Omvendt klaustorofobi

(Foto: ~ Linn Silje goes African ~)

Når man har bodd samme plass en stund, kan man fort risikere å føle seg hjemme. Da kan det være ubarmhjertig å vite at man ikke skal bo der for alltid, at man snart, på en gitt dato skal hjem, til den andre siden av verden. Linn Silje gjør seg noen tanker:

I dag kom en skummel tanke fra før jeg dro nedover, tilbake til meg; kommer jeg til å føle meg klaustrofobisk når alle menneskene rundt meg har en annen hudfarge enn meg selv? Denne tanken hoppet raskt ut av hodet mitt igjen, men likevel hadde jeg tenkt den, om enn i mindre enn et tiendedels sekund. Og i dag husket jeg den igjen. Jeg satt i et nokså stort rom fullt av mennesker, ved siden av Hanne, - det var oss mot røkla. Plutselig begynte klaustrofobien å stige opp i meg. Hva har jeg gjort?

Hvordan skal jeg greie å dra tilbake, og etterlate meg alle disse herlige menneskene, alt dette livet? Jeg måtte bite i meg tanken fra før avreise, og innse at den slett ikke handlet om menneskene her nede, men om menneskene der hjemme. For hvor finner jeg barn og ungdom som kaster seg med hemningsløs glede,inn i sang og dans, for så å få følge av de voksne, hjemme?

Selv om jeg fortsatt ikke har greid å sette nordmannen i meg helt på hylla ennå, har jeg latt rwanderen i meg overta mer og mer, og før jeg vet ordet av det kommer jeg også til å kaste meg med i dansen. Å vite med sikkerhet at jeg kommer til å være omringet av forsiktige og sjenerte nordmenn igjen om knappe seks måneder, får det til å knyte seg i brystet.

Fra ~ Linn Silje goes African ~

Grunn nok til å bli

Vegard forteller historier fra Alalay i La Paz:

Det hadde vært en dårlig dag for gutta. En av dem hadde slått læreren og andre hadde banna masse i timene. Da de kom hjem var middagen utsatt, og det var alvorsmøte med to ansatte på kontoret. Kvelden var heller ikke bra, allting var forsinka og oppgavene blei ikke gjort skikkelig. Spesielt gjaldt det gutten som hadde ansvar for kjøkkenet og oppvasken. En forsiktig gutt som alltid er litt sliten, men med et sjarmerende smil bestående av litt skeive tenner. Han måtte stå med oppvasken en times tid etter at de andre gikk for å legge seg.


Jeg spurte den strenge ”educadoren” om det ikke var en gitar jeg kunne låne. - Joda, den lå nedstøva oppå en hylle. Jeg gikk innom alle de fire romma og sang og spilte nattasanger. Jeg er den dårligste gitarspilleren sør for Vadsø (les: av alle), men kan i alle et par sanger. De sang stille med på refrenget av ”Halleluja”, for den hadde de hørt på ”Shrek”. Et par av gutta fulgte med til alle fire romma, og nynna med hele tida.

Etterpå gikk jeg ut på kjøkkenet, der den forsiktige gutten fortsatt holdt på å vaske opp. Jeg satte meg ned og spilte. ”Shrek”-sangen, og etterpå en norsk julesang mange ganger etter hverandre.

Da gutten var ferdig med oppvasken, ville han som vanlig at jeg skulle være med han å be aftenbønn på sengekanten. Han hviska forsiktig sin korte bønn: ”Señor. Takk for en fin dag. Ta vare på alle barna ute på gata. Og ta vare på Kristina som er der og besøker dem i natt.”

Selv om det hadde vært en fæl dag for gutta, kan det hende at et par av dem sovna med ”glade jul” surrendes i hodet. Jeg sovna i alle fall med troa på at det er dette jeg er her for; de små minuttene som kan bety litte grann, både for meg og for en liten bolivianer.

Les mer: paa ville vegar

A hammock on the Amazon

The view from the hammock

Janne and Elin have been on a weekend trip to Requena, a neighbouring town to Iquitos. Since Iquitos has no road connection, that meant 15 hours on a boat, floating down the Amazon in a hammock. Janne blogs about her experiences:

It is 6pm, and I’m stretched out in my hammock, admiring the lush, green lanscape as we slowly float down the Amazon. The sun is slowly setting behind the majestic clouds, and the fresh breeze from the river alliviates the humidity of the air. Though the deck is crammed with people and their belongings (including a small cage with live chickens right behind me), I’m filled with a sense of awe for the vastness around me, knowing that I am surrounded by miles and miles and miles of largely untouched jungle.

In the hammock next the me, Elin is sitting upright, smiling and chatting with the young girl that’s brading her hair. Behind her, is another group of other curious kids surrounding us, one of them slowly tracing her fingers up and down my bare calfs (not sure if she is fascinated by my leghair or just wants to cuddle). The kids listen intently, and laugh from time to time, as they observe the spanish lesson playing out before them. Jenni, the 40-something woman in the hammoc next to me has made it her mission to teach me spanish in the course of the next few hours, and we move systematically through my notebook of vocabulary words.

”Re-co-no-cer,” she says slowly. Reconcer. ”To admit or aknowledge” according to my vocab list. Next she gives me an example of how to use it in a sentence: ”Tengo que reconocer que hice algo...” I quickly write it down. We continue with the next word: tacacho – the name of a typical Peruvian dish made of grilled platano (a non-sweet banana) mushed in pork grease. Sounds strange but is actually delicious. Jenni tells me that if I ever come back to Requena, she wants to show me how to make it. She even writes her phone number in my notebook, and says she means it seriously. I believe her. The sincerety and geniune warmth of the people here makes me feel at home, and as we curl up in our hammocks go to sleep a few hours later, it feels like I’m curling up to family.

Read more: Janne in Perú

Bryllupssangerne

Henrik og de andre mzee-ene. Ti ekstrapoeng for maasai-mønstret dress... (foto: Kvardags- og Helgeblogg)

Helge og Henrik har vært med i et ekte tanzaniansk bryllup, både som gjester, og som en del av underholdningen. Kjempekjekt, konkluderer Henrik:

Bryllaup e kjempekjekt, ogsaa i Afrika kan ej konstatere etter denne helga. Laurdag 08. gifta Aron, sjefen vaar paa chrisc-kontoret, seg og vi var inviterte. Ikkje nok med det, Helge hadde i tillegg invitert oss til aa synge i bryllaupet. Vi hadde laga til eit svaert nummer med keyboard med rytmeboks, melodikasolo og fleirstemt refreng. Men so gjekk straumen ein halvtime foer vielsen starta! (Det vil seie ca ein time etter det som stod paa innbydelsen) Loeysingsorienterte som vi er fann vi det best aa la Helge gjere tingen sin paa melodika, og eg song av full hals heile songen aleine.

Dei som kjenner oss vil vel ikkje verte overraska over at innslaget vi hadde planlagt hadde eit snev av nachspiel og userioesitet over seg, slett ikkje nedtona av den nysydde maasaidressen min. Noelinga var difor stor daa vi vart kalla fram rett foer vielsesseremonien skulle starte for aa framfoere. Kanskje var Aron sin tanke og vaar tanke for innslaget ikkje heilt lik? I ettertid ser eg at dette kan fort stemme, men vi har enno ikkje hoeyrt nokre sure miner (eller saerleg skryt for den del) Men vi fekk heldigvis mange "Thank you for singing", so heilt feil kan det ikkje ha vore. Laerdomen e at med maasaidress verte det aldri feil!

[...]

Festen etterpaa var heilt sjef, og eg er veldig glad Helge og ein misjonaer som heiter Per Ove var med aa oppleve det. Ken skulle eg veksla blikk, glede og latter med viss ikkje?! Vi kan vel seie at vi har faatt vaar del bongo flava love songs og "Nakupenda" (I love you), og kanskje ogsaa brassmusikk. Av snodige, men artige, ting var kanskje dette det kulaste: Den tradisjonsrike heilstekte bryllaupsgeita som brudeparet mata til seg sjoelv og naer familie.

[...]

Ein heilt kjempekjekk dag til, ka e oddsa?

Les mer: Henrik paa savanna

Tre historier om verden

(Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Man reiser for å se ting fra et annet perspektiv. Når man befinner seg på den andre siden av jorden, ser ting annerledes ut. Noen ting blir fjernere, andre ting nærmere. Men det er ikke alltid at det som kommer nærmere geografisk sett, blir lettere å se. Linn Silje forteller hvordan hun opplever å bo to timer fra konflikten i Kongo:

Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.

Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali? Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.

Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.

Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det. Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.

Les mer: ~ Linn Silje goes African ~

Vegard i Bolivia gjør seg noen tanker om å kaste mat:

Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.

Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.

Fra paa ville vegar

Marit i Uganda gjør opp status. Hvordan har hun forandret verden de siste ukene, og hvordan har verden forandret henne?

Før ein gjer noko slik som å flytje til Afrika, har ein gjerne eit bilete av at det kjem til å forandre både ein sjølv og verda (formulera litt overdrive og arrogant). Så på kva måte har dette blitt oppfylt?

Fyrst til meg. Eg kan ikkje seie eg føler meg som ein ny, betre og klokare person (ikkje at eg hadde forventa det), men noko må vel denne månaden ha forandra meg? Hmm... Vel, eg kan i alle fall med handa på hjarta seie at eg aldri trudde at det å komma inn i ein velassortera matbutikk kunne gjera meg så glad. Eg og Eline var i Kampala denne helga, og eg fekk nesten sama følelse av å komma inn i ein litt ”vestleg” matbutikk som eg vanlegvis får av å komma inn i ein klesbutikk med sluttsal. (Er det berre meg eller faar detta blogginnlegget meg stadig til å verke litt overflatisk og dum? Eg likar ikkje utviklinga...) Uansett, poenget mitt er vel at eg forhåpentlegvis blir litt meir takknemleg for dei tinga ein vanlegvis tar for gitt, også viktigare ting enn varmtvatn og grovt mjøl. (Hadde vår fyrste varme dusj på ein månad då me var i Kampala, og ja, me bur i Afrika, men å stå å dusje klokka 7 om morgonen i iskaldt vatn er framleis, ja akkurat det, iskaldt!)

Det er ein ting å vita at ein er ein av verdas heldigaste personar, ein annan å oppleva det på kroppen og sjå med eigne auger at ikkje alle har det slik. Uverkeleg å sjå at det ikkje er sjølvsagt å ha foreldre som bryr seg, ein stat som tek vare på innbyggarane, eit utdanningssystem som tek omsyn til alle eller noko så grunnleggande som ei seng å sova i for ein 6-åring.

Så til verda, har den blitt forandra etter eg kom hit?
Det har ho sikkert, men må innrømme at eg ikkje har fylgt godt nok med i nyhenda til å komma med ei oppsummering her. Men korleis har eg forandra verda etter at eg kom hit? Vel, matbutikkane i Mbale har blitt tømt for Nutella, internettkafeen The Nile har fått ein ny storkunde og Noreg har ein mindre innbyggar til å forsøple og forureine omgjevnadane. Men for å bli litt meir seriøst, eg føler ikkje eg gjer noko revolusjonerande forskjell her, dei eg jobbar med er både betre kvalifisera, flinkare og har meir erfaring med det dei gjer enn meg, men det eg kan håpe på er at eg blir forandra sjølv, og at eg kanskje klarar å forandre nokre haldningar når eg kjem tilbake att til Noreg. Og kanskje slå i hel nokre fordommar her òg? For som eg nemnte innleiingsvis ville det vore nokså arrogant, eventuelt naivt, å komma hit med den haldninga at no skal snille, kvite meg gjera Uganda til ein betre plass, kanskje det heller er Uganda som skal gjera meg til ein betre person?

Fra MARIT SIN UGANDABLOGG

Til Haydom og tilbake igjen

Henrik og Helge har vært ute på et aldri så lite eventyr. Turen gikk til «eventyrslottet» Haydom Lutheran Hospital. Helge forteller:

Den 5. november var starten på ein ganske absurd oppleving her nede. Me stod og snakka med ”Peri” som i tillegg til å jobbe på NLM sitt Scripture Mission-prosjekt og jobber litt for CHRISC i Arusha, og plutseleg fekk han for seg at Henrik og meg skulle til Haydom dagen etter. Det har seg slik at Eivind Johannes, som er pilot for MAF, skulle ein snartur innom Haydom, og han hadde ledige seter i flyet dersom me ville slenge oss på.

For dei som ikkje veit kva Haydom er, så dreier det seg om eit sjukehus som ligg øde til midt på høgslettene ved Great Rift Valley, retning vestover frå Arusha. [...] Det dreier seg ikkje om eit kva som helst sjukehus [...] Gjennom heile barndomen har me samla inn pengar til dette eventyrslottet langt langt vekke i eit land der dei kviler hovudet på ein liten krakk når dei søv, drep løver om dei ikkje søv og der alle smiler fint og oppstil på lysbiletene som den aldrande misjonæren viser stolt for heimbygda si. For meg, og sikkert for mange andre, har Haydom ein spesiell status. Kvart år strikker bestemødre sokkar til julemessa, ungar sel sjølvlagde malerier og til og med 14-åringar som er alt for kule til slikt går med på å vaske bilen til far for 100 kr når det er snakk om Haydom. Haydom Lutheran Hospital. Og plutseleg får me moglegheit til å besøkje dette vidunderet! Det er klart me takkar ja!

[...]

Til tross for mørke skyer trua gjekk turen inn til Haydom svært knirkefritt. Det var faktisk ein fordel med skyene. Eitmotors stempelmotorfly har ikkje lov å flyge på instrument, altså i skyer og i mørkre, dermed flaug me lågt og fekk sjå endå betre!Henrik og Nikodemus i firsprang rundt paa Haydom

Vel framme på Haydom blir me køyrde inn på sjukehusområdet i lag med sjukehusdirektør og visedirektør, før me inntok ein rask, men god lunsj i familien Olsen si stove. No hadde me mindre enn ein time til flyet vårt gjekk i retur, så me sprang rundt på sjukehuset medan labteknikar Nikodemus eminent forklarte kva dei ulike bygningane innehaldt. Akkutmottak her, fødestove der, tuberkulosesengepost, avrusingsklinikk, radiografi, laboratorium, barneavdeling. Så fort gjekk det, klokka nærma seg drastisk tre, me takka for omvisninga og vart køyrde ut til flystripa.

Men i løpet av av omvisninga hadde det byrja å regne. Og her snakker me ikkje om yr, men ekte høljeregn. Småfly er ikkje så glade i regn, spesielt ikkje under letting og landing. Dermed sat me på flystripa og venta på betre tider. Siste avgangstid nærma seg, me måtte vere i Arusha før sola gjekk ned. Me kom oss av garde i eit ”vindauge” 20 minutt før deadline, etter dette hadde me fått ei ekstra natt i Haydom om me ville det eller ikkje. Etter ein time i lufta der me såg Great Rift Valley, karakteristiske masailandsbyar, og ikkje minst litt etterlengta vatn i elveleia kring i landet, var me attende i Arusha.

Eventyrslottet i landet langt langt vekke er fortsatt eit eventyr, men eit eventyr me har sett med eigne auge! Ikkje berre eit sjukehus som betyr liv eller død for eit hav av folk, men også ein arbeidsplass for over 500 lokalt ansatte, sjukepleiarskule, gardsdrift og meir. Så, til alle der heime som lurer på kor mange lodd dei skal kjøpe i fruktkorg-boka på Haydom-basaren på bedehuset. Kjøp heile boka og endå meir! Dette er bistand som fungerer.

Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna

Relevante lenker: MAF, NLM, Haydom Lutheran Hospital

First snow

There is something about the first snow. Sylivia and Simon from Uganda share their opinions about their first snow in Norway. First Sylivia:

The first snow in Norway this year made me think about home the time it snowed. But after some time i found it interesting because it was funny walking sliding and in motion. Snow is good because it brings the beauty and those who are sportic start trying out their talents. I love snow though cold but i love snow.
ENJOY THE SAME YOU PEOPLE TIME IS LEAVING YOU.

From sylivia and family

Simon also has som thoughts:

it was this last week of october when i snow falling down it was fun. it was difficult to walk along the road,it was slippery, i almost fell down but i had winter shoes which were good.but the whole day was so cold,most people were telling me that it was too earlly to have snow fall.but today 31 of octorba,snow dissappeared and we have sunshine,you know its sweet to be under the sun,most people spend their time in their rooms and its difficult to talk to people anyhow,where i stay i can finish two weeks without seeing peoples faces,when i ask them where they be they tell that they spend their time reading books.so i find abig problem making friends here apart from when i meet hald students at the place of work.but its also cold here were i stay am just near the sea,we have agim were if i want to train my muscles i can go there,and also swimming pool.its fun.

From simon stay in norway

«I finally fit in»

In Rwanda, most things happens at half pace from that in Norway. For some, this might be frustrating, but not for Linn Silje. She is settling into the Rwandan rhythm, and enjoys living her life by the sun:

How long does it take until something stops to amaze you? I cannot say I know the answer, but I know that I no longer feel so strange leading a normal life in Rwanda. My first thought when I wake up is no longer to take a shower, because there is no, it is simply to get up and get ready for the new day. Even getting up at 6 am feels just fine - here we live by the sun, whilst in Norway the TV has somehow taken its place. Washing my clothes cannot be done just any day, I have to have the time to boil water, then later to wash the clothes, and finally, hope for sunshine. Life moves on a slow pace here, so it is good to have something to fill all the time with.

Therefore I no longer have the urge to run up to the bus when I see it waiting; if I just nod my head or lift a finger and continue as slowly as before towards it, they will wait. Usually the bus is still not full even with me in it, so most of the time I have to wait anyways. Then what's the rush?

[...]

As people who have lived with me or has had an appointment with me may know, I am not the one being ready to go 20 minutes before I have to, nor the one who waits for everyone else to be finished. Whenever something happen (like when I and five other AFS volunteers lost our plane from Paris to Oslo), the comment left by my closest is most likely to be this; well, in this case it actually was not your fault, but you have to admit that it is not very unlike you. Thanks a lot.

This is why I enjoy being here right now, I finally fit in. Though things here in Rwanda usually starts when they say it will, it is not that serious if you are five minutes late - the program of the meeting has not started yet, and explaining and repeating are so common activities here, that you have not missed out on anything either.

Les mer: ~ Linn Silje goes African ~

Hald lanserer ny nettside

Hald Internasjonale Senter lanserer i dag sine nye nettsider. Nytt format, nye bilder, nye filmer, nye spennende land og prosjekter og nye funksjoner. Det er større, det er oppdatert, det er brukervennlig og det nydelig å se på. Det er den nye hjemmesiden til Hald Internasjonale Senter! Stikk innom på www.hald.no!

Håp i eit hol i bakken

Alalay Santa Cruz (Foto: Thoughts from Bolivia)

Marius og Svenn er framme i Santa Cruz. Marius er klar for å slå seg til ro i sin nye hjemby:

No er eg verkelig lei av det å forlate steder. Og godt er det. For no er eg ved siste stasjon. Bolivia, Santa Cruz, gatebarna. Opphaldet i Bolivia har vore strak oppoverbakke sidan dag nr to. Vår første bolivianske natt og soloppgong vart nemlig beskua frå ein kaffibar i “international arrivals” -avdelinga ved Viru Viru Airport. Vi var desverre ikkje venta før dagen etter. Men etter eit par (hundre) telefonar fekk vi omsider tak i ein av kontaktpersonane på den meterlange lista. Vi havna omsider i seng i 7 tida, der blei vi heile dagen, og natta med.

Dagen derpå var dagen der alt snudde til det lyse. Vi fekk møte Jesus, den mystiske personen som skulle ha møtt oss på flyplassen natta før. Vi vart omsider knytta opp mot Alalay. Alalay er delt opp i forskjellige trinn som barna klatrar oppover på. Nederst på stigen får dei dele eit rom med andre barn på i heim inne i byen, på trinn nummer to får dei eit finare rom i same huset, og dei får begynne på skule.

Vi fekk besøke Jentehuset på den første dagen. Folk er så forskjellige. Nokre av jentene kom springande mot oss, andre sprang i motsatt retning og vart ikkje å sjå på fleire timar. I denne heimen får jentene det dei treng. Dei får mat, skulegang, kler og nokon å snakke med. Det dei kanskje treng aller mest er menneskelig kontakt og eit godt miljø. Desse jentene har vore igjenom diverse ting som dei verkelig treng å snakke med nokon om.

Dagen etter er det guttehuset som skal lerast å kjenne. Vi blir kalla “hermanos” (brødre). Hermano Mario (meg) fekk sin første meiningsfulle fotballkamp akkutar på denne barneheimen i Bolivia. Når ein ser korleis desse barna nyter det å spele fotball er det vanskelig å ikkje la seg rive med.

Dei yngste var det ikkje så hardt å komme i kontakt med. Dei sleng seg i armkroken din, eksaminerer og undersøkjer deg, samanliknar kor store hender du har og kor langt ein kan bøye fingrane dine før du protesterar. Det er merkelig kor lita tid det tar før dei føler seg trygg på deg. Samtidig kan ein jo forstå også, når ein tenkjer seg at dei vokser opp ein stad der folk kjem og går, og nye voluntørar dukkar opp stadig vekk.

Vi fekk vere med på leksehjelpen, og fekk dermed lide det nederlaget å oppdage at diverse rekneformlar frå barneskulen har gått i gløymeboka. Flaut er det. Andre fag var greiare å hjelpe til med, slik som kristendom. Her var det berre rett og slett berre å pugge navna på alle bøka i bibelen. Besynderlig måte å lære om kristendomen på spør du meg, men så er vi jo også i eit katolsk land.

Etter mykje om og men og kos og klems med ungane var det ut på gata. Barna på gata lever eit ganske annaleis liv. Ut frå underjordiske tunellar strøyma dei. Dei er mage og dette er huset deira, dette er livet deira, gata er mor deira. Gata passar ikkje særleg godt på sine barn. Førstehjelsutstyret vår måtte trå til. Dei to jentene frå gateorganisasjonen “plataforma” hadde med seg eit lite skrin. Dei myldra rundt oss, mangen med ein liten kopp med lim tett opptil nasa, mange med store arr på overkroppen. Alderen var omtrent 11-18.

Vi fekk snakka nermare med to av desse gutane. Dei var relativt nye på gata. Dei ville bort. Plataforma -jentene tok eit par telefonar, og det var i orden. Dei fekk komme til ein heim utanfor byen. Vi tar bussen saman med dei. Den eine er litt berusa av eit eller anna. 14 år er han, og allereie har han opplevd nok til at han ynskjer å gløyme alt i samen. Ruse seg, sleppe unna livet for ei stund. Gutta vart vell ransaka og etterpå plassert på lasteplanet til ein pickup saman med alle dei andre barna og oss (meg og Svenn, eller Stevan som han heiter her)

Pickupen tok oss til huset der gutta skulle tilbringe natta. Dette var noko anna enn det holet dei kom krypandes ut av tidlegare på dagen. Eit flunka nytt hus, med kvite fliser på golvet, dusjar, kler, mat og senger til alle. Her skal dei sove i natt og forhopentligvis blir dei der til dei har vent seg av med å ruse seg, stjele og bruke vald. Eg håpar dei blir.

Fra Reisebrev frå Marius
Les mer: Thoughts from Bolivia 1 (engelsk), Thoughts from Bolivia 2 (engelsk)

Unge mødre

Gisella med Aimee, Gabriella med Milinda og Esperanza med datteren sin. (Foto: Ett år i Lima)

Thea og Kristine har begynt å jobbe på senteret for tenåringsmødre i Lima, og det er både koselig, spennende og utfordrende. Thea deler noen førsteinntrykk:

«Våknet hun bare 3-4 ganger i løpet av natta?!»

Et vanlig utsagn mellom mødre. Mødre som sannsynligvis er godt rustet og forberedt på rollen som mor. Det tenkte jeg da jeg hørte dette utsagnet, og syntes at det var noe som ikke stemte da det var to jenter på 15 og 16 år som snakket om det. Måtte svare nei på spørsmålet om jeg hadde barn selv, og merket at jeg var glad for å kunne levere barna tilbake til mødrene sine etter å ha passet 4 av dem i to timer.

De to timene som barnevakt gjorde at jeg fikk enorm respekt for de 14 jentene som bor senteret. For å skulle ta vare på et lite barn når man selv er midt i en utviklingsperiode i livet kan ikke være lett! Da får jeg skyve tilside min frustrasjon over at jentene ikke kommer tidsnok til første engelsktime, og at halvparten forsvinner underveis i timen for å mate sønnen sin, skifte bleie eller ikke dukker opp i det hele tatt fordi dattera er syk. Det betyr jo egentlig så lite i den store sammenhengen.

Les mer: Thea en Peru!

Kristine forteller mer om arbeidsoppgavene på senteret:

I dag har Thea og jeg hatt vår første arbeidsdag. Vi skal jobbe fra 8.00 til 17.00 hver mandag, onsdag og fra 8.00 til 18.00 hver tirsdag og torsdag. Annen hver helg skal vi ha fri fredag og lørdag og de andre helgene har vi fri lørdag og søndag. Thea og jeg har ansvaret for at jentene gjør sine arbeidsoppgaver og at de jentene som går på skolen kommer tidsnok til timene. På mandager skal vi lære jentene aerobic og på onsdager skal vi lære dem engelsk og ha litt forgivning. Vi skal gi engelskundervisning til barnehagebarna, altså barn fra 3-5 år. Det blir spennende. Hver tirsdag og torsdag skal vi passe de fire eldste barna i to timer mens mødrene deres har forskjellige kurs. Jeg synes denne timeplanen høres veldig spennende ut, og jeg synes vi har fått mange flotte oppgaver. Gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang og til å bli kjent med jentene.

[...]

Siden det er 14 jenter har Thea og jeg fått 7 jenter hver som vi skal ha ekstra oppfølging med og vi skal passe på at våre jenter gjør sine oppgaver.
Da vi var å handlet kjøpte vi litt godterier til jentene siden vi hadde vår første dag på senteret. Vi samlet alle jentene og Janet, psykologen på senteret, presenterte oss ordentlig og fortalte litt om arbeidsopgavene våre. Etterpå lekte vi «Sheriff» og «fruktsalat». Jentene syntes det var fryktelig morsomt, jeg tror vi må gjøre det igjen. Så spiste vi godterier og pratet litt.

[...]

Det er så rart at disse 14, 15 og 16 åringene er mødre. De er jo så unge, bare barn selv. Jeg kunne hvertfall ikke ta vare på meg selv når jeg var 14, og langt mindre et barn i tillegg til meg selv. Av og til tar jeg meg selv i å tenke at barna bare er dukker, leketøy, men disse barna er faktisk små mennesker som trenger oppmersomhet hele døgnet. De er helt avhengig av moren sin. En dukke kan man legge fra seg når man blir lei, men babyen trenger sin mamma. Jentene kan bruke hverandre som avløsning, men babyene trenger sin egen mor mest.

Les mer: Ett år i Lima

Første dag på jobb

Kristin har hatt sin første dag på jobb på Tierra de Niños. Sikkord for dagen er velkomst, workshop og toalettbesøk. Kristin forteller:

min første dag i Ventanilla med Tierra de Niños varte fra klokken 9 på morgenen til 12 på kvelden, men var alt annet en slitsom. begynte dagen med å delta på en åpning av nybygde toaletter i en barnehage (med rød snor og det hele. uhyre festlig da en av jentene i barnehagen løp rett inn og tok et av toalettene i bruk foran ca 50 foreldre, frivillige fra england og tierra de niños ansatte).

etter toalettbesøket dro vi til kontoret for å ha "velkomstsermoni". litt pinlig da hver og en begynte å holde tale og jeg til slutt ble bedt om å si noe(på spansk,ja), men heldigvis er denne gjengen ellers lite formelle, så det ble mye fnising og kjasing etterpå. dette (bildet) er den gjengen som har styringen i Ventanilla, og som holder til både på kontoret og ute blandt folk. (fra venstre: valeria, freddy? jobberfortsattmedåhuskenavnet, jobberfortsattmedåhuskenavnet 2, meg, cesar, josé, Maximo, Jorge(allias cocky) og Natalia, sjefen min)

Etter en lang og kjempestor chifa lunsj, rulla vi til butikken (med våre altfor fulle magesekker farlig sprekkeferdige) for å handle inn til kveldens event. etterpå pakka vi bilden med stoler, sandwicher, kaffi(half and half med sukker, etter latinamerikansk skikk) og sist men ikke minst, oss, pent stabla mellom stolene. hver kveld denne uka holder cesar (i samarbeid med politiet i ventanilla) foredrag om hvordan organisere lokalsamfunnet, men ledere, organisatorer osv. og inviterte til diskusjoner og idemyldring. dette er nytt og litt ukjent for ventanillerne, men etter en god stund var det mange som deltok og vi regner med enda flere vil dukke opp i morgen.

vi fikk merke mer til den latinamerikanske skikken, da møtet skulle klokka 6 og lokalet var tomt [...] halv 8 var det ca 8 personer tilstedet (40 inviterte) men da orka ikke cesar vente lenger, så han begynte. 8 var lokalet nesten fullt.

Les mer: Kristin i Peru

Teacher Eline

CRO (Illustrasjonsfoto: Kjetil Høybråten)

På CRO, senteret for gatebarn i Mbale, Uganda, er Marit og Eline i gang med sine oppgaver. Nå har det også blitt bestemt hva de skal jobbe med i månedene som kommer. Eline forteller:

Som overskriften tilsier, har vi nå endelig valgt hva vi skal jobbe med de neste 6 månedene! På mandag hadde vi møte med Moses som er sjef på CRO, og vi la da frem hvilke prosjekter vi ønsker å jobbe med. For de som er interesserte valgte jeg da følgende:

1.Street walk and counselling: Gå rundt i byen hver morgen og hente inn de barna som skulle vært på skolen. Gi rådgivning og oppfølgning til barna på CRO, for å kartlegge hvordan og hvorfor de kom på gata. Det sistnevnte for at man kanskje skal kunne finne tilbake til barnas foreldre.

2.Rehabilitation class: Gapet mellom det å være gatebarn, og være en vanlig skoleelev på en offentlig skole, er ganske stort og ikke minst vanskelig å gjøre seg vant med. Derfor må alle gatebarna på CRO gå i rehabilitation class før de kan begynne på vanlige skoler. Her lærer barna enkel, engelsk, swahili, matte og lifeskills.

3.Farm: CRO har en egen gård hvor barna lærer om hvordan man skal så og dyrke forkjellige ting som kaffe, bønner og bananer.

4.Homevisit: CRO besøker jevnlig barnas bosted og deres familier, for å gi dem støtte og rådgivning. Dette blir også gjort for å finne ut hva slags omgivelser barna lever i.

5.Clinic: Vi har også en egen klinikk som tilbyr gratis helsetjenester til barna og deres familier.

[...]

At vi har vært her nesten nøyaktig en måned er nesten ikke til å tro, men jeg føler at jeg har glidd et par hakk lenger inn i den ugandiske kulturen og trives i grunn med det. Vi har blitt kjent med utallige hyggelige ugandere, hvor flesteparten av vennene våre er kamerater av våre to gode naboer. James og Ronald har vi også blitt bedre kjent med, og vi har hatt mange hyggelige kvelder med dem i huset vårt. Gjerne i mørket da strømmen har en tendens til å forsvinne for oss. Guttene har introdusert oss for en rekke spiselige ting som vi aldri har sett før. Et par eksempler er sukkerrør, og en gul stor frukt som vi plukket fra hagen vår! Når det gjelder flying aunts, som for øvrig er et insekt naboene finner i hagen og spiser stekt, eller rå, tror jeg vi må ta det på sikt..

I går var altså den første ordentlige dagen på jobb som lærer, og jeg ble introdusert for klassen som teacher Eline. Jeg fikk også velge hvilke fag og aldersgruppe jeg ønsker å jobbe ekstra mye med. Foreløpig vil jeg helst undervise i engelsk og lifeskills, gjerne medde minste som er fra 6-8 år.

Enda gøyere var det kanskje rådgivning. Jeg fikk opplæring av en kollega av meg som heter Jackson som tar praksisperioden sin på CRO. Han lærte meg hvordan man skriver profiler på barna, og hvordan man bør gå frem når man snakker med dem. Det er utrolig mange tøffe historier ute og går, og det er av den grunn viktig å vite hvordan man skal formulere seg. Jeg hadde min første rådgivning alene, med ei lita jente på 9 år som heter Faith. Mildt sagt veldig spennende og skummelt på samme tid!

Les mer: Eline i Uganda 1, MARIT SIN UGANDABLOGG, Eline i Uganda 2