Ekstremsportpåske

I Uganda er det ekstremsport som har stått på menyen i påsken. Lisbeth forteller:

Etter å ha feiret jul på ganske så utradisjonelt vis kunne vi ikke gjøre det annerledes med påskeferien. Men mens juleferien ble feiret med full avslapping langs bassengkanten var påsken preget av litt høyere pulsnivå. Turen gikk nemlig til Jinja og The Source of the Nile med rafting og strikkhopp på programmet. Jeg hadde ikke gjort noen av delene før så var ganske spent, men av en eller annen grunn var det raftinga jeg gruet meg mest til. Noen av strykene jeg tok var nemlig var nemlig stryk i grad fem (grad seks er det meste), noe jeg ikke tror vi har i Norge ei gang. Strykene var heilt ekstreme og skjønner egentlig ikke helt hvordan alle klarer å overleve. Men det gjorde vi da og det var sykt gøy! Det var bare litt ille på toppen av strykene når man ikke visste hvordan det ville ende. Men var heldig med båten jeg var i for vi tippet kun ei gang=) Det eneste som var litt kjipt, men som egentlig bare lagde litt mer action var at det plaskregnet stort sett hele tida, og tillegg lynte og tordnet det. Og der satt vi, mitt utpå Nilen og jeg merket at jeg brøt samtlige av advarslene jeg fikk som liten om hvordan oppholde meg i tordenvær. Men ingen farlige situasjoner oppstod og på tross av kulda var det riktig en riktig så gøy opplevelse.


Dagen etterpå var det strikkhoppet som sto for tur. Dette er noe jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre, men følte meg ikke helt klar når de andre gjorde det på infield. Men denne gangen var det nå eller aldri og jeg gledet meg egentlig bare. Jeg gledet meg helt til strikken var festet rundt beina og jeg skulle begynne å gå til kanten. Først var jeg nervøs for at jeg ikke skulle hoppe riktig, holde armene riktig og se riktig. Men når jeg nærmet meg kanten forsvant alt dette og jeg kunne ikke begripe hva jeg hadde gitt meg ut på og hva jeg var i ferd med å gjøre. Bare hoppe ut fra et tårn med en erfaring ikke høyere en 3-meteren bak meg… Så begynte en stemme å telle ned: ”3-2-1-bugee!!!”, og plutselig var jeg i lufta styrtende nedover mot Nilen. Først hylte jeg, så fikk jeg en liten klump i halsen, så var det kjempegøy. Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg faktisk hadde gjort det, men jeg forsto ganske raskt at jo, det hadde skjedd. Alle redselstanker om nakkesleng og ubehag var borte for det merket jeg absolutt ingenting til. Så da hang jeg der da en liten stund før en båt kom og fanget meg opp. Etterpå ville jeg egentlig bare gjøre det igjen, men prisen ble en liten hindring.

Les mer: En sørlending går ut i verda, Kristin i Uganda!, MARIA's BLOGG

Nye barn på CRO

Senteret for gatebarn i Mbale i Uganda er i ferd med å fylle seg opp med et nytt årskull. Lisbeth forteller:

Her i Uganda flyr ukene noe bloggen har baert preg av de siste ukene. Paa CRO har vi naa startet igang med ny rehabiliteringsklasse og de er saa utrolig herlige. Selv om undervisningen den gamle klassen fikk var enkel og grei for meg aa folge med paa, er denne enda lettere. ABC og 123 er det som staar paa timeplanen samt aa laere seg aa si: "Im sitting down", naar de sitter nede, saa reiser de seg og sier : "Im standing up", og slik kan de holde paa en stund.

Saa maa jeg bare ta med et bilde av denne jenta her. Navnet er Mercy og hun er babyen min paa CRO. Naar hun ble fodt ble hun forlatt paa sykehuset og har ingen familie. Men heldigvis var det et snill dame som jobbet paa sykehuset som tok henne til seg og gav henne et hjem. Selv om de fleste ikke har saa mange penger her nede er det utrolig mange som likevel tar til seg foreldrelose unger. Kanskje foreldrene er dode av aids og barna er etterlatt til seg selv. Da har vi hort saa mange eksempler paa nabomodre som har barn selv og i utgangspunktet ikke raad til aa ha dem i det hele tatt. Men likevel tar de til seg flere barn og gir dem et liv slik det er ment aa vaere. Disse beundrer jeg utrolig mye. Saa lenge det finnes hjerterom finnes det husrom=)

Les mer: En sørlending går ut i verda

Strandferie, Ebola og politisk uro

Det er ikke alltid ting går etter planen. Lisbeth forteller om hva som har skjedd de siste ukene:

Da er nye uker flydd avgaarde og ganske mye har skjedd. I forjulstiden slapp vi alt stress med julegaver og slikt, men istedenfor fikk vi andre ting aa stresse med. For det forste saa ble noen omraader i Uganda preget av Ebola-viruset som kan vaere ganske saa farlig. Dette trodde vi hadde kommet til Mbale saa noen folk ibyen gikk rundt med plastikkhansker, men det skulle vise seg aa vaere falsk alarm. Naar dette endelig hadde roet seg skulle det vise seg at visumet var i ferd med aa gaa ut og vi sto i fare for ikke aa komme ut av landet til jul. Dette var litt ittiterende ettersom vi hadde booket baade hotell og busser, men etter noen litt nervepirrende dager ordnet ting seg og vi kunne sette oss paa bussen til Nairobi. Her motte vi Team Kenya og sammen tok vi turen videre til Mombasa. Her gikk dagene med til aa baade, ligge paa flytemadrass paa sjoen og bli solbrent for saa aa flasse alt vekk igjen (Kristin og Vegard). Det ble ogsaa en del TV underholdning med Frustrerte Fruer, en haug av filmer og ikke minst indiske versjonen av idol. Paa julaften begynte vi som vanlig med noen timer ved bassengkanten for vi gikk inn og spiste grot. Etter dette gikk vi en liten tur paa stranda ogsaa gikk vi for aa stelle oss til den store kvelden. Paa menyen sto det taco, men vi hadde det likevel litt tradisjonelt med julemusikk, juleservietter og god mat.

Etter Mombasa sto Nairobi for tur, noe som endte opp med ikke aa bli helt som planlagt. Opptoyene rundt valget var nemlig igang saa noe av det forste vi saa naar vi naermet oss byen var royk fra brennende biler. Vi kunne derfor ikke overnatt den ene natta paa fokus/senteret som vi hadde planlagt og maatte dra rett til den norske skolen. Da satt Kristin og Margrethe osm hadde ankommet byen tidligere innestengt paa Fokus senteret, men de ble heldigvis bragt ut morgenen etter saa de slapp og sitte der alene paa nyttaarsaften.

Les mer: En sørlending går ut i verda, Kristin i Uganda!

For mer informasjon om situasjonen i Kenya, se Fokus-student Vegards blogg: Vegard sitt år på Hald

Hverdagsliv på CRO

Lisbeth forteller om hvordan en vanlig dag med gatebarna på CRO i Mbale arter seg:

Arkivfoto: MARIA's BLOGG

Selv om ingen dager er helt like, så er det hvert fall noen ting som er så å si fast på programmet: Vi begynner dagen klokka 08.30 og starter med ”Morning-Devotion”, med staben. Dette er et lite møte hvor vi først synger i kanskje 20 min, ber, også er det en som holder en liten andakt. Dette er utrolig fint å være med på og spesielt bidrar musikken til dette. Vi bruker ingen instrumenter bortsett fra vokal og trommer. Vi synger en del engelske sanger, men også en del afrikanske. Selv om jeg ikke kan alle disse ennå (de har ganske mange), så gjør det ingenting. Alle synger fritt ut den stemmen som passer dem best og det klinger bare kjempefint. Og iblant, hvis stemningen er riktig på topp skal man ikke se bort ifra at noen reiser seg og begynner å danse.
[...]
Så er det klart for street-walk. Dvs. at vi går rundt i byen for å se etter nye og gamle gatebarn å prøve å få dem med til CRO. Fra begynnelsen så synes jeg egentlig ikke at dette var så ille (i forhold til inntrykk og sånn), men nå må jeg kjempe mot tårene omtrent hver gang. Vi har alltid noen faste steder vi passerer og et av disse er taxi parken hvor guttene pleier å vaske seg. Ved siden av vaskeplassen er det også en søppelhaug som fører til at plassen kryr av fluer og lukten er rett og slett bare grusom. På søppelhaugen er det alltid noen som er ute og leter etter mat eller tomflasker de kan selge. Og det er bare så utrolig vondt å se. Noen ganger er det kanskje en gammel mann, en annen dag to søstre. Og der går de, omringet av fluer mens de graver for å se om de finner noe de kan leve av resten av dagen.
[...]
Etter street-walk er det te-tid, før vi er med rehabiliteringsklassen. Da er vi enten i klasserommet og har undervisning eller er på fielden. I klasserommet er vi hjelpelærer og på fielden blir det fotball, fresbee og lek. Så er det lunsjtid med helt fantastisk mat og drikke. Resten av dagen går oftest med til sosial tid med barna, kanskje litt kontorarbeid og ikke minst en tur på kjøkkenet for å gi O.B en god klem. Han er kokken på CRO sammen med Mama Edith og de er begge to kjempe herlige. Alltid blide og fornøyde og alltid glade for å få besøk.

Les mer: En sørlending går ut i verda

Sjef på CRO

Forrige uke var hele staben på CRO bortreist, og Lisbeth og Maria satt igjen med ansvaret for over 400 barn. Eller kanskje ikke helt alene likevel. Maria forteller litt om hvordan det gikk:

Morgenandakt på CRO: Det er alltid barna selv som leder lovsangen. Det er alltid noen som melder seg frivillig og de tar det på sparken hver gang.

Denne uka dro likesågodt hele CRO-staben på retreat, så da var det Maria, meg og de eldste guttene som var igjen for å drive skuta. Først fikk meg og Maria litt småpanikk når vi hørte dette, men det skulle vise seg at dette ikke var nødvendig. Det som er litt annerledes med elever her i Afrika (hvert fall de på CRO) enn de i Norge, er at når lærerne er borte så er de mye greiere enn til vanlig. Det vil si at vi kun har hatt en liten slåsskamp og nesten ingenting småkrangling, noe som vi er veldig godt fornøyd med. Mens det stort sett var de eldre guttene som sto for mat og vaskeorganiseringen hadde vi litt undervisningsopplegg for ungene og morgen- devotion med dem to av dagene. Den første dagen måtte alle opp å se i et speil på det aller mest verdifulle Gud har skapt. Og i dag kastet vi en bøtte med vann over meg for å illustrere hvordan Gud vasker bort alt det gale vi har gjort. Tror de synes det var gøy, men tror de fikk litt sjokk også ettersom andaktene ellers kun er ren lesing fra Bibelen. Ellers har vi lært dem hvordan man lager spå, hatt litt sportsprogram, tegnet tegninger til barn i Norge, lært noen kroppsdeler på engelsk og hatt litt geografi.

Les mer: En sørlending går ut i verda

Maria gjør seg noen tanker om hvordan det er å være lærer:

Egentlig e læreryrket (ette det lille eg har erfart) ganske givende. Ungene e kjempeinteresserte, og svare når eg spør di om ting å alt.. Eg hadde for eksempel ein “engelsktime” (-me følte me hadde hatt lit mye formgiving/leking så me kopierte engelsktimene di har her). Så då hadde me om deler på kroppen. Før de skulle tegna, skulle de sei ordene i kor. Eg fusst, åsså sko de repetera. Eg: haaand…
minst 60 unger: HAAAAND…! En kan bli litt maktsyke av sånnt

Les mer: MARIA's BLOGG