100 %

We’re about to take off, almost ready to go
50/50 nervous and excited
That’s why I’m cleaning up so

I guess I was a quite average 14 year-old girl. My moods could change in the blink of an eye from hyperactively chirpy to inexplicable anger and sadness. One moment I was laughing so hard I almost fell to the ground, the next I could be convinced that everything was just crap. When being in the down-swing on the mood curve I could imagine a lot of silly things. If my parents happened to push the wrong buttons at the wrong time, I could for a brief moment think that they didn’t like me or care about me all that much. If I would have disappeared for a while, they would probably not even notice or care. Is this recognizable to anyone?

Women's Day

In Uganda 8th March is a public holiday, so Monday we had free from work. This day women are not supposed to do anything. Men should cook and clean, and women should go out and enjoy themselves

This day many funny dishes are served in Ugandan homes, included our apartment. “The boys” Peter and Justus came to cook for us. We went to the market and bought vegetables and a live chicken. We got some banana leaves and I did my first chicken-murder. I stood on its feet and wings, ribbed the neck, and since we didn’t have any axe, I had to cut over the neck slowly and brutally with a knife.

Ingen kunnskap er tung å bære?

Ingen kunnskap er tung å bære?
Cathrine, sjefen vår, begynte å fortelle litt om hva som har skjedd siden vi forlot Miles2Smiles på lillejulaften.

Jula er over, familien har altså dratt tilbake til Norge og jeg er tilbake på jobb. Første dag etter ferien skulle vi oppsummere hva vi har gjort ferien og jeg tenkte å lage en bildeframvisning på dataen fra Kenya og safarien.

Pallisa Road

Silje jobber for en bedre verden. En historie blir fortalt, om en gutt som, nå, endelig, er på vei opp og frem

I hadn't really noticed him before, but the following days I started talking a bit to him. He said that he would like to talk to me again, just the two of us. He had something he wanted to tell me. I was very excited that he actually took the initiative and asked me, and I of course said that I'd love to talk to him, anytime. The problem was just that there was no time the following days. After that, he was no longer attending the project daily..

Touched

Serina og Kaia har frem til nå undervist engelsk og lifeskills på en skole i Uganda. Nå skal elevene ha en lang juleferie, og det var tid for å si hade, og på gjensyn.

But this was just a goodbye for two months. Im not looking forward to the real goodbyes. Good we still have 5 and a half months left in Uganda. Hope they dont run by too quickly.

African housewives - A full time job

Serina has travelled to Uganda, and taken a step out into the big world. A part of travelling trought Hald I.S. is to do things you are not used to, in this case: being a house wife.

Women in Uganda are allways busy. Not busy busy, hurry hurry, like stressed people in Norway, but they allways have something to do. I dont know all african women, but from what I have heard and seen I am really respecting them. They are the first to wake up in the morning, to preper food for the husband and the kids. Then there is cleaning, babysitting, and maby work at the market or somewhere else. Then there is more cleaning, washing and food prepearing before the husband is back. When the husband is resting after work the woman maby walk to get more wather, and clean the kids and their clothes. When all her work is done, the day is over, and she goes to bed to rest before a new day, with more washing. Its really a full time job, but she´s not complaining; "a womans got to do what a womans got to do".

Read more: Serina i Uganda

Miles2Smiles

Beate er på Miles2smiles i Uganda , les litt av hennes opplevelser der

Navnet minner mye om msn-adressene vi alle skaffet oss i syvende klasse, men det er et utrolig sted. Det er et dagsenter jeg skal jobbe på under oppholdet i Afrika for barn med aleneforeldre som er bor i slummen.

Hjem igjen

Kampala (Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Et langt utenlandsopphold er over. Anders gjør seg noen tanker om hva Afrika var for ham og hva det er for ham nå, om hvordan det som før var eksotisk plutselig kan bli dagligdags:

De siste dagene har jeg bladd i Afrika – En vakker dag, av Tomm Kristiansen. Paa en maate foeles det som han beskriver et annet Afrika enn det jeg har opplevd. Skildringene hans maner fram alle de eksotiske bildene av dette kontinentet jeg hadde i hodet foer jeg kom hit. Det er ikke disse bildene jeg foerst ser for meg naar jeg naa tenker gjennom oppholdet mitt. Han skriver om hete og travle markedsplasser, med frukt, straakurver, fluer og krydder. Stille, idylliske landsbyer, der man kan gaa inn i en hvilken som helst straahytte og vaere velkommen. Storbyer som aldri sover, fulle av mennesker, lyder og lukter. Storslaatte landskaper, natur og solnedganger. Og naturligvis mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men likevel er de varmeste han har truffet. Saa maa jeg tenke meg om en gang til.

Sakte skjoenner jeg at markedsplassen jeg leser om, er den samme som markedet ved taxiparken, der jeg kjoepte en Adidasjakke sist loerdag. Landsbyen er Ndejje. Der sparket vi fotball imellom jordhytter og banantraer, og fikk med en levende hoene som avskjedsgaver naar vi kjoerte hjem den kvelden. Landskapene er fjellene rundt Kisorro. Solen saa jeg gaa ned i det Indiske Hav. Storbyen er rett utenfor doeren her hjemme. Og menneskene er alle de jeg har blitt kjent med. Folk er varmere her nede. Det tar ikke saa lang tid foer man kan kan vaere uhoytidelige sammen.

Saa kjenner jeg kanskje igjen det han beskriver likevel, det tar bare litt tid. De romantiske bildene jeg hadde i hodet er ikke lenger loese ideer og grove inntrykk av et fjernt og fremmed kontinent. De har blitt hverdag.

Det er foerst naar jeg setter med ned og proever aa se alt jeg har opplevd paa avstand, at jeg oppfatter hvor langt det er fra Norge, og den tilvaerelsen jeg har vaert vant til foer jeg kom hit. Jeg har spillt fotball med gategutter i Oest-Uganda, sett skurene i Mathare-slummen, vaert paa besoek hos famillier der de neppe har flere kvadrameter enn beboere i huset. Jeg har moett mennesker med avkuttede lemmer og avskjaerte lepper. Grusomhetene man har lest om er naermere her nede.

Og naa skal jeg hjem igjen. Selvsagt gleder man seg til aa komme tilbake til Norge, moete alle kjente, spise melkesjokolade og lese Pondus. Men samtidig kjenner jeg en melankoli. Selv om jeg kan komme tilbake hit saa ofte jeg maatte oenske, kommer jeg nok aldri til aa oppleve Afrika igjen paa samme maate. De humpete bussturene, heten, kaoset, menneskene, har blitt noe mer hverdagslig naa. Mystikken vil aldri vaere der slik den var. I morgen skal jeg hjem. Eventyret er over.

Les mer: Anders i Kampala

Skolestart

Skoleåret i Uganda begynner i februar. Mange av barna på dagsenteret til CRO har derfor hatt sin første skoledag noen gang, eller sin første skoledag etter uker, måneder eller år på gata. Eline forteller:

Mandag 2.februar var ikke hvilken som helst dag, men faktisk høydepunktet for godt og vel 60 stykker her på CRO. 2.februar betyr nemlig å troppe opp på CRO kl 08 på morgenen med ny innkjøpte skrivebøker og blyanter, for å få utlevert en splitter ny skoleuniform! Barna er rene og pene, og hvis man glemte å børste håret, er ikke det noe stress, det tar teacher Richard seg av så lett som bare det. En av mine hovedoppgaver denne dagen, er å finne barna på rådgivningslista mi, og sjekke at de har alt de trenger for skolestart. Jeg skal også hjelpe dem med å skrive navnet på bøkene deres, da mange ikke kan skrive navnet sitt enda.

De 60 jeg refererte til tidligere, er de barna som har vært i rehabilitation class i et år, for å legge av seg dårlige gatevaner, og forberede seg på å begynne på skolen. Noen av dem begynner i P1 (tilsvarer norsk 1.klasse) for første gang, mens de litt eldre barna begynner i P2 og P3. Når jeg husker tilbake til den dagen jeg selv begynte på skolen, skjønner jeg hvor utrolig stort dette egentlig er, og hvor viktig det er å gi oppmerksomhet til hver og en av dem. Jeg husker også at noe av det gøyeste var at mamma var med meg helt inn i klasserommet til pulten min, og det gjør meg litt trist å se at ikke foreldrene tar del i denne begivenheten. Både for barna og deres egen skyld. CRO fungerer her som en slags stand- in, og en del av programmet for denne dagen, er nettopp å følge dem til skolen og overlevere dem til de nye lærerne sine.

Det er nesten litt trist å se ”barna mine” gå ut av CRO porten for å utforske den store verden, men bare noen timer senere når det er tid for lunsj, kommer de pesende inn porten igjen sammen med de om lag 600 andre barna som spiser lunsj på CRO hver dag. Ungene kommer løpende mot oss og skal vise oss uniformene sine for 2, og 3, og 4 gang. I dagene som fulgte fikk vi mannekeng oppvisninger rett som det var, og vi jeg har også måttet kle på et par av ungene som ikke helt skjønte vitsen med å ha på seg uniformen hele tiden.

På mange måter synes jeg barna ser alt for små ut til å begynne på skolen. I undervisningstimene mine ligger de på gulvet og ruller, slikker meg oppover leggene for å se om jeg smaker noe, og klarer generelt ikke konsentrere seg mer enn maks 20 min av gangen. Men når jeg så møter 6 og 7- åringene mine ute på gårdsplassen hvor de vasker sin egen skoleuniform helt alene, ser jeg at disse barna er kapable til langt mer en norske barn på deres egen alder. Selvfølgelig er det trist at mange blir nødt til å lære seg å lage mat til seg og familien, vaske klær og jobbe i så ung alder, men realiteten er, at man rett og slett ikke overlever i dette landet hvis man ikke behersker ting som dette.

Les mer: Eline i Uganda

Hjelp til selvhjelp

CRO i Mbale, Uganda driver ikke bare med gatebarnsarbeid. Marit har vært på ekskursjon til en selvhjelpsgruppe for kvinner:

I dag var eg med paa ei "self help womens group" ute i ein landsby. Det var veldig spennande. Eg faar stadig bakoversveis av omfanget av arbeidet CRO gjer. Gruppa skal vera eit forum der kvinnene kan moetast for aa diskutere foretningane sine, spara pengar og ordne med smaa laan seg i mellom. I det dei startar opp betalar alle litt "innmeldingspengar", og etter det betalar alle ein veldig liten sum kvar gong dei samlar seg for aa slik hjelpe kvarandre til aa spara. Saa gaar det paa rundgang kven som faar laane pengane dei har klara aa samle saman. Denne personen faar daa raad til aa gaa til innkjoep av materiale til ting dei vil laga og selgje eller liknande foretningsidear. Dei beheld litt av profitten sjoelv, og litt av han gaar i fellespotten. Slik aukar pengane jamnt og trutt og kvinnene skaffa seg ei inntekt utan anna hjelp utanifraa enn ideen, litt opplaering i blant anna det aa skrive moetereferat, halde reknskap og vekentleg oppfyljing. Genialt!

Les mer: MARIT SIN UGANDABLOGG

Adrenalin og erfaringsutveksling ved Nilens kilde

Rett før jul ble det avholdt «Infield-kurs» for Hald-studentene i Øst-Afrika. Kurset gikk av stabelen i Jinja, Uganda, der Nilen renner ut av Victoria-sjøen. Litt tid til moro ble det også. Fredrik forteller:

Hvert aar organiserer Hald en samling for studentene i en region rundt juletider. For oss ville det si at 14 Hald-studenter som bor i Kenya, Tanzania, Rwanda og Uganda, plus to laerere som kom ned fra Norge, moettes i 5 dager i Jinja i Uganda. Det hadde vi evaluering av oppholdet saa langt, i tillegg til aa dele opplevelser og erfaringer med hverandre. Aa faa luftet og fordoeyet tanker og inntrykk paa denne maaten er veldig deilig midt i oppholdet.

Hoeydepunktet i Jinja var helt klart strikkhopping i Nilen. Som den adrenalinjunkien jeg er var ikke dette min foerste gang, jeg hoppet paa Rjukan for et par aar siden ogsaa. Det viser seg imidlertid at aa slenge seg utfor en avkant 44 meter over vannet med en 20 centimeter tykk traad rundt beina ikke blir noe mindre fantastisk selv om man har gjort det en gang foer.

Les mer: Anders i Kampala, Fredrik goes to Africa, Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna, ~ Linn Silje goes African ~ (engelsk)

Der gutter blir menn

Det finnes mange måter å markere overgangen til voksenlivet på. I flere stammer i Øst-Uganda blir gutter menn først etter at de er omskåret. Dette blir ledsaget av en omfattende seremoni, som Marit og Eline har vært vitne til:

Den ugandiske musikken runger ut fra et anlegg som lydnivået ikke helt står i stil med, og skaper feststemning i både unge og gamle sinn. Mennene har benket seg under mangotreet og sitter allerede og super hjemmelaget sprit fra en liten krukke som stadig får påfyll, og kvinnene løper vegg i mellom for å ordne alt før seremonien skal begynne.

Vi sitter utenfor ei lita hytte ca 40 min utenfor Mbale, og venter på å få se det som reisebøkene omtaler som en av få attraksjoner som er verdt å se her i området. I månedene november og desember hvert partallssår, foregår nemlig omskjæringsseremoniene i Uganda. Her skal unge menn mellom 16-18 år bevise at de kan bli regnet som voksne menn, og at de dermed kan gjøre seg fortjent til en stemme i samfunnet.

Etter å ha ventet ca 2 timer (african time) hører vi at de kommer, og alle stiller seg i en sirkel rundt noen store bananblader. Jeg ser fort at vi er plassert ukomfortabelt langt fremme, men det er verken tid eller mulighet til å flytte på seg.

Så kommer de, et langt tog med menn som bærer på lange stokker, ledet av hovedpersonen som er en gutt på 18 år. Han er kledd i smykker og lokale klær, og har for anledningen tegnet mønstre med sand i ansiktet. Det samme har familien hans, som nå står rett ved siden av ham. Folk flokker seg rundt ham og roper og synger, og alle forbereder seg på det som snart skal skje. For å bestå prøven, må man la seg omskjært uten å vise et eneste tegn til smerte eller redsel, gjør man det blir man banket av mennene som bærer stokkene, og har for all fremtid tapt respekt og ære i nabolaget.

Jeg ser på gutten, og håper for alt i verden at han skal klare det. Han er helt stiv i ansiktet, og ser rett fremfor seg. Fem sekunder senere er alt over, jeg er mildt sagt forvirret, men så uendelig imponert fordi jeg ikke så tegn til ubehag i ansiktet hans. For meg virker dette som en grufull måte å bevise sen manndom på, men han har altså klart det og er nå en mann. Vi blir dyttet frem for å se på såret, og konstaterer at det ikke er et pent syn. I mellomtiden har volumet på anlegget steget betraktelig, og de 200 menneskene som er tilstede danser hemningsløst rundt gutten. Vet ikke helt hvilken avslutning som er passende, men jeg har altså vært på omskjæringsseremoni…

Les mer: Eline i Uganda

Nattevandring i Mbale

En viktig del av arbeidet på CRO er å finne og registrere gatebarn. Den beste måten å finne ut hvem som bor på gata på, er å gå ut på gata om natta og finne dem. Marit og Eline har vært ute på «night survey» sammen med representanter for Strømmestiftelsen og Start Life Support:

Klokka er 1054pm, og jeg og Marit har akkurat blitt sluppet inn på CRO bygget av sikkerhetsvakten. For anledningen har jeg på meg bukse, strikkejakke og skjerf. Uten at jeg vet om det er stemningen eller temperaturen, fryser jeg likevel. Innen kl er passert 1125pm er vi plutselig mellom 15-20 mennesker. En salig blanding av Politimenn, CRO personale, Start spillere, Strømme Stiftelsen utsendinger, som er klare for det som jeg i ettertid ser på som min største utfordring til nå i dette oppholdet. Som en del av CRO sitt program for å rekruttere nye barn i rehabilitation class, skal vi ut og se hvor mange barn som sover på gata.

Med politiet i spissen, som forresten er en nødvendighet når man beveger seg ute på natten, entrer vi første soveplass, som vi fant ved hjelp av noen eldre gatebarn. I begynnelsen ser jeg bare en klump. Når jeg kommer nærmere, ser jeg at klumpen er mennesker som ligger så tett at du nesten ikke klarer å skille dem fra hverandre. De ligger på fortauet med et lite halvtak over seg, og ser i første omgang ut som de er ca. 15 stk. Ved andre øyekast derimot, og ikke minst tredje og fjerde oppdager vi at de er nærmere 30.

Øynene mine går fram og tilbake over gruppen med barn, og jeg prøver å se om det er noen av ”mine” barn ligger her midt på bakken uten noe som helst til å ha over seg midt på natten. Des mer jeg ser, Des flere ansikter kjenner jeg igjen, samtidig blir jeg overrasket over at de fleste av dem ikke er CRO barn. Lærerne forteller at de er kommet mange nye barn på gata siden de gjorde denne undersøkelsen for litt over to måneder siden, og jeg merker det er bra at CRO snart har nytt opptak av barn. De fleste av dem har antagelig sovet en liten stund, utenom fire stykker som sitter og holder vakt for resten. De minste barna sover først, så bytter de med de som er litt eldre i løpet av natten får vi høre.

Vår oppgave nå, er å vekke barna slik at vi kan registrere navn og alder, og hvorfor de kom på gata. Vi vil dessuten prøve å få dem til å komme på CRO allerede neste dag for å bli kjent med stedet. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, da mange av dem er bortimot bevisstløse etter å ha sniffet flybensin og tygget marihuanablader. Hvert barn tar en evighet å vekke, og i mellomtiden er det dessuten kommet nye barn fra lenger oppe i gaten. Det er en merkelig følelse å tenke på at disse barna som sover hver natt ute på gata, er de samme som kommer smilende på CRO hver morgen klare for å leke og lære. Imponerende og så uendelig beundringsverdig…

Ettersom vi ikke snakker de forskjellige ugandiske språkene, prøver vi å ta tak i dem som snakker engelsk og gi dem så mye rådgivning og støtte som er mulig når kl er halv ett på natta, og barna du snakker med er dopet og nesten ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg vil så gjerne at om de glemmer alt annet jeg sier, så skal det de husker være at de er velkomne på CRO. Jeg gjentar og gjentar, og peker i retningen CRO, etter denne samtalen er det ikke så mye annet å gjøre enn å håpe på at de husker det i morgen tidlig.

Et av de neste stedene vi kommer, ligger en av guttene som jeg gir ekstraundervisning til. Han er bare 7 år, og ligger bak en slags trapp med to andre gutter på samme alder. Han smiler tappert, og nikker ivrig når jeg ber ham komme på CRO neste dag, så snur han seg rundt og legger seg til å sove. Dette er de siste barna vi registrerer denne kvelden, og tallet er nå passert 40 i løpet av 2 ½ time.

Fra Eline i Uganda

CHRISC Uganda

Sylivia represents CHRISC Uganda in Norway. She blogs about what CHRISC has done for her life:

Chrisc is good to me because it has changed my life both physical and spiritual. Chrisc is the best coz it has helped many people to improve on their skills in sports activities and also other things like seminars,and many other programs.


To me as a person, chrisc has done alot ,coz all long girls never used to play football but now they are doing it. Chrisc has made a great person, because am now a referee and i have got many certificates in different areas and which are important to me in my future life.

Chrisc has also made me have many freinds in different countries and this is coz i love the work that it is doing for us. I have used this picture coz am part of the team and i was playing as a goalkeeper and it is ma best position in football and number 5, 4,6and 11.

Chrisc is doing many things to people in different countries. In my country chrisc works in 8 districts and that is, kabale, kisoro, masaka, kampala, mbale, lira, arua luwero and also yei in sudan. CHRISC I LOVE YOU AND KEEP UP WITH THAT SPIRIT OF HELPING PEOPLE.

From sylivia and family

Jul i flyktningeland

Konflikten i Kongo merkes også i Uganda. Ole Asbjørn har besøkt en flyktningeleir vest i Uganda:

Rose er høygravid og bor i et telt i flyktningeleiren Nakivaale tre timer vest for Kampala i Uganda. Hit er hun kommet etter en strevsom flukt fra Nord Kivu i Øst Kongo der opprørere herjer i landsbyene. Hun gikk alt hun kunne i tre dager, gjennom herjede landsbyer og sov utrygge netter før hun kom til grenseovergangen til Uganda. Tusenvis av flyktninger har de siste månedene strømmet over grenseovergangene og inn i det området som ellers er Ugandas turistattraksjon nummer en, nemlig parkene som huser verdens største stamme med digre svarte fjellgorillaer.

Flyktningene blir internert i transittcamper før de blir kjørt med busser eller lastebiler til leirer som den Rose er i nå. Leiren Nakivaale ble sist benyttet under folkemordet i Rwanda der så mange som en million mennesker ble slaktet som dyr i gatene. Det er de samme styrkene som nok en gang kjemper, om enn nå kanskje med en annen agenda.

Rwanda beskyldes for ikke å gjøre nok for å stoppe konflikten. Grunnen til dette er at så lenge grenseområdene mot Kongo er ukontrollerbare blir det smuglet inn ufattelige mengder verdifulle metaller og edelstener, som Rwanda tjener penger på. De tjener altså på en pågående konflikt i området.

I flyktningeleiren Nakivaale sitter høygravide Rose og venter på fred, hun lengter hjem, hun skal snart føde. Det hun har er et provisorisk telt, en presenning og noen pinner. Hun får noe mais hver dag, ellers er det fint lite mat. Rent vann er det nok av heldigvis, toalettene er det og orden på. De får ikke nok mat, begrunnelsen er at hvis det blir delt ut for mye vil flyktningene selge det og ikke spise det.

Leiren er plassert en times kjøring ut i ødemarken på forferdelig veier, og vi lurer på om vi er på helt ville veier når vi plutselig får se en skog av hvite telt.. I det vi nærmer oss leiren og barna får øye på oss kommer de løpende. Store smil og dansende glade unger roper alt de kan ”mzungu, mzungu” som betyr hviting… Vi tar bilder og de jubler… Det er utrolig at de kan være så glade og smilende i all denne elendigheten. De ser friske og bra ut, heldigvis virker det ikke som tragedien og lidelsen har ødelagt livslysten helt. De voksne vi prater med er mer dystre men forteller hvordan de nå har vært i leiren en mnd. og at det ikke er noen sjanse at de får komme hjem på lenge ennå. De forsøker å skape rutiner og liv, men hver dag er en kamp mot varmen, en kamp for å få nok mat og en kamp mot bekymringene for hjemmene deres og fremtiden som nå kanskje er ødelagt. Det er ingenting annet de kan gjøre enn å håpe og be om at tingene må bli bedre.

Det er snart jul i Norge, - i Nakivaale forventes det en rolig feiring

Ole Asbjørn Bergstøl
Uganda

Fra: Ole Asbjørn Bergstøl

Inder i Uganda

Ikke alle som bor i Uganda er av afrikansk opprinnelse. Det finnes også en liten asiatisk, særlig indisk, minoritet. Eline forteller litt om hvordan det er å være indisk av utseende i en ugandisk småby, og om hvordan det ellers går med livet på CRO:

Utenom ugandere, finnes det også mange indere i Mbale og Uganda generelt. De ble kastet ut under Idi Amins regime, men mange har heldigvis vendt tilbake i årene etter. At jeg også er opprinnelig indisk, er det ingen indere som lar gli upåaktet hen, og jeg må derfor gjennom kryssforhør av opptil flere familiemedlemmer hver gang jeg beveger meg inn i en indiskdrevet butikk.

Marit finner det ganske underholdende, noe jeg ikke er helt enig i, selv om jeg ser jo at man kan slå mange fluer i et smekk ved å selge brød og finne passende koneemner på samme tid. Dessverre har jeg ikke så mye å imponere med av indiske egenskaper, men det hindrer dem likevel ikke i å overfalle meg med spørsmål, som til tider får litt irriterte svar. ”Nei jeg snakker fremdeles ikke noen form for indisk språk (de spør meg omtrent hver gang jeg er innom), og nei jeg vil ikke gifte meg med sønnen din. Eller sønnesønnen din!”. Heldigvis finnes det en del goder ved å være inder i Uganda, og vi har fått mange special prices og gratis sjokolader takket være mitt særdeles interessante opphav. Oppsummerende kan jeg vel si at det er ganske kult å være inder i Uganda!

Føler jeg må fortelle litt om hvordan det går på jobb også, for her er det masse som er skjedd siden sist. I rehabilitation class, er vi nå kommet til bokstaven f, og elevene mine har vist store fremskritt siden vi begynte. Jeg er så stolt av dem! Den lille jenta Aguman som jeg har ekstraundervisning med, har jeg også fått bedre kontakt med, og vi leker sammen hver dag. Utrolig gøy å se at både hun og mange av barna i undervisningen min, følger etter meg til kontoret fordi de vil finne skrivebøkene sine og skrive bokstaver i dem!

Har dessuten fått god kontakt med ei lita jente, som også er i rehabilitation class, og heter Mercy. Hun er antagelig bare 6 år, og har en tendens til å spille utrolig prektig og kostbar. Derfor har jeg brukt ganske så lang tid til å få tak i henne, men nå er vi altså bestevenner! Både Mercy og Aguman har nå lært å si navnet mitt, og de er ikke på noen helst måte redde for å bruke det. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg derfor helt surrete i hodet, da mitt eget navn (teacher Eline) gjaller i hodet på meg konstant.

I tillegg har jeg fått en liste med 10 barn som skal være mine rådgivningsbarn i den tiden jeg jobber på CRO. Det innebærer at jeg skal ha rådgivningstimer med dem ca 3 ganger i måneden, og også dra på hjemmebesøk for å gi rådgivning og støtte til foreldrene. Denne og neste uke vil jeg derfor bruke på å skrive profiler på barna, og bli bedre kjent med dem. Ikke alle snakker engelsk, og det krever derfor enda mer arbeid fra min side for å klare å bli kjent med dem gjennom tolken. En god nyhet er at James som er fra samme stamme som Aguman, skal hjelpe meg å lage profil på henne. Dette er enda ikke blitt gjort, og det er derfor ingen som vet noe om bakgrunnen hennes, og om den evt. Kan ha noen innvirning på lærevanskene og væremåten hennes.

Les mer: Eline i Uganda

En helt vanlig dag på kontoret i Kampala

Kontoret som Anders og Fredrik deler med to til (Foto: Fredrik goes to Africa)

Anders og Fredrik er utplassert hos CHRISC i Kampala, Uganda. Anders blogger om hvordan en vanlig dag på kontoret foregår:

På jobb starter devotion 8.30 hver dag(og preisis 8.30, ikke noe african time på Strømmekontoret), og er obligatorisk for alle. Jeg og Fredrik har fått beskjed om at vi kan komme klokken 9, uten at vi helt vet hvorfor. På morgenen står som regel Fredrik opp rundt 8.10, og jeg 8.25, selv om jeg helt klart er A-menneske. Etter en frokost med ristet brød og syltetøy(skikkelig brød, ikke loff), finner vi oss som regel en taxi og er på jobb rundt 9.10(litt mer african time på CHRISC-kontoret)

Dagene på kontoret går som regel med til litt surfing, lesing av pensum og aviser, en hel del surr og tull med kollegaene våre Maqulet og Peter, og litt stempling av kvitteringer og annet forefallende kontorarbeid.

Hver arbeidsdag har vi ansvar for en en gymtimeaktig sesjon med en skoleklasse. På tirsdager to timer med P4, fjerde klasse fra St. Martin Primary School. Disse timene fyller vi som regel med noen ulike norske barneleker, og en hoveddel med enten fotball eller kanonball. Hauk og due, ta halen, og slå på ring har vist seg som særlig populære så langt, særlig når de rare hvitingene er med og leker. Forhåpentligvis kan disse treningene være med på å gi elevene et mer positivt inntrykk av en skolehverdag som nok inneholder mye pugging og teori.

De siste par ukene har vi som regel trent med et lokalt førstedivisjonslag etter jobb. Underlaget minner en hel del om en ferist, men det er en vanesak. Ting som posisjonering, førstetouch, taklinger og løpskapasitet lider en hel del av at jeg ikke har spillt seriøs fotball på 5 år, men det jobbes med saken. Fredrik vil jeg si at klarer seg svært bra, og har allerede scoret sitt først mål på trening. Jeg har headet over på åpent mål fra 1 meter.

Etter trening trenger vi mat, og vi er svært fornøyd med den standaren vi har ligget på middagsmessig den siste tiden. Vi er nå nede i å spise ute bare 1-2 ganger i uka, og nuddelmiddagene er redusert til samme antall. De resterende 3-5 middagene fyller vi med så imponerende ting som pasta og kylling, kylling og ris, ris og biff, biff og poteter, og andre konstelasjoner av de overnevnte.

Når vi har spist er det som regel tid til en Prison Break-episode eller to, før tirsdagen avsluttes med Champions League-kamp. Eller en omgang, hvis vi skal regne helt gjennomsnittelig.

Les mer: Anders i Kampala

Teacher Eline

CRO (Illustrasjonsfoto: Kjetil Høybråten)

På CRO, senteret for gatebarn i Mbale, Uganda, er Marit og Eline i gang med sine oppgaver. Nå har det også blitt bestemt hva de skal jobbe med i månedene som kommer. Eline forteller:

Som overskriften tilsier, har vi nå endelig valgt hva vi skal jobbe med de neste 6 månedene! På mandag hadde vi møte med Moses som er sjef på CRO, og vi la da frem hvilke prosjekter vi ønsker å jobbe med. For de som er interesserte valgte jeg da følgende:

1.Street walk and counselling: Gå rundt i byen hver morgen og hente inn de barna som skulle vært på skolen. Gi rådgivning og oppfølgning til barna på CRO, for å kartlegge hvordan og hvorfor de kom på gata. Det sistnevnte for at man kanskje skal kunne finne tilbake til barnas foreldre.

2.Rehabilitation class: Gapet mellom det å være gatebarn, og være en vanlig skoleelev på en offentlig skole, er ganske stort og ikke minst vanskelig å gjøre seg vant med. Derfor må alle gatebarna på CRO gå i rehabilitation class før de kan begynne på vanlige skoler. Her lærer barna enkel, engelsk, swahili, matte og lifeskills.

3.Farm: CRO har en egen gård hvor barna lærer om hvordan man skal så og dyrke forkjellige ting som kaffe, bønner og bananer.

4.Homevisit: CRO besøker jevnlig barnas bosted og deres familier, for å gi dem støtte og rådgivning. Dette blir også gjort for å finne ut hva slags omgivelser barna lever i.

5.Clinic: Vi har også en egen klinikk som tilbyr gratis helsetjenester til barna og deres familier.

[...]

At vi har vært her nesten nøyaktig en måned er nesten ikke til å tro, men jeg føler at jeg har glidd et par hakk lenger inn i den ugandiske kulturen og trives i grunn med det. Vi har blitt kjent med utallige hyggelige ugandere, hvor flesteparten av vennene våre er kamerater av våre to gode naboer. James og Ronald har vi også blitt bedre kjent med, og vi har hatt mange hyggelige kvelder med dem i huset vårt. Gjerne i mørket da strømmen har en tendens til å forsvinne for oss. Guttene har introdusert oss for en rekke spiselige ting som vi aldri har sett før. Et par eksempler er sukkerrør, og en gul stor frukt som vi plukket fra hagen vår! Når det gjelder flying aunts, som for øvrig er et insekt naboene finner i hagen og spiser stekt, eller rå, tror jeg vi må ta det på sikt..

I går var altså den første ordentlige dagen på jobb som lærer, og jeg ble introdusert for klassen som teacher Eline. Jeg fikk også velge hvilke fag og aldersgruppe jeg ønsker å jobbe ekstra mye med. Foreløpig vil jeg helst undervise i engelsk og lifeskills, gjerne medde minste som er fra 6-8 år.

Enda gøyere var det kanskje rådgivning. Jeg fikk opplæring av en kollega av meg som heter Jackson som tar praksisperioden sin på CRO. Han lærte meg hvordan man skriver profiler på barna, og hvordan man bør gå frem når man snakker med dem. Det er utrolig mange tøffe historier ute og går, og det er av den grunn viktig å vite hvordan man skal formulere seg. Jeg hadde min første rådgivning alene, med ei lita jente på 9 år som heter Faith. Mildt sagt veldig spennende og skummelt på samme tid!

Les mer: Eline i Uganda 1, MARIT SIN UGANDABLOGG, Eline i Uganda 2

Hvordan komme seg til CHRISC-trening

CHRISC-teamet er i gang med arbeidet i Uganda. Fredrik forteller om hvordan de pleier å komme seg til trening:

De tre siste dagene har vi deltatt på en konferanse for alle distriktslederne i Chrisc. Det har vært lange dager med ganske mye teori, men det var gøy å treffe de som styrer ting ute i distriktene. Hotellet som konferansen ble holdt ligger i Kansanga. Det er på andre siden av byen, og har medført at vi blitt ganske drevne på å kjøre taxi. Siden det er ganske lite spennende å fortelle fra konferansen vil jeg heller prøve å gi dere et bilde av trafikken.

For det første er ikke en taxi en taxi. En taxi fungerer mer som en buss. En taxi er en 14-seters Toyota Hiace, gjerne med en Nissan Pathfinder-kufanger. Taxi-systemet kan virke uorganisert, men man har faktisk faste stages, og til dels faste ruter. Taxiene kjører, i likhet med resten av trafikken i den tidligere britiske kolonien, på venstre side av veien. Fremme sitter sjåføren og et par pasasjerer, og ut av vinduet bak pasasjersetet henger conductor. Han roper hvor taxien går og tar seg av pengeinnkrevingen underveis. Som regel prøver han å lure oss mzunguer for noen hundre shilling, men nå begynner vi å kunne prisene, så vi betaler stadig oftere en fair pris.

Hvis du har dårlig tid, god råd og et godt hjerte finnes også et annet fremkostmiddel. Boda-bodaene. Dette er motorsykler som lurer seg lettere frem når det er jam, og det er det ganske ofte. Disse er en del dyrere enn taxiene, og det hender stadig ulykker, så vi har foreløpig unngått å bruke dem.

Et annet interessant fenomen er hva som er viktig på en taxi. For det første må det være en Toyota Hiace, for det andre må du ha tute. Hvis disse kravene er oppfylt er alt klart for å kjøre. Siden vi bor bare noen få meter fra veien, våkner jeg ofte opp til tutelyder. Det er som regel tut-skal-du-sitte-på-lyden, men noen ganger også tut-unna-vei-lyden. Disse må for all del ikke forveksles med tut-jeg-kjører-lyden eller tut-du-kjører-lyden som oftest høres i forbindelse med veikryss.

Les mer: Fredrik goes to Africa

Bananas and fish for dinner

The adventure has begun. After spending a few days in Kampala, Uganda, the Rwanda-team embarked on their journey towards Kigali, where they will spend the next seven months. After a rather bumpy ride, they finally reached their destination:

And then we arrived. Safely. The bus ride from Kampala to Kigali was shortened down without notice, as the bus decided to break down some kilometres before we reached the Rwandan border. After waiting patiently, hoping they would be able to fix it, for quite some time, we ended up not trusting the mechanics who never seemed to bring the correct part with them, and squeezed ourselves in a taxi. Getting out of Uganda was a-OK, and getting into Rwanda was not a problem either. We only got a visa for 15 days at the border, so we have to go to the immigration office here in Kigali to get “the real one”.

It took us about two hours packed in a local taxi before we finally arrived at the bus station in Kigali, and was eventually picked up by the leader of the day care centre (AMU). Our house/flat is a lot nicer than I pictured, and the neighbourhood is also impeccable. Mama Rose lives on the other side of the wall, and that is a comfort. The food here is really good, and we have eaten bananas for dinner (green ones, made for cooking, but it still sounds quite exotic to eat bananas for dinner) – better said; we have been SERVED bananas and fish for dinner. Right now the only eatable thing we have in the house is loaf, tea and crackers.

Read more: ~ Linn Silje goes African ~, Hannes Rwanda (Norwegian)