100 %

We’re about to take off, almost ready to go
50/50 nervous and excited
That’s why I’m cleaning up so

I guess I was a quite average 14 year-old girl. My moods could change in the blink of an eye from hyperactively chirpy to inexplicable anger and sadness. One moment I was laughing so hard I almost fell to the ground, the next I could be convinced that everything was just crap. When being in the down-swing on the mood curve I could imagine a lot of silly things. If my parents happened to push the wrong buttons at the wrong time, I could for a brief moment think that they didn’t like me or care about me all that much. If I would have disappeared for a while, they would probably not even notice or care. Is this recognizable to anyone?

Pallisa Road

Silje jobber for en bedre verden. En historie blir fortalt, om en gutt som, nå, endelig, er på vei opp og frem

I hadn't really noticed him before, but the following days I started talking a bit to him. He said that he would like to talk to me again, just the two of us. He had something he wanted to tell me. I was very excited that he actually took the initiative and asked me, and I of course said that I'd love to talk to him, anytime. The problem was just that there was no time the following days. After that, he was no longer attending the project daily..

En liten solskinnshistorie

CRO klarer ikke å hjelpe alle barna de møter vekk fra gata, men av og til støter man på noen skikkelige stolskinnshistorier. Eline forteller om en gutt hun har møtt:

Jeg ble først kjent med Junior Alex i november, da sosialarbeiderne på CRO fant ham på gata. På det daværende tidspunkt hadde han allerede bodd på gata fire dager, og var i ferd med å etablere seg som gatebarn. I begynnelsen ville han ikke snakke med noen, mene etter hvert begynte han å stole på meg og min kollega Jackson, og fant vi ut at han var bare 10 år hadde rømt fra sin mor på grunn av familieproblemer, men først og fremst fordi moren slo ham.

På CRO ønsker vi å gjenforene barna med foreldre eller familiemedlemmer så fort vi finner dem på gata, dette fordi avstanden fort blir så stor at en gjenforening blir mye vanskeligere hvis det går for lang tid. Det tar dessuten ikke lang tid fra et barn kommer på gata, før han eller hun lærer seg å overleve, blir med i gjenger, og tester ut forskjellige narkotiske stoffer.

Å få et barn til å bli med hjem igjen, etter at det først er rømt på gata, er en liten prosess i seg selv, men omsider fikk vi han Junior til å vise oss hvor han bodde. Vi snakket med moren i flere timer, og prøvde å finne løsninger på de problemene den lille familien hadde. Da vi gikk hjem den dagen, var vi ganske sikre på at moren ville ta ham tilbake, og da det var fredag var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente til mandagen igjen før vi gjorde et nytt besøk.

Junior og hans mor skulle bli en familie som trengte mye støtte og oppfølging, og i løpet av de neste månedene fant vi Junior på gata ved flere anledninger. I rådgivningssamtalene med moren, oppfordret vi henne til og ikke gi opp, og at hvis sønnen hennes ble for godt kjent med gatelivet kunne hun miste ham for alltid. Opptil flere ganger har hun vært så oppgitt at hun har sagt jeg bare kan ta ham fordi hun orker ham ikke lenger. Slike utsagn har fått meg til å tenke på hvor sliten moren faktisk er, men ikke minst hvor forferdelig det må være for sønnen hennes å føle seg uønsket.

Å ta seg tid til barna sine og vise dem at du bryr det føles for meg som en helt naturlig ting å gjøre, og det skremmer meg som bare er en tenåring, i en periode så ut til å bry meg mer om sønnen hennes enn henne selv. Meg og Junior fikk en helt spesiell kontakt, og i ettertid har jeg tenkt at dette kan ha virket svært sårende på moren, som har innrømmet at hun kunne ønske hun hadde et like bra forhold til sønnen hennes som jeg har. Likevel er hun svært takknemlig for at vi har brukt så mye tid på dem, fulgt Junior til eksamnene hans, besøkt søstrene hennes, og ikke har gitt dem opp.

Vi fant etter hvert ut at den beste løsningen var å la Junior Alex bo hos en tante, slik at han ikke skulle rømme på gata igjen. Han bodde der i nesten 3 uker, og meg og min kollega besøkte ham jevnlig. 27.desember skjedde et lite mirakel, da han kom hjem til moren helt av seg selv. Han savnet å bo med henne, og fant ut det var på tide å dra hjem.

Etter litt opp- og nedturer etter jul, med noen nye dager på gata, og tett oppfølging av familien, ser alt endelig ut til å ordne seg. Moren Vicki bestemte seg for å sende ham på en boarding school litt utenfor byen, så han ikke skal bli fristet til å gå på gaten. Her skal han repetere P2, og moren har ordnet med en privatlærer så han skal lære seg å lese.

Her om dagen besøkte jeg og hans mor ham på skolen, og det var utrolig koselig å se ham igjen. Forandringen lyser av dem begge to, og de så ut til å kose seg i hverandres selskap. Moren har endelig klart å åpne seg opp og ta seg av sønnen sin, og Junior er ikke lenger den usikre gutten han var, men smiler og forteller om alt han har gjort! Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen.

Les mer: Eline i Uganda

Skolestart

Skoleåret i Uganda begynner i februar. Mange av barna på dagsenteret til CRO har derfor hatt sin første skoledag noen gang, eller sin første skoledag etter uker, måneder eller år på gata. Eline forteller:

Mandag 2.februar var ikke hvilken som helst dag, men faktisk høydepunktet for godt og vel 60 stykker her på CRO. 2.februar betyr nemlig å troppe opp på CRO kl 08 på morgenen med ny innkjøpte skrivebøker og blyanter, for å få utlevert en splitter ny skoleuniform! Barna er rene og pene, og hvis man glemte å børste håret, er ikke det noe stress, det tar teacher Richard seg av så lett som bare det. En av mine hovedoppgaver denne dagen, er å finne barna på rådgivningslista mi, og sjekke at de har alt de trenger for skolestart. Jeg skal også hjelpe dem med å skrive navnet på bøkene deres, da mange ikke kan skrive navnet sitt enda.

De 60 jeg refererte til tidligere, er de barna som har vært i rehabilitation class i et år, for å legge av seg dårlige gatevaner, og forberede seg på å begynne på skolen. Noen av dem begynner i P1 (tilsvarer norsk 1.klasse) for første gang, mens de litt eldre barna begynner i P2 og P3. Når jeg husker tilbake til den dagen jeg selv begynte på skolen, skjønner jeg hvor utrolig stort dette egentlig er, og hvor viktig det er å gi oppmerksomhet til hver og en av dem. Jeg husker også at noe av det gøyeste var at mamma var med meg helt inn i klasserommet til pulten min, og det gjør meg litt trist å se at ikke foreldrene tar del i denne begivenheten. Både for barna og deres egen skyld. CRO fungerer her som en slags stand- in, og en del av programmet for denne dagen, er nettopp å følge dem til skolen og overlevere dem til de nye lærerne sine.

Det er nesten litt trist å se ”barna mine” gå ut av CRO porten for å utforske den store verden, men bare noen timer senere når det er tid for lunsj, kommer de pesende inn porten igjen sammen med de om lag 600 andre barna som spiser lunsj på CRO hver dag. Ungene kommer løpende mot oss og skal vise oss uniformene sine for 2, og 3, og 4 gang. I dagene som fulgte fikk vi mannekeng oppvisninger rett som det var, og vi jeg har også måttet kle på et par av ungene som ikke helt skjønte vitsen med å ha på seg uniformen hele tiden.

På mange måter synes jeg barna ser alt for små ut til å begynne på skolen. I undervisningstimene mine ligger de på gulvet og ruller, slikker meg oppover leggene for å se om jeg smaker noe, og klarer generelt ikke konsentrere seg mer enn maks 20 min av gangen. Men når jeg så møter 6 og 7- åringene mine ute på gårdsplassen hvor de vasker sin egen skoleuniform helt alene, ser jeg at disse barna er kapable til langt mer en norske barn på deres egen alder. Selvfølgelig er det trist at mange blir nødt til å lære seg å lage mat til seg og familien, vaske klær og jobbe i så ung alder, men realiteten er, at man rett og slett ikke overlever i dette landet hvis man ikke behersker ting som dette.

Les mer: Eline i Uganda

Hjelp til selvhjelp

CRO i Mbale, Uganda driver ikke bare med gatebarnsarbeid. Marit har vært på ekskursjon til en selvhjelpsgruppe for kvinner:

I dag var eg med paa ei "self help womens group" ute i ein landsby. Det var veldig spennande. Eg faar stadig bakoversveis av omfanget av arbeidet CRO gjer. Gruppa skal vera eit forum der kvinnene kan moetast for aa diskutere foretningane sine, spara pengar og ordne med smaa laan seg i mellom. I det dei startar opp betalar alle litt "innmeldingspengar", og etter det betalar alle ein veldig liten sum kvar gong dei samlar seg for aa slik hjelpe kvarandre til aa spara. Saa gaar det paa rundgang kven som faar laane pengane dei har klara aa samle saman. Denne personen faar daa raad til aa gaa til innkjoep av materiale til ting dei vil laga og selgje eller liknande foretningsidear. Dei beheld litt av profitten sjoelv, og litt av han gaar i fellespotten. Slik aukar pengane jamnt og trutt og kvinnene skaffa seg ei inntekt utan anna hjelp utanifraa enn ideen, litt opplaering i blant anna det aa skrive moetereferat, halde reknskap og vekentleg oppfyljing. Genialt!

Les mer: MARIT SIN UGANDABLOGG

Hvit jul

Størstedelen av Øst-Afrika-teamet har valgt å feire hvit jul i år - på Zanzibar. Hanne forteller:

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Les mer: Hannes Rwanda, Kvardags- og Helgeblogg, ~ Linn Silje goes African ~, Anders i Kampala, MARIT SIN UGANDABLOGG

I løpet av juleferien ble også årets adventsbart kåret, og Henrik gikk av med seieren.

Deltakerne i konkurransen. Flere bilder finner du på Det offisielle mustasjeforumet.

En kåring av beste lokale antrekk ble også foretatt, men her endte det med delt førsteplass på alle deltakere:

(Foto: Henrik paa savanna)

Der gutter blir menn

Det finnes mange måter å markere overgangen til voksenlivet på. I flere stammer i Øst-Uganda blir gutter menn først etter at de er omskåret. Dette blir ledsaget av en omfattende seremoni, som Marit og Eline har vært vitne til:

Den ugandiske musikken runger ut fra et anlegg som lydnivået ikke helt står i stil med, og skaper feststemning i både unge og gamle sinn. Mennene har benket seg under mangotreet og sitter allerede og super hjemmelaget sprit fra en liten krukke som stadig får påfyll, og kvinnene løper vegg i mellom for å ordne alt før seremonien skal begynne.

Vi sitter utenfor ei lita hytte ca 40 min utenfor Mbale, og venter på å få se det som reisebøkene omtaler som en av få attraksjoner som er verdt å se her i området. I månedene november og desember hvert partallssår, foregår nemlig omskjæringsseremoniene i Uganda. Her skal unge menn mellom 16-18 år bevise at de kan bli regnet som voksne menn, og at de dermed kan gjøre seg fortjent til en stemme i samfunnet.

Etter å ha ventet ca 2 timer (african time) hører vi at de kommer, og alle stiller seg i en sirkel rundt noen store bananblader. Jeg ser fort at vi er plassert ukomfortabelt langt fremme, men det er verken tid eller mulighet til å flytte på seg.

Så kommer de, et langt tog med menn som bærer på lange stokker, ledet av hovedpersonen som er en gutt på 18 år. Han er kledd i smykker og lokale klær, og har for anledningen tegnet mønstre med sand i ansiktet. Det samme har familien hans, som nå står rett ved siden av ham. Folk flokker seg rundt ham og roper og synger, og alle forbereder seg på det som snart skal skje. For å bestå prøven, må man la seg omskjært uten å vise et eneste tegn til smerte eller redsel, gjør man det blir man banket av mennene som bærer stokkene, og har for all fremtid tapt respekt og ære i nabolaget.

Jeg ser på gutten, og håper for alt i verden at han skal klare det. Han er helt stiv i ansiktet, og ser rett fremfor seg. Fem sekunder senere er alt over, jeg er mildt sagt forvirret, men så uendelig imponert fordi jeg ikke så tegn til ubehag i ansiktet hans. For meg virker dette som en grufull måte å bevise sen manndom på, men han har altså klart det og er nå en mann. Vi blir dyttet frem for å se på såret, og konstaterer at det ikke er et pent syn. I mellomtiden har volumet på anlegget steget betraktelig, og de 200 menneskene som er tilstede danser hemningsløst rundt gutten. Vet ikke helt hvilken avslutning som er passende, men jeg har altså vært på omskjæringsseremoni…

Les mer: Eline i Uganda

Nattevandring i Mbale

En viktig del av arbeidet på CRO er å finne og registrere gatebarn. Den beste måten å finne ut hvem som bor på gata på, er å gå ut på gata om natta og finne dem. Marit og Eline har vært ute på «night survey» sammen med representanter for Strømmestiftelsen og Start Life Support:

Klokka er 1054pm, og jeg og Marit har akkurat blitt sluppet inn på CRO bygget av sikkerhetsvakten. For anledningen har jeg på meg bukse, strikkejakke og skjerf. Uten at jeg vet om det er stemningen eller temperaturen, fryser jeg likevel. Innen kl er passert 1125pm er vi plutselig mellom 15-20 mennesker. En salig blanding av Politimenn, CRO personale, Start spillere, Strømme Stiftelsen utsendinger, som er klare for det som jeg i ettertid ser på som min største utfordring til nå i dette oppholdet. Som en del av CRO sitt program for å rekruttere nye barn i rehabilitation class, skal vi ut og se hvor mange barn som sover på gata.

Med politiet i spissen, som forresten er en nødvendighet når man beveger seg ute på natten, entrer vi første soveplass, som vi fant ved hjelp av noen eldre gatebarn. I begynnelsen ser jeg bare en klump. Når jeg kommer nærmere, ser jeg at klumpen er mennesker som ligger så tett at du nesten ikke klarer å skille dem fra hverandre. De ligger på fortauet med et lite halvtak over seg, og ser i første omgang ut som de er ca. 15 stk. Ved andre øyekast derimot, og ikke minst tredje og fjerde oppdager vi at de er nærmere 30.

Øynene mine går fram og tilbake over gruppen med barn, og jeg prøver å se om det er noen av ”mine” barn ligger her midt på bakken uten noe som helst til å ha over seg midt på natten. Des mer jeg ser, Des flere ansikter kjenner jeg igjen, samtidig blir jeg overrasket over at de fleste av dem ikke er CRO barn. Lærerne forteller at de er kommet mange nye barn på gata siden de gjorde denne undersøkelsen for litt over to måneder siden, og jeg merker det er bra at CRO snart har nytt opptak av barn. De fleste av dem har antagelig sovet en liten stund, utenom fire stykker som sitter og holder vakt for resten. De minste barna sover først, så bytter de med de som er litt eldre i løpet av natten får vi høre.

Vår oppgave nå, er å vekke barna slik at vi kan registrere navn og alder, og hvorfor de kom på gata. Vi vil dessuten prøve å få dem til å komme på CRO allerede neste dag for å bli kjent med stedet. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, da mange av dem er bortimot bevisstløse etter å ha sniffet flybensin og tygget marihuanablader. Hvert barn tar en evighet å vekke, og i mellomtiden er det dessuten kommet nye barn fra lenger oppe i gaten. Det er en merkelig følelse å tenke på at disse barna som sover hver natt ute på gata, er de samme som kommer smilende på CRO hver morgen klare for å leke og lære. Imponerende og så uendelig beundringsverdig…

Ettersom vi ikke snakker de forskjellige ugandiske språkene, prøver vi å ta tak i dem som snakker engelsk og gi dem så mye rådgivning og støtte som er mulig når kl er halv ett på natta, og barna du snakker med er dopet og nesten ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg vil så gjerne at om de glemmer alt annet jeg sier, så skal det de husker være at de er velkomne på CRO. Jeg gjentar og gjentar, og peker i retningen CRO, etter denne samtalen er det ikke så mye annet å gjøre enn å håpe på at de husker det i morgen tidlig.

Et av de neste stedene vi kommer, ligger en av guttene som jeg gir ekstraundervisning til. Han er bare 7 år, og ligger bak en slags trapp med to andre gutter på samme alder. Han smiler tappert, og nikker ivrig når jeg ber ham komme på CRO neste dag, så snur han seg rundt og legger seg til å sove. Dette er de siste barna vi registrerer denne kvelden, og tallet er nå passert 40 i løpet av 2 ½ time.

Fra Eline i Uganda

Inder i Uganda

Ikke alle som bor i Uganda er av afrikansk opprinnelse. Det finnes også en liten asiatisk, særlig indisk, minoritet. Eline forteller litt om hvordan det er å være indisk av utseende i en ugandisk småby, og om hvordan det ellers går med livet på CRO:

Utenom ugandere, finnes det også mange indere i Mbale og Uganda generelt. De ble kastet ut under Idi Amins regime, men mange har heldigvis vendt tilbake i årene etter. At jeg også er opprinnelig indisk, er det ingen indere som lar gli upåaktet hen, og jeg må derfor gjennom kryssforhør av opptil flere familiemedlemmer hver gang jeg beveger meg inn i en indiskdrevet butikk.

Marit finner det ganske underholdende, noe jeg ikke er helt enig i, selv om jeg ser jo at man kan slå mange fluer i et smekk ved å selge brød og finne passende koneemner på samme tid. Dessverre har jeg ikke så mye å imponere med av indiske egenskaper, men det hindrer dem likevel ikke i å overfalle meg med spørsmål, som til tider får litt irriterte svar. ”Nei jeg snakker fremdeles ikke noen form for indisk språk (de spør meg omtrent hver gang jeg er innom), og nei jeg vil ikke gifte meg med sønnen din. Eller sønnesønnen din!”. Heldigvis finnes det en del goder ved å være inder i Uganda, og vi har fått mange special prices og gratis sjokolader takket være mitt særdeles interessante opphav. Oppsummerende kan jeg vel si at det er ganske kult å være inder i Uganda!

Føler jeg må fortelle litt om hvordan det går på jobb også, for her er det masse som er skjedd siden sist. I rehabilitation class, er vi nå kommet til bokstaven f, og elevene mine har vist store fremskritt siden vi begynte. Jeg er så stolt av dem! Den lille jenta Aguman som jeg har ekstraundervisning med, har jeg også fått bedre kontakt med, og vi leker sammen hver dag. Utrolig gøy å se at både hun og mange av barna i undervisningen min, følger etter meg til kontoret fordi de vil finne skrivebøkene sine og skrive bokstaver i dem!

Har dessuten fått god kontakt med ei lita jente, som også er i rehabilitation class, og heter Mercy. Hun er antagelig bare 6 år, og har en tendens til å spille utrolig prektig og kostbar. Derfor har jeg brukt ganske så lang tid til å få tak i henne, men nå er vi altså bestevenner! Både Mercy og Aguman har nå lært å si navnet mitt, og de er ikke på noen helst måte redde for å bruke det. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg derfor helt surrete i hodet, da mitt eget navn (teacher Eline) gjaller i hodet på meg konstant.

I tillegg har jeg fått en liste med 10 barn som skal være mine rådgivningsbarn i den tiden jeg jobber på CRO. Det innebærer at jeg skal ha rådgivningstimer med dem ca 3 ganger i måneden, og også dra på hjemmebesøk for å gi rådgivning og støtte til foreldrene. Denne og neste uke vil jeg derfor bruke på å skrive profiler på barna, og bli bedre kjent med dem. Ikke alle snakker engelsk, og det krever derfor enda mer arbeid fra min side for å klare å bli kjent med dem gjennom tolken. En god nyhet er at James som er fra samme stamme som Aguman, skal hjelpe meg å lage profil på henne. Dette er enda ikke blitt gjort, og det er derfor ingen som vet noe om bakgrunnen hennes, og om den evt. Kan ha noen innvirning på lærevanskene og væremåten hennes.

Les mer: Eline i Uganda

Teacher Eline

CRO (Illustrasjonsfoto: Kjetil Høybråten)

På CRO, senteret for gatebarn i Mbale, Uganda, er Marit og Eline i gang med sine oppgaver. Nå har det også blitt bestemt hva de skal jobbe med i månedene som kommer. Eline forteller:

Som overskriften tilsier, har vi nå endelig valgt hva vi skal jobbe med de neste 6 månedene! På mandag hadde vi møte med Moses som er sjef på CRO, og vi la da frem hvilke prosjekter vi ønsker å jobbe med. For de som er interesserte valgte jeg da følgende:

1.Street walk and counselling: Gå rundt i byen hver morgen og hente inn de barna som skulle vært på skolen. Gi rådgivning og oppfølgning til barna på CRO, for å kartlegge hvordan og hvorfor de kom på gata. Det sistnevnte for at man kanskje skal kunne finne tilbake til barnas foreldre.

2.Rehabilitation class: Gapet mellom det å være gatebarn, og være en vanlig skoleelev på en offentlig skole, er ganske stort og ikke minst vanskelig å gjøre seg vant med. Derfor må alle gatebarna på CRO gå i rehabilitation class før de kan begynne på vanlige skoler. Her lærer barna enkel, engelsk, swahili, matte og lifeskills.

3.Farm: CRO har en egen gård hvor barna lærer om hvordan man skal så og dyrke forkjellige ting som kaffe, bønner og bananer.

4.Homevisit: CRO besøker jevnlig barnas bosted og deres familier, for å gi dem støtte og rådgivning. Dette blir også gjort for å finne ut hva slags omgivelser barna lever i.

5.Clinic: Vi har også en egen klinikk som tilbyr gratis helsetjenester til barna og deres familier.

[...]

At vi har vært her nesten nøyaktig en måned er nesten ikke til å tro, men jeg føler at jeg har glidd et par hakk lenger inn i den ugandiske kulturen og trives i grunn med det. Vi har blitt kjent med utallige hyggelige ugandere, hvor flesteparten av vennene våre er kamerater av våre to gode naboer. James og Ronald har vi også blitt bedre kjent med, og vi har hatt mange hyggelige kvelder med dem i huset vårt. Gjerne i mørket da strømmen har en tendens til å forsvinne for oss. Guttene har introdusert oss for en rekke spiselige ting som vi aldri har sett før. Et par eksempler er sukkerrør, og en gul stor frukt som vi plukket fra hagen vår! Når det gjelder flying aunts, som for øvrig er et insekt naboene finner i hagen og spiser stekt, eller rå, tror jeg vi må ta det på sikt..

I går var altså den første ordentlige dagen på jobb som lærer, og jeg ble introdusert for klassen som teacher Eline. Jeg fikk også velge hvilke fag og aldersgruppe jeg ønsker å jobbe ekstra mye med. Foreløpig vil jeg helst undervise i engelsk og lifeskills, gjerne medde minste som er fra 6-8 år.

Enda gøyere var det kanskje rådgivning. Jeg fikk opplæring av en kollega av meg som heter Jackson som tar praksisperioden sin på CRO. Han lærte meg hvordan man skriver profiler på barna, og hvordan man bør gå frem når man snakker med dem. Det er utrolig mange tøffe historier ute og går, og det er av den grunn viktig å vite hvordan man skal formulere seg. Jeg hadde min første rådgivning alene, med ei lita jente på 9 år som heter Faith. Mildt sagt veldig spennende og skummelt på samme tid!

Les mer: Eline i Uganda 1, MARIT SIN UGANDABLOGG, Eline i Uganda 2

Best på hverdagsliv

Hvordan er det å komme hjem når man har vært borte i sju måneder? Hva har man savnet? Hva kommer man til å savne? Er man fortsatt den samme når man kommer hjem? Maria gjør seg noen tanker:

Eg e best på hverdagsliv eg. Det merkes spesielt nå. Eg vil helst at alt ska ver vanlig og at det å gå på CRO for eksempel bare ska ver noge heilt dagligdags, men d blir sje sånn nå. Det e så mye som begynne å ta slutt.. Små ting minne meg heila tiå på at eg ska jem. Der ligge bare 1 malariatablett igjen i hylla. Der e kun ein helg igjen. Det e bare ei uka igjen i Mbale. Eg har bare ein busstur igjen til Kampala.

Blir litt tussete av heila greiå. For når en konstant blir minna på det, så blir stresset om å "nyta kvert sekund" altfor masse. Egentlig vett eg jo at eg isje trenge stressa.. Alle disse månedene har vert fantastiske og eg har opplevd så vannvittig masse. Eg leste dagboken min fra dagene før eg reiste, og de første dagen i Uganda. Det va rart. Spesielt alt eg "forberedte meg på" før eg dro. Eg va blant aent helt sikker på at eg kom te å bli deprimerte, fordi det hadde meg lært om i timene om kultursjokk. Heldigvis har eg sluppe unna det. Det har vert dager som isje har vert like bra som andre, men isje mer en det som e vanlig hjemme i Norge.

Den siste ukå har eg og Ronald virkelig gått inn for å spesialisere oss innen chapati.. På onsdag sto me opp tidlig for å verme damå nedi Paradise når hu lagte chapati. Kjempekoselig, og chapatiene blei veldig forbedra:) Ellers har eg lært Ronald kossen han ska bruke email. Det e jo ein heilt aen verden.. For eksempel brukte me litt tid på å pugge kor hen han må skrive "www.yahoo.com", KOFFER han må skrive det, og koffer han må trykke enter etterpå. Men han e goe alså, eg tror han kan det ganske på rams nå. Neste uka ska eg lære Simon og John og..

Margrethe og Kristin kom på overraskelsebesøk sist helg. Åh det va så vannvittig kjekt! Men det og va liksom for siste gang. Sykt kossen livet mitt om ein uka bare vil ta salto og bli noge heilt aent. Eg og Lisbeth har prata litt om ting som vil bli sykt når me e i Norge igjen;

Eg kan forstå Alt Alle seie Alltid!!
Eg kan bare skru på kranen så komme det Varmt vann.. Akkurat det må bli magisk.
Eg kan drikke rett fra kranen..
Eg e normal igjen! Ingen syns eg stokke kort rart, snakke uforståelig og folk tror på meg hvis eg seie at eg kan grave, vaske opp, vaske klær osv.
Åja, eg ska eg isje vaske klær igjen…! For hånd selvfølgelig.
Klesbutikkene e isje lenger ett kott der eg må krype under et tøystykke (omtrent) for å skifte, men eg kan bare gå inn i et prøverom.
Eg kan isje lenger kjøpe en pose med vann for 30 øre.
Eg må slutte og snakke med folk eg isje kjenne.. OG eg må slutte å sei "how are you?", og ta folk i hånda.. Æsj det blir trist..

Det e så mye festlig som skjer her i dette landet. Gamle damer som komme gående med 50cent t-skjorter, mennene som holde i hånda. Bananer og ananas og mango og chapati som eg kan kjøpe kor som helst nesten gratis. Små gutter som komme på CRO i høyhælte damesko, og e så fornøyde.

Saddam Hussein kalendera: "Saddam – The Superhero!", Bin laden "samledvd" over alle klippene som e visst av de terroristene på tv. Kossen voksne blir like fascinert som unger av visse ting. For eksempel hadde Lisbeth ein tegneblokk med sånne tegninger som ungene kunne fargelegge. Men til og med foreldrene til ungene kom fordi de hadde så lyst å fargelegge!!..

Hmm.. Eg har så masse blanda følelser for tiden at det e vanskelig å vite kossen en ska skrive og forklare. Men nå komme eg jo snart uansett å då e det jo sje så farlig. Det e mye eg glede meg te me aa komme jem.. Det e så mange fjes som blir heilt fantastisk å se igjen:)

Fra MARIA's BLOGG
Les mer: En sørlending går ut i verda

Ekstremsportpåske

I Uganda er det ekstremsport som har stått på menyen i påsken. Lisbeth forteller:

Etter å ha feiret jul på ganske så utradisjonelt vis kunne vi ikke gjøre det annerledes med påskeferien. Men mens juleferien ble feiret med full avslapping langs bassengkanten var påsken preget av litt høyere pulsnivå. Turen gikk nemlig til Jinja og The Source of the Nile med rafting og strikkhopp på programmet. Jeg hadde ikke gjort noen av delene før så var ganske spent, men av en eller annen grunn var det raftinga jeg gruet meg mest til. Noen av strykene jeg tok var nemlig var nemlig stryk i grad fem (grad seks er det meste), noe jeg ikke tror vi har i Norge ei gang. Strykene var heilt ekstreme og skjønner egentlig ikke helt hvordan alle klarer å overleve. Men det gjorde vi da og det var sykt gøy! Det var bare litt ille på toppen av strykene når man ikke visste hvordan det ville ende. Men var heldig med båten jeg var i for vi tippet kun ei gang=) Det eneste som var litt kjipt, men som egentlig bare lagde litt mer action var at det plaskregnet stort sett hele tida, og tillegg lynte og tordnet det. Og der satt vi, mitt utpå Nilen og jeg merket at jeg brøt samtlige av advarslene jeg fikk som liten om hvordan oppholde meg i tordenvær. Men ingen farlige situasjoner oppstod og på tross av kulda var det riktig en riktig så gøy opplevelse.


Dagen etterpå var det strikkhoppet som sto for tur. Dette er noe jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre, men følte meg ikke helt klar når de andre gjorde det på infield. Men denne gangen var det nå eller aldri og jeg gledet meg egentlig bare. Jeg gledet meg helt til strikken var festet rundt beina og jeg skulle begynne å gå til kanten. Først var jeg nervøs for at jeg ikke skulle hoppe riktig, holde armene riktig og se riktig. Men når jeg nærmet meg kanten forsvant alt dette og jeg kunne ikke begripe hva jeg hadde gitt meg ut på og hva jeg var i ferd med å gjøre. Bare hoppe ut fra et tårn med en erfaring ikke høyere en 3-meteren bak meg… Så begynte en stemme å telle ned: ”3-2-1-bugee!!!”, og plutselig var jeg i lufta styrtende nedover mot Nilen. Først hylte jeg, så fikk jeg en liten klump i halsen, så var det kjempegøy. Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg faktisk hadde gjort det, men jeg forsto ganske raskt at jo, det hadde skjedd. Alle redselstanker om nakkesleng og ubehag var borte for det merket jeg absolutt ingenting til. Så da hang jeg der da en liten stund før en båt kom og fanget meg opp. Etterpå ville jeg egentlig bare gjøre det igjen, men prisen ble en liten hindring.

Les mer: En sørlending går ut i verda, Kristin i Uganda!, MARIA's BLOGG

Nye barn på CRO

Senteret for gatebarn i Mbale i Uganda er i ferd med å fylle seg opp med et nytt årskull. Lisbeth forteller:

Her i Uganda flyr ukene noe bloggen har baert preg av de siste ukene. Paa CRO har vi naa startet igang med ny rehabiliteringsklasse og de er saa utrolig herlige. Selv om undervisningen den gamle klassen fikk var enkel og grei for meg aa folge med paa, er denne enda lettere. ABC og 123 er det som staar paa timeplanen samt aa laere seg aa si: "Im sitting down", naar de sitter nede, saa reiser de seg og sier : "Im standing up", og slik kan de holde paa en stund.

Saa maa jeg bare ta med et bilde av denne jenta her. Navnet er Mercy og hun er babyen min paa CRO. Naar hun ble fodt ble hun forlatt paa sykehuset og har ingen familie. Men heldigvis var det et snill dame som jobbet paa sykehuset som tok henne til seg og gav henne et hjem. Selv om de fleste ikke har saa mange penger her nede er det utrolig mange som likevel tar til seg foreldrelose unger. Kanskje foreldrene er dode av aids og barna er etterlatt til seg selv. Da har vi hort saa mange eksempler paa nabomodre som har barn selv og i utgangspunktet ikke raad til aa ha dem i det hele tatt. Men likevel tar de til seg flere barn og gir dem et liv slik det er ment aa vaere. Disse beundrer jeg utrolig mye. Saa lenge det finnes hjerterom finnes det husrom=)

Les mer: En sørlending går ut i verda

Førstehjelp og jenteseminar i Uganda

Kristin og Margrethe har vært ute på tur igjen. Denne gangen var det Mbale og Arua som sto på menyen. Margrethe forteller:

(Foto: Kristin i Uganda!)

Ein liten oppdatering fra februar her hos meg. vi har dratt litt rundt på camper sammen med Maqulate(vår nyr sport officer fra MYSA) og dei norske fysioterapistene Marianne og Solfrid. Eg og Kristin har hatt jenteseminar, empowering/envolving more girls in CHRISC, og diverse energizers og leker. Vi var først i Mbale, der vi møtte vår kjære Lisbeth (Maria var på zanzibar) og resten av folka. Alltid herlig å komme til Mbale:) Så dro vi til Arua i nord og hadde samme opplegget der, og vi fekk svetta oss gjennom den sterke sola der oppe ved hjelp av masse te og chapati. masser av gøy har vi alle fall hatt. og ganske så interessante samtaler blei det både i jenteseminaret og i førstehjelpskurset.

Les mer: Ngenda Kampala

Kristin forteller mer:

Den siste uka har vi vært i Arua. Distriktet helt nord, rett ved grensa til Sudan, altså SYKT varmt. Målet for turen var førstehjelp kurs, med våre norske fysioterapauter som er her for tia, og Meg og Margrethes jenteseminar. Et av måla for CHRISC dette er året er og styrke jentene som ikke akkurat dominerer organisasjonen. Ved å ha en time undervisning/gruppediskusjoner dagen med dette emnet håper vi å finne ut hva som må gjøres og også inspirere lokallagene til å innkludere jentene mere! Det er et veldig gøy emne, som engasjerer mange, og vi har lært mye om kulturer og tradisjoner i forskjellige stammer. F.eks. at i mange steder i Uganda, har ikke jentene lov å spise kylling! Hvor sykt er ikke det da?

[...]

Programmet var det samme som i Arua, og også her var det mange engasjerte ungdommer!
"Jenter er viktige for CHRISC, for bak enhver sterk mann står en kvinne" Oh yeah!
Bortsett fra å ha seminar og være prøvedokke for nyutdanna førstehjelpere, løp vi rundt og lektemed alle de søte barna på CRO som vanlig. Etter jul har det kommet en ny rehabliteringsklasse, så alle de vi har lekt med før kom nå løpende i lunsjen, i nye skoleuniformer og de største smila!
Om kveldene hang vi på ungdomssenteret med Lisbeth og gutta, eller feira valentines day blant en haug forelska par, røde og svarte ballonger, blinkende lys og høy musikk!

Les mer: Kristin i Uganda!

«You have grown fat!»

Som hvit i Afrika må man være forberedt for å få en del kommentarer man ikke ville hørt hjemme i Norge. I begynnelsen av oppholdet for eksempel, når bena våre fikk et nytt plaster for hver dag, var interessen svært stor for å holde seg oppdatert om hvordan sårene grodde. Føttene ble studert nøye og vel av ganske så mange. Litt ubehagelig, men våre sårede ben fikk hvert fall veldig mye omtanke og oppmerksomhet. Men det skulle vise seg at afrikanere er ganske så interessert i flere detaljer ved de hvite gjestene. Her kommer et lite utvalg:

• Maria har lært at hun har 4 striper i pannen når hun hever øyenbrynene. En konklusjon som ble tatt etter at James og Ronald hadde observert og diskutert veldig nøye.
• «So, are you thinking about shaving this off?» Jeg fikk spørsmålet av noen jenter på CRO som synes vekstene på armen min er veldig merkelige. (Dette gjelder egentlig samtlige her nede)
• Føflekker er også en ting som vekker stor oppmerksomhet blant folk og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har spurt hva det er, eller om det gjør vondt. Fasinert av at huden til Maria flasset av prøvde noen på å skrape vekk de rare flekene også, men de satt nok fast.
• «I can see that you’re putting on weight». Gidder ikke si mer engang.
• «I can see that you’re redusing» Ronald snakker om hårene på Marias arm.

Les flere rare bemerkninger og merkelige komplimenter: En sørlending går ut i verda
Les mer om livet på CRO: MARIA's BLOGG

Strandferie, Ebola og politisk uro

Det er ikke alltid ting går etter planen. Lisbeth forteller om hva som har skjedd de siste ukene:

Da er nye uker flydd avgaarde og ganske mye har skjedd. I forjulstiden slapp vi alt stress med julegaver og slikt, men istedenfor fikk vi andre ting aa stresse med. For det forste saa ble noen omraader i Uganda preget av Ebola-viruset som kan vaere ganske saa farlig. Dette trodde vi hadde kommet til Mbale saa noen folk ibyen gikk rundt med plastikkhansker, men det skulle vise seg aa vaere falsk alarm. Naar dette endelig hadde roet seg skulle det vise seg at visumet var i ferd med aa gaa ut og vi sto i fare for ikke aa komme ut av landet til jul. Dette var litt ittiterende ettersom vi hadde booket baade hotell og busser, men etter noen litt nervepirrende dager ordnet ting seg og vi kunne sette oss paa bussen til Nairobi. Her motte vi Team Kenya og sammen tok vi turen videre til Mombasa. Her gikk dagene med til aa baade, ligge paa flytemadrass paa sjoen og bli solbrent for saa aa flasse alt vekk igjen (Kristin og Vegard). Det ble ogsaa en del TV underholdning med Frustrerte Fruer, en haug av filmer og ikke minst indiske versjonen av idol. Paa julaften begynte vi som vanlig med noen timer ved bassengkanten for vi gikk inn og spiste grot. Etter dette gikk vi en liten tur paa stranda ogsaa gikk vi for aa stelle oss til den store kvelden. Paa menyen sto det taco, men vi hadde det likevel litt tradisjonelt med julemusikk, juleservietter og god mat.

Etter Mombasa sto Nairobi for tur, noe som endte opp med ikke aa bli helt som planlagt. Opptoyene rundt valget var nemlig igang saa noe av det forste vi saa naar vi naermet oss byen var royk fra brennende biler. Vi kunne derfor ikke overnatt den ene natta paa fokus/senteret som vi hadde planlagt og maatte dra rett til den norske skolen. Da satt Kristin og Margrethe osm hadde ankommet byen tidligere innestengt paa Fokus senteret, men de ble heldigvis bragt ut morgenen etter saa de slapp og sitte der alene paa nyttaarsaften.

Les mer: En sørlending går ut i verda, Kristin i Uganda!

For mer informasjon om situasjonen i Kenya, se Fokus-student Vegards blogg: Vegard sitt år på Hald

Hverdagsliv på CRO

Lisbeth forteller om hvordan en vanlig dag med gatebarna på CRO i Mbale arter seg:

Arkivfoto: MARIA's BLOGG

Selv om ingen dager er helt like, så er det hvert fall noen ting som er så å si fast på programmet: Vi begynner dagen klokka 08.30 og starter med ”Morning-Devotion”, med staben. Dette er et lite møte hvor vi først synger i kanskje 20 min, ber, også er det en som holder en liten andakt. Dette er utrolig fint å være med på og spesielt bidrar musikken til dette. Vi bruker ingen instrumenter bortsett fra vokal og trommer. Vi synger en del engelske sanger, men også en del afrikanske. Selv om jeg ikke kan alle disse ennå (de har ganske mange), så gjør det ingenting. Alle synger fritt ut den stemmen som passer dem best og det klinger bare kjempefint. Og iblant, hvis stemningen er riktig på topp skal man ikke se bort ifra at noen reiser seg og begynner å danse.
[...]
Så er det klart for street-walk. Dvs. at vi går rundt i byen for å se etter nye og gamle gatebarn å prøve å få dem med til CRO. Fra begynnelsen så synes jeg egentlig ikke at dette var så ille (i forhold til inntrykk og sånn), men nå må jeg kjempe mot tårene omtrent hver gang. Vi har alltid noen faste steder vi passerer og et av disse er taxi parken hvor guttene pleier å vaske seg. Ved siden av vaskeplassen er det også en søppelhaug som fører til at plassen kryr av fluer og lukten er rett og slett bare grusom. På søppelhaugen er det alltid noen som er ute og leter etter mat eller tomflasker de kan selge. Og det er bare så utrolig vondt å se. Noen ganger er det kanskje en gammel mann, en annen dag to søstre. Og der går de, omringet av fluer mens de graver for å se om de finner noe de kan leve av resten av dagen.
[...]
Etter street-walk er det te-tid, før vi er med rehabiliteringsklassen. Da er vi enten i klasserommet og har undervisning eller er på fielden. I klasserommet er vi hjelpelærer og på fielden blir det fotball, fresbee og lek. Så er det lunsjtid med helt fantastisk mat og drikke. Resten av dagen går oftest med til sosial tid med barna, kanskje litt kontorarbeid og ikke minst en tur på kjøkkenet for å gi O.B en god klem. Han er kokken på CRO sammen med Mama Edith og de er begge to kjempe herlige. Alltid blide og fornøyde og alltid glade for å få besøk.

Les mer: En sørlending går ut i verda

Radio Stars

CHRISC-teamet har vært mye rundt og fartet i det siste, og på sin vei rundt i Uganda har de blant annet vært med i et talkshow på radio:

Radio stars

Den siste tiden har vært mildt sagt ganske hektisk, noe som er grunnen for mindre hyppige blogginnlegg. Men det er vel sånn det skal være i førjulstida. Vi har vært i nesten hele landet. Tre nye distrikt er besøkt siden humpeturen til kisoro. Vi har vært i nord, rett ved grensa til sudan en lang busstur på 9 timer, men på ugandas beste vei. Og med lettkledde damer med baby på ryggen og vedhauger på hodet, aper, sjimpanser og andre spennende ting utenfor vinduet gikk turen fort.
I Kisoro var vi med i et talk show på radioen! Lira var neste distrikt som skulle besøkes, en koselig liten by, som obote, tidligere presidenten, kommer fra. En opprinnelig 4 timers kjøretur, men med sjefens nye bil tar det fort 7 timer, men aldri har jeg lært så mye på så kort tid, vi var innom alle emner fra politikk til kjærlighets spørsmål. Lira var også et meget bra sted, men helt sinnsykt varmt! Gjøre sport i 30 grader og steikende sol, med så mye støv, at man til tider ser rødt er blitt en ny ekstremsport! Men frisbee ble spilt og nye frisbee trenere ble det
[...]
Forrige uke var det Mbale som sto for tur. Vi hadde et ønske om å få besøkt Maria og Lisbeth, men hadde ingen ledige helger, så istedet fikk vi lederen i CHRISC Mbale til å dra i gang en workshop hvor vi hadde en viktig rolle (fortelle om KRIK Norge). Dessuten måtte jo noen representere The national office! Så vi fikk 4 dager fri og hadde en flott uke i Mbale, med pepperkakebaking (smakte sykt godt, men ble hvite ...,) julekalender utveksling, og selvsagt et besøk på CRO. Den første dagen var alle barna samla og Lærer Tom spurte, vet dere hvem denne jenta er? CHRISTINE ropte alle. ÅÅÅ, de huska meg forsatt. Smelta helt jeg. Noen søtere unger finner du bare ikke (etter min niese såklart)!

Les mer: Kristin i Uganda!

Historier fra CRO

Maria har flere historier å fortelle fra arbeidet med gatebarn i Mbale. Her gjengir vi et par av dem. Følg linken nedenfor for å lese mer:

Eg må bare nevna ein pitteliten gategutt som gikk sammen med oss på streetwalken denne ukå. Han her va heilt nydelige, kjempeliten, me altfor store tskjorta på seg åsså mangla han ei fortann. Han va seks år.. CRO har allerede prøvd å ta han med jem te familien ein gang, men nå har han nettopp komt tebake. Det va litt på grunn av det han kom å tok følge me oss, for han måtte bare fortelle noge KJEMPELØJE (hans ord) te sosialarbeiderane. "Når eg kom jem så slakta mamma ein heile kylling sånn at me sko ha goe middag.. Eg spiste kjempemasse, åsså når me va ferdige å spisa så stakk eg av igjen…!" Åsså fniste han vettu.. Galne unger
[...]
På tirsdag va eg åg med Ronald (sosialarbeider) og en gutt som skulle hjem til landsbyen sin igjen. Han hadde bodd to måneder på gatå, fordi den nye stemorå hans mishandla han. Eg va spente på koss det ville bli. Blir familiene glae når ungene kom jem? Elle ville de ver likeglae..? Det va en lange reise jem til Sironko der han bodde. Når me tilslutt satt utforbi jordhyttå til familien hans , midt mellom masse bananpalmer i ei fjellsia me veldig få hus, kom faren subbande rundt hjørna. Han va gammel med masse rynker i ansiktet, og eg leita å leita etter nogen ansiktsuttrykk som kunne fortelle meg kossen han følte seg, men det va ingenting. Praten gikk på lugisu, så eg fikk isje vite innholdet før Ronald fortalte meg alt på veien hjem. Det einaste eg åg forsto mens me satt der, va når faren begynte å grine mens han snakka. Det som eg trodde va ett steinansikt..

Les hvordan det gikk: MARIA's BLOGG

Panorama Mbale

Det nærmer seg jul i Mbale. Maria forteller om hverdag og juleforberedelser på CRO:

Eg tror aldri eg i mitt liv har vært så aktive med fotball som itte eg kom ner her. Enten på "fielden", eller alternative plasser –som i går med full fotballkamp i matsalen te ungane. Det va ett under at ingen skada seg, med rundt tretti stykker trykka inn der, med betong gulv å harde bord å stoler overalt. Kanonkjekt! Eg har endelig funne mine likemenn på fotballbanen, -gutter under 10 år. Andre ting me jør i denne syke varmen e å spille volleyball. Men det e mest me di eldre ungane.. Å de ivrigste e gateguttane på 16-18 år. Eg ler meg i hjel når eg spille me di, frem te di blir litt for gira å denge kverandre me ballen.. Men jo; det e veldig kjekt å ha en "jobb" der eg kan spille volleyball i mangen timerJ
[...]
Ellers kjøre me på me juleforberedelser.. Me har lagt ferdig julekalenderen til Kristin og Margrethe som bor i Kampala. De komme på mandag. Då får me åg julekalenderen som di har lagt te oss. Glede meg! For utenom det e det vel sje så masse som minne om jul suns eg. Men det e like greit, så slippe eg å tenke på ka slags ting eg "går glipp av" på jul. Min jul blir nemlig palmer å strender å Kenya..Mmm glede meg!

Les mer: MARIA's BLOGG