Et uforutsigbart liv

For noen er været noe man snakker om for å unngå pinlige pauser. For andre er det blodig alvor. Lena forteller: Oversvømt landsby i Beni, "fylket" som er mest utsatt for overdrevent mye regnvær. Her er det inproviserte flytende hus!

Her i Bolivia er ikke hverdagen like forutsigbar som det den er i Norge. For ca en uke siden var det ikke sikkert at vi kom oss ut til Aldeaen på fredag for å jobbe fordi det var en bru som holdt på å dette sammen på grunn av mye regn. I flere dager var situasjonen veldig usikker, og da vi drog utover på fredag måtte vi gå over brua fordi den ikke tålte tunge kjøretøy. Da vi kom til Aldeaen fikk vi høre at kjøkkendama ikke hadde vært der på en uke. Det hadde regnet så mye i El Torno (der hun bor), og elva hadde tatt med seg hele huset hennes og omtrent alle eiendeler. Hun og familien hadde ikke fått med seg mer enn det de gikk i, og var heldige som klarte å berge seg ut i tide!

Det har vært krisesituasjon her i området i mange måneder, og selv om de hvert år har regntid så er ingenting bygd for mer enn en liten regnskur i ny og ned. Bruer detter sammen, hus blir borte, kuer dør og åkrer blir ødelagt! Når rørene blir for fulle kommer vann opp gjennom sluk og det er umulig å bruke toalettene fordi det er ikke plass til mer vann. Det er huset vårt et godt eksempel på, da jeg våknet tirsdag morgen var huset rett og slett et lite basseng. Alt var vått, og det luktet vondt!

Denne situasjonen merkes også i Aldeaen. Ungene har hjulpet naboene med å legge ut sandsekker slik at elva ikke skal ta med seg mer av gata, og til tider er landsbyen ikke annet enn et stort badebasseng. Men det merkes ikke bare på de materielle tingene uheldigvis. På lørdag kom det ei dame med ungene sine og lurte på om barna hennes kunne bo i landsbyen, og på søndag kom det ei jente bort til meg og lurte på hva hun måtte gjøre for å komme inn i prosjektet.

Det er jo selvsagt ikke uvanelig at det kommer nye barn til landsbyen, men det er uvanelig at de kommer direkte hit og at vi som jobber her får spørsmålene. Det virker virkelig som om menneskene i nærmiljøet trenger hjelp, og at de ikke veit hva de kan gjøre for å bedre situasjonen. Maten er mye dyrere, husene faller sammen eller er fulle av mugg og skittent vann. Det tar mer tid å tjene til livets opphold, og mange har ikke mulighet eller tid til å ta vare på eller fø barna sine.

Ja, livet går videre og sola kommer frem igjen. Vannet tørker og alt blir lettere. Men så skyer det til igjen og gata er igjen en stri elv. Redselen stiger for hva som kommer til å skje med huset mens de er borte eller sover og mødre er redde for hvor ungene er.

Hvor heldige er vi vel ikke i Norge?? Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for hva jeg har i Norge, jeg setter så utrolig pris på den situasjonen jeg lever i. Men det gjør også utrolig vondt å se hvordan de jobber seg gjennom livet her, og hvor tøft og hardt et liv i fattigdom er når jeg bare kan sette meg på et fly og dra tilbake til velstand og et liv uten materielle problemer, ekstremvær, fattigdom eller matmangel.

Men noe har vi likevel å misunne disse menneskene for. De klarer å ta det med ro, de stresser ikke, de setter seg ned og tar en pause og de nyet livet når de kan...

... og jeg lærer!

Les mer: Lena - på vei til Bolivia

Surprised by snow

Joshua blogs about playing in the snow and building snow women:

Having come from a winter that seemed not nice to me since i cuold not do anything nice like playing football outside, to a nice sunny days without snow, today it surprised me. i work up late today since its a easter holiday which means no working. it was about 12 p.m when my friend Moses wake me up to tell me what was going outside. i asked him what is the matter because i was still enjoying my a sleep with a nice dream, do you really think i can tell you what was my dream all about. forget it...... he told me that its snowing outside. i thought it was only a joke because since last month we had no snow at all. it was only sunshine with clear skies. never did i expect to see snow again untill i get back to my little warm country without snow. but only to pull out the window catains, Moses was true it was snowing. i really wanted to cry but had to cry inside my heart. i never wanted to get outside my house but i heard children playing from outside. since i do not have some photos of me playing with snow, i asked Moses if we can take some. he said sure. we dressed on our vennesla bokusa and we out to take photos. Moses had to come back to the house because it was cold for him. i decided to make some snow balls and other young children joined me and we started throwing balls to each other.it was funny to see me play with young children. people watched how we played and it was interesting chasing after each other. after playing, we decided to make a snow woman and this is how it looked.



Read more: JOSH'S LIFE AND ADVENTURES IN NORWAY.......

Nye barn på CRO

Senteret for gatebarn i Mbale i Uganda er i ferd med å fylle seg opp med et nytt årskull. Lisbeth forteller:

Her i Uganda flyr ukene noe bloggen har baert preg av de siste ukene. Paa CRO har vi naa startet igang med ny rehabiliteringsklasse og de er saa utrolig herlige. Selv om undervisningen den gamle klassen fikk var enkel og grei for meg aa folge med paa, er denne enda lettere. ABC og 123 er det som staar paa timeplanen samt aa laere seg aa si: "Im sitting down", naar de sitter nede, saa reiser de seg og sier : "Im standing up", og slik kan de holde paa en stund.

Saa maa jeg bare ta med et bilde av denne jenta her. Navnet er Mercy og hun er babyen min paa CRO. Naar hun ble fodt ble hun forlatt paa sykehuset og har ingen familie. Men heldigvis var det et snill dame som jobbet paa sykehuset som tok henne til seg og gav henne et hjem. Selv om de fleste ikke har saa mange penger her nede er det utrolig mange som likevel tar til seg foreldrelose unger. Kanskje foreldrene er dode av aids og barna er etterlatt til seg selv. Da har vi hort saa mange eksempler paa nabomodre som har barn selv og i utgangspunktet ikke raad til aa ha dem i det hele tatt. Men likevel tar de til seg flere barn og gir dem et liv slik det er ment aa vaere. Disse beundrer jeg utrolig mye. Saa lenge det finnes hjerterom finnes det husrom=)

Les mer: En sørlending går ut i verda

Caught on film

Anne-Therese has been on Peruvian TV. Check out the show above.

Here is a link to a documentary/program about la Restinga! Wohoo! And at the final of the program I am even doing Capoeira :)It was sent through Napa, a tv-station for the whole of Peru, I think it's a channel for kids and youth. Everything is in spanish of course, but the whole text is written down below the video, so all of you who don't speak spanish... google-translate it :)

Click here!

From Anne-Thereses blogg

En dag på barnehjem i La Paz

Johannes forteller om en dag på Alalay ... på godt og vondt:

Tenk deg at du hver dag står opp klokken 6, drar på deg klærne og labber gjennom det kalde regnet bort til huset der 8 gutter i alderen 4-9 år snart skal våkne og gjøre seg klar til skolen. Gjennom den litt morgentrøtte nesen tilvent tisselukt, kan du likevel ense disen av tiss og bæsjelukt som i noen værelser er verre enn andre. De fleste av sengene har tiss helt opp til hodeputa og en gang iblant også avføring. Heldigvis er både små og store rutinerte når det gjelder å skifte på senga, og på rommet til edukadoren er det store bunker med rene laken. Sammen med de nakne guttene legger vi på nye laken og henger tepper til tørk. Bunkene med rene laken minsker, men det er nok til alle. Ofte er det ikke vann i springen og guttene må dusjes med kaldt vann fra den blå tønna. Er det en kald dag og guttene er litt småforkjølet hopper vi gjerne over dusjen og går rett til påkledning. Noen ganger skal det mye masing til og hele prosessen med å sende guttene til skolen tar ca 2 timer. Alltid slår en av guttene seg vrang og begynner å skrike. For eksempel har du spurt om du skal hjelpe til med skoene, og fått en liten knyttneve i brystet. Med følgende kjefting blir det mye gråt.

Etter mye tiss og masing og kanskje litt leking med de raskeste er det klart for morgensamling og frokost. Ofte med en stol eller to ledige, da disse ligger på rommet og gråter, før de 10 minutter senere kommer surmulende til bordet.

Tilslutt skal guttene endelig rundt kl 8 samlet gå til «bussen» som står ute på tunet, hvis ikke elven da er for stor til å komme over med bil. Da må guttene gå til skolen ... Og det må du også. For du har ansvaret for en av guttene med størst adferdsproblemer. Du skal passe på at han faktisk går inn i klasserommet og ha eget opplegg med ham dersom han har oppført seg fint den første delen av dagen. Ellers blir det mye venting utenfor klasserommet. Slår han seg helt vrang er det ikke annet å gjøre enn å ta ham med tilbake til barnehjemmet, om du klarer det..

Etter skolen er det måltider, leksegjøring, plikter og leking. 12-13 timers arbeidsdag er nok, har du funnet ut og kaller det kvelden vanligvis mellom kl 18 og 19..

Slik kan en dag som frivillig på Alalay fremstilles. Men det er bare hvis du unnlater å fortelle om alle de øyeblikkene som gjør livet på Alalay fantastisk spennende, morsomt, minnerikt, lærerikt og meningsfylt.. Dette er øyeblikk der du ser at det nytter. Du ser at gatebarn blir til barn med en familie og et hjem der de får kjærlighet, og er i utvikling mot å bli ansvarsfulle voksne. Disse øyeblikkene kan få deg til å bli varm, le og gråte på samme tid..

Det kan være en unge som stilner gråten på skulderen din, Lorena (4) som slikker på vinduet i 20 minutter eller leker edukador mens den ekte er borte. Blas som kommer løpende inn i armene dine i glede når han kommer hjem fra skolen. Eller det kan være Rolando som trist og skyldbetungt kommer og sier unnskyld etter å ha oppført seg stygt, etterfulgt av en stor klem. En kassebil (str. Carawell) full av 30 unger som skal på skolen.. Og dessuten en masse glede, latter og sang.. og sommer...Blant barn som egentlig var domt til aa bo på gaten med limposen i den ene hånden og kniven i den andre..

Les mer: Johannes på barnehjem

The boy who broke my heart

Alalay (Archive photo: Aggie i Bolivia)

Ragnhild has been out with Alalay's street team, looking for street children in Santa Cruz. She relates her experiences on her blog:

The sun was shining hot over Santa Cruz as we were walking by the side of the rode. It was just a normal day for the street team, walking next to the big highway talking to the street children. For me and Anna it was different, from working in the village too talk to the children that actually live on the street, this was a new and raw experience. At first we stopped and talked to the older boys who were washing cars, and then we played card games with the youngest girls. One of theme told me she used to live in the Alalay-village, but that she had moved back to the city, witch meant the streets.

After one hour or so we went to drink something cold, the street-team told us that we would walk to another place near the airport, so we started walking. By the side of the rode into a gate lay a body with pink painting all over. It looked like “it” was dead, but we still poked the body in the side. It came awake and “it” was a boy of 14 years called Alfredo. With his box with glue up to his nose and pink paint all over his clothes and skin, he smiled at us: “Ustdes son Hermanos?” yes we replayed, we come from Alalay. Alfredo smiled and lifted the glue to his nose and took a deep sniff.

It was all starting to seem unrealistic to me, how can a 14 year old boy live on the street, SNIFFING GLUE!!! Me and Anna started talking too him, asking if he was hungry and wanted to come with us to Alalay. Alfredo just smiled, sniffed, and answered ”I want to shower and yes I’m hungry!”

The street-team discussed it and they agreed that we should take him with us. However first we needed to go to the airport. After 10 min walking in burning sun, Alfredo started to get tired so we quickly decided that I and Anna should take him to the 1.stage.

But before we could take Alfredo anywhere he had to put away the glue. It took 5min with intense sniffing and a lot of co-axing from us before he was ready to go.
We had to take the bus and people watch in horror as we, two white chicks, sat down with a street-boy. It made me so annoyed watching them watching us as if Alfredo was a dangerous diesis!

When we finally came to the 1.stage Alfredo got to shower of all the pink painting and after that he could eat with the other boys. He looked so happy and all the boys seemed to like him. Me and Anna spent 1 or 2 hours there visiting the boys from 4.stage that 5days earlier moved from the Alalay-village. And of course the other volunteers who works in the 1.stage. When we decided to leave we couldn’t find Alfredo so we went to the gate. All the boys Were staring out on the street,” he left, he left”. I couldn’t believe it! He left, back to the street. It just broke my heart to know that that night he would be out on the street again sniffing glue.

It really made me think about the injustice children suffer as a consequent of decisions made by adults, politicians and international companies. I mean who decides that one child is more worth than another? Who decides who should have an education? And who decides not to change this? The world has enough reassures for everybody, and it’s not fair that because of what a few people decide should affect children all over the world. What did they ever do to deserve it?
NOTHING!!

Les mer: Aggie i Bolivia

Hva er det jeg ikke ser?

Lena har følgende betraktning på bloggen sin:

Her i Bolvia går livet sitt vante gang. Menneskene lever etter sin egen innebygde klokke og alt skjer som regel litt etter skjema. Bussene kommer med jevne mellomrom, men de kjører aldri etter noen rute. Menneskene virker fornøgde, og sola titter frem oftere og oftere. (Det regnet jo tross alt en del i januar!)

Men selv om livet virker fint på overflaten merker man seg mer og mer jo lengre man er her, og noen av disse oppdagelsene skulle jeg gjerne vært for uten. Jeg satt og tenkte her en dag da jeg satt på bussen – hva er det jeg ikke ser nå? For det man ikke veit, det ser man ikke. Og de ordene man ikke kan på andre språk, de hører man ikke. (Egentlig en ganske fascinerende oppdagelse!!)

Da jeg først kom hit var bussjåførene hyggelige og litt runde menn som kjørte rundt i byen hele dagen og sikkert var ganske heldige fordi de hadde en jobb. De stoppet når du tok ut hånden, og slapp deg av når du ropte ”pare por favor” – uansett hvor det skulle være. Nå klarer jeg ikke se på bussjåførene uten å kjenne et lite stikk i magen. Lønna de lever på er DÅRLIG, og for å brødfø familien jobber de ca 17 timer i døgnet, og de har bare 10 minutters matpause!! Ofte bor de en time utenfor byen så de bruker ytterligere to timer av døgnet på å komme på jobb. Resten brukes til å spise og sove – og hvis de er heldige har de fri på søndager.

Oftere og oftere seg jeg telt langs kanalene også. Før så jeg bare søppel og folk som slappet av når det var grønt lyst og de ikke kunne selge varene sine– men etter at jeg ble viss på at det var her de faktisk bodde har teltene og pappveggene liksom bare vokst opp! Tidligere tenkte jeg at det liksom ikke var en slum i Santa Cruz – og at det var en av de rikere og bedre byene å være fattig i. Men nå ser jeg slummen midt i byen, og fattigdommen som lever side om side med rike kakser som ikke har lyst til å vite.

Derfor er tanken som slo meg på bussen ganske skremmende. Hva er det egentlig jeg ikke ser? Hva er det som er rett foran meg men som jeg ikke helt klarer å få tak på?

Fra Lena - På vei til Bolivia!

På Afrikas tak

Tanzania-teamet har vært på fjelltur. Sissil forteller om den møysommelige klatringen mot toppen av Kilimanjaro - Afrikas tak:Kilimanjaro (Foto: Solvor`s blogg)

25. februar.2008.

klokken har passert 11.12 bussen fra Moshi til Dar es Salaam, skulle ha gått klokken 10.00, TIA (this is Africa)... Eventyret om Kilimanjaro er over og et nytt kapittel i livets bok er skrevet. Mange mennesker her i verden setter å klatre Kilimanjaro som deres livs mål. Jeg er 19 år og kan stolt si jeg har besteget Kilimanjaro et fjell jeg har stor respekt for. Mange mennesker har omkommet på deres ferd mot den iskalde drømmen gjemt i en mystisk sky. 5895m er ingenting å spøke med...

Lite ante jeg da jeg den første dagen beveget meg opp mot det praktfulle fjellet, sinnelaget var lys og bekymringene små. Den mystiske fjelltoppen dekket av snø midt i hjertet av Afrika, nærmet seg for hvert skritt. Fra foten av fjellet, gjennom regnskog med forskjellige aper, fargerike fugler og eksotiske blomster, forbi tregrensen og opp til den alpine ørken som kunne minne om et månelandskap. Det er stort for et lite menneske å se noe så mektig, så mektig det verken kan forklares, vises eller tas bilde av. Man må se det med egne øyne. Kjenne luften stramme seg i brystet og smake den intense blodsmaken på tungen.

Den siste natta og tredje natta med oppstigning, ble vi vekket kl.11.30pm. Vi skulle få i oss noen ufattelig tørre kjeks, og varm te for å få gang blodsirkulasjonen i de iskalde kroppene. Jeg kunne kjenne det stakk i hjerte av kulde. De få timene med søvn før den siste etappen, var ikke mange. Forholdsvis nervøse og kledd i hvert eneste plagg man hadde skulle vi omsider begynne ferden mot den beryktede vulkanen og det høyeste punktet, Kibo.

Pr.200meter vi beveget oss opp, sank gradene -1C. I snegle fart gikk vi på rekke et skritt etter det andre, stavene lagde takt i møtet med grusen. Om man med oppgitthet kikket opp, virket bakken endeløs, strategien var klar – kikk ned og tell ”en, to” for hvert skritt en tar. Det gikk fint til hver gang vi stoppet opp. Høydesyke har sine ulemper, så etter syv stopp med oppkast fra min venninne og en nestebesvimelse fra meg, kunne vi skimte toppen.

Det var som det ble lenger og lenger for hver gang vi spurte. Det verste marerittet er når du nesten faller om av umattelse og din guide optimistisk sier det kun er en og en halv time igjen, ikke nok med det – du står i rak oppoverbakke! I bakken kunne vi se hodelyktene til mennesker foran som nærmer seg toppen, fjellet er endeløst...

Når man skriver i ettertid er det som man glemmer smerten, som en mor glemmer smerten fra fødselen nå hun får barnet lagt på magen. Fjellet stod der så praktfullt, så mektig. Skiltet ”Gilmanspoint” glimtet i øynene mine, mens jeg stod på kanten av krateret og så utover herligheten. Når man har kommet til Gilmanspoint, har man sertifikatet. ”barnet på magen” var bare å snu seg rundt, Soloppgang på Kilimanjaro! Det rødrosa og gule danset inn i hverandre å ga et henrivende lys av lykke, bekjempelse og seier! Boblen av glede sprakk da guiden sa det var to timer igjen til det høyeste punktet ”Uhuru Peak”. Ikke mange klatrere beveger seg videre forbi Gilmanspoint, men jeg visste at om jeg skulle være helt fornøyd måtte jeg i alle fall prøve. Sertifikatet var i hånden, dette var en indre kamp mot psyken. Kroppen var utmattet, de siste kreftene tatt ut og øynene begynte å falle. Åtte øyne kikket inn i hverandre og det var bestemt, vi reiste oss for å gå den siste biten mot seier. Beina ville ikke bære meg, kroppen ville ikke ta meg med, de andre fikk større og større forsprang – det var så uendelig langt og det hadde kun gått ti minutter. En fot foran den andre, vannet i flaskene frøs til is, ”keep on going” gjentok seg i hodet, ånden gjennom finnlandshetta frøs til is. I -25C, vind og snø, gikk det videre mot toppen. Det nærmet seg, resten av gjengen stod å ventet, vi var igjen fire. Sammen igjen på rekke, ”team Tanzania”, et skritt om gangen mot seier. Jeg så toppen, bare litt igjen, bare litt igjen så har jeg nådd toppen, målet. Målet jeg ikke hadde trodd jeg skulle greie, trodde kroppen skulle nekte... Gått over mine egne grenser, mine egne krefter og psykiske begrensninger! Toppen var der, skiltet stod der.

”Congratulations you are now at UHURU PEAK 5895 AMSL”.

Uhuru Peak (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: TANZANIA

Solvor forteller videre:

Da jeg naadde Gilmans point paa 5685m var jeg tom for krefter, men neida, videre maatte vi. Vi skulle til topps, uten mat i magen. Dermed ble vi dratt videre til Uhuru peak paa 5895m, Toppen av Kilimanjaro. The roof of Africa!! Da jeg kom fram maatte jeg bare legge med ned paa en av steinene, og plutselig begynte solvaar aa graate... Skjoenner ikke det der? Trur det hadde noe med gleden av aa komme paa toppen og smerten av aa klatre Kilimanjaro. For det er jamen ikke lett!!! Saa der laa jeg paa toppen av Afrika og graat. Slaa den!

Men hvordan i alle dager kommer man seg ned av dette fjellet? Nei, det skal jeg si deg. Man trenger hjelp, i hvertfall for de som er svake og tomme av energi. Jeg orket nesten ikke aa flytte beina. Dermed kom to hjelper paa hver min side og hjalp meg ned fjellet. Takk og pris for det. Hadde jo ikke tenkt aa bosette meg oppaa der. Da jeg igjen ankom Kibo, la jeg meg rett i seng og sovna som en baby ca 1 time, deretter var vi pent noedt til aa gaa viderer til Horombo. Om vi ville eller ei!! Jadasaadet, saa gjorde vi det da.

Den natten sov jeg som en stein i Horombo hytta. Beina mine verket av smerte og det ble et slit aa komme seg ned til Gaten igjen. Jeg ble baert paa ryggen opp til flere ganger. Kanke skjoenne at denne kroppen skal svikte naar jeg foerst er paa Kili... Foelte meg som bestemor selv. Da vi kom fram til Gaten var jeg overlykkelig! Jeg hadde klarte det!! Men kroppen verkewt av smerte og jeg klarte saa vidt aa gaa. fremdeles er kroppen litt sliten etter turen. Men Jeg er bare stor fornoeyd for at jeg har klart det!! I've done it!!!
WoW!!

Done it: Slik ser man ut etter aa ha kasta opp 6-7 ganger paa veg opp Kilimanjaro, holdt paa aa besvimt ett par ganger, og endelig klart aa kommet paa toppen. (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: Solvor`s blogg