Jul i Peru

Siril har feiret jul i Peru. En jul uten det tradisjonelle, en jul med venner, en jul med noe uvant med samtidig vant, en jul med bra fokus."

Plutselig var julaften her… Jeg hadde forventet på forhånd at jeg kom til å savne alt jeg forbinder med jul hjemme; julesokk på peisen, pinnekjøtt, kaldt vær, pepperkaker, dansing i kirka, gaveåpning, julelys og familietid. Det gjorde jeg for så vidt også, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd. I og med at jeg har vært her så lenge, så føltes det ganske naturlig å feire jul med ”fremmede”, spise paneton, drikke varm sjokolade og se på fyrverkeri ved midnatt. Likevel satt jeg stor pris på å få en liten del av julestemningen hjemme i Lillesand gjennom Skype, og ble rørt til tårer da min fantastiske familie sang ”Deilig er jorden” for meg..

Juleinnspurt

Denne lørdagen hadde vi vår siste innspurt før juleslaskingen før juleferien begynner! På en av skolene i nærheten arrangerte vi kombinert miljø- og helsekampanje med skuespill, dukketeater, gratis potteplanter, gratis tannlege og øyelege. Det krydde av barn på alle kanter, glade og fornøyde med alt som ble arrangert.

Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :).

Sukker og ris

Kathrine er i Peru, og jobber prosjektet Agape i Lima. Der er hun og Siril i full gang med arbeidet, og for tiden forbereder de en Anti-vold festival.

Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss..

Små ting - store forskjeller

Arkivfoto: Thea en Peru!

Thea skriver litt om hva hun har lært av tiden i Peru og om hva hun bedriver tiden med på senteret for tenåringsmødre i Lima:

I løpet av de 5 månedene jeg og Kristine, min ”voluntør- kollega”, har vært peruvianere, har vi kjent på stolthetsfølelsen det gir å lære å ta bussen alene, vært skeptiske til å spise marsvin og ”Ceviche”(rå fisk marinert i sitron), og lært at hvis du kommer en halvtime for sent til en avtale, er du fremdeles for tidlig ute! Disse opplevelsene er en viktig del av det å oppleve en annen kultur, men heldigvis får oppholdet mitt en mye større og mer spennende dimensjon gjennom det jeg faktisk er her for å gjøre.

Som student på linja ”Act Now” får jeg god innsikt i hva det vil si å drive bistands- og utviklingsarbeid, både i teori og praksis. Litt teori har jeg lært på Hald sammen med studenter fra 14 ulike land, praksisen får jeg i løpet av et 7 måneder langt praksisopphold i Lima. Her jobber jeg på et senter for tenåringsmødre i et av de fattigste distriktene i byen, Villa Maria del Triunfo. Jentene som bor her er mellom 13 og 18 år gamle, og får være på senteret med barna sine til man finner foreldrene eller slektinger de kan bo hos, eller til de blir myndige og dermed er utenfor barnevernets system.

De fleste av jentene hos oss har kommet til Lima rundt 13-års alderen for å jobbe som hushjelper hos en fremmed familie. Dette er en vanlig måte å være med å bidra i familien eller finansiere skolegang på, men dessverre så kan det å bo uten familien sin få store konsekvenser for mange ungjenter. Tenåringsgraviditeter er et utbredt problem i Sør- Amerika, og årsakene til graviditetene er mange. Det blir litt feil å si ”heldigvis”, men de fleste av jentene som bor på senteret nå har bodd sammen med kjæresten sin, og blitt gravide på grunn av manglende prevensjonsopplæring.

Dessverre har vi også mer alvorlige tilfeller, hvor graviditeten er resultat av voldtekt eller misbruk, og faren til barnet enten er en ukjent mann, en onkel eller pappa til jenta. Uansett årsak er det vanskelig å bli mor i så tidlig alder. Gjennom å bo på senteret får jentene prøvd seg på denne oppgaven i trygge omgivelser før de skal tilbake til ”det virkelige livet”.

Les mer: Thea en Peru!

Stoler du på meg?

Kristin har vært med på styltekurs:

vi har ikke de beste forholdene for å øve på sancos, men vi har de beste instruktørene... man finner ikke bedre instruktør enn en ivrig kar som nettopp har lært det selv.

Se bilder: Kristin i Peru

Wanted: Julestemning

Kristin leter etter julestemningen i Lima:

Det er 8 desember, mandag. Hadde jeg vært i Norge, hadde jeg i går vært på gården med mamma og pappa. Jeg hadde hjulpet pappa med snømåking og mamma med å bake kakemenn, og på kvelden hadde vi testet ut baksten mens vi tente det andre lyset i advendtsstaken. Mamma hadde sikkert insistert på å synge adventssangen og meg og pappa hadde holdt ut, men nektet å synge. Det hadde vært fyr i peisen...

Det er vanskelig å ikke se for seg de mest idylliske med Norsk adventstid når jeg sitter her i Peru, alene blandt peruanerne, som synes å ha lite adventstradisjoner. Det er klart det merkes at det nærmer seg jul. Allerede i slutten av oktober var den første dosen glorete julepynt framme i butikken, og fra midten av november har det blitt spilt klassiske amerikanske julesanger i alle supermarkeder,kjøpesentere og butikker. likevel er det noe som mangler.

kanskje er det fordi det er så varmt, eller fordi det er så lyst konstant. kanskje er det mangelen på pakkekalender, julebakst og gaveinnkjøp....
Uansett har jeg innsett at jeg får en litt annerledes jul, så jeg får gjøre det beste jeg kan ut av den.

Skal til Arequipa med vertsfamilien for å feire jul, og jeg tror det kan bli veldig interessant. Har dessuten fått høre at Arequipa er en spennende by. Jeg planlegger å bruke resten av juleferien sammen med flere nordmenn(og kvinner) mens jeg jobber med brunfargen:)

Det skal nok bli en fin jul. Men må nok late som om det er sommer.

Les mer: Kristin i Peru (1), Kristin i Peru (2)

El encuentro de jòvenes

Kristin har vært med på å arrangere en fire dagers konferanse for Strømmestiftelsens samarbeidsprosjekter i Bolivia og Peru. På sin blogg kan hun fortelle hvordan det foregikk:

Det ble holdt foredrag om mye viktig og deltakerne lærte fikk også snakke mye fritt og samarbeide i grupper. Målet var å dele erfaringer mellom prosjektene, som alle har strømmestiftelsen som felles støttespiller og som alle jobber med barn og unge.

Jeg var med i arrangementskomiteen og drev med administrasjon mesteparten av tiden. Deltakerne var i alderen 12 til 19 år og ordentlig ivrige etter å lære. Selv om noen av de eldste deltakerne var på min alder, merka jeg fort at mentalt sett var vi ikke det. jeg følte meg som 30. disse barna er blandt de skarpeste fra sine lokalsamfunn. likevel kommer de fra de fattigste delene av Peru og Bolivia, og det er stor forskjell på en 19 åring i Peru og en 19åring i Norge.

[...]

Det var ikke vanskelig å se at disse barna har vært med i prosjektene over lengre tid. Deres evner innen fri tenking, og deres selvtillitt overrasket meg stort. Alle deltok i arrangementene og alle hadde de talenter å vise frem, og alle hadde nok av selvironi. Da vi avsluttet lørdag morgen, var alle deltakerne storførnøyde og rikere til sins, ikke bare deltakerne, men også arrangørene vil jeg tro :)

Les mer: Kristin i Peru

Unge mødre

Gisella med Aimee, Gabriella med Milinda og Esperanza med datteren sin. (Foto: Ett år i Lima)

Thea og Kristine har begynt å jobbe på senteret for tenåringsmødre i Lima, og det er både koselig, spennende og utfordrende. Thea deler noen førsteinntrykk:

«Våknet hun bare 3-4 ganger i løpet av natta?!»

Et vanlig utsagn mellom mødre. Mødre som sannsynligvis er godt rustet og forberedt på rollen som mor. Det tenkte jeg da jeg hørte dette utsagnet, og syntes at det var noe som ikke stemte da det var to jenter på 15 og 16 år som snakket om det. Måtte svare nei på spørsmålet om jeg hadde barn selv, og merket at jeg var glad for å kunne levere barna tilbake til mødrene sine etter å ha passet 4 av dem i to timer.

De to timene som barnevakt gjorde at jeg fikk enorm respekt for de 14 jentene som bor senteret. For å skulle ta vare på et lite barn når man selv er midt i en utviklingsperiode i livet kan ikke være lett! Da får jeg skyve tilside min frustrasjon over at jentene ikke kommer tidsnok til første engelsktime, og at halvparten forsvinner underveis i timen for å mate sønnen sin, skifte bleie eller ikke dukker opp i det hele tatt fordi dattera er syk. Det betyr jo egentlig så lite i den store sammenhengen.

Les mer: Thea en Peru!

Kristine forteller mer om arbeidsoppgavene på senteret:

I dag har Thea og jeg hatt vår første arbeidsdag. Vi skal jobbe fra 8.00 til 17.00 hver mandag, onsdag og fra 8.00 til 18.00 hver tirsdag og torsdag. Annen hver helg skal vi ha fri fredag og lørdag og de andre helgene har vi fri lørdag og søndag. Thea og jeg har ansvaret for at jentene gjør sine arbeidsoppgaver og at de jentene som går på skolen kommer tidsnok til timene. På mandager skal vi lære jentene aerobic og på onsdager skal vi lære dem engelsk og ha litt forgivning. Vi skal gi engelskundervisning til barnehagebarna, altså barn fra 3-5 år. Det blir spennende. Hver tirsdag og torsdag skal vi passe de fire eldste barna i to timer mens mødrene deres har forskjellige kurs. Jeg synes denne timeplanen høres veldig spennende ut, og jeg synes vi har fått mange flotte oppgaver. Gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang og til å bli kjent med jentene.

[...]

Siden det er 14 jenter har Thea og jeg fått 7 jenter hver som vi skal ha ekstra oppfølging med og vi skal passe på at våre jenter gjør sine oppgaver.
Da vi var å handlet kjøpte vi litt godterier til jentene siden vi hadde vår første dag på senteret. Vi samlet alle jentene og Janet, psykologen på senteret, presenterte oss ordentlig og fortalte litt om arbeidsopgavene våre. Etterpå lekte vi «Sheriff» og «fruktsalat». Jentene syntes det var fryktelig morsomt, jeg tror vi må gjøre det igjen. Så spiste vi godterier og pratet litt.

[...]

Det er så rart at disse 14, 15 og 16 åringene er mødre. De er jo så unge, bare barn selv. Jeg kunne hvertfall ikke ta vare på meg selv når jeg var 14, og langt mindre et barn i tillegg til meg selv. Av og til tar jeg meg selv i å tenke at barna bare er dukker, leketøy, men disse barna er faktisk små mennesker som trenger oppmersomhet hele døgnet. De er helt avhengig av moren sin. En dukke kan man legge fra seg når man blir lei, men babyen trenger sin mamma. Jentene kan bruke hverandre som avløsning, men babyene trenger sin egen mor mest.

Les mer: Ett år i Lima

Første dag på jobb

Kristin har hatt sin første dag på jobb på Tierra de Niños. Sikkord for dagen er velkomst, workshop og toalettbesøk. Kristin forteller:

min første dag i Ventanilla med Tierra de Niños varte fra klokken 9 på morgenen til 12 på kvelden, men var alt annet en slitsom. begynte dagen med å delta på en åpning av nybygde toaletter i en barnehage (med rød snor og det hele. uhyre festlig da en av jentene i barnehagen løp rett inn og tok et av toalettene i bruk foran ca 50 foreldre, frivillige fra england og tierra de niños ansatte).

etter toalettbesøket dro vi til kontoret for å ha "velkomstsermoni". litt pinlig da hver og en begynte å holde tale og jeg til slutt ble bedt om å si noe(på spansk,ja), men heldigvis er denne gjengen ellers lite formelle, så det ble mye fnising og kjasing etterpå. dette (bildet) er den gjengen som har styringen i Ventanilla, og som holder til både på kontoret og ute blandt folk. (fra venstre: valeria, freddy? jobberfortsattmedåhuskenavnet, jobberfortsattmedåhuskenavnet 2, meg, cesar, josé, Maximo, Jorge(allias cocky) og Natalia, sjefen min)

Etter en lang og kjempestor chifa lunsj, rulla vi til butikken (med våre altfor fulle magesekker farlig sprekkeferdige) for å handle inn til kveldens event. etterpå pakka vi bilden med stoler, sandwicher, kaffi(half and half med sukker, etter latinamerikansk skikk) og sist men ikke minst, oss, pent stabla mellom stolene. hver kveld denne uka holder cesar (i samarbeid med politiet i ventanilla) foredrag om hvordan organisere lokalsamfunnet, men ledere, organisatorer osv. og inviterte til diskusjoner og idemyldring. dette er nytt og litt ukjent for ventanillerne, men etter en god stund var det mange som deltok og vi regner med enda flere vil dukke opp i morgen.

vi fikk merke mer til den latinamerikanske skikken, da møtet skulle klokka 6 og lokalet var tomt [...] halv 8 var det ca 8 personer tilstedet (40 inviterte) men da orka ikke cesar vente lenger, så han begynte. 8 var lokalet nesten fullt.

Les mer: Kristin i Peru

«Proximamente!»

Teamene i Sør-Amerika er på flyttefot. Etter en måned med spanskstudier i Lima vendes nesen mot de forskjellige praksisstedene. Marius skriver:

Det nye uttrykket er “proximamente!” Snart! betyr det. Santa Cruz er no bere ein dag og ein fire timars flytur unna. [...] Eg har kost meg i Peru. Folk har vore veldig oppsett på å lere oss bleikingar om den Peruanske kulturen, noko som blant anna har resultert i både pinlige folkedansforsøk. Det er jo litt artig eigentlig. No veit eg alt om nabolandet til det landet eg skal tilbringe det neste havåret i.

Spansken fungerar no godt nok til at eg kan halde gåande ein relevant samtale, og kanskje til om med lese ein avisartikkel eller to. I dag fekk vi diplom etter å ha studert ein månad på ESAN Universidad de Lima. Vi feira med Chifa, som er ein slags blanding av kinesisk og Peruask mat.

Som by er Lima eit pussig kaos av folk og fargar, hundar, hus og bilar. Det skal bli deilig å komme seg vidare til ein stad med større sjangsar for blå himmel og grøne trer. Ein stad der vi endeig kan pakke skikkelig ut kofferten. Eg nyter no den siste kvelden ved havet før eg set kurs for jungelen.

Les mer: Reisebrev frå Marius

Tierra de niños

(Foto: paa ville vegar)

Act Now-erne har vært på besøk på prosjektet der Kristin skal jobbe i seks måneder. Kristin forteller om Tierra de niños:

Tierra de ninos er et rimelig nytt prosjekt (startet i 2007 om ikke jeg tar feil), støttet av bl.a. strømmestiftelsen og en rekke andre nasjonale og internasjonale organisasjoner, både statlige og NGOs. prosjektet har avdelinger i forskjellige deler av Peru, i de fattigste områdene. de driver med opplæring av både voksne og barn i barnehager, skoler, teater, m.m. de drar også på husbesøk i de fattigste områdene for å lære bort hygiene og orden(healthy homes). hovedideen bak prosjektet er bevegelsesfrihet og uavhengighet hos barn og ungdom.

vi dro på besøk til ett av disse healthy homene og fikk se hvor mye forskjell noen få rutiner og forandringer kunne gjøre i det lille skuret hvor disse to og en til bor. alt var rent og ryddig og i hagen hadde de plantet en potetplante. selv om forandringene kan virke små, kan langtidsvirkningene være store. bare det å slippe å kjøpe medisiner for å helbrede sykdommer som stadig dukker opp pga menglende hygienekunnskaper kan spare denne familien for store utgifter.

prosjektet tar hånd om ca 200 slike familier i ventanilla området i lima(bildet under. det som ser ut som åkere i bakgrunden, er gater med små "skur" som er snekkret sammen i en slags orden på snadbankene)

vi besøkte også en liten barnehage hvor kreativitet og fri bevegelse tydelig var i fokus. da vi kom var barna (på 3 år) igang med et bildeprosjekt der de brukte naturen som fyll i bildene. så ut som barna koste seg. vi fikk også se lekerommet. et rom med god plass til å boltre seg og leke med puteklossene [...]

til sist dro vi til en skole der de bruker deler av undervisningen til å lære å gå på "stylter", sjonglere, mimikk, panfløyte ,annen musikk undervisning osv. vi ble møtt av noen meget entusiastiske barn som gledet seg til å holde show for oss. jeg ble utrolig imponert over hvor ivrige og begavede disse barna i alderen 7 år og oppover var.

Les mer: Kristin i Peru 1, Kristin i Peru 2

12 years old and pregnant

The Act Now-ers in Lima have been visiting CEDETEP (Centre for Adolescent Mothers) where Thea and Kristine are going to work for six months. Janne blogs:

Do you remember what you were worried about as a 6th grader? I seem to remember just moving out of my Barbie phase (a little late, I know) around that age. For the mamasitas (little mothers) we visited a few days ago, reality looks pretty different. Meet Gloria: a 13 year old girl from the local community who already has a 10 month old daughter, Cielo [...]. Most of the girls come from communities plagued by poverty, family violence, sexual violence, and drug abuse, and several of them have become pregnant through cases of incest of rape. Luckily, the Centro para Madres Adolescentes (Center for Adolescent Mothers) is giving these young women a chance to deliver their baby safely and break out of the cycle of poverty and abuse.

Our visit to the center was moving and disheartening, but also left me with the sense that these girls have hope for the future. The leader, Filomena, and the psychologist on staff gave us a presentation about the project, and afterwards we were shown around the center, got to see the Anacoda dance and a Peruvian polka performed by the girls, and got a few minutes to talk to them in the end.

The project currently has 15 adolescent girls (and 15 babies) living at the center, but every day kids from the community come there to take part of the vocational trainings and other types of education. The center offers vocational training in beautycare (see picture frm the classroom on the left), textiles, and bakery, so that the girls will be able to support themselves when they leave the center (usually after about a one year long stay). While there, the girls are given holistic support (including psychological care, counseling with their families, legal advice, health care, social services, etc). The goal is that the girls will have safe pregnancies, learn how to take care of themselves and their children, and be able to reintegrate into their families and communities with a new perspective and ambitions for their future.

[...]

One of the things that struck me the most as we walked around the center was the writing on the wall above the soccerfield in the back of the center. In bright yellow letters it proclaimed Jesus' words that "los úlitimos seran los primeros" -- "the last shall be the first." These words take on new meaning when found in this setting where "the last" desperately need to know that they are not forgotten.

Les mer: Janne in Perú, Kristin i Peru (Norwegian), Thoughts from Bolivia, paa ville vegar (Norwegian)

Guinea pig and raw octopus

Raw octopus (Photo: Kristin i Peru)

When you are abroad, the most obvious, and perhaps most challenging, differences probably concern food. Janne shares some of her experiences so far:

Living with a host family, we've gotten to eat a lot of traditional foods. The different regions in Peru, la costa (the coast), la sierra (the highlands), and la selva (the jungle) all have very distinct cultures and foods, but here in Lima you get to have a taste of it all. Luci, our housekeeper, is from the highlands, and the other day she prepared a specialty from her region: cuy -- also known as guinea pig. It tasted pretty good, but the legs were still intact, with claws and everything, which definitely startled me a bit at first. We've been served lots of other delicious (and less scary) foods, including papa a la Huancaina (sliced boiled potatoes covered in a cheesy, slightly spicy sauce served on top of lettuce) and chicha morada (a sweet beverage made from purple corn).

Yesterday, our group went out to a Cevicheria, a seafood restaurant where they serve the traditional Peruvian dish ceviche: raw seafood in a lime and onion sauce. I would be lying if said I didn't cringe a little bit at the sight of raw octupus tentacles in front of me, but after a few deep breaths I was ready to try it out. To my great surprise, it actually tasted really good! Granted, I think I'll still need to take a few more deep breath the next time I take on a plate of raw slabs of octupus, shrimp, and squid, but at least I'll know what to expect... :)

Read more: Janne in Perú, Kristin i Peru (Norwegian)

No fear

Trafikksituasjonen i Lima er litt annerledes enn man er vant til hjemmefra. Thea er ikke fristet til å kaste seg utpå:

Sertifikatet ligger i lommeboka, og der vil det nok ligge i fred til mai, for aldri om jeg skal være sjåfør i Lima! Kristine og jeg så denne røde bobla da vi satt og ventet på å bli henta fra Strømmekontoret på torsdag, og den kan være symbol på innstillingen man har til trafikken her nede. Det er virkelig nødvendig å ha ”no fear” når man kjører bil her!

Bilene, taxiene, combiene og mototaxiene kjører i full fart, gjerne 3,4 eller 5 i bredden på en 2- felts motorvei, og fløyta blir brukt flittig. Combi er på størrelse med en 10-seter, men det er utrolig hvor mange personer det egentlig er plass til! Combiene kjører overalt, men jeg har ikke skjønt systemet helt enda. Det samme gjelder for mototaxiene. En mototaxi ser ut som en moped med overbygg, og har plass til en sjåfør og 2 personer bak. Skal fa tatt et bilde etterhvert... Det er ingen spesielle regler for forbikjøring virker det som. Synes du at bilen foran kjører for sent eller stopper på et upraktisk sted(noe som er veldig vanlig), tuter du bare og kjører forbi. Som fotgjenger må man være oppmerksom hele tiden, og benytte sjansen til å krysse gata når det kommer få biler, eller når de står stille på rødt lys. Det tas ingen hensyn til de gående, så øyne i nakken hadde vært greit å ha, synes jeg..

Les mer: Thea en Peru!

«Not a dream anymore ...»

The Act Now-ers are arriving at their practice places, Svenn shares about his journey:

Imagine yourself in this position: You use the whole weekend to pack and say goodbye to your family and friends. It’s a lot of work, but you have to do it. You have never been in this situation before. Everything is totally new. The fact that you are going to leave everything for seven months scares you a bit, but you can’t really understand it. It’s so strange. You feel like you are going on a normal two week vacation, but you’re not. This is real.You try to tell yourself that this is real. No dream. It’s not a dream! Still it is a dream. You have been waiting for this so long. For the last six months. You have been walking around thinking. How is it going to be. Will I learn to speak spanish? Will I be a good volunteer at Alalay? You can never find the answer. You realize that the answer is that you can not know. You have to live your life day by day and see. You just have to do your best. No one can demand anything more from you. You can only be your best.

You arrive in Lima around 16.30 local time. You are tired. Extremely tired. You have been more or less awake for the last 36 hours. You have been traveling for a total of 22 hours, and the excitement of finally being in Lima makes you feel a false refreshing energy in your body. You meet the staff from the Stromme foundations office in Lima. They are so nice to you. Smiling. Greeting you in the Peruian way. You really fight your heavy eyebrows to try to be nice back. It works in a way. Luckily. Then you get into a car and drive to your host family. You meet Lima for the first time. Looking out of the tinted windows of the car you see a new world. You can’t really figure out what it is, but it is okay for now. After a 40 minute drive you are finally there. You are ready to meet the family you are going to spend three weeks with. You don’t have words for how nice they are. They show you the house. It is nice too. They make you a meal and you sit and talk. Some in english, some in spanish. You go to bed and you think to yourself; What an amazing day. So lucky I am to be here. Thank you so much for everything God. You are just amazing!

Then you fall to sleep with peace in your mind, and a big smile on your face.

From: Thoughts from Bolivia

Hverdag på tenåringsmødresenteret

Nå er det bare tre uker igjen til hjemreise, men de siste månedene har gått fort, skriver Hanna. Her er noe av det hun har fylt tida med:

April!! Helt merkelig at den siste maaneden i Lima har kommet, mangler faktisk bare 22 dager til jeg igjen er hjemme i Norge. De siste maaneden har gaatt fort, nesten altfor fort. Grunnen til at det har gaatt saa fort er at det stadig vekk er noe aa gjore.

Som alltid er det som oftest noen som maa paa legesenteret eller paa sykehuset hver dag, saa formiddagen gaar til det for vaar del. Det innbaerer koer. Tidlig(kl. 6) bor man vaere paa legesenteret. Da maa man "sacar cupo"(trekke kolapp), for saa aa staa i en ko for aa finne den kliniske historien. Deretter en ko for aa skrive under for dagens legetime. Neste gang ropes man opp for aa veies, og ta tempraturen, for saa aa gaa til "consultorio" - legen. Ofte en stund aa vente for man blir ropt opp av legen. Det er ikke goy, men helt greit. De jentene som ikke drar til legen eller sykehuset bruker formiddagen til aa gjore sine oppgaver paa senteret; vasker rommet, klaer eller lager mat.

Igaar var Therese paa legesenteret, mens jeg ble igjen paa senteret. Klokka halv ni ropte direktoren paa meg, og sa: "Naa maa du vaere to timer med 5-aaringene". Altsaa en slags barnehage/skole som ogsaa finnes paa senteret. I november var jeg tre dager med 3-aaringene, og det jeg husker derfra var 9 unger som lopte rundt i klasserommet, og ikke ville hore paa noen eller noe, saa var kanskje ikke det jeg hadde mest lyst til aa gjore, men til syvende og siste var det ganske koselig. De fleste satt mer eller mindre rolig og gjorde det opplegget laerern hadde lagt opp for dem. (Med unntak av en gang da noen klarte aa velte en eske med plastballer, da lop alle rundt i klasserommet og kasta de paa hverandre, for de hjalp til aa rydde de opp igjen).

En sjelden gang hjelper vi litt til aa lage mat, for eksempel forrige onsdag, da jentene hadde faatt beskjed om aa lage etter eller annet av en hvit aubergine(???), de visste ikke hvordan den skulle prepareres og heller ingen andre paa senteret - bare at den skulle kokes forst, saa vi kokte den. Men hva naa? Saa vi begynte aa skrelle, men saa viste det seg at det var masse fro inne i denne gronnsaken(?) saa vi tok ut all de, og tilslutt var det ikke igjen mer innmat, og kan ikke si det smakte spesielt godt heller. Etter og ha skrelt 3-4 auberginer, fant vi ut at vi jo kunne dele den opp i skiver, saa vi gjorde det, uten at det fortsatt smakte veldig godt, saa vi stekte de, og endelig ble de gode, og vi fikk middag den dagen og:) Forovrig har maten blitt veldig mye bedre paa senteret i det siste, fordi det har kommet en nonne til senteret som hjelper til med blant annet kosthold som skal vaere mer variert og bedre, skikkelig bra for jentene(og oss:p)

Paa kveldene er vi som oftest paa senteret, men sondag 30.mars var vi faktisk ute av senteret i bursdagen til ingen ringere enn broren til mannen til direktøren på mødresenteret, som fylte 71 år. De var til sammen sju brødre, konene deres, barn og barnebarn, en passe stor gjeng med godt voksne mennesker for å si det på den måten. Midt i denne gjenge var da vi. Det ble leking, stolleken og ”mumien”, kake og piñata. Vi fikk æren av å følge bursdagsbarnet(som hadde bind for øynene) fram til piñata’en, og etter å ha snurra 5 runder, og masse slåing med et plastballtre var det bare å løpe etter godteri. Tilslutt, men ikke minst var det tid for dansing. Ingen peruansk fest uten dans! Alle danser, store som små, og ingen kommer unna, inkludert en nordmann uten danseferdigheter, men gøy var det uansett! Viser litt om hvor gjestfrie peruanere er, med tanke på at vi var i bursdagen til broren til mannen til direktøren på mødresenteret. Paa lordag skal vi faktisk i 1-aarsdagen til barnebarnet til sjefen ogsaa:)

Jepp, det var det for denne gang..mangler jo faa dager til jeg er hjemme naa, skal blir godt, men gruer meg til aa reise fra jentene som paa en maate er de lillesostrene jeg aldri har hatt!
Nyt vaaren:-)

Les mer: Peru-Hanna:)

Supersøster

Det begynner å nærme seg tiden for avreise. Therese gjør seg noen tanker om månedene hun har hatt som storesøster i Peru:

I 6 måneder har jeg nå vært super-storesøster, det vil si at jeg har hatt super-mange lillesøstre! Som erfaren storesøster for 4 fra før, har det ikke vært den store overgangen, bare en økning på 6 lillesøstre.

Storesøsteroppgavene er ganske like de jeg har i Norge; passe på dem, skjenne på dem når de gjør noe galt, dele min O’ store visdom om fly som ikke ”kjører på skyene” og liknende, samt leke litt, tulle litt, fortelle litt vitser, gå inn på rommet deres for å skru på lyset når det er mørkt om kvelden, og leke med dukker sammen med dem.

Forskjellen er her at dukkelekinga er litt mer seriøs. Den går ut på det samme tingene, som å kle i fine kjoler, ordne håret, bade, mate og skifte bleie. Men her kan man ikke legge bort ”dukka” når man er lei. Her begynner ”dukka” å gråte, den vekker mammaen sin på natta og vil ha mat, og trenger atskillig mye mer oppmerksomhet og kjærlighet enn de dukkene jeg er vant med fra Norge. Men mye kos er det likevel.

Og jeg er så heldig at jeg er tante til alle de dukkeskjønne barna og babyene. Som tante har man litt ansvar for å sjekke om mammaen oppdrar barna sine riktig, man kan låne babyen nesten når man vil, og levere den tilbake når den gråter og vil ha mat.

Eneste ”problemet” med å ha så mange lillesøstre og tantebarn, er at man blir knyttet til dem, og det er vanskelig når jeg vet at jeg skal dra fra dem snart. Hvem skal da sitte i kø med dem på sykehuset, eller bære den nesten overvektige babyen for mammaen som ikke er like sterk som meg?

Vakten på senteret foreslo vi skulle stikke fra senteret på natta og spare oss for alle tårene, men jeg tror jeg vil ha den avskjeden og de tårene. De kommer nok uansett, så hvorfor ikke dele dem med jentene?

Fra Therese i Peru

Livet før og etter

Forandring fryder, skriver Therese fra Peru. Mye har forandret seg på senteret for tenåringsmødre i Lima. Men alt dette er ytre forandringer. Det er de indre forandringene som betyr noe. Therese illustrerer med følgende historie:

-Æsj, nå kommer vi til senteret snart, og da må jeg ta på det teite skjøtet igjen, sier jenta og lager en liten grimase. Jeg har aldri likt å gå i skjørt.
-Du var kanskje en sånn tøff gutte-jente? spør voluntøren litt usikkert, redd for å fornærme jenta med den spanske setningen som egentlig spurte om hun var jente som var litt gutt. Ja, siden du spilte fotball og sånn, tenker jeg, legger hun til, som for å forebygge en eventuell misforståelse. De to jentene står uten for en stor port de venter på skal bli åpnet.
-Ja, jeg var vel det. Piercing hadde jeg også, sier jenta, og peker på leppa, nesa og øyenbrynet for å demonstrere omfanget av kroppspiercingen hun hadde foretatt seg tidlig i tenårene.
Voluntøren prøver å se for seg jenta med tre piercinger og et tøft uttrykk i ansiktet, men klarer det ikke helt der den 15 år gamle jenta står med en baby i armene og smiler mot henne.
- Mener du at du har forandret deg siden den gang? spør voluntøren.
- Siden før jeg ble gravid, mener du? Ja, det har jeg. Jeg hadde ikke respekt for noen! Presidenten kunne ha snakket til meg, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Jeg gjorde bare det jeg ville.
-Men når du ser tilbake på den tiden nå...? lurer voluntøren, og ser bort på jenta, som nå fremstår som et godt forbilde for jentene hun bor sammen med. Jenta som sov ni netter på rad i en stol ved den syke babyens seng på sykehuset. Jenta som gjør pliktene sine og er hyggelig og høflig mot både samboere og personale der hun bor.
-Ja, nå ser jeg jo hvor dumt jeg oppførte meg. Den gangen så jeg det ikke, og trodde det jeg gjorde var bra. Jeg forandret meg mye da jeg ble gravid. Hun ser ned på den lille jenta si og sier: Alt for deg, amor, min elskede, som for å fortelle barnet hvor mye det betyr for henne og hvor mye det har gjort for henne bare ved å bli til.
Voluntøren smiler, og gir jenta skryt for at hun er så flink og tålmodig som hun er, og tenker med seg selv at tenåringssvangerskap ikke alltid fører til noe værre, allikevel. Et levende bevis på det har hun i alle fall foran seg. Så åpner porten seg, og de to går inn sammen.

Les mer: Therese i Peru

Mangelfulle toalettforhold?

Toalettforholdene på praksisstedene er ikke alltid som man er vant til hjemmefra. Sissil forteller fra Tanzania:

Provd aa gaa paa do paa et do uten tak foer?? kanskje... men har du proevd aa gaa paa do paa et do uten tak naar det regner??

DET HAR JEG:D:D

Fra AFRIKA

Solvor følger opp med bilde:

Les mer: Solvor`s blogg

I Peru, på den annen side, er det ikke tak som er mangelvare. Les mer på Thereses blogg.

Jul i et fremmed land: Julefeiring i Lima

Det er rart å feire jul langt borte fra venner og familie. Therese siterer fra dagboka si og deler noen betraktninger om julefeiringen på hjemmet for tenåringsmødre i Lima:

Pepperkakehus hører med til julefeiringen (Foto: Peru-Hanna:))

Jeg og Hanna fulgte norsk tradisjon, og så tre nøtter til Askepott mens vi spiste litt av pepperkakene vi bakte i går. Midt i filmen ble vi avbrutt av en av jentene som hadde et utslett så vi måtte dra til legesenteret. Jeg hadde mine tvil til å dra, og bombe:de kunne ikke gjøre noe for henne! Så vi dro tilbake, og Hanna og jeg så resten av filmen. Senere gikk H og jeg en tur til markedet og kjøpte frukt så vi kunne lage fruktsalat til dessert til jentene. Melk til morgendagens kakao, samt en is på veien kjøpte vi også. I butikken på hjørnet der vi kjøpte melk ble vi spandert på is av en ukjent mann! Jeg takket straks ja, Hanna var først litt mer beskjeden, men tok imot tillbudet hun ogsåJ Vi takket og ønsket ham god jul før vi gikk tilbake til senteret.

Almuerzo(lunsj) og cena(middag) var som vanlig for jenene, men de hadde ikke pølser nok til Hanna og meg til cenaen, så vi spiste ikke annet enn litt mer pepperkaker på rommet. Ca klokka 21 stod jeg og ordnet meg, da lyset plutselig gikk i hele gata. Dette skjedde også i fjor, fortalte jentene. Jeg og Ruth gikk ut og kjøpte et stearinlys til hvert rom så de kunne få lys til å ordne seg de også. Klokka 22 var det gudstjeneste, og vi fant ut at en skikk her er å ta med jesusbarnet fra julekrybba i kirka på denne gudstjenesten, for så å plassere det i krybba når man kommer hjem. Jentene hadde dessverre glemt sitt jesusbarn. H og jeg følte oss litt malplassert på gudstjenesten, så vi sa vi kunne dra og hente julemiddagen og ordne til jentene skulle komme tilbake, så vi gikk ut av kirka og begynte å gå, da en dame kommer løpende etter oss og roperr: “Señoritas! Foto!” Hun spør om vi kan være med på et bilde! Så kommer noen fyrer i et slags kostyme og poserer med oss, vi blir tatt bilde av, de takker, ønsker god jul, og deretter går vi videre. Vi henter 17 Pollo a la Brasa på El Famoso, en restaurant i nærheten av senteret og tar det med til auditoriet, der vi lager langbord og pynter litt med hjerter på bordet og setter frem pepperkakehuset.
[...]
Det har vært en merkelig, men fin juleaften, uten julestemning, men heldigvis med mange meldinger fra venner og familieJ Det har vært godt å vite at jentene faktisk er i en liknende situasjon som meg, for de feirer jo heller ikke jul med familiene sine. Føler på en måte vi er knyttet sammen på en måte av det fakta. Jeg gleder meg ekstra mye til neste jul nå da, for det blir som Hanna sa, nesten bare om om vi hoppet over jula i år. Jeg åpnet ingen gaver på juleaften heller, for Hanna og jeg skal gi hverandre hopp i paraglider, og det er det litt vanskelig å pakke inn, og dessuten har ikke pakken hjemmefra kommet ennå heller. Men nå skal jeg slutte å tenke, og heller sove. Natta!

Les mer: Therese i Peru