Pirahnas in the pool

Janne shares a story from her work in Iquitos:

Yesterday, after the morning-program finished at La Restinga, some of the kids asked me to come with them and play on the boulevard (the street along the river, where the people congregate to wander at night). The summer vacation program has now officially started, and there are lots of new kids, so I had such a fantastic time getting to know and running around with this group of five heartbreakesrs. As the day got hotter, we went over to the big fountain with a small pool around it, and the kids screamed of joy as they threw off their shirts and jumped in. (I don't think it's normally allowed to play in the water, but the kids said that because there's a gringa (white woman) with them, the police wouldn't say anything. They were right. Sad, but true.)

Anyway, midway through a role game of tourists and sharks, one of the boys stopped in his tracks, and, a little paler than before, he turned to me and said: "Oh no.... Here comes the piranhas." I turned and looked, and recognized them immediately. Piranhas is the common way of referring to the rougher streetkids that live off of shining shoes, getting money from tourists, and stealing (not all streetkids steel, but those who do, or a suspected of doing so, are often referred to by this name). The leader of the gang, let's call him Jose, has been coming to La Restinga off and on for a long time, but is still living on the streets. His life could be so entirely different if he could choose La Restinga over the streets, but for an adrenaline-seeking group of young boys, leaving your friends on the streets in favor of a life of safety and rules is not always an easy thing.. Jose, especially, is really rough around the edges, and as he and his friends jumped into the pool, the dynamics changed instantaneously. The "piranhas" shoved the other kids away, grabbed the ball they had been playing with, and started their own game.

Read more: Janne in Perú

Becoming a street child

It is hard working with street children. Sometimes you feel helpless, thinking about all the children you are not able to help. Svenn shares some thoughts about his work and how children end up on the street:

Why! I can hear the word in my head over and over again. Why! It won't stop. It is there all the time. I am trying to sleep, but I can’t. My problem is that I’m thinking. Thinking about the children that is sleeping just a few minutes from my door. They are outside. I am in my bed. Here, right now, and I can’t even do a little thing about it. I’m thinking about injustice. Thinking about poverty. I am thinking about the world, and myself in all of it. I can’t find the answer. My head is just a mess. I stay awake more than two hours in my bed. Just thinking...

I’ve now worked a long time in the street, and I would like you to get a share of how it it’s like. I would first like you to know how it might be to live in the street. It is impossible to give you the entire picture, but I will try my best to give you something.

First of all I want you to imagine yourself going to another world. A world called the street. This is not the world as you know it. It is a harsh and ruff world. Almost constantly rude to you. And this you have to live with if you like it or not. You are a kid. Maybe about ten years old and you do not have a home. At least not a home you can go to without getting beaten or abused by your angry and drunk father.

It all started very slow. You first went to the street to work. You went because at home your family didn’t have any money for food and you had to earn some money for the family. After school you took your windshield cleaning kit and went to the city to earn a few cents. Then coming back home late in the night tired or more correctly exhausted . You did this for a long time. But then things started to be very bad at home, and your father started to abuse you. You didn’t longer want to stay at home. Home was now the same as being in prison.

You had started to make friends in the intersection where you worked and they had different type of drugs to help you forget all the problems at home. You knew they lived in the street, but that didn’t mind you now. You tried there drugs ones and you forgot all your problems. It was so good. You could fall to sleep dreaming about the time you were happy. An escape from the reality.

After this you started to be with the street kids instead of working in the day. This made things just worse at home. Less money meant more beating. But it was worth it. The feeling of escaping all of it with sniffing glue or taking drugs made it all worth the pain.

After a few days you stopped going home, because it was better to just be in the street. Here you had friends. Even some of the older boys had offered to protect you! All you had to do was just to bring a few things to him every day. Just a few cent or something and he would protect you against all the danger of the street. This was a really good deal and you accepted. You were now a part of a street family.

In your new family you learned how to rob. How to hide from the police. How to beg in the best way and how to speak the street language. All this made you more confident in yourself. More grown-up. Sometimes the police took you and hit you hard. A lot harder then your father used to do, but you had the glue to make you forget all the pain.

You were now a real street kid.

From Thoughts from Bolivia

Skiing in Norway

Sylivia from Uganda has tried skiing. It turned out to be more difficult than it looked:

Skiing is the best sport activity in Norway best every young people and even old people like to go for skiing. To us from other countries it is fun and so we try our best to runto have fun and also to fit in the society and also learn the culture better if you engage yourself in such activities.

At the beginning i was falling everytime and then but when i got into the sysytem i started skiing ,lifting up the skiing sticks and just sliding on the snow with balance. To me whenever i would see people skiing from up the mountain, i would always say that is easy but when you try thats when you will see how hard it is,.
Never say that i cando this before you try it out, so easy in your eyes but difficult in action.

From sylivia and family

Chile, dødsveien og infield-kurs i Bolivia

Foto: Kristin i Peru

Det har vært Infield-kurs for Sør-Amerika-gjengen også, men først sto nyttårsferie for tur:

Som sagt før dro vi til Chile for å feire nyttår, og gjett om vi fikk en super start på det nye året. Kvelden startet med en litt dårlig middag på den eneste restauranten som var åpen på nyttårsaften. I Peru er det alltid noe som er åpent og vi hadde glemt å ta med i planleggingen at det kanskje var annerledes i Chile. Selv om vi spiste på et sted vi aldri ville gått innom på en vanlig dag så var heldigvis maten god og ingen ble syke av maten etterpå. Etter middag gikk vi hjem til hostellet vårt for å spise dessert, gèle, vin og norsk melkesjokolade. Da klokken nærmet seg midnatt gikk vi ned på stranden for å se på fyrverkeriet og menge oss med de lokale. Etter champagne og nyttårsraketter gikk vi på en konsert og danset litt. Vi laget en jenka og fikk med oss mange Chilenere på det også. Kjempe gøy!

Hostellet vi sov på var forresten utrolig koselig, hvis noen tenker på å dra til Arica er "Sunny days" stedet å bo! Verten var kjempekoselig og hjelpsom og han snakket engelsk, noe som gjorde det enda lettere med kommunikasjon. Vi fikk nydelig frokost hver dag og alle som bodde på hostellet spiste på samme langbord, nesten som en familie. I tillegg hadde vi kjøkken til disposisjon, slik at vi kunne lage mat selv.

Puno (Foto: Janne in Perú)

1. januar da vi satt å spiste frokost fant vi plutselig ut at vi ville reise til Puno. Så da heiv vi oss rundt og pakket og plutselig befant vi oss tilbake i Peru. Puno var kjempe kaldt, spesielt siden vi kom rett i fra 35 grader og strandliv. Vi måtte rett og slett kjøpe oss ulltøy, votter og lue. Byen Puno ligger rett ved Titicacasjøen og derfra reiste vi ut på sjøen for å se på sivøyene. Det er veldig interessant at man lagde øyer ute i sjøen slik. Likevel var det litt skuffende at det var så turistinfisert som det var. Alle som bodde ute på øyene gikk i tradisjonelle klær, og sang sanger på engelsk til oss. Twinkle, twinkle little star blir ikke helt det samme etter dette... Spesielt å sitte i en sivbåt og høre på to små gutter på 5 og 9 år synge sanger på engelsk, fransk og diverse andre språk for så å be om penger for det.

Infield-kurste foregikk i Coroico, utenfor La Paz, Bolivia. (Foto: Thoughts from Bolivia)

Etter Puno reiste vi videre til La Paz, Bolivia for å utforske byen litt før vi skulle på infield. La Paz er en skikkelig koselig by, men det var trist å se alle de fattige menneskene som tiggde på gaten. Vi har noen av dem i Lima også, men ikke så mange og det er litt mindre tydelig i Lima siden byen er så stor og ikke har et veldig tydelig sentrum.

Vi reiste med buss hjem, veldig gøy å se litt mer av Peru, men 26 timer i en buss der det var over 30 grader var vi ganske lei av å reise! Kjempe deilig å komme tilbake på senteret! Thea og jeg skulle ikke begynne å jobbe før noen dager etter vi kom hjem, men vi måtte ta oss en tur på senteret på besøk dagen etter vi kom hjem. Deilig å møte jentene igjen, og jeg tror de har savnet oss litt også. De ble hvertfall veldig glade da vi kom tilbake. "Thea og Kristine kommer!", "Nå er de her!" var det vi ble møtt med før alle samlet seg rundt oss for å høre om turen vår. Babyene hadde vokst og det er flyttet inn fire nye jenter på senteret. Absolutt veldig deilig å komme hjem, det blir nok ei stund til jeg reiser bort igjen... Og jeg er begynt å grue meg til å reise hjem!

Les mer: Ett år i Lima, Kristin i Peru, Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk), paa ville vegar (1), paa ville vegar (2), Janne in Perú (engelsk), Thea en Peru

(Foto: Kristin i Peru)

Kristin, Kristine og Thea benyttet også anledningen til å sykle den beryktede «Dødsveien». Kristine forteller:

Da har jeg syklet paa verdens farligste vei, og det var kjempe morsomt! Naa er jeg i La Paz og her finnes det en vei som blir kalt for doedsveien. I 2008 var det 46 personer som doede paa denne veien, ogsaa noen turister. 46 doede mennesker er forresten et ganske lavt tall, det er aapnet en mindre farlig vei saa denne veien er ikke lengre veldig traffikert. Hittil i aar har det bare gaatt et ras, men ingen menneskeliv er gatt tapt saa langt i 2009. Kristin, Thea og jeg begynte syklinga paa over 4500 m.o.h og vi satt paa sykkelen 6 mil nedover til ca 1000 m.o.h. Turen sluttet nesten nede i jungelen og det var utrolig vakker natur hele veien. Vi saa ogsaa mange store sommerfugler og et par orner, men det som var mest morsomt var aa sykle nedeover. Tror kanskje jeg skal begynne med montain biking naar jeg kommer hjem til Norge...

Les mer: Ett år i Lima, Kristin i Peru, Thea en Peru

Infield course in Norway

The international students have had their infield course in Mandal. Simon blogs about it:

it was good to be in infield and meet other international students,we had agood time together,we also had teachings since we came for infield.it was good , we had aparty the last day ,it was intresting .there was alot of games to play,songs, and alot of ice cream with burning candles around .it was beautiful.so tomorro we are leaving for our working places and meet again in 20th of april.nice time all........

Read more: NORWAY (1), NORWAY (2), sylivia and family

Hvit jul

Størstedelen av Øst-Afrika-teamet har valgt å feire hvit jul i år - på Zanzibar. Hanne forteller:

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Les mer: Hannes Rwanda, Kvardags- og Helgeblogg, ~ Linn Silje goes African ~, Anders i Kampala, MARIT SIN UGANDABLOGG

I løpet av juleferien ble også årets adventsbart kåret, og Henrik gikk av med seieren.

Deltakerne i konkurransen. Flere bilder finner du på Det offisielle mustasjeforumet.

En kåring av beste lokale antrekk ble også foretatt, men her endte det med delt førsteplass på alle deltakere:

(Foto: Henrik paa savanna)

Lukten av jul

Å feire jul langt fra familie og venner kan være en spesiell opplevelse. Marius, som har tilbrakt høytiden på Alalay i Santa Cruz, Bolivia, har følgende stemningsrapport på sin blogg:

Dei er sure, grønne og bittesmå, men lukta av dei bringer ei lita eim av julestemning. Dette er det sjølvsagt ingen andre enn meg som veit. Eg trur eigentleg ikkje det er så vanleg å ete mandariner her ved juletid. Dei er jo langt frå modna enda. Gutane har likevel invadert treet. Ikkje skjønar eg korleis dei har klart det. Mandarintreet er fult av spisse piggar, og greinene stikker ut i hist og pist og gjer det lettare umogleg å klatre i.

[...]

Julekvelden var vi alle samla i den store salen. Alle sytti. Det måtte jo rett og slett bli eit salig rabalder. Gutar og jenter skriker og hyler, sterioanlegget fyrer på med reagaeton-musikk og Fyrverkeri og kinaputtar går av i kvart eit hjørne.
Klokka 00:00 spiste vi julekyllingen vår. Gutane frå min cabaña fekk gåvene sine, den nye orange fotballen og dvd-spelaren. Desse gåvene var frå meg og frå Jonas, som jobbar med gutane når eg er i byen. Etterpå dansar vi og fyrer av kinaputtar heilt til vi stuper til køys ein eller annan gong midt på natta.

Les mer: Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk)
Hvordan julefeiringen foregikk på Alalay i La Paz kan du lese om her: paa ville vegar, Den utrolige reisen - Guros tid på Alalay i bolivia
Julefeiring i Lima: Kristin i Peru (Tierra de niños), Ett år i Lima (CEDETEP), Thea en Peru! (CEDETEP)

Adrenalin og erfaringsutveksling ved Nilens kilde

Rett før jul ble det avholdt «Infield-kurs» for Hald-studentene i Øst-Afrika. Kurset gikk av stabelen i Jinja, Uganda, der Nilen renner ut av Victoria-sjøen. Litt tid til moro ble det også. Fredrik forteller:

Hvert aar organiserer Hald en samling for studentene i en region rundt juletider. For oss ville det si at 14 Hald-studenter som bor i Kenya, Tanzania, Rwanda og Uganda, plus to laerere som kom ned fra Norge, moettes i 5 dager i Jinja i Uganda. Det hadde vi evaluering av oppholdet saa langt, i tillegg til aa dele opplevelser og erfaringer med hverandre. Aa faa luftet og fordoeyet tanker og inntrykk paa denne maaten er veldig deilig midt i oppholdet.

Hoeydepunktet i Jinja var helt klart strikkhopping i Nilen. Som den adrenalinjunkien jeg er var ikke dette min foerste gang, jeg hoppet paa Rjukan for et par aar siden ogsaa. Det viser seg imidlertid at aa slenge seg utfor en avkant 44 meter over vannet med en 20 centimeter tykk traad rundt beina ikke blir noe mindre fantastisk selv om man har gjort det en gang foer.

Les mer: Anders i Kampala, Fredrik goes to Africa, Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna, ~ Linn Silje goes African ~ (engelsk)