Førstehjelp og jenteseminar i Uganda

Kristin og Margrethe har vært ute på tur igjen. Denne gangen var det Mbale og Arua som sto på menyen. Margrethe forteller:

(Foto: Kristin i Uganda!)

Ein liten oppdatering fra februar her hos meg. vi har dratt litt rundt på camper sammen med Maqulate(vår nyr sport officer fra MYSA) og dei norske fysioterapistene Marianne og Solfrid. Eg og Kristin har hatt jenteseminar, empowering/envolving more girls in CHRISC, og diverse energizers og leker. Vi var først i Mbale, der vi møtte vår kjære Lisbeth (Maria var på zanzibar) og resten av folka. Alltid herlig å komme til Mbale:) Så dro vi til Arua i nord og hadde samme opplegget der, og vi fekk svetta oss gjennom den sterke sola der oppe ved hjelp av masse te og chapati. masser av gøy har vi alle fall hatt. og ganske så interessante samtaler blei det både i jenteseminaret og i førstehjelpskurset.

Les mer: Ngenda Kampala

Kristin forteller mer:

Den siste uka har vi vært i Arua. Distriktet helt nord, rett ved grensa til Sudan, altså SYKT varmt. Målet for turen var førstehjelp kurs, med våre norske fysioterapauter som er her for tia, og Meg og Margrethes jenteseminar. Et av måla for CHRISC dette er året er og styrke jentene som ikke akkurat dominerer organisasjonen. Ved å ha en time undervisning/gruppediskusjoner dagen med dette emnet håper vi å finne ut hva som må gjøres og også inspirere lokallagene til å innkludere jentene mere! Det er et veldig gøy emne, som engasjerer mange, og vi har lært mye om kulturer og tradisjoner i forskjellige stammer. F.eks. at i mange steder i Uganda, har ikke jentene lov å spise kylling! Hvor sykt er ikke det da?

[...]

Programmet var det samme som i Arua, og også her var det mange engasjerte ungdommer!
"Jenter er viktige for CHRISC, for bak enhver sterk mann står en kvinne" Oh yeah!
Bortsett fra å ha seminar og være prøvedokke for nyutdanna førstehjelpere, løp vi rundt og lektemed alle de søte barna på CRO som vanlig. Etter jul har det kommet en ny rehabliteringsklasse, så alle de vi har lekt med før kom nå løpende i lunsjen, i nye skoleuniformer og de største smila!
Om kveldene hang vi på ungdomssenteret med Lisbeth og gutta, eller feira valentines day blant en haug forelska par, røde og svarte ballonger, blinkende lys og høy musikk!

Les mer: Kristin i Uganda!

Carnival in Iquitos

February is the month for carnival. Anne-Therese blogs from Iquitos:

Two weeks ago we celebrated the carneval. Carneval here in Iquitos is something really big, and the big day (sunday 3rd of february this year) was prepared many days in advance. That means, the people were already throwing waterballoons at all the gringos two weeks in advance...

Still the waterballoons theese days were absolutely nothing compared to the big day sunday. I went with a friend of mine, Christian, to his place and spend most of the day over there. In his neighbourhood there were at least 7 “humishas”. A humisha is a kind of tree wich is decorated with all kinds of stuff - tubs where very popular! At around 6 o’ clock in the evening, after a lot of dancing, the humisha is taken down, and everyone can grab what they manage to grab of the decorations. (especially the t-shirts are very popular). This is kind of the big event of the day.

We started the day with sitting outside the house, like every peruvian does, and the kids were coming and going with water. After just 5 minutes I was soaked with water. I really mean S-O-A-K-E-D. I couldn’t walk anywhere, or the kids and the boys said “GRIIIIINGA!!!!!!!” and running after me with water. Crazy. The thing is that the boys soak the girls and the girls soak the boys (but when it comes to gringas, everyone can soak them...). It must have looked funny....a gringa running down the street, and a bunch of kids coming after with a lot of water. But of course, they catched me in the end...

Les mer: Anne-Thereses blogg

Livet før og etter

Forandring fryder, skriver Therese fra Peru. Mye har forandret seg på senteret for tenåringsmødre i Lima. Men alt dette er ytre forandringer. Det er de indre forandringene som betyr noe. Therese illustrerer med følgende historie:

-Æsj, nå kommer vi til senteret snart, og da må jeg ta på det teite skjøtet igjen, sier jenta og lager en liten grimase. Jeg har aldri likt å gå i skjørt.
-Du var kanskje en sånn tøff gutte-jente? spør voluntøren litt usikkert, redd for å fornærme jenta med den spanske setningen som egentlig spurte om hun var jente som var litt gutt. Ja, siden du spilte fotball og sånn, tenker jeg, legger hun til, som for å forebygge en eventuell misforståelse. De to jentene står uten for en stor port de venter på skal bli åpnet.
-Ja, jeg var vel det. Piercing hadde jeg også, sier jenta, og peker på leppa, nesa og øyenbrynet for å demonstrere omfanget av kroppspiercingen hun hadde foretatt seg tidlig i tenårene.
Voluntøren prøver å se for seg jenta med tre piercinger og et tøft uttrykk i ansiktet, men klarer det ikke helt der den 15 år gamle jenta står med en baby i armene og smiler mot henne.
- Mener du at du har forandret deg siden den gang? spør voluntøren.
- Siden før jeg ble gravid, mener du? Ja, det har jeg. Jeg hadde ikke respekt for noen! Presidenten kunne ha snakket til meg, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Jeg gjorde bare det jeg ville.
-Men når du ser tilbake på den tiden nå...? lurer voluntøren, og ser bort på jenta, som nå fremstår som et godt forbilde for jentene hun bor sammen med. Jenta som sov ni netter på rad i en stol ved den syke babyens seng på sykehuset. Jenta som gjør pliktene sine og er hyggelig og høflig mot både samboere og personale der hun bor.
-Ja, nå ser jeg jo hvor dumt jeg oppførte meg. Den gangen så jeg det ikke, og trodde det jeg gjorde var bra. Jeg forandret meg mye da jeg ble gravid. Hun ser ned på den lille jenta si og sier: Alt for deg, amor, min elskede, som for å fortelle barnet hvor mye det betyr for henne og hvor mye det har gjort for henne bare ved å bli til.
Voluntøren smiler, og gir jenta skryt for at hun er så flink og tålmodig som hun er, og tenker med seg selv at tenåringssvangerskap ikke alltid fører til noe værre, allikevel. Et levende bevis på det har hun i alle fall foran seg. Så åpner porten seg, og de to går inn sammen.

Les mer: Therese i Peru

I fengsel i Bolivia

Thor Haakon deler inntrykk fra et besøk i et fengsel i Bolivia. Det skulle bli en sterk opplevelse:

Jeg endte opp i fengselet da jeg "inviterte" meg selv med da jeg fant ut at noen venner av meg (et misjonærekterpar fra Canada) og et annen vennefamilie skulle besøke et fengsel på "altiplanoet".

Men ikke bare er dette et av verdens høystliggende fengsler, det er også fylt med Bolivias "avskum". Fanger, regnet som så farlige for samfunnet, at de ikke kan ferdes blant folk flest. I dette fengselet finnes det et lite kirkesamfunn, hvor misjonærer og prester har klart å vise Guds kjærlighet blant disse menneskene.
[...]
Endelig kunne vi treffe fangene. Det canadiske ekteparet har opphold seg som misjonærer i Bolivia i 26 år, og dette var det sjette besøket bare på dette fengselet. Vi ble mottatt av lederne for det lille kirkesamfunnet, og i det vi tok hverandre i hånden og omfavnet hverandre var det vanskelig å se tegn til noe som helst av det forferdelige alle disse mennene har gjort, hverken i øynene deres eller noe annet ved dem.

De tok oss med rundt i det lille fengselet til den lille "kirken" som er omtrent mitt i området. Byggningen var som de fleste andre, laget av murstein, men veggene var nydelig pyntet med forskjellige kristne motiver og malerier. Spesielt alteret gjorde inntrykk. Midt i all denne elendigheten hadde noen malt et svært veggmaleri av en hvit fredsdue med et blad i munnen, omgitt av en tropisk skog, en elv med et lite fossefall og en stille og harmonisk innsjø. Kirkegulvet var dekket av et teppe, mens benkene var som typisk (harde) norske kirkebenker.

Før gudstjenesten startet sitter vi alle og småprater, latteren sitter løst og det virker som alle glemmer hvor vi er, fangene også. Igjen går tankene mine til hva disse mennene sitter inne for, ingen havner i dette fengselet for småforseelser. Her snakker vi mord, voldtekt eller hva verre er.

Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia

Torsdager i Kigali

Åse i Rwanda forteller om livet som frivillig i AMU:

Det er torsdag, meg og Oda kommer fra den daglige morgenbonnen paa AMU. Vi gaar oppover de sandrode gatene som har blitt enda mer humpete etter gaarsdagens regnskyll. Barn i skoleuniformer gaar i klynger, holder hender og baerer stolt noen slitte notisboker under hver sin arm. De smiler bredt naar de faar oye paa oss: "Hello, Bonjour, how are you, what is your name!?" roper de nysgjerrig, og strekker frem hendene for aa hilse ordentlig. Vi smiler tilbake og hilser paa kinyarwanda til deres store begeistring, "Waramutse, Amakuru?" De fniser og ler av oss og roper "bye bye!" i det de skyndter seg videre til skolen. Temperaturen er akkurat passe, rundt 20 grader, solen har ikke staatt ordentlig opp enda. Vi gaar forbi flere kvinner som baerer store fat med forskjellig frukt og gronnsaker paa hodet. De er paa vei til markedet for aa selge dagens forsyning. Det tar ikke mer enn 10 min aa komme seg fra AMU til det vi kaller Documentation Centeret. Et bittelite treskur malt knall gult og gront. Det minner om et hageskur. Det er her meg og Oda holder til hver torsdag. Utenfor huset har vi en liten gronn hage. Her gaar det noen honer fritt og kakler. Vi laaser opp huset og setter ut benker i skyggen av traerene i hagen. Vi har to luker som vi aapner slik at det dannes to bord hvor vi kan legge frem diverse boker for barn paa fransk, engelsk og kinyarwanda. Samtidig har vi forskjellige leker som vi laaner ut bl.a hoppetau, tennis og damm. Til og med de "store toffe gutta" setter seg ned og pusler "Baby Care" med hoy konsentrasjon.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Mangelfulle toalettforhold?

Toalettforholdene på praksisstedene er ikke alltid som man er vant til hjemmefra. Sissil forteller fra Tanzania:

Provd aa gaa paa do paa et do uten tak foer?? kanskje... men har du proevd aa gaa paa do paa et do uten tak naar det regner??

DET HAR JEG:D:D

Fra AFRIKA

Solvor følger opp med bilde:

Les mer: Solvor`s blogg

I Peru, på den annen side, er det ikke tak som er mangelvare. Les mer på Thereses blogg.

Infield-kurs og ferie i Sør-Amerika: Dødsveien, Isla del Sol og Machu Picchu

Det har vært både infield-kurs og ferietur for Act Nowerne i Sør-Amerika siden sist Lena forteller:

Dødsveien (Foto: Anne-Thereses blogg)

Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!

Bading i foss under sykkelturen på infield (Foto: Therese i Peru)

Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.

Les mer: Lena - På vei til Bolivia

Anne Therese forteller videre:

Isla del Sol (Foto: Therese i Peru)

Ferien startet med å igjen ta bussen, denne gangen til Cobacana, og videre med båt til Isla del Sol. Titicaca er svært. Veldig svært. Og veldig vakkert. Isla del sol er en øy som et fjell. Det går rett opp og så rett ned på den andre siden. Eneste transportmiddel er esler. Det ville si at vi var nødt til å gå opp sikkert 1000 trappetrinn for å komme oss til ungdomsherberget som lå på toppen. I tynn luft og med halvsprengte lunger tok det sin tid, men det var verdt det! Utsikten var fantastisk. Og på kvelden spiste vi et herlig måltid hjemme hos en lokal familie som brukte huset sitt som restaurant for å spe litt på inntektene. Fantastisk god mat.

(Foto: Johannes på barnehjem)

Vi dro videre til Puno med buss, fikk 90 nye dager på grensa, og dro til de flytende gress øyene på Titicaca. (de som alle turister drar for å se) På forhånd var vi blitt fortalt at Uru-folket som bor der verken bruker sko eller sokker. Vi ankom i tåke og regn, og befolkningen hadde tydeligvis ikke sett turistbåten komme, så sannelig måtte de ikke bare løpe innom husene sine for å sette fra seg skoa…haha, det var jo rene turistattraksjonen, men vi fikk høre at det fantes noen øyer litt lenger ut som ikke ønsket kontakt med omverdenen. Får satse på at de lever barbent der borte.

Les mer:Anne Thereses blogg

Så gikk turen videre til Machu Picchu. Johannes forteller:

Machu Picchu

At Machu Pichu er den best bevarte inkabyen kommer av at verken samtidens inkaer eller de senere conquestadorene visste om byen. Da den ble forlatt var det pga en epedemi som tok overtaket. De friske rømte og sperret veien for de syke som ble etterlatt til døden. Det var ikke før I 1910 at en amerikaner skulle ta på seg den ufortjente æren av å være den “første” til å oppdage byen som var blitt overgrodd av jungel gjennom de flere hundre årene den hadde stått tom. For de menneskene som bodde ved ruinene, ble deres verste mareritt til virkelighet: at den moderne verden skulle komme å forstyrre forfedrene ved å stjele sjelettene, krukkene og smykkene som lå igjen I ruinene. Disse står idag på museum I Amerika...


De to tusen sko-løse inkaene som bodde I Machu Pichu beveget seg nok ikke like mye som dagens 5000 turister som til daglig beveger seg mellom ruinene. Steinene blir slitte og deler av byen synker hver måned med 2 cm, noe som gjør at det er fare for at en del av byen skal rase ned I stupet som finnes på begge sider.. For å komme til ruinene før de ble overfylt av turister, valgte vi å dra tidlig kl 6 om morgenen. Tåke og regn preget de første par timene I machu Pichu, og jeg Anne therese, Hanna og Aggie brukte disse timene til å klatre opp på toppen bak Machu Pichu for å se utsikten derfra. Opp hit har inkaene av en eller annen grunn bygget en imponerende vei/trapp selv om det ikke finnes noen ruiner der.

Inkasteiner (Foto: Anne-Thereses blogg)

Senere på dagen vandret vi mellom ruiner og en haug av newage folk som gikk og kjente på energien som lå I steinene og bukket før de gikk videre. Etter en uke på reisefot går turen hjemover I nattbuss. Når jeg lukker øynene ser jeg inkaruiner og når jeg sovner drømmer jeg om Urofolket som kommer I sivbåtene sine og synger og spiller for oss I beste harmoni, bare overskygget av uro-guttungen med frostsår I ansiktet som mismodig vinker til meg der jeg sitter I bussen.

Les mer: Johannes på barnehjem

Jul i Iquitos

Det har vært jul på La Restinga også:

Logoen til La Restinga. Hjertet som har maattet taale mye smerte, men som etterhvert blir sydd sammen igjen.
Har blitt saa glad i det hjertet!

Jeg har hatt ei fantastisk julefeiring her i Iquitos. Den 22.desember hadde vi julemiddag for alle unger, ungdommer, voksne og ansatte som hører til La Restinga. Det dukket opp utrolig mange folk. Det var et herlig spetakkel uten like! Det ble servert en utsøkt julemiddag tilberedt av kokken selv, Erick, og til drikke var det min favoritt drikk ”maracuya” (pasjonsfrukt tror jeg det heter på norsk…). Jeg hjalp til med serveringa, men fikk satt meg ned til slutt jeg også.

Det ble jo selvsagt sagt at jeg skulle møte klokken 4 for å ordne til, for det var masse som skulle gjøres ble jeg fortalt (det hele skulle starte klokka 7). Siden det var en så viktig dag møtte jeg opp klokken 4….og typisk så er jeg og ei anna ei de eneste som dukker opp. Alle andre kommer i løpet av de neste to timene. Det er fascinerende å se hvor mye som faktisk blir ordnet på kort tid når man først kommer i gang, og alt er alltid klart når det begynner, men det er noen ganger litt uforståelig for meg hvorfor alt absolutt må gjøres i den aller siste liten… same same, but different, et herlig kaos med masse godt humør var nå i hvert fall resultatet :)

Les mer: Anne Thereses blogg

Jul i Rwanda

Glimt fra julefeiringen i Rwanda:

I julen fikk baade meg og Oda besok fra Norge. Veninnen min Andrea og fetteren til Oda, Torbjorn ankom Kigali, godt en uke for julaften og ble til rett over nyttaar. Med pepperkakeforsyninger og marsipangris fra Norge fikk vi smaken av litt norsk jul ogsaa her i Rwanda, til tross for de varme omgivelsene og et ellers travelt Kigali sentrum hvor alt fortsatte som normalt. Det som kunne minne om jul i huset var et lite plastikkjuletre pyntet med lysende appelsiner og en julekrybbe med noen litt udefinerbare figurer av torkede bananpalme blader, og den "ene julesangen" fra itunes lista som gikk paa repeat. Utrolig goy aa faa vist vaare to besokende vart dagligdagse liv i Afrika og alt som har gjort inntrykk paa oss. Vi fikk fartet ganske mye rundt bl.a paa markeder, hjemmebesok, konserter, street ball show og til og med en tur til Guiseny. En frodig liten by rett ved Lake Kivu paa grensen til Kongo.

Les mer: Åse Marie i Rwanda