vi har ikke de beste forholdene for å øve på sancos, men vi har de beste instruktørene... man finner ikke bedre instruktør enn en ivrig kar som nettopp har lært det selv.
Se bilder: Kristin i Peru
Stoler du på meg?
Tårer for et sykt barn
Jeg omgås nesten daglig folk med HIV, en sykdom vi kjenner lite til i Norge, og jeg ser at de lever i stor fattigdom. Hva kan jeg gjøre med det? Det går an å samle inn penger, det går an å være engasjert og å ta innover seg alt det man ser. Det går an å engasjere andre. Selv om jeg føler at jeg gjør noe riktig ved å være her, selv om jeg prøver så godt jeg kan å være en venn for de jeg møter, ser jeg hvor lite jeg faktisk egentlig reagerer på og forstår. Når det kommer noen andre inn, som skrur på tårekanalen bare de ser barna med HIV, da innser jeg at sykdommen disse barna bærer på faktisk er en stor byrde for dem. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. Og jeg får litt dårlig samvittighet, fordi jeg helt klart ikke har greid å føle like mye på deres vanskelighet, som de som står i døråpningen og griner, gjør. Men hva godt hadde det gjort?
Å gråte så fort man ser et HIV-smittet barn passer godt på TV, slikt blir det penger av til TV-aksjonen; de stakkars, stakkars syke barna i Afrika. Det ER sant, det er synd på dem, men de er på ingen måte stakkarslige. Ikke kan man se om noen har HIV, og ikke går de rundt og synes synd på seg selv. Min oppgave her er ikke å synes synd på dem, selv om jeg gjør det når jeg sitter alene om kvelden og tenker. Min oppgave er å gi barna den samme oppmerksomheten andre barn får, å leke, å synge, å danse og le.
Jeg kan gråte foran Norges befolkning for å få dem til å åpne øynene, men å gråte foran barna gjør meg ingen nytte. Den ene dagen i uken de får mulighet til å være sammen med barn i samme situasjon og ha det gøy, uten å tenke på at de er annerledes enn de rundt dem, har de ikke behov for å se umuzunguen gråte. For hva har vel jeg å gråte for?
Fra ~ Linn Silje goes African ~, Hannes Rwanda
En liten solskinnshistorie
Jeg ble først kjent med Junior Alex i november, da sosialarbeiderne på CRO fant ham på gata. På det daværende tidspunkt hadde han allerede bodd på gata fire dager, og var i ferd med å etablere seg som gatebarn. I begynnelsen ville han ikke snakke med noen, mene etter hvert begynte han å stole på meg og min kollega Jackson, og fant vi ut at han var bare 10 år hadde rømt fra sin mor på grunn av familieproblemer, men først og fremst fordi moren slo ham.
På CRO ønsker vi å gjenforene barna med foreldre eller familiemedlemmer så fort vi finner dem på gata, dette fordi avstanden fort blir så stor at en gjenforening blir mye vanskeligere hvis det går for lang tid. Det tar dessuten ikke lang tid fra et barn kommer på gata, før han eller hun lærer seg å overleve, blir med i gjenger, og tester ut forskjellige narkotiske stoffer.
Å få et barn til å bli med hjem igjen, etter at det først er rømt på gata, er en liten prosess i seg selv, men omsider fikk vi han Junior til å vise oss hvor han bodde. Vi snakket med moren i flere timer, og prøvde å finne løsninger på de problemene den lille familien hadde. Da vi gikk hjem den dagen, var vi ganske sikre på at moren ville ta ham tilbake, og da det var fredag var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente til mandagen igjen før vi gjorde et nytt besøk.
Junior og hans mor skulle bli en familie som trengte mye støtte og oppfølging, og i løpet av de neste månedene fant vi Junior på gata ved flere anledninger. I rådgivningssamtalene med moren, oppfordret vi henne til og ikke gi opp, og at hvis sønnen hennes ble for godt kjent med gatelivet kunne hun miste ham for alltid. Opptil flere ganger har hun vært så oppgitt at hun har sagt jeg bare kan ta ham fordi hun orker ham ikke lenger. Slike utsagn har fått meg til å tenke på hvor sliten moren faktisk er, men ikke minst hvor forferdelig det må være for sønnen hennes å føle seg uønsket.
Å ta seg tid til barna sine og vise dem at du bryr det føles for meg som en helt naturlig ting å gjøre, og det skremmer meg som bare er en tenåring, i en periode så ut til å bry meg mer om sønnen hennes enn henne selv. Meg og Junior fikk en helt spesiell kontakt, og i ettertid har jeg tenkt at dette kan ha virket svært sårende på moren, som har innrømmet at hun kunne ønske hun hadde et like bra forhold til sønnen hennes som jeg har. Likevel er hun svært takknemlig for at vi har brukt så mye tid på dem, fulgt Junior til eksamnene hans, besøkt søstrene hennes, og ikke har gitt dem opp.
Vi fant etter hvert ut at den beste løsningen var å la Junior Alex bo hos en tante, slik at han ikke skulle rømme på gata igjen. Han bodde der i nesten 3 uker, og meg og min kollega besøkte ham jevnlig. 27.desember skjedde et lite mirakel, da han kom hjem til moren helt av seg selv. Han savnet å bo med henne, og fant ut det var på tide å dra hjem.
Etter litt opp- og nedturer etter jul, med noen nye dager på gata, og tett oppfølging av familien, ser alt endelig ut til å ordne seg. Moren Vicki bestemte seg for å sende ham på en boarding school litt utenfor byen, så han ikke skal bli fristet til å gå på gaten. Her skal han repetere P2, og moren har ordnet med en privatlærer så han skal lære seg å lese.
Her om dagen besøkte jeg og hans mor ham på skolen, og det var utrolig koselig å se ham igjen. Forandringen lyser av dem begge to, og de så ut til å kose seg i hverandres selskap. Moren har endelig klart å åpne seg opp og ta seg av sønnen sin, og Junior er ikke lenger den usikre gutten han var, men smiler og forteller om alt han har gjort! Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen.
Les mer: Eline i Uganda
Skolestart
Mandag 2.februar var ikke hvilken som helst dag, men faktisk høydepunktet for godt og vel 60 stykker her på CRO. 2.februar betyr nemlig å troppe opp på CRO kl 08 på morgenen med ny innkjøpte skrivebøker og blyanter, for å få utlevert en splitter ny skoleuniform! Barna er rene og pene, og hvis man glemte å børste håret, er ikke det noe stress, det tar teacher Richard seg av så lett som bare det. En av mine hovedoppgaver denne dagen, er å finne barna på rådgivningslista mi, og sjekke at de har alt de trenger for skolestart. Jeg skal også hjelpe dem med å skrive navnet på bøkene deres, da mange ikke kan skrive navnet sitt enda.
De 60 jeg refererte til tidligere, er de barna som har vært i rehabilitation class i et år, for å legge av seg dårlige gatevaner, og forberede seg på å begynne på skolen. Noen av dem begynner i P1 (tilsvarer norsk 1.klasse) for første gang, mens de litt eldre barna begynner i P2 og P3. Når jeg husker tilbake til den dagen jeg selv begynte på skolen, skjønner jeg hvor utrolig stort dette egentlig er, og hvor viktig det er å gi oppmerksomhet til hver og en av dem. Jeg husker også at noe av det gøyeste var at mamma var med meg helt inn i klasserommet til pulten min, og det gjør meg litt trist å se at ikke foreldrene tar del i denne begivenheten. Både for barna og deres egen skyld. CRO fungerer her som en slags stand- in, og en del av programmet for denne dagen, er nettopp å følge dem til skolen og overlevere dem til de nye lærerne sine.
Det er nesten litt trist å se ”barna mine” gå ut av CRO porten for å utforske den store verden, men bare noen timer senere når det er tid for lunsj, kommer de pesende inn porten igjen sammen med de om lag 600 andre barna som spiser lunsj på CRO hver dag. Ungene kommer løpende mot oss og skal vise oss uniformene sine for 2, og 3, og 4 gang. I dagene som fulgte fikk vi mannekeng oppvisninger rett som det var, og vi jeg har også måttet kle på et par av ungene som ikke helt skjønte vitsen med å ha på seg uniformen hele tiden.
På mange måter synes jeg barna ser alt for små ut til å begynne på skolen. I undervisningstimene mine ligger de på gulvet og ruller, slikker meg oppover leggene for å se om jeg smaker noe, og klarer generelt ikke konsentrere seg mer enn maks 20 min av gangen. Men når jeg så møter 6 og 7- åringene mine ute på gårdsplassen hvor de vasker sin egen skoleuniform helt alene, ser jeg at disse barna er kapable til langt mer en norske barn på deres egen alder. Selvfølgelig er det trist at mange blir nødt til å lære seg å lage mat til seg og familien, vaske klær og jobbe i så ung alder, men realiteten er, at man rett og slett ikke overlever i dette landet hvis man ikke behersker ting som dette.
Les mer: Eline i Uganda
Life on the streets
The life of the street child is hard. And then I mean really hard, but still most of the children living in the street prefer to stay there. They prefer to have the freedom it contains. The feeling of being able to choose what to do by themselves without anyone telling them what to do. For them it is a life without authorities and abusive parents.
I have so far met three children living in the street who have told me that they used to live in Alalay, but they left the project in favor of the street. In the street they have what they need to escape from a life which is brutal and unfair. I am not saying that the street is not brutal, but rather that there, they have the drugs to forget all the brutality.
[...]
I want you to think that you now have lived a few months in the street. You were sometimes at home “visiting” in the beginning, but this stopped quit quickly. You were now living constantly in the street. The only family you in reality have is the other street children and you have found yourself a street family.
A street family is basically a group of street children living together. In these groups you can almost always find some older street children. Maybe 20-25 years old, and among these there is sometimes a girl who act as the mother of the family. The older boys are the leaders and protectors of the family. All these older boys and girls are street children who never left the street when they were young. They are basically examples for the younger street children, but extremely bad examples. Here you can find the distribution of drugs and glue. The family is also a source of knowledge about robbing, begging and different types of work.
You wake up around midday. You feel an extreme pain in your body. Almost unbearable. The pain you are feeling is the result of yesterdays robbing who went really bad. You got caught by the police and they were hitting you for a long time all over your body. Yesterday you didn’t feel anything because you were drugged, but now you could feel everything. Quickly you find your little cup of glue and start sniffing. This ease the pain and lets the thoughts fly away from this world ones again.
You look around you. You are in your home. A little tunnel under the road. This is a part of the bigger channels which got the function of leading all the rainwater out of the city and into the river. Here you can stay hidden without any police bothering you. This is your bedroom and “drug room”, and it is called “abajo” which means down under.
Les mer: Thoughts from Bolivia
Hjelp til selvhjelp
I dag var eg med paa ei "self help womens group" ute i ein landsby. Det var veldig spennande. Eg faar stadig bakoversveis av omfanget av arbeidet CRO gjer. Gruppa skal vera eit forum der kvinnene kan moetast for aa diskutere foretningane sine, spara pengar og ordne med smaa laan seg i mellom. I det dei startar opp betalar alle litt "innmeldingspengar", og etter det betalar alle ein veldig liten sum kvar gong dei samlar seg for aa slik hjelpe kvarandre til aa spara. Saa gaar det paa rundgang kven som faar laane pengane dei har klara aa samle saman. Denne personen faar daa raad til aa gaa til innkjoep av materiale til ting dei vil laga og selgje eller liknande foretningsidear. Dei beheld litt av profitten sjoelv, og litt av han gaar i fellespotten. Slik aukar pengane jamnt og trutt og kvinnene skaffa seg ei inntekt utan anna hjelp utanifraa enn ideen, litt opplaering i blant anna det aa skrive moetereferat, halde reknskap og vekentleg oppfyljing. Genialt!
Les mer: MARIT SIN UGANDABLOGG
Kilimanjaro
Klokka er kvart over to om natta, og GPSen viser 5244 meter over havet.Fem små skritt fylgt av fem pust pause. Fem nye skritt og fem pust pause. Om igjen og om igjen. Sidan eg har GPSen og kontroll på høgdemetrane, går eg først av oss og styrer tempo. Til no har eg gått sakte med vilje, for å ikkje vinne meir enn om lag 160 høgdemeter i timen. Men no går eg på maks turtal, og eg pustar som ein flodhest som akkurat har sprunge ein 3000-meter på under ni minutt. Men me har slettes ikkje sprunge ein 3000-meter, me har gått om lag halvannan kilometer med 500 meter stigning på knapt tre timar.
Siste hytte var Kibo Hut, der me med varierande hell prøvde å få i oss litt næring og nokre timar søvn. Hovudguiden vår, Howard, blir utålmodig og vil dele opp gruppa, slik at dei som har krefter og pust til det kan auke farten for å halde varmen. Fire lag tøy på beina og fem på overkroppen klarer ikkje å hindre at eg frys. Me står no ved Hans Meyer Cave, oppkalla etter den første kvite mann som sette sine bein på toppen av Kilimanjaro. Eg presser ned ei kule norsk julemarsipan og ein Mini-Twix for ikkje å gå næringstom i løpet av natta.
Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna
What makes you keep going
I felt everything had gone wrong. The whole day had just been a lot of shouting and negative response. I was so tired of it all, but still I was there with my kids. In a way pretending that I felt everything was right. First of all I was alone with my kids. Thirteen of them. Being in charge alone with so many kids is a lot of work in itself. What made all very difficult was that the water went. It was more or less gone the entire weekend. This makes cleaning here in Alalay almost impossible. Without water no clean clothes, rooms, plates, cups...basically everything. And worst of all - No water to drink. I guess you can imagine how it is when every single one of the kids is complaining about all this when it is nothing to do about it. This makes you tired, frustrated and sometimes angry. But a part of this work is to keep all this inside and keep going.
I was sitting playing with my kids. Just to get all our problems out of our mines. After a few fights and some competitions one of the kids said something I’ll never forget. Hermano Esteban do you know what? I answered; no, what is it? You know, you are like our second dad...you are...really...you know...our dad. I didn’t no what to say. I had no words. Isn’t that so, he said to the other kids. All the other kids nodded indicating that they agreed. Then one of the kids came over and gave me a big hug and said. You are really nice, daddy...
From Thoughts from Bolivia
Abonner på:
Innlegg (Atom)