Kicking AIDS Out

CHRISC-teamet i Kampala har vært på ekskursjon til Luwero-distriktet for holde AIDS-seminar. Margrethe forteller:

Her er vi sammen med supervisoren vår, og Presten i Luwero! (Foto: Kristin i Uganda!)

Sist veke hadde vi 3 dager i Luwero distriktet, der vi; holdt seminarer i Kicking Aids Out, deltok i volleyspilling og fekk æren av å se diverse imponerende kulturelle innslag. Første dagen var vi forberedt på ca 50 deltagere i ungdomsalder. Då me kom fram var det ganske så mange fleire..heller rundt 500, og dette var for det meste voksne, deriblant mange hiv-smitta. aiaiaiai..skal sei eg svetta og vrei meg i stolen før eg skulle ha mine 50 min....gruppearbeid som eg hadde planlagt..for ungdom(ehmm?).. følte meg vanvittig ukomfortabel som kvit jentunge som liksom skulle vere "facilitator" i HIV/AIDS problematikk.. men men, med tolken ved min side og med mine klamme, krøllete notater gjekk det faktisk bra. Sjølv om eg ikkje forstod så mye av det som blei sagt og angra bittert på at eg ikkje hadde forberedt meg endå litt bedre(med tanke på at endringer i programmet kanskje kunne komme til å skje), blei diskusjonane og engasjementet blant deltagerane etter kvert ganske så ivrig!..min eigen "contribution" meiner eg blei så som så, men kva gjør vel det så lenge deltagerane fekk noe ut av det!!

Andre dagen, klar som eg var for alle utfordringer(!), var det ein herlig liten ungdomsgjeng, rundt 20 stk som vi skulle ha seminar for. Bedre deltagere skal ein leite lenge etter! Med ice-breakers(små leiker), drama, gruppearbeid, aktive diskusjonar(ein god del på engelsk til og med:)!) og Kicking Aids Out leiker blei det ein flott og lærerik dag for oss alle!(velger eg å tru).


Les mer: Ngenda Kampala, Kristin i Uganda!

Gym- og engelskundervisning

Solvor og Sissil har fått prøve seg som lærere. Det går ikke alltid etter planen. Solvor forteller:

Foer timen hadde Sissil og jeg planlagt timen i detalj. Hermegaase, stivheks og doktorsisten. Vi forsikret oss at lekene ikke skulle vaere alt for avanserte med tanke paa at det var snakk om 3 klassinger, og at kommunikasjon kunne bli et problem. Barna forstaar svaert lite engelsk, og vi kan ikke flytene swahili. Dere skjoenner greia. Allikevel dukket vi opp til timen med godt mot og store forhaapninger om at dette skulle gaa bra. Barna satt forventingsfulle paa bakken og hoerte paa wazunguene prate et slags blandingsspraak mellom engelsk og swahili. Introduksjonsdelen var over og foerste aktivitet var hermegaasa. Alle barna skulle staa i en koe bak meg, og deretter ape etter alt det jeg gjorde. Denne biten av timen gikk faktisk ganske bra. Jeg loep, og de loep. Jeg to indianerhopp, og de tok indianerhopp. Plutselig var det ingen koe lenger, og flere av barna ville loepe forbi meg. Jaja, de faar vel lov til det da. I hvertfall er de i aktivitet, og det er vel det som er viktigst. Andre oevelse var stivheks. Vi valgte aa leke med stiv stein i steden for heks fordi det er mye lettere aa hoppe over enn aa krabbe mellom beina. Jeg skulle vaere proevekaninen og vise de andre hvordan det skulle gjoeres. Deretter ble det valgt ut en som hadde sisten, men problemet var at eleven som hadde sisten bare ville ta meg. Dermed var det kun meg som maatte loepe rundt og bli sliten.

Les mer: Solvor`s blogg

Sissil forteller om sine erfaringer med engelskundervisning:

Da kom omsider mandagen da jeg endelig skulle begynne å undervise engelsk på skolen. ”Hvilke timer vil du ha”? Dette er timeplanen. Skulle jeg bare velge timer jeg ville ha? Jeg var jo ikke en gang utdannet lærer. Hva med de lærerne som allerede hadde disse timene? Spørsmålene virret i hodet mitt, mens jeg prøvde å forstå timeplanen på swahili. For å ikke ta alle timene fra den kvinnelige engelsklæreren, valgte jeg forvirret ut to timer i uka. Det jeg ikke viste da, var at jeg nå hadde tatt over en hel engelskklasse som hadde engelsk hver dag. Her var det ikke snakk om å vite hva man bega seg ut på, det var bare å hoppe rett ut i det og begynne å undervise. ”her er bøkene vi bruker, vi holder nå på med dette kapittelet”. Det var hjelpen jeg fikk før læreren forsvant inn i en annen time. Der stod jeg alene med bøkene i hånda og hjertet i halsen, timen begynte om noen få minutter.

Les hvordan det gikk: AFRIKA

The handshake

Man blir preget av den kulturen man lever i. Sissil forteller om en situasjon der hun fikk oppleve dette:

Så stod jeg da der, klemte den australske jenta og ga den australske gutten et realt og fast håndtrykk. De skulle hjem og ville gjerne si «hadet bra.» «whats up with the handshake, come here» utbrøt gutten og trakk meg inntil seg og ga meg en klem og et kyss på kinnet. Jeg stivnet, kjente at dette var jeg slettes ikke vandt til. Etter tre måneder i Afrika, vet jeg at gutter skal kun gis et håndtrykk, noe mer, ja det betyr rett og slett «noe mer». Det gikk opp for meg at jeg har blitt lik Tanzanianerne, jeg har kopiert deres kultur. Jeg kan huske hvor frustrerende det kunne være å hilse på Tanzanianerne i begynnelsen, som det skulle være i går, og nå har det hele blitt en vane. Nå er det den vestlige kulturen jeg ikke skjønner. Så der stod jeg da, stiv og litt flau. Stemningen ble tynget. «yeah well, it was nice to meet you!», «yeah sure! Nice to meet you too»!

Les mer: AFRIKA

«You have grown fat!»

Som hvit i Afrika må man være forberedt for å få en del kommentarer man ikke ville hørt hjemme i Norge. I begynnelsen av oppholdet for eksempel, når bena våre fikk et nytt plaster for hver dag, var interessen svært stor for å holde seg oppdatert om hvordan sårene grodde. Føttene ble studert nøye og vel av ganske så mange. Litt ubehagelig, men våre sårede ben fikk hvert fall veldig mye omtanke og oppmerksomhet. Men det skulle vise seg at afrikanere er ganske så interessert i flere detaljer ved de hvite gjestene. Her kommer et lite utvalg:

• Maria har lært at hun har 4 striper i pannen når hun hever øyenbrynene. En konklusjon som ble tatt etter at James og Ronald hadde observert og diskutert veldig nøye.
• «So, are you thinking about shaving this off?» Jeg fikk spørsmålet av noen jenter på CRO som synes vekstene på armen min er veldig merkelige. (Dette gjelder egentlig samtlige her nede)
• Føflekker er også en ting som vekker stor oppmerksomhet blant folk og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har spurt hva det er, eller om det gjør vondt. Fasinert av at huden til Maria flasset av prøvde noen på å skrape vekk de rare flekene også, men de satt nok fast.
• «I can see that you’re putting on weight». Gidder ikke si mer engang.
• «I can see that you’re redusing» Ronald snakker om hårene på Marias arm.

Les flere rare bemerkninger og merkelige komplimenter: En sørlending går ut i verda
Les mer om livet på CRO: MARIA's BLOGG

Infield-kurs og dypdykk i Nilen

På grunn av den urolige situasjonen i Kenya, ble infield-kurset for Øst-Afrika-studentene flyttet fra Nairobi til Kampala. Mellom slagene ble det også tid til litt moro. Solvor forteller:

Foto: Kristin i Uganda!

Jeg har gjort det!!! 44 meter rett ned i nilen! Toucha vannflaten med hendene. Helt syk opplevelse! Av en eller annen merkelig grunn var jeg ikke saa redd foer hoppet. Jeg var skremmende rolig etter betrakting av hva som kom til aa skje. Paa bildet ser dere desverre ikke meg, for hoppet mitt ble kun filmet. Men jeg gjorde det! Foelelsen av aa sveve paa magen 44 meter rett ned er vanskelig aa beskrive, men det var en deilig og syk opplevelse! Jeg kommer aldri til aa glemme at jeg tok BungeeJump in the Nile!!

Les mer: Solvor`s blogg

Kristin forteller videre:

Denne ubeskrivelige hendelsen fant sted under Infiled uka vi hadde med skolen. Alle Hald studentene i øst afrika og to lærere fra norge var samlet i en uke i Kampala/Jinja! Det var en kjempe gøy uke, med undervisning, mat, sosialt samvær (som det heter på fint), sykkeltur langs nilens bredde og mye latter og sang! Veldig koselig å treffe de andre igjen, og høre hvordan de har det!

Les mer og se bilder fra infield-kurset: Kristin i Uganda!

Strandferie, Ebola og politisk uro

Det er ikke alltid ting går etter planen. Lisbeth forteller om hva som har skjedd de siste ukene:

Da er nye uker flydd avgaarde og ganske mye har skjedd. I forjulstiden slapp vi alt stress med julegaver og slikt, men istedenfor fikk vi andre ting aa stresse med. For det forste saa ble noen omraader i Uganda preget av Ebola-viruset som kan vaere ganske saa farlig. Dette trodde vi hadde kommet til Mbale saa noen folk ibyen gikk rundt med plastikkhansker, men det skulle vise seg aa vaere falsk alarm. Naar dette endelig hadde roet seg skulle det vise seg at visumet var i ferd med aa gaa ut og vi sto i fare for ikke aa komme ut av landet til jul. Dette var litt ittiterende ettersom vi hadde booket baade hotell og busser, men etter noen litt nervepirrende dager ordnet ting seg og vi kunne sette oss paa bussen til Nairobi. Her motte vi Team Kenya og sammen tok vi turen videre til Mombasa. Her gikk dagene med til aa baade, ligge paa flytemadrass paa sjoen og bli solbrent for saa aa flasse alt vekk igjen (Kristin og Vegard). Det ble ogsaa en del TV underholdning med Frustrerte Fruer, en haug av filmer og ikke minst indiske versjonen av idol. Paa julaften begynte vi som vanlig med noen timer ved bassengkanten for vi gikk inn og spiste grot. Etter dette gikk vi en liten tur paa stranda ogsaa gikk vi for aa stelle oss til den store kvelden. Paa menyen sto det taco, men vi hadde det likevel litt tradisjonelt med julemusikk, juleservietter og god mat.

Etter Mombasa sto Nairobi for tur, noe som endte opp med ikke aa bli helt som planlagt. Opptoyene rundt valget var nemlig igang saa noe av det forste vi saa naar vi naermet oss byen var royk fra brennende biler. Vi kunne derfor ikke overnatt den ene natta paa fokus/senteret som vi hadde planlagt og maatte dra rett til den norske skolen. Da satt Kristin og Margrethe osm hadde ankommet byen tidligere innestengt paa Fokus senteret, men de ble heldigvis bragt ut morgenen etter saa de slapp og sitte der alene paa nyttaarsaften.

Les mer: En sørlending går ut i verda, Kristin i Uganda!

For mer informasjon om situasjonen i Kenya, se Fokus-student Vegards blogg: Vegard sitt år på Hald

Verden er urettferdig

Noen møter gjør større inntrykk enn andre. Lena forteller om en gategutt hum møtte for noen dager siden:

I dag da jeg satt på bussen på vei til byen la jeg merke til noe trist. Utenfor et stort apotek lå det to mennesker og sov. I det samme bussen stoppet på rødt lys kom det to uniformerte menn bort til de to menneskene som søkte ly mot det varme sommerregnet. Den ene av de to mennene dro den hvitkledde gutten opp og sparket han vekk fra døra. Deretter sparket de alle eiendelene, som besto av litt klær og noen pappesker, ut over hele fortauet. Jeg ser ofte lignende ting, og det er ofte jeg ser mennesker som bor fattigslig eller som tigger, men av en eller annen grunn festet denne hendelsen seg i mente og jeg klarte ikke helt å legge det fra meg resten av dagen.

Vi var i sentrum hele dagen, og da vi endelig var på vei hjem var fruktmarkedet stengt. Vi stoppet derfor innom supermarkedet, som tilfeldigvis ligger i lyskrysset som jeg så den hvitkledde gutten. Da vi ventet på bussen med en pose full av frukt og grønnsaker kom det en gutt bort til oss. Jeg kjente han igjen med det samme, det var den hvitkledde gategutten! Han spurte oss om vi hadde brød, eller penger til brød. Han var tydelig påvirket av et eller annet, så siden vi bare hadde frukt fikk han det i stedet for. Selv om han lovet av pengene skulle gå til mat kan man aldri være sikker, de fleste gatebarn bruker lim, narkotika eller andre midler slik at de ikke merker at de er sultne og slik at de kan glemme alt som har skjedd med dem!

Folkene som kjørte og gikk forbi så med avsky på gutten, og det var åpenlyst at alle normer motsa vår lille samtale. Men vi har fått en ny venn, i alle fall en ny hjertevenn (det er ikke sikkert at vi noen gang ser han igjen). Han har hvite skitne klær, shabby langt hår og en stemme som er påvirket av narkotika og alkohol. Han er 14 år, og ler mye. Han har et varmt smil og et glimt i øyet – jeg håper virkelig jeg ser han igjen. Tenk om han en dag bestemmer seg for å oppsøke Alalay – eller et av de andre prosjektene – slik at han kan få et bedre liv. Det hadde vært noe det!

Nå gleder jeg meg til å bli med gateteamet ut - kansje vi treffer han??!!

Hentet fra: Lena - På vei til Bolivia!

Jul i La Paz (Oppdatert)

Julefeiring på Alalay i La Paz. I jula er det ekstra vondt å ikke ha familie rundt seg. Johannes forteller:

Verdens fineste julekrybbe! (Foto: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia)

Juleaften feiret vi sammen med barna på Alalay. Vi spiste kylling med ris og salat, ynglingsretten til både barn og kjøkkenpersonale. Det var en flott opplevelse, selv om det er grenser for hvor mye julestemning en kan få i et land der julemusikk kun eksisterer som elektroniske pipelyder fra kunstige juletrær med et utvalg på et par-tre sanger og der vandring rundt juletreet høres ut som en hedensk skikk fra før-kristen tid.

Likevel er det noe spesielt å få være sammen med barn som aldri har opplevd jul sammen med familien. Juleaften er den dagen du forstår hva barna gråter for når tårene tilsynelatende kommer uten grunn. Med en gråtende fireåring i armene som faktisk tar imot trøsten din, er det også uungåelig å tenke på at om fire måneder drar enda en «voksen» ifra ham. Og da plutselig forstår du hvorfor flere av de litt eldre ungene trekker seg unna når du vil trøste.

Les mer: Johannes på barnehjem

A normal day in BARNEHAGE

Nagib tells about his experiences working in a Norwegian kindergarten:

Well it could be hard to summarize all my work in one page, But I can start saying that the first week in BARNEHAGE was extremely tired, after every day there I was so exhausted. But the question may be what do I do there to get exhausted?. Well the answer is really easy,,, I play all the whole day, and even it seems easy, it’s not. Being a child is not easy.

First I arrive saying “Halo” and every body scream “Nagiiiiiiiiiiiiiiibb” of course each one in a particular own way such as Majib, Angib, Anjib, etc. but all of them mean the same, the some of them run to me. And we star playing, I can tell some tales even I don’t know Norwegian they look as the tale is really interesting, so I go ahead.

We play with every kind of puzzles, till one of the teacher says: “Vi skal rydde” so that means that it is time to clean up, and we go to sing some songs and to listen some tales told by some of the teachers, getting ready to “Vaske hånd” and go to eat.
This is my favorite part, because now I can speak some word in Spanish,
I can say like , vil du ha vann eller melk ? And then i change it to , vil du ha “agua” eller “leche”? And you know something? They remember those words now.

Read more: The Adventures of NAGIB without his "FRIENDS" ..."This Time in Norway"...

Eating snow and slipping on ice

Coming from a country on the equator, it can be hard to cope with the snow and cold weather in Norway. Joshua shares how he has dealt with the Norwegian weather conditions:

This could be the hardest time and month for me where everything was cold including myself. Norway is really a cold country and I find it very hard to cope up with for having come from a very warm country. I had never experienced such cold before coming to Norway. If there is a month during my stay Here that I had longed to get to Uganda just to sit under a warm sunshine for just a minute and then come back should be in December. The cold was more than I couldn’t hold in vennesla; I could not do things that make me a real Joshua, things like playing football. Singing, taking walks that I started doing when I just got to vennesla before it was damn cold. At first things were moving in a golden cup because I could play football, walk and meet my friends.
[...]
but after some time of endurance, i started marking snow balls and guess what?... i now enjoy eating snow...... interesting. i have come to understand that time changes assumptions i thought there was no fun during snow but believe me now i know how nice is to have snow. I used to tell moses that there is no need for me to buy a fridge if i was a citizen of Norway. i would just put whatever i need to get cold in snow for some minutes.

Read more: mukulu in ug

Nagib has tried out ice-skating for the first time:

As a good Latin guy I must try everything here in Norway, especially in this cold winter, I said cold because this is my coldest winter in all my life. So my family invited me to go for skating since the little girl was going with some friends. When we arrived to the lake I was really exited, so I started to wear those heavy shoes then try to stand up was a whole challenge, then walking, I looked like baby who is learning how to walk. I felt pathetic, but that was worth, at least to try.
Step by step I was moving and moving and when I realized where I was, it was late, I was about to cross the lake, so I just watched everybody walking, running, almost flying, I just tried to do what they were doing. I was surprised when I found that I was good, I was running, almost flying, but the flight didn’t last so long, I landed in the worst way,… with my nose on the ice. Well then I just stopped running so fast and started walking, so I just imagine, if that happened skating, what about snowboarding and skiing, LES’T SEE.

From The Adventures of NAGIB without his "FRIENDS" ..."This Time in Norway"...

På ferie i Iquitos

Hanna og Therese var på besøk hos Anne Therese i Iquitos i nyttårshelga. Her deler Hanna noen av høydepunktene fra turen:

27. desember tok Therese og jeg turen til hjerte av Amazonas – Iquitos for å feire nyttår med actnow’er Anne Therese. Byen er uten veitilgang, så derfor tok vi turen med fly. Vi landa i noe som så ut som bare tett jungel. En vegg av varme møtte oss da vi gikk ut av flyet, Lima virker ganske så kaldt i forhold(tross at sommeren begynner å nærme seg her nå).

Noen høydepunkter fra turen:
-Å se prosjektet La Restinga Anne-Therese jobber på. Støttes også av Strømmestiftelsen. Det er et slags dagsenter for barn, med forskjellige aktiviteter, som skal hjelpe dem å vinkle hverdagen til noe positivt. Det bor også 5 gutter der, av forskjellige grunner. Likte veldig godt det jeg så av prosjektet.

-Da vi tre og to gutter fra La Restinga reise til bydelen Nanay, og dro på båttur på elva Nanay/Amazonas. Et litt useriøst spørsmål til Anne-Therese fra en av guttene om hun skulle bade, endte med at alle bada i elva fra båten i klær. Deilig å bade i varmen! For dere som lurer: Det var verken krokodiller eller pirajaer der vi bada.

-En dag dro vi til en veldig fattig og farlig del av byen helt nede ved elva; Belén. Menneskene som bor der bor på flytende hus som stiger og synker med elva. Elva bruker de til alt mulig; vaske klær, bada og å gå på do. Fra elva og opp til byen er det et stort marked, der finner man alt en trenger, fra mat til klær og musikk.

Les mer: Peru-Hanna:), Therese i Peru

Jul på Alalay

Jula er en spesiell tid, også på Alalay i Santa Cruz. Lena forteller:

Det har skjedd så mye den siste uken, og jeg har opplevd så utrolig masse! Det å feire jul ute på Aldeaen sammen med ungene var spesielt og veldig gøy! Det var så godt å føle at man virkelig betydde en forskjell bare ved å være sammen med forventningsfulle barn på en slik stor dag. Guttene mine var så takknemlige for gavene de fikk – og de var så søte da de lekte med alle gavene på 1. juledag. Det minnet meg om da jeg var liten og mine brødre og jeg våknet tidlig for å leke med de nye tingene. Det er en av de ytterst få tingene som virkelig har minnet meg om Norge og jul disse desemberdagene!

Det å se at de kan kose seg så på slike spesielle dager har lært meg masse. De har så mange vonde minner og så mange nære mennesker som har sviktet dem, men de aller fleste er fornøgde og glade. Flere enn en gang den siste tiden har jeg tatt meg selv i å være takknemlig for opplevelsene – og for lærdommene - jeg får her. Det er godt å få være del av de positive minnene til barna, og det er godt å tenke på at det er så mange positive minner for disse flotte ungene her på Alalay!

Les mer: Lena - På vei til Bolivia

Jul i et fremmed land: Julefeiring i Lima

Det er rart å feire jul langt borte fra venner og familie. Therese siterer fra dagboka si og deler noen betraktninger om julefeiringen på hjemmet for tenåringsmødre i Lima:

Pepperkakehus hører med til julefeiringen (Foto: Peru-Hanna:))

Jeg og Hanna fulgte norsk tradisjon, og så tre nøtter til Askepott mens vi spiste litt av pepperkakene vi bakte i går. Midt i filmen ble vi avbrutt av en av jentene som hadde et utslett så vi måtte dra til legesenteret. Jeg hadde mine tvil til å dra, og bombe:de kunne ikke gjøre noe for henne! Så vi dro tilbake, og Hanna og jeg så resten av filmen. Senere gikk H og jeg en tur til markedet og kjøpte frukt så vi kunne lage fruktsalat til dessert til jentene. Melk til morgendagens kakao, samt en is på veien kjøpte vi også. I butikken på hjørnet der vi kjøpte melk ble vi spandert på is av en ukjent mann! Jeg takket straks ja, Hanna var først litt mer beskjeden, men tok imot tillbudet hun ogsåJ Vi takket og ønsket ham god jul før vi gikk tilbake til senteret.

Almuerzo(lunsj) og cena(middag) var som vanlig for jenene, men de hadde ikke pølser nok til Hanna og meg til cenaen, så vi spiste ikke annet enn litt mer pepperkaker på rommet. Ca klokka 21 stod jeg og ordnet meg, da lyset plutselig gikk i hele gata. Dette skjedde også i fjor, fortalte jentene. Jeg og Ruth gikk ut og kjøpte et stearinlys til hvert rom så de kunne få lys til å ordne seg de også. Klokka 22 var det gudstjeneste, og vi fant ut at en skikk her er å ta med jesusbarnet fra julekrybba i kirka på denne gudstjenesten, for så å plassere det i krybba når man kommer hjem. Jentene hadde dessverre glemt sitt jesusbarn. H og jeg følte oss litt malplassert på gudstjenesten, så vi sa vi kunne dra og hente julemiddagen og ordne til jentene skulle komme tilbake, så vi gikk ut av kirka og begynte å gå, da en dame kommer løpende etter oss og roperr: “Señoritas! Foto!” Hun spør om vi kan være med på et bilde! Så kommer noen fyrer i et slags kostyme og poserer med oss, vi blir tatt bilde av, de takker, ønsker god jul, og deretter går vi videre. Vi henter 17 Pollo a la Brasa på El Famoso, en restaurant i nærheten av senteret og tar det med til auditoriet, der vi lager langbord og pynter litt med hjerter på bordet og setter frem pepperkakehuset.
[...]
Det har vært en merkelig, men fin juleaften, uten julestemning, men heldigvis med mange meldinger fra venner og familieJ Det har vært godt å vite at jentene faktisk er i en liknende situasjon som meg, for de feirer jo heller ikke jul med familiene sine. Føler på en måte vi er knyttet sammen på en måte av det fakta. Jeg gleder meg ekstra mye til neste jul nå da, for det blir som Hanna sa, nesten bare om om vi hoppet over jula i år. Jeg åpnet ingen gaver på juleaften heller, for Hanna og jeg skal gi hverandre hopp i paraglider, og det er det litt vanskelig å pakke inn, og dessuten har ikke pakken hjemmefra kommet ennå heller. Men nå skal jeg slutte å tenke, og heller sove. Natta!

Les mer: Therese i Peru

«Sola» in the jungle: World AIDS day, and more

Anne-Therese holds the fort in Iquitos alone now. Here she describes what went down in the jungle in December:

1st of december was the world day of AIDS and HIV (called SIDA and VIH in spanish). Of course La Restinga was an important participant. I was surprised that this day is so big here (in Norway I haven’t even heard about it). It looked a bit like the 17th of May actually. We were walking in this prosession with banners and flags and lots of people beeing happy and having fun. The difference was all the condoms walking around handing out condoms and folders.
[...]
At this day I participated in the puppet theatre (theatre with hands). I thought it was a good opportunity to learn spanish, even if the people were laughing of my strange or all wrong accent. I must admit that I don’t even understood all that I said... We had three plays, “The three small pigs and the bad woolf” (I was the condom), “Snowhite” (I was the bad whitch) and...ehh “rødhette” – the girl with the red jacket and the bad woolf. (I was her alcoholic friend and a nurse). If you wonder how at all a condom, an alcoholic friend and a nurse came into these stories...it is because that they are written to tell the kids about the AIDS. And so the bad whitch in snowhite died of AIDS, and the three small pigs won over the woolf because the condom gave them the tip of boiling hot water under the chimney. (the woolfs best friend of course was the HIV virus)....and so on.

Read more about life in Iquitos, Christmas preparations, and capoeira: Anne-Thereses blogg