Jul i flyktningeland

Konflikten i Kongo merkes også i Uganda. Ole Asbjørn har besøkt en flyktningeleir vest i Uganda:

Rose er høygravid og bor i et telt i flyktningeleiren Nakivaale tre timer vest for Kampala i Uganda. Hit er hun kommet etter en strevsom flukt fra Nord Kivu i Øst Kongo der opprørere herjer i landsbyene. Hun gikk alt hun kunne i tre dager, gjennom herjede landsbyer og sov utrygge netter før hun kom til grenseovergangen til Uganda. Tusenvis av flyktninger har de siste månedene strømmet over grenseovergangene og inn i det området som ellers er Ugandas turistattraksjon nummer en, nemlig parkene som huser verdens største stamme med digre svarte fjellgorillaer.

Flyktningene blir internert i transittcamper før de blir kjørt med busser eller lastebiler til leirer som den Rose er i nå. Leiren Nakivaale ble sist benyttet under folkemordet i Rwanda der så mange som en million mennesker ble slaktet som dyr i gatene. Det er de samme styrkene som nok en gang kjemper, om enn nå kanskje med en annen agenda.

Rwanda beskyldes for ikke å gjøre nok for å stoppe konflikten. Grunnen til dette er at så lenge grenseområdene mot Kongo er ukontrollerbare blir det smuglet inn ufattelige mengder verdifulle metaller og edelstener, som Rwanda tjener penger på. De tjener altså på en pågående konflikt i området.

I flyktningeleiren Nakivaale sitter høygravide Rose og venter på fred, hun lengter hjem, hun skal snart føde. Det hun har er et provisorisk telt, en presenning og noen pinner. Hun får noe mais hver dag, ellers er det fint lite mat. Rent vann er det nok av heldigvis, toalettene er det og orden på. De får ikke nok mat, begrunnelsen er at hvis det blir delt ut for mye vil flyktningene selge det og ikke spise det.

Leiren er plassert en times kjøring ut i ødemarken på forferdelig veier, og vi lurer på om vi er på helt ville veier når vi plutselig får se en skog av hvite telt.. I det vi nærmer oss leiren og barna får øye på oss kommer de løpende. Store smil og dansende glade unger roper alt de kan ”mzungu, mzungu” som betyr hviting… Vi tar bilder og de jubler… Det er utrolig at de kan være så glade og smilende i all denne elendigheten. De ser friske og bra ut, heldigvis virker det ikke som tragedien og lidelsen har ødelagt livslysten helt. De voksne vi prater med er mer dystre men forteller hvordan de nå har vært i leiren en mnd. og at det ikke er noen sjanse at de får komme hjem på lenge ennå. De forsøker å skape rutiner og liv, men hver dag er en kamp mot varmen, en kamp for å få nok mat og en kamp mot bekymringene for hjemmene deres og fremtiden som nå kanskje er ødelagt. Det er ingenting annet de kan gjøre enn å håpe og be om at tingene må bli bedre.

Det er snart jul i Norge, - i Nakivaale forventes det en rolig feiring

Ole Asbjørn Bergstøl
Uganda

Fra: Ole Asbjørn Bergstøl