Om å elske sin neste

Act Now-studentene er tilbake i Norge og må lære å tilpasse seg det norske livet igjen. Når man kommer hjem, er man ikke lenger den samme. Sissil deler noen tanker om hvordan verden har forandret henne:
(Arkivfoto: TANZANIA)

Tiden jeg har hatt hjemme i Norge (2 uker) har vært en tid med tanker, savn, minner og noen bekymringer. Det er vanskelig å adoptere den norske kulturen igjen. Jeg har nok noe av den fremdeles i meg, men allikevel føler jeg meg mer som en tanzanianer enn en nordmann. Når man har levd 100% i den tanzanianske kulturen i tilsammen 7 måneder i strekk, gjør det selvfølgelig noe med deg. Den enkle, primitive levemåten der det materielle er uviktig. En varm kultur der du møter mennesker over alt rundt deg seg som hilser og tar sin tid på å bli kjent med deg. En stor respekt for de eldre som gir dem høy verdighet og trygghet i samfunnet. Barna som tar tidlig ansvar i hjemmet og som har en utmerket oppførsel ("englebarna").

Hvor enn du går møter du mennesker med åpne armer som ønsker deg velkommen inn i deres liv og deres hjem. Karibu (velkommen) er det velkjente ordet som du hører 1000 ganger i løpet av en dag. Ikke nok med det får du også høre karibu tena (velkommen igjen) hver gang du forlater en butikk, et hjem eller kun et enkelt menneske. Gjestfrihet skal det ikke stå på i Tanzania. Den tanzanianske atmospheren der du kan slappe av og ikke bekymre deg for noe. God will take care of you. You dont need to worry.

Hakuna matata (ingen bekymring) hadde blitt en del av meg i Tanzania og det er fremdeles en del av meg, men på en eller annen måte blir jeg påvirket av den norske kulturen. Vi bekymrer oss alt for mye, og vi føler at vi må prestere og lykkes i det vi drivere med. Det hjelper ikke bare å gjøre ditt beste hvis det ikke er bra nok. Tror du forstår akkurat hva jeg mener dersom du er nordmann. Hvorfor skal vi se på hverandre på leting etter å finne feil og hva slags person du er. Hvorfor kan vi ikke bare respekter hverandre slik vi er skapt og elske hverandre for den vi er.

Jeg ber om at Jante Loven forsvinner fra Norge, for jeg ser at denne loven ødelegger mange av oss. Den tynger oss ned og vi lever så og si fullt og helt ut i fra den. Tro det eller ei. Jeg har en bønn om at vi nordmenn kan forandre vårt syn på hverandre og bli mer frie mennesker som kan elske seg selv og andre. Ingen er perfekte og du trenger ikke å streve etter å bli perfekt. Vær deg selv og det er bra nok. Ikke la noen andre få deg til å tro at du ikke strekker til eller at du ikke skal tro at du er noe. Det står i Bibelen at det største budet er at du skal elske din neste som DEG selv. Men desverre glemmer vi ofte oss selv...

Fra Solvor`s blogg

Slik starter skoledagen i Tanzania

Solvor beskriver en vanlig skoledag i Tanzania:

Etter en lang daladala tur i morras trafikken, kommer vi omsider til skolen. Vi kan hoere musikk, trommer, hender som klapper, og sang fra skolebarna foer vi gaar innenfor skoleporten. Det synet vi faar er ganske utrolig i grunn. I Norge er vi ikke vant med at skolebarna moeter opp en halv time foer foerste skoletime for aa synge sanger, klappe i hendene og spille trommer. Barna staar paa en linje og de er foerste klasses elever. Tenk aa komme paa jobb og moete elevene dine med sang og musikk. Det hadde vaert noe i Norge det, midt paa den kaldeste dagen paa vinteren. Noe aa tenke paa :D Nei, jeg maa si at jeg er stolt av elevene mine!

Les mer: Solvor`s blogg

Påske i Malawi

Tanzania-teamet har feiret påsken i Malawi. Sissil skriver:

Saa da var vi i Malawi, et land jeg har droemt om aa dra til lenge! Her staar vi paa grensen. Malawi var ikke saa forskjellig fra Tanzania, men vennligheten kunne merkes med en gang. Selfoelgelig er Dar es Salaam en storby, og som alle andre storbyer er det mye kriminalitet og mennesker som proever aa svindle deg. Det var godt aa komme til Malawi, et vakkert land og gode mennesker. Hoeye fjell og selvfoelgelig den gedigne Malawisjoen. Godt friskt ferskvann og natur som kunne minne om et eventyr, skyene hvite som kritt og solen klar paa himmelen! en droem, i oppfyllelse. Menneskene i Malawi virker ikke like rike som i Tanzania. Kloerene er hullete og haaret er ikke velstelt som i Tanzania. Alikevell er alle glade, smilende og behjelpelige. Hadde alle land vert som dette, da hadde verden vert god=)

Les mer: TANZANIA

Vi dro til Malawi paa langfredagen for aa feire paasken. Stedet der vi befant oss laa ved Malawi sjoeen, og det var rett og slett idyllisk som dere kan se paa bildet. Anbefaler alle reiselystne til aa besoeke Nkhata Bay i Malawi. Et koselig og rolig sted som du nyte fra morgen til kveld. Snorkling, dykking, kano padling, bading i ferskvann, god mat, en koselig liten landsby, hyggelige mennesker og en fantastisk vakker natur.

Les mer: Solvor`s blogg

På Afrikas tak

Tanzania-teamet har vært på fjelltur. Sissil forteller om den møysommelige klatringen mot toppen av Kilimanjaro - Afrikas tak:Kilimanjaro (Foto: Solvor`s blogg)

25. februar.2008.

klokken har passert 11.12 bussen fra Moshi til Dar es Salaam, skulle ha gått klokken 10.00, TIA (this is Africa)... Eventyret om Kilimanjaro er over og et nytt kapittel i livets bok er skrevet. Mange mennesker her i verden setter å klatre Kilimanjaro som deres livs mål. Jeg er 19 år og kan stolt si jeg har besteget Kilimanjaro et fjell jeg har stor respekt for. Mange mennesker har omkommet på deres ferd mot den iskalde drømmen gjemt i en mystisk sky. 5895m er ingenting å spøke med...

Lite ante jeg da jeg den første dagen beveget meg opp mot det praktfulle fjellet, sinnelaget var lys og bekymringene små. Den mystiske fjelltoppen dekket av snø midt i hjertet av Afrika, nærmet seg for hvert skritt. Fra foten av fjellet, gjennom regnskog med forskjellige aper, fargerike fugler og eksotiske blomster, forbi tregrensen og opp til den alpine ørken som kunne minne om et månelandskap. Det er stort for et lite menneske å se noe så mektig, så mektig det verken kan forklares, vises eller tas bilde av. Man må se det med egne øyne. Kjenne luften stramme seg i brystet og smake den intense blodsmaken på tungen.

Den siste natta og tredje natta med oppstigning, ble vi vekket kl.11.30pm. Vi skulle få i oss noen ufattelig tørre kjeks, og varm te for å få gang blodsirkulasjonen i de iskalde kroppene. Jeg kunne kjenne det stakk i hjerte av kulde. De få timene med søvn før den siste etappen, var ikke mange. Forholdsvis nervøse og kledd i hvert eneste plagg man hadde skulle vi omsider begynne ferden mot den beryktede vulkanen og det høyeste punktet, Kibo.

Pr.200meter vi beveget oss opp, sank gradene -1C. I snegle fart gikk vi på rekke et skritt etter det andre, stavene lagde takt i møtet med grusen. Om man med oppgitthet kikket opp, virket bakken endeløs, strategien var klar – kikk ned og tell ”en, to” for hvert skritt en tar. Det gikk fint til hver gang vi stoppet opp. Høydesyke har sine ulemper, så etter syv stopp med oppkast fra min venninne og en nestebesvimelse fra meg, kunne vi skimte toppen.

Det var som det ble lenger og lenger for hver gang vi spurte. Det verste marerittet er når du nesten faller om av umattelse og din guide optimistisk sier det kun er en og en halv time igjen, ikke nok med det – du står i rak oppoverbakke! I bakken kunne vi se hodelyktene til mennesker foran som nærmer seg toppen, fjellet er endeløst...

Når man skriver i ettertid er det som man glemmer smerten, som en mor glemmer smerten fra fødselen nå hun får barnet lagt på magen. Fjellet stod der så praktfullt, så mektig. Skiltet ”Gilmanspoint” glimtet i øynene mine, mens jeg stod på kanten av krateret og så utover herligheten. Når man har kommet til Gilmanspoint, har man sertifikatet. ”barnet på magen” var bare å snu seg rundt, Soloppgang på Kilimanjaro! Det rødrosa og gule danset inn i hverandre å ga et henrivende lys av lykke, bekjempelse og seier! Boblen av glede sprakk da guiden sa det var to timer igjen til det høyeste punktet ”Uhuru Peak”. Ikke mange klatrere beveger seg videre forbi Gilmanspoint, men jeg visste at om jeg skulle være helt fornøyd måtte jeg i alle fall prøve. Sertifikatet var i hånden, dette var en indre kamp mot psyken. Kroppen var utmattet, de siste kreftene tatt ut og øynene begynte å falle. Åtte øyne kikket inn i hverandre og det var bestemt, vi reiste oss for å gå den siste biten mot seier. Beina ville ikke bære meg, kroppen ville ikke ta meg med, de andre fikk større og større forsprang – det var så uendelig langt og det hadde kun gått ti minutter. En fot foran den andre, vannet i flaskene frøs til is, ”keep on going” gjentok seg i hodet, ånden gjennom finnlandshetta frøs til is. I -25C, vind og snø, gikk det videre mot toppen. Det nærmet seg, resten av gjengen stod å ventet, vi var igjen fire. Sammen igjen på rekke, ”team Tanzania”, et skritt om gangen mot seier. Jeg så toppen, bare litt igjen, bare litt igjen så har jeg nådd toppen, målet. Målet jeg ikke hadde trodd jeg skulle greie, trodde kroppen skulle nekte... Gått over mine egne grenser, mine egne krefter og psykiske begrensninger! Toppen var der, skiltet stod der.

”Congratulations you are now at UHURU PEAK 5895 AMSL”.

Uhuru Peak (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: TANZANIA

Solvor forteller videre:

Da jeg naadde Gilmans point paa 5685m var jeg tom for krefter, men neida, videre maatte vi. Vi skulle til topps, uten mat i magen. Dermed ble vi dratt videre til Uhuru peak paa 5895m, Toppen av Kilimanjaro. The roof of Africa!! Da jeg kom fram maatte jeg bare legge med ned paa en av steinene, og plutselig begynte solvaar aa graate... Skjoenner ikke det der? Trur det hadde noe med gleden av aa komme paa toppen og smerten av aa klatre Kilimanjaro. For det er jamen ikke lett!!! Saa der laa jeg paa toppen av Afrika og graat. Slaa den!

Men hvordan i alle dager kommer man seg ned av dette fjellet? Nei, det skal jeg si deg. Man trenger hjelp, i hvertfall for de som er svake og tomme av energi. Jeg orket nesten ikke aa flytte beina. Dermed kom to hjelper paa hver min side og hjalp meg ned fjellet. Takk og pris for det. Hadde jo ikke tenkt aa bosette meg oppaa der. Da jeg igjen ankom Kibo, la jeg meg rett i seng og sovna som en baby ca 1 time, deretter var vi pent noedt til aa gaa viderer til Horombo. Om vi ville eller ei!! Jadasaadet, saa gjorde vi det da.

Den natten sov jeg som en stein i Horombo hytta. Beina mine verket av smerte og det ble et slit aa komme seg ned til Gaten igjen. Jeg ble baert paa ryggen opp til flere ganger. Kanke skjoenne at denne kroppen skal svikte naar jeg foerst er paa Kili... Foelte meg som bestemor selv. Da vi kom fram til Gaten var jeg overlykkelig! Jeg hadde klarte det!! Men kroppen verkewt av smerte og jeg klarte saa vidt aa gaa. fremdeles er kroppen litt sliten etter turen. Men Jeg er bare stor fornoeyd for at jeg har klart det!! I've done it!!!
WoW!!

Done it: Slik ser man ut etter aa ha kasta opp 6-7 ganger paa veg opp Kilimanjaro, holdt paa aa besvimt ett par ganger, og endelig klart aa kommet paa toppen. (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: Solvor`s blogg

Mangelfulle toalettforhold?

Toalettforholdene på praksisstedene er ikke alltid som man er vant til hjemmefra. Sissil forteller fra Tanzania:

Provd aa gaa paa do paa et do uten tak foer?? kanskje... men har du proevd aa gaa paa do paa et do uten tak naar det regner??

DET HAR JEG:D:D

Fra AFRIKA

Solvor følger opp med bilde:

Les mer: Solvor`s blogg

I Peru, på den annen side, er det ikke tak som er mangelvare. Les mer på Thereses blogg.

Gym- og engelskundervisning

Solvor og Sissil har fått prøve seg som lærere. Det går ikke alltid etter planen. Solvor forteller:

Foer timen hadde Sissil og jeg planlagt timen i detalj. Hermegaase, stivheks og doktorsisten. Vi forsikret oss at lekene ikke skulle vaere alt for avanserte med tanke paa at det var snakk om 3 klassinger, og at kommunikasjon kunne bli et problem. Barna forstaar svaert lite engelsk, og vi kan ikke flytene swahili. Dere skjoenner greia. Allikevel dukket vi opp til timen med godt mot og store forhaapninger om at dette skulle gaa bra. Barna satt forventingsfulle paa bakken og hoerte paa wazunguene prate et slags blandingsspraak mellom engelsk og swahili. Introduksjonsdelen var over og foerste aktivitet var hermegaasa. Alle barna skulle staa i en koe bak meg, og deretter ape etter alt det jeg gjorde. Denne biten av timen gikk faktisk ganske bra. Jeg loep, og de loep. Jeg to indianerhopp, og de tok indianerhopp. Plutselig var det ingen koe lenger, og flere av barna ville loepe forbi meg. Jaja, de faar vel lov til det da. I hvertfall er de i aktivitet, og det er vel det som er viktigst. Andre oevelse var stivheks. Vi valgte aa leke med stiv stein i steden for heks fordi det er mye lettere aa hoppe over enn aa krabbe mellom beina. Jeg skulle vaere proevekaninen og vise de andre hvordan det skulle gjoeres. Deretter ble det valgt ut en som hadde sisten, men problemet var at eleven som hadde sisten bare ville ta meg. Dermed var det kun meg som maatte loepe rundt og bli sliten.

Les mer: Solvor`s blogg

Sissil forteller om sine erfaringer med engelskundervisning:

Da kom omsider mandagen da jeg endelig skulle begynne å undervise engelsk på skolen. ”Hvilke timer vil du ha”? Dette er timeplanen. Skulle jeg bare velge timer jeg ville ha? Jeg var jo ikke en gang utdannet lærer. Hva med de lærerne som allerede hadde disse timene? Spørsmålene virret i hodet mitt, mens jeg prøvde å forstå timeplanen på swahili. For å ikke ta alle timene fra den kvinnelige engelsklæreren, valgte jeg forvirret ut to timer i uka. Det jeg ikke viste da, var at jeg nå hadde tatt over en hel engelskklasse som hadde engelsk hver dag. Her var det ikke snakk om å vite hva man bega seg ut på, det var bare å hoppe rett ut i det og begynne å undervise. ”her er bøkene vi bruker, vi holder nå på med dette kapittelet”. Det var hjelpen jeg fikk før læreren forsvant inn i en annen time. Der stod jeg alene med bøkene i hånda og hjertet i halsen, timen begynte om noen få minutter.

Les hvordan det gikk: AFRIKA

Infield-kurs og dypdykk i Nilen

På grunn av den urolige situasjonen i Kenya, ble infield-kurset for Øst-Afrika-studentene flyttet fra Nairobi til Kampala. Mellom slagene ble det også tid til litt moro. Solvor forteller:

Foto: Kristin i Uganda!

Jeg har gjort det!!! 44 meter rett ned i nilen! Toucha vannflaten med hendene. Helt syk opplevelse! Av en eller annen merkelig grunn var jeg ikke saa redd foer hoppet. Jeg var skremmende rolig etter betrakting av hva som kom til aa skje. Paa bildet ser dere desverre ikke meg, for hoppet mitt ble kun filmet. Men jeg gjorde det! Foelelsen av aa sveve paa magen 44 meter rett ned er vanskelig aa beskrive, men det var en deilig og syk opplevelse! Jeg kommer aldri til aa glemme at jeg tok BungeeJump in the Nile!!

Les mer: Solvor`s blogg

Kristin forteller videre:

Denne ubeskrivelige hendelsen fant sted under Infiled uka vi hadde med skolen. Alle Hald studentene i øst afrika og to lærere fra norge var samlet i en uke i Kampala/Jinja! Det var en kjempe gøy uke, med undervisning, mat, sosialt samvær (som det heter på fint), sykkeltur langs nilens bredde og mye latter og sang! Veldig koselig å treffe de andre igjen, og høre hvordan de har det!

Les mer og se bilder fra infield-kurset: Kristin i Uganda!

Lekebilen

En liten betraktning fra Dar Es Salaam:

Paa veg til bussholdeplassen faar jeg oeye paa en liten gutt som skal krysse vegen. Den hvite skjorta er moekkete med noen opprevne knapper. Shortsen rekker gutten til litt over knaerne. Den sitter stramt over rumpa og laara. Bukseknappen er borte, og smekken er halvveis igjen, men shortsen er fremdeles brukelig. Jeg faar oeye paa en leke som han har festet i en snor. Det ser ut som en bil i foerste oeyekast. En blank bil med blaa hjul. Etter aa ha sett litt naermere paa bilen oppdager jeg at bilen er lagd av en vannflaske med blaa vannflaskekorker som hjul. Mens jeg betrakter bilen og den skjoenne gutten gaar det opp for meg hvor mye en leke kan glede et barn. Gutten betrakter bilen og passer godt paa den mens han trasker over vegen. Han smiler til meg, og jeg gir han et stort smil tilbake.

Les mer: Solvor`s blogg

Bryllup og dala dala

Act Nowerne i Dar Es Salaam har gitt lyd fra seg igjen, og deler sine inntrykk om bryllupsfeiring og offentlig transport i Tanzania. Først ute er Sissil:

De siste dagene har vert hektiske. Paa loerdag var vi saa heldige aa bli invitert i brylupp. Det var fantastisk, og meget annerledes enn det jeg er vant til. Tradisjon paa tradisjon var paa programmet, jeg tok saa mange bilder at jeg ble stoel i fingrene. Masse mat, kaken for maten og maaaaasse drikke. Foreldrene til brugdommen overgav gaver til foreldrene til bruden (brudepris), noe jeg hadde trodd var ute av mote for lange tider siden.. (tydeligvis ikke) Gjestene danset frem gavene sine. Jeg og Solvaar ble presentert i mikrofonen som to hvite PRESTER og ble bedt om aa danse frem vaar gave. "UHELDIGVIS" hadde jeg og Solvaar diskret vert oppe aa levert vaar gave. Det hadde jo ikke vert noe annet i verden vi ville gjort mer, enn aa alene "danset" frem vaar simple vinflaske foran over 400 mennsker vi ikke kjente!

Les mer: AFRIKA

Solvor skildrer hvordan det er å ta buss i Dar Es Salaam:

Dala dala (Arkivfoto: Andreas Holm - Ett halvår i Tanzania)

Mellom skolebarn, forretningsmenn, ungdommer, en dame med hoener i veska, en mann med en svaer dunk med vann, svette kropper, store kropper og konduktoeren som har gitt opp aa samle inn penger for bussturen, staar ei blond mzungu. Hun begynner aa kjenne varmen og svetten paa kroppen. Armhulen til en mann befinner seg rett ved ansiktet, og mzunguen kan kjenne alle kroppene rundt seg. Selv om det er trangt og intimt finner jeg situasjonen sosialt og koselig. Vi gir hverandre smil, vennlige blikk, en liten morsom kommentar i ny og ned, og vi forsikrer oss at alle har det bra. Daladala'n beveger seg sakte men sikkert framover i morrasroesjet. Andre daladalar trenger seg paa for aa faa plass i koeen etter en busstopp. OY, det var centimeter fra vi kraesja!!

Les mer: Solvor`s blogg

Godt å leve primitivt

Dagene er i ferd med å bli hverdager i Dar Es Salaam. Alt er ikke lenger like eksotisk, og litt etter litt lærer man seg de små tingene man trenger å kunne for å leve - og ikke bare overleve - i et fremmed land. Solvor forteller:

Siden jeg ankom Dar es Salaam for ca 2 uker siden, har jeg opplevd utrolig mye. Maa nok innroemme at jeg fikk litt kultursjokk de foerste dagene. Alt var anderledes. Kultur, spraak, levestandar, trafikk, daladala (buss), mat, temperatur, hus, toalett, hiearki, oppdragelse, kleskode, hoeflighet, machokultur..osv. Det var en stor overgang fra aa komme rett fra Norge via Uganda. Nordmenn, dere har saa enormt mye aa vaere takknemlige for!! Etter at det hadde gaatt noen dager, klarte jeg fint aa omstille meg til levemaaten her. Vet dere hva! Jeg savner ikke TV, varmt vann, sittbar toalett, komfyr, masse klaer, dusj, moebler, facebook/internett hver dag, vaskemaskin, oppvaskmaskin, mediautstyr osv. Det er faktisk godt aa leve primitivt, og jeg bryr meg mindre om materielle ting. Jeg har det fint!! :) Befolkningen er ogsaa veldig hjelpsomme. Vi har faatt hjelp og opploering i klesvask for haand, afrikansk matlaging, og hvordan forstaa kulturen bedre. Tror nok at jeg kommer til aa savne nabolaget veldig naar jeg drar. De er fantastiske mennesker, og vi legger godt merke til at de bryr seg om oss og at de setter pris paa oss.

Les mer: Solvor`s blogg