Hjelp til selvhjelp

CRO i Mbale, Uganda driver ikke bare med gatebarnsarbeid. Marit har vært på ekskursjon til en selvhjelpsgruppe for kvinner:

I dag var eg med paa ei "self help womens group" ute i ein landsby. Det var veldig spennande. Eg faar stadig bakoversveis av omfanget av arbeidet CRO gjer. Gruppa skal vera eit forum der kvinnene kan moetast for aa diskutere foretningane sine, spara pengar og ordne med smaa laan seg i mellom. I det dei startar opp betalar alle litt "innmeldingspengar", og etter det betalar alle ein veldig liten sum kvar gong dei samlar seg for aa slik hjelpe kvarandre til aa spara. Saa gaar det paa rundgang kven som faar laane pengane dei har klara aa samle saman. Denne personen faar daa raad til aa gaa til innkjoep av materiale til ting dei vil laga og selgje eller liknande foretningsidear. Dei beheld litt av profitten sjoelv, og litt av han gaar i fellespotten. Slik aukar pengane jamnt og trutt og kvinnene skaffa seg ei inntekt utan anna hjelp utanifraa enn ideen, litt opplaering i blant anna det aa skrive moetereferat, halde reknskap og vekentleg oppfyljing. Genialt!

Les mer: MARIT SIN UGANDABLOGG

Hvit jul

Størstedelen av Øst-Afrika-teamet har valgt å feire hvit jul i år - på Zanzibar. Hanne forteller:

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Les mer: Hannes Rwanda, Kvardags- og Helgeblogg, ~ Linn Silje goes African ~, Anders i Kampala, MARIT SIN UGANDABLOGG

I løpet av juleferien ble også årets adventsbart kåret, og Henrik gikk av med seieren.

Deltakerne i konkurransen. Flere bilder finner du på Det offisielle mustasjeforumet.

En kåring av beste lokale antrekk ble også foretatt, men her endte det med delt førsteplass på alle deltakere:

(Foto: Henrik paa savanna)

Teacher Eline

CRO (Illustrasjonsfoto: Kjetil Høybråten)

På CRO, senteret for gatebarn i Mbale, Uganda, er Marit og Eline i gang med sine oppgaver. Nå har det også blitt bestemt hva de skal jobbe med i månedene som kommer. Eline forteller:

Som overskriften tilsier, har vi nå endelig valgt hva vi skal jobbe med de neste 6 månedene! På mandag hadde vi møte med Moses som er sjef på CRO, og vi la da frem hvilke prosjekter vi ønsker å jobbe med. For de som er interesserte valgte jeg da følgende:

1.Street walk and counselling: Gå rundt i byen hver morgen og hente inn de barna som skulle vært på skolen. Gi rådgivning og oppfølgning til barna på CRO, for å kartlegge hvordan og hvorfor de kom på gata. Det sistnevnte for at man kanskje skal kunne finne tilbake til barnas foreldre.

2.Rehabilitation class: Gapet mellom det å være gatebarn, og være en vanlig skoleelev på en offentlig skole, er ganske stort og ikke minst vanskelig å gjøre seg vant med. Derfor må alle gatebarna på CRO gå i rehabilitation class før de kan begynne på vanlige skoler. Her lærer barna enkel, engelsk, swahili, matte og lifeskills.

3.Farm: CRO har en egen gård hvor barna lærer om hvordan man skal så og dyrke forkjellige ting som kaffe, bønner og bananer.

4.Homevisit: CRO besøker jevnlig barnas bosted og deres familier, for å gi dem støtte og rådgivning. Dette blir også gjort for å finne ut hva slags omgivelser barna lever i.

5.Clinic: Vi har også en egen klinikk som tilbyr gratis helsetjenester til barna og deres familier.

[...]

At vi har vært her nesten nøyaktig en måned er nesten ikke til å tro, men jeg føler at jeg har glidd et par hakk lenger inn i den ugandiske kulturen og trives i grunn med det. Vi har blitt kjent med utallige hyggelige ugandere, hvor flesteparten av vennene våre er kamerater av våre to gode naboer. James og Ronald har vi også blitt bedre kjent med, og vi har hatt mange hyggelige kvelder med dem i huset vårt. Gjerne i mørket da strømmen har en tendens til å forsvinne for oss. Guttene har introdusert oss for en rekke spiselige ting som vi aldri har sett før. Et par eksempler er sukkerrør, og en gul stor frukt som vi plukket fra hagen vår! Når det gjelder flying aunts, som for øvrig er et insekt naboene finner i hagen og spiser stekt, eller rå, tror jeg vi må ta det på sikt..

I går var altså den første ordentlige dagen på jobb som lærer, og jeg ble introdusert for klassen som teacher Eline. Jeg fikk også velge hvilke fag og aldersgruppe jeg ønsker å jobbe ekstra mye med. Foreløpig vil jeg helst undervise i engelsk og lifeskills, gjerne medde minste som er fra 6-8 år.

Enda gøyere var det kanskje rådgivning. Jeg fikk opplæring av en kollega av meg som heter Jackson som tar praksisperioden sin på CRO. Han lærte meg hvordan man skriver profiler på barna, og hvordan man bør gå frem når man snakker med dem. Det er utrolig mange tøffe historier ute og går, og det er av den grunn viktig å vite hvordan man skal formulere seg. Jeg hadde min første rådgivning alene, med ei lita jente på 9 år som heter Faith. Mildt sagt veldig spennende og skummelt på samme tid!

Les mer: Eline i Uganda 1, MARIT SIN UGANDABLOGG, Eline i Uganda 2