungle) all have very distinct cultures and foods, but here in Lima you get to have a taste of it all. Luci, our housekeeper, is from the highlands, and the other day she prepared a specialty from her region: cuy -- also known as guinea pig. It tasted pretty good, but the legs were still intact, with claws and everything, which definitely startled me a bit at first. We've been served lots of other delicious (and less scary) foods, including papa a la Huancaina (sliced boiled potatoes covered in a cheesy, slightly spicy sauce served on top of lettuce) and chicha morada (a sweet beverage made from purple corn).

Yesterday, our group went out to a Cevicheria, a seafood restaurant where they serve the traditional Peruvian dish ceviche: raw seafood in a lime and onion sauce. I would be lying if said I didn't cringe a little bit at the sight of raw octupus tentacles in front of me, but after a few deep breaths I was ready to try it out. To my great surprise, it actually tasted really good! Granted, I think I'll still need to take a few more deep breath the next time I take on a plate of raw slabs of octupus, shrimp, and squid, but at least I'll know what to expect... :)

Read more: Janne in Perú, Kristin i Peru (Norwegian)

Aftenbladet i Arusha

Arusha (Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons)

Helge og Henrik er i ferd med å finne seg til rette med livet i Arusha, Tanzania. Det viser seg at de ikke er de første nordmennene som har satt si fot i Arusha:

Me er altsaa paa plass paa kontoret til CHRISC i Arusha, eit rom paa omtrent 15 kvadrat der tre personar i tillegg til oss jobber. Aron som er nasjonalkoordinator, Phinneus som er utdanningsanvarleg i CHRISC, og Joseph som styrer oekonomien. Foreloepig gaar dagane med til aa bli kjent med byen, kjoepe noedvendige ting til leiligheten og snakke med folk. I gaar var me paa byvandring, og blir "angripen" av ein avisselgar, for saa vidt ikkje saa uvanleg her nede. Det spesielle var at den foerste avisa han drar fram er Stavanger Aftenblad. Rett nok i brukt utgaave, kun foerste del, og fraa forrige fredag, men likevel! Dette tyder paa at me ikkje er dei foerste kvite her i byen, og folk flest har nok sett ein nordmann foer.

I dag nar me tok Daladalaen til jobb, proevde konduktoeren aa svindle Henrik for 100TSH (omkring 50 oere). "Mia moja,"(ett hundre) svarer Henrik paa sin foreloepig noksaa begrensa swahili. Konduktoeren gir noksaa motvillig vekslepengene til Henrik, og klager litt paa mzunguane til dei andre passasjerane. (Phinneus har oversatt til oss i etterkant). Deretter annonserer han foer eg skal betale, at folk maa legge merke til ansiktsutrykket mitt i det han gjer meg for lite vekslepenger. Naar eg ogsaa vil ha vekslepengene mine, skaper det stor latter blant passasjerane. Eg gleder meg til aa kunne nok swahili til aa kunne ta igjen ;)
Fra: Kvardags- og Helgeblogg

Bananas and fish for dinner

The adventure has begun. After spending a few days in Kampala, Uganda, the Rwanda-team embarked on their journey towards Kigali, where they will spend the next seven months. After a rather bumpy ride, they finally reached their destination:

And then we arrived. Safely. The bus ride from Kampala to Kigali was shortened down without notice, as the bus decided to break down some kilometres before we reached the Rwandan border. After waiting patiently, hoping they would be able to fix it, for quite some time, we ended up not trusting the mechanics who never seemed to bring the correct part with them, and squeezed ourselves in a taxi. Getting out of Uganda was a-OK, and getting into Rwanda was not a problem either. We only got a visa for 15 days at the border, so we have to go to the immigration office here in Kigali to get “the real one”.

It took us about two hours packed in a local taxi before we finally arrived at the bus station in Kigali, and was eventually picked up by the leader of the day care centre (AMU). Our house/flat is a lot nicer than I pictured, and the neighbourhood is also impeccable. Mama Rose lives on the other side of the wall, and that is a comfort. The food here is really good, and we have eaten bananas for dinner (green ones, made for cooking, but it still sounds quite exotic to eat bananas for dinner) – better said; we have been SERVED bananas and fish for dinner. Right now the only eatable thing we have in the house is loaf, tea and crackers.

Read more: ~ Linn Silje goes African ~, Hannes Rwanda (Norwegian)

No fear

Trafikksituasjonen i Lima er litt annerledes enn man er vant til hjemmefra. Thea er ikke fristet til å kaste seg utpå:

Sertifikatet ligger i lommeboka, og der vil det nok ligge i fred til mai, for aldri om jeg skal være sjåfør i Lima! Kristine og jeg så denne røde bobla da vi satt og ventet på å bli henta fra Strømmekontoret på torsdag, og den kan være symbol på innstillingen man har til trafikken her nede. Det er virkelig nødvendig å ha ”no fear” når man kjører bil her!

Bilene, taxiene, combiene og mototaxiene kjører i full fart, gjerne 3,4 eller 5 i bredden på en 2- felts motorvei, og fløyta blir brukt flittig. Combi er på størrelse med en 10-seter, men det er utrolig hvor mange personer det egentlig er plass til! Combiene kjører overalt, men jeg har ikke skjønt systemet helt enda. Det samme gjelder for mototaxiene. En mototaxi ser ut som en moped med overbygg, og har plass til en sjåfør og 2 personer bak. Skal fa tatt et bilde etterhvert... Det er ingen spesielle regler for forbikjøring virker det som. Synes du at bilen foran kjører for sent eller stopper på et upraktisk sted(noe som er veldig vanlig), tuter du bare og kjører forbi. Som fotgjenger må man være oppmerksom hele tiden, og benytte sjansen til å krysse gata når det kommer få biler, eller når de står stille på rødt lys. Det tas ingen hensyn til de gående, så øyne i nakken hadde vært greit å ha, synes jeg..

Les mer: Thea en Peru!

«Not a dream anymore ...»

The Act Now-ers are arriving at their practice places, Svenn shares about his journey:

Imagine yourself in this position: You use the whole weekend to pack and say goodbye to your family and friends. It’s a lot of work, but you have to do it. You have never been in this situation before. Everything is totally new. The fact that you are going to leave everything for seven months scares you a bit, but you can’t really understand it. It’s so strange. You feel like you are going on a normal two week vacation, but you’re not. This is real.You try to tell yourself that this is real. No dream. It’s not a dream! Still it is a dream. You have been waiting for this so long. For the last six months. You have been walking around thinking. How is it going to be. Will I learn to speak spanish? Will I be a good volunteer at Alalay? You can never find the answer. You realize that the answer is that you can not know. You have to live your life day by day and see. You just have to do your best. No one can demand anything more from you. You can only be your best.

You arrive in Lima around 16.30 local time. You are tired. Extremely tired. You have been more or less awake for the last 36 hours. You have been traveling for a total of 22 hours, and the excitement of finally being in Lima makes you feel a false refreshing energy in your body. You meet the staff from the Stromme foundations office in Lima. They are so nice to you. Smiling. Greeting you in the Peruian way. You really fight your heavy eyebrows to try to be nice back. It works in a way. Luckily. Then you get into a car and drive to your host family. You meet Lima for the first time. Looking out of the tinted windows of the car you see a new world. You can’t really figure out what it is, but it is okay for now. After a 40 minute drive you are finally there. You are ready to meet the family you are going to spend three weeks with. You don’t have words for how nice they are. They show you the house. It is nice too. They make you a meal and you sit and talk. Some in english, some in spanish. You go to bed and you think to yourself; What an amazing day. So lucky I am to be here. Thank you so much for everything God. You are just amazing!

Then you fall to sleep with peace in your mind, and a big smile on your face.

From: Thoughts from Bolivia

Changing Seasons

It is now time for the Act Nowers to leave for their practice places. Janne shares some reflections about leaving home:

I've been home in Gjøvik for a few days now to pack and get ready to start the journey. As I arrived home, I was awestruck by the beautiful fall colors, bright and burning, draping the forests. At first, it made me think back to the majestic trees at St. Olaf in the fall and for a second I wanted nothing more than to go back there to the safety and comfort of my home on the hill. But then I was reminded by one of my favorite Donald Miller quotes:

"Everybody, every person has to leave, has to change like seasons, have to or they die. The seasons remind me that I must keep changing, and I want to change because it is God's way. I want to keep my sould fertile for the changes, so things keep getting born in me, so things keep dying when it's time for things to die. I want to keep walking away from the person I was a moment ago, because a mind was made to figure things out, not to read the same pages recurrently."

In a few hours I leave to go to Oslo, and before the sun rises tomorrow, I will be on my way to Peru. I have no idea what to expect -- all I know is that I'm leaving the comfortable and allowing myself to be changed by new surroundings and new challenges. Here we go...

Read more: Janne in Perú