vi har ikke de beste forholdene for å øve på sancos, men vi har de beste instruktørene... man finner ikke bedre instruktør enn en ivrig kar som nettopp har lært det selv.
Se bilder: Kristin i Peru
Viser innlegg med etiketten Tierra de niños. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tierra de niños. Vis alle innlegg
Stoler du på meg?
Wanted: Julestemning
Kristin leter etter julestemningen i Lima:
Det er 8 desember, mandag. Hadde jeg vært i Norge, hadde jeg i går vært på gården med mamma og pappa. Jeg hadde hjulpet pappa med snømåking og mamma med å bake kakemenn, og på kvelden hadde vi testet ut baksten mens vi tente det andre lyset i advendtsstaken. Mamma hadde sikkert insistert på å synge adventssangen og meg og pappa hadde holdt ut, men nektet å synge. Det hadde vært fyr i peisen...
Det er vanskelig å ikke se for seg de mest idylliske med Norsk adventstid når jeg sitter her i Peru, alene blandt peruanerne, som synes å ha lite adventstradisjoner. Det er klart det merkes at det nærmer seg jul. Allerede i slutten av oktober var den første dosen glorete julepynt framme i butikken, og fra midten av november har det blitt spilt klassiske amerikanske julesanger i alle supermarkeder,kjøpesentere og butikker. likevel er det noe som mangler.
kanskje er det fordi det er så varmt, eller fordi det er så lyst konstant. kanskje er det mangelen på pakkekalender, julebakst og gaveinnkjøp....
Uansett har jeg innsett at jeg får en litt annerledes jul, så jeg får gjøre det beste jeg kan ut av den.
Skal til Arequipa med vertsfamilien for å feire jul, og jeg tror det kan bli veldig interessant. Har dessuten fått høre at Arequipa er en spennende by. Jeg planlegger å bruke resten av juleferien sammen med flere nordmenn(og kvinner) mens jeg jobber med brunfargen:)
Det skal nok bli en fin jul. Men må nok late som om det er sommer.
Les mer: Kristin i Peru (1), Kristin i Peru (2)
El encuentro de jòvenes
Det ble holdt foredrag om mye viktig og deltakerne lærte fikk også snakke mye fritt og samarbeide i grupper. Målet var å dele erfaringer mellom prosjektene, som alle har strømmestiftelsen som felles støttespiller og som alle jobber med barn og unge.
Jeg var med i arrangementskomiteen og drev med administrasjon mesteparten av tiden. Deltakerne var i alderen 12 til 19 år og ordentlig ivrige etter å lære. Selv om noen av de eldste deltakerne var på min alder, merka jeg fort at mentalt sett var vi ikke det. jeg følte meg som 30. disse barna er blandt de skarpeste fra sine lokalsamfunn. likevel kommer de fra de fattigste delene av Peru og Bolivia, og det er stor forskjell på en 19 åring i Peru og en 19åring i Norge.
[...]
Det var ikke vanskelig å se at disse barna har vært med i prosjektene over lengre tid. Deres evner innen fri tenking, og deres selvtillitt overrasket meg stort. Alle deltok i arrangementene og alle hadde de talenter å vise frem, og alle hadde nok av selvironi. Da vi avsluttet lørdag morgen, var alle deltakerne storførnøyde og rikere til sins, ikke bare deltakerne, men også arrangørene vil jeg tro :)
Les mer: Kristin i Peru
Første dag på jobb
min første dag i Ventanilla med Tierra de Niños varte fra klokken 9 på morgenen til 12 på kvelden, men var alt annet en slitsom. begynte dagen med å delta på en åpning av nybygde toaletter i en barnehage (med rød snor og det hele. uhyre festlig da en av jentene i barnehagen løp rett inn og tok et av toalettene i bruk foran ca 50 foreldre, frivillige fra england og tierra de niños ansatte).
etter toalettbesøket dro vi til kontoret for å ha "velkomstsermoni". litt pinlig da hver og en begynte å holde tale og jeg til slutt ble bedt om å si noe(på spansk,ja), men heldigvis er denne gjengen ellers lite formelle, så det ble mye fnising og kjasing etterpå. dette (bildet) er den gjengen som har styringen i Ventanilla, og som holder til både på kontoret og ute blandt folk. (fra venstre: valeria, freddy? jobberfortsattmedåhuskenavnet, jobberfortsattmedåhuskenavnet 2, meg, cesar, josé, Maximo, Jorge(allias cocky) og Natalia, sjefen min)
Etter en lang og kjempestor chifa lunsj, rulla vi til butikken (med våre altfor fulle magesekker farlig sprekkeferdige) for å handle inn til kveldens event. etterpå pakka vi bilden med stoler, sandwicher, kaffi(half and half med sukker, etter latinamerikansk skikk) og sist men ikke minst, oss, pent stabla mellom stolene. hver kveld denne uka holder cesar (i samarbeid med politiet i ventanilla) foredrag om hvordan organisere lokalsamfunnet, men ledere, organisatorer osv. og inviterte til diskusjoner og idemyldring. dette er nytt og litt ukjent for ventanillerne, men etter en god stund var det mange som deltok og vi regner med enda flere vil dukke opp i morgen.
vi fikk merke mer til den latinamerikanske skikken, da møtet skulle klokka 6 og lokalet var tomt [...] halv 8 var det ca 8 personer tilstedet (40 inviterte) men da orka ikke cesar vente lenger, så han begynte. 8 var lokalet nesten fullt.
Les mer: Kristin i Peru
Tierra de niños
(Foto: paa ville vegar)Act Now-erne har vært på besøk på prosjektet der Kristin skal jobbe i seks måneder. Kristin forteller om Tierra de niños:
Tierra de ninos er et rimelig nytt prosjekt (startet i 2007 om ikke jeg tar feil), støttet av bl.a. strømmestiftelsen og en rekke andre nasjonale og internasjonale organisasjoner, både statlige og NGOs. prosjektet har avdelinger i forskjellige deler av Peru, i de fattigste områdene. de driver med opplæring av både voksne og barn i barnehager, skoler, teater, m.m. de drar også på husbesøk i de fattigste områdene for å lære bort hygiene og orden(healthy homes). hovedideen bak prosjektet er bevegelsesfrihet og uavhengighet hos barn og ungdom.
vi dro på besøk til ett av disse healthy homene og fikk se hvor mye forskjell noen få rutiner og forandringer kunne gjøre i det lille skuret hvor disse to og en til bor. alt var rent og ryddig og i hagen hadde de plantet en potetplante. selv om forandringene kan virke små, kan langtidsvirkningene være store. bare det å slippe å kjøpe medisiner for å helbrede sykdommer som stadig dukker opp pga menglende hygienekunnskaper kan spare denne familien for store utgifter.
prosjektet tar hånd om ca 200 slike familier i ventanilla området i lima(bildet under. det som ser ut som åkere i bakgrunden, er gater med små "skur" som er snekkret sammen i en slags orden på snadbankene)
vi besøkte også en liten barnehage hvor kreativitet og fri bevegelse tydelig var i fokus. da vi kom var barna (på 3 år) igang med et bildeprosjekt der de brukte naturen som fyll i bildene. så ut som barna koste seg. vi fikk også se lekerommet. et rom med god plass til å boltre seg og leke med puteklossene [...]
til sist dro vi til en skole der de bruker deler av undervisningen til å lære å gå på "stylter", sjonglere, mimikk, panfløyte ,annen musikk undervisning osv. vi ble møtt av noen meget entusiastiske barn som gledet seg til å holde show for oss. jeg ble utrolig imponert over hvor ivrige og begavede disse barna i alderen 7 år og oppover var.
Les mer: Kristin i Peru 1, Kristin i Peru 2
Kjipt bistandspreik?
En stor del av forberedelseskurset til Act Now består av teoretisk undervisning om bistand og utvikling, og når man sitter hjemme i Norge, kan det til tider være vanskelig å relatere seg til. Nå har virkeligheten plutselig rykket ett hakk nærmere. Vegard forteller om sitt besøk på prosjektet Agape utenfor Lima:Vi sitter og hører på et foredrag. Drittkjedelig! Jeg sovner to ganger mens ho forteller. Det betyr ikke at det ho snakker om er uviktig. Å gi folk en bedre framtid. Urettferdighet. Vold. Bistandsarbeid. Men: Jeg har hørt det før! Det er ikke noe nytt og spennende, og det er langt borte fra her jeg sitter. Jeg tenker heller på hvorfor den unge dama som snakker lesper. Og lurer på hvor de har skaffa de mørkeblå Agape- vestene.Kristin kan fortelle mer om selve prosjektet:
Ti minutter seinere skal foredragsholderen og ei anna jente som er ansatt ta oss med til en av familiene Agape jobber for. Vi går oppover noen bratte, kronglete jordveger med små skur tett inntil på begge sider, og kommer fram til et rødbrunt murhus. Utenfor står ei kortvokst dame med rød genser og plysjbukse. Ho har et trillrundt, typisk søramerikansk ansikt og et forsiktig smil. Vi blir med henne inn i et enkelt hjem med store, tunge murvegger. Vi følger etter henne inn på soverommet, og ho beklager stadig at det ikke er sitteplass til oss. Ho forteller nølende om seg selv. Selv om ho gjerne vil dele historien sin, er det krevende for henne å snakke om det. For snart tre måneder siden hadde alt hopa seg opp. Ektemannen hadde lenge brukt grov vold både mot både henne og mot barna, og ho kunne ikke lenger arbeide på grunn av alvorlige fysiske og psykiske skader. Ho visste hverken hva som var problemet eller hvordan det kunne løses. Ho tok da kontakt med Agape. ”Takket være disse,” sier ho og stanser opp. Det blir for sterkt for henne. Ho ser bort på de to jentene i blå vester, og en av dem legger ei hånd på ryggen hennes. Ho blir blank i øynene, men fortsetter; ”T akket være disse to jentene har vi greid å sette ord på problemene og funnet ut hva vi bør gjøre framover. Mannen min er på veg til å forandre seg, det går sakte, men i riktig retning.”
Les mer: paa ville vegar
Agape er et prosjekt som jobber i mange retninger, men for det meste med barn i alderen 6-12 år som har blitt misshandlet psykisk eller fysisk. vi besøkte kontoret som ligger i Huaycàn, en times kjøretur fra Lima. Huaycàn er en by der mange av ofrene etter terroristgruppen Sendero Luminoso (den lysende sti) er bosatt. Agapes kontor ligger i et område der store deler av beboerne lever i ekstrem fattigdom og hvor vold og overgrep er skremmende vanlig.
Agape jobber med barn som har blitt mishandlet og med familiene og nærmiljøet til disse barna. De jobber også med å forhindre overgrepene før de skjer og med å gjøre barna oppmerksome på at det de opplever er overgrep og at de har mulighet til å gjøre noe for å få slutt på dem. For mange av barna er overgrepene en så stor del av hverdagen at de tror det er normalt. de forstår ikke at det de opplever er overgrep.
prosjektet samarbeider også med skoler og har opplæring for lærerne om hvordan de skal se etter tegn på overgrep hos barna og hvordan de skal takle situasjonen når barna kommer til dem og forteller om overgrep.
vi besøkte ei dame som for få måneder siden kom til prosjektet for å be om hjelp til å redde familien sin. mannen hadde misshandlet både henne og datteren. etter at hun kom i kontakt med Agape, har hun fått mye hjelp og støtte. mannen jobber hardt for å forbedre seg og datteren klarer seg bra på skolen. hun inviterte oss inn i sitt enkle hus der hun bor med familien sin og fortalte om hvordan ting hadde vært. det var et veldig sterkt møte og vanskelig å holde på tårene. denne kvinnen og hennes familie har vært igjennom så utrolig mye vondt, men hennes styrke og handlekraft har likevel reddet dem.
Les mer: Kristin i Peru
Guinea pig and raw octopus
Raw octopus (Photo: Kristin i Peru)When you are abroad, the most obvious, and perhaps most challenging, differences probably concern food. Janne shares some of her experiences so far:
Living with a host family, we've gotten to eat a lot of traditional foods. The different regions in Peru, la costa (the coast), la sierra (the highlands), and la selva (the jungle) all have very distinct cultures and foods, but here in Lima you get to have a taste of it all. Luci, our housekeeper, is from the highlands, and the other day she prepared a specialty from her region: cuy -- also known as guinea pig. It tasted pretty good, but the legs were still intact, with claws and everything, which definitely startled me a bit at first. We've been served lots of other delicious (and less scary) foods, including papa a la Huancaina (sliced boiled potatoes covered in a cheesy, slightly spicy sauce served on top of lettuce) and chicha morada (a sweet beverage made from purple corn).
Yesterday, our group went out to a Cevicheria, a seafood restaurant where they serve the traditional Peruvian dish ceviche: raw seafood in a lime and onion sauce. I would be lying if said I didn't cringe a little bit at the sight of raw octupus tentacles in front of me, but after a few deep breaths I was ready to try it out. To my great surprise, it actually tasted really good! Granted, I think I'll still need to take a few more deep breath the next time I take on a plate of raw slabs of octupus, shrimp, and squid, but at least I'll know what to expect... :)
Read more: Janne in Perú, Kristin i Peru (Norwegian)
Abonner på:
Innlegg (Atom)