Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg.
Lørdag var det tid for en annerledes guidet bytur- guiden vår var en 16 år gammel skopusser. En organisasjon lignende de som gir ut magasinene =Oslo og Asfalt lager sammen med en gjeng skopussere i La Paz avisa Hórmigon Armado, og her reklamerer de for slike turer. Så der fikk jeg den ideen fra. Sist mandag på gata snakket jeg med en av guttene, og han ville mer gjerne vise oss rundt. “Ekspertguide for profesjonelle turister, hvilket språk ønsker dere? Spansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk?” Spurte han med latter og glimt i øyet, og jeg begynte å glede meg til lørdagens tur med denne morsomme gutten..
For de av dere som kjenner Askjer-slekta, og vet at jeg ligner på min mor, skjønner at jeg ikke hadde noen problemer med å stå opp kl. 3. tirsdag morgen. Jeg jobber jo med de eldste guttene på Alalay, og mange av dem kjeder seg veldig. De fleste av dem har vært der i mange år, og de lengter etter å ha et normalt tenåringsliv. For gi dem et lite avbrekk fra barnehjemslivet, dro vi ut på jungeltur med alle gutta. Denne turen viste seg å by på mange opplevelser..
Alle barna Alalay jobber med kommer fra ekstremt vanskelige forhold, enten fra en familie i oppløsning eller rett fra gata. Alle barna har opplevd utrolig mye vanskelig, og mange sliter med å tilpasse seg i Alalay-systemet. Av den grunn jobber Alalay i frie forskjellige faser, som barna sakte men sikkert jobber seg opp gjennom.
De første tre ukene har jeg vært i cabaña C med de største jentene. Nå har voluntøren hos de minste guttene reist, og derfor begynner jeg der til uka. Var innom hos dem en kveld, ble møtt med en gjeng på ni livlige gutter mellom fem og ti år dansende til Michael Jackson på stuegulvet – herlig.t.
Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?
15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter. .
På torsdag var det boliviansk farsdag. Noe som er litt av en fest. Alle fedre blir invitert til skolen, og rektor holder tale om hvor viktig far er i alle familier. Det er ikke veldig stas for de som ikke har noen far. Noe som gjaldt førti Alalay – barn på den ene skolen. Jeg blei spurt om å være pappa.
Flere hundre barn stilte opp på skoleplassen, og foran dem stod stoler til alle fedrene, skikkelige hedersplasser. Det var ikke vanskelig å oppdage en platinablond hottentott i rekken med arbeidskarer fra den bolivianske bygda.
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 15
Solbrent babyansikt - fregner - langt, kritthvitt hår - hettegenser *1
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 25
Da diverse samfunnstopper kom for å gratulere og hive ris over oss, så de rart på den lyse hottentotten. Jeg smilte og sa jeg var førtibarnsfar i relativt ung alder.
Fra paa ville vegar
Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.
Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.
Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.
Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.
De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.
Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.
Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.
Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.
Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.
Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.
Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.
Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.
Fra paa ville vegar
Dei er sure, grønne og bittesmå, men lukta av dei bringer ei lita eim av julestemning. Dette er det sjølvsagt ingen andre enn meg som veit. Eg trur eigentleg ikkje det er så vanleg å ete mandariner her ved juletid. Dei er jo langt frå modna enda. Gutane har likevel invadert treet. Ikkje skjønar eg korleis dei har klart det. Mandarintreet er fult av spisse piggar, og greinene stikker ut i hist og pist og gjer det lettare umogleg å klatre i.
[...]
Julekvelden var vi alle samla i den store salen. Alle sytti. Det måtte jo rett og slett bli eit salig rabalder. Gutar og jenter skriker og hyler, sterioanlegget fyrer på med reagaeton-musikk og Fyrverkeri og kinaputtar går av i kvart eit hjørne.
Klokka 00:00 spiste vi julekyllingen vår. Gutane frå min cabaña fekk gåvene sine, den nye orange fotballen og dvd-spelaren. Desse gåvene var frå meg og frå Jonas, som jobbar med gutane når eg er i byen. Etterpå dansar vi og fyrer av kinaputtar heilt til vi stuper til køys ein eller annan gong midt på natta.
Les mer: Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk)
Hvordan julefeiringen foregikk på Alalay i La Paz kan du lese om her: paa ville vegar, Den utrolige reisen - Guros tid på Alalay i bolivia
Julefeiring i Lima: Kristin i Peru (Tierra de niños), Ett år i Lima (CEDETEP), Thea en Peru! (CEDETEP)
Det er ikke alle som forbinder julekvelden med familiekos.
Barna på Alalay pleier å være triste på julaften, enten fordi de ikke har noen familie eller fordi resten av de oppløste familiene er helt andre steder.
Flere av ungene på Alalay har søsken som er ute i bakgatene i La Paz på julekvelden. En kveld med vanlig mengde sniffing, overgrep og frysing.
Også hjemme i Norge er det kjente som har det vanskelig for tida, og som ikke synger ”Glade jul” for full hals.
I landsbyen Narus i Sør-Sudan har kameraten min Clement nylig mistet mora si på grunn av malaria. Jula blir nok ekstra sår, det er en tom plass ved bordet som aldri mer vil bli opptatt.
En kan bli litt motløs, alt virker så stort og uløselig. Likevel, da jeg gikk under en klar stjernehimmel i kveld, tenkte jeg at verden var liten. Vi ser opp på de samme stjernene på julekvelden; både jeg, Adan, mora til Adan, gatebarna i La Paz, de hjemme og Clement i Sør-Sudan. Og jeg tror jeg har hørt at stjerner betyr håp.
Fra paa ville vegar
Det hadde vært en dårlig dag for gutta. En av dem hadde slått læreren og andre hadde banna masse i timene. Da de kom hjem var middagen utsatt, og det var alvorsmøte med to ansatte på kontoret. Kvelden var heller ikke bra, allting var forsinka og oppgavene blei ikke gjort skikkelig. Spesielt gjaldt det gutten som hadde ansvar for kjøkkenet og oppvasken. En forsiktig gutt som alltid er litt sliten, men med et sjarmerende smil bestående av litt skeive tenner. Han måtte stå med oppvasken en times tid etter at de andre gikk for å legge seg.
Jeg spurte den strenge ”educadoren” om det ikke var en gitar jeg kunne låne. - Joda, den lå nedstøva oppå en hylle. Jeg gikk innom alle de fire romma og sang og spilte nattasanger. Jeg er den dårligste gitarspilleren sør for Vadsø (les: av alle), men kan i alle et par sanger. De sang stille med på refrenget av ”Halleluja”, for den hadde de hørt på ”Shrek”. Et par av gutta fulgte med til alle fire romma, og nynna med hele tida.
Etterpå gikk jeg ut på kjøkkenet, der den forsiktige gutten fortsatt holdt på å vaske opp. Jeg satte meg ned og spilte. ”Shrek”-sangen, og etterpå en norsk julesang mange ganger etter hverandre.
Da gutten var ferdig med oppvasken, ville han som vanlig at jeg skulle være med han å be aftenbønn på sengekanten. Han hviska forsiktig sin korte bønn: ”Señor. Takk for en fin dag. Ta vare på alle barna ute på gata. Og ta vare på Kristina som er der og besøker dem i natt.”
Selv om det hadde vært en fæl dag for gutta, kan det hende at et par av dem sovna med ”glade jul” surrendes i hodet. Jeg sovna i alle fall med troa på at det er dette jeg er her for; de små minuttene som kan bety litte grann, både for meg og for en liten bolivianer.
Les mer: paa ville vegar
Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.
Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali? Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.
Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.
Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det. Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.
Les mer: ~ Linn Silje goes African ~
Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.Marit i Uganda gjør opp status. Hvordan har hun forandret verden de siste ukene, og hvordan har verden forandret henne?
Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.
Fra paa ville vegar
Før ein gjer noko slik som å flytje til Afrika, har ein gjerne eit bilete av at det kjem til å forandre både ein sjølv og verda (formulera litt overdrive og arrogant). Så på kva måte har dette blitt oppfylt?
Fyrst til meg. Eg kan ikkje seie eg føler meg som ein ny, betre og klokare person (ikkje at eg hadde forventa det), men noko må vel denne månaden ha forandra meg? Hmm... Vel, eg kan i alle fall med handa på hjarta seie at eg aldri trudde at det å komma inn i ein velassortera matbutikk kunne gjera meg så glad. Eg og Eline var i Kampala denne helga, og eg fekk nesten sama følelse av å komma inn i ein litt ”vestleg” matbutikk som eg vanlegvis får av å komma inn i ein klesbutikk med sluttsal. (Er det berre meg eller faar detta blogginnlegget meg stadig til å verke litt overflatisk og dum? Eg likar ikkje utviklinga...) Uansett, poenget mitt er vel at eg forhåpentlegvis blir litt meir takknemleg for dei tinga ein vanlegvis tar for gitt, også viktigare ting enn varmtvatn og grovt mjøl. (Hadde vår fyrste varme dusj på ein månad då me var i Kampala, og ja, me bur i Afrika, men å stå å dusje klokka 7 om morgonen i iskaldt vatn er framleis, ja akkurat det, iskaldt!)
Det er ein ting å vita at ein er ein av verdas heldigaste personar, ein annan å oppleva det på kroppen og sjå med eigne auger at ikkje alle har det slik. Uverkeleg å sjå at det ikkje er sjølvsagt å ha foreldre som bryr seg, ein stat som tek vare på innbyggarane, eit utdanningssystem som tek omsyn til alle eller noko så grunnleggande som ei seng å sova i for ein 6-åring.
Så til verda, har den blitt forandra etter eg kom hit?
Det har ho sikkert, men må innrømme at eg ikkje har fylgt godt nok med i nyhenda til å komma med ei oppsummering her. Men korleis har eg forandra verda etter at eg kom hit? Vel, matbutikkane i Mbale har blitt tømt for Nutella, internettkafeen The Nile har fått ein ny storkunde og Noreg har ein mindre innbyggar til å forsøple og forureine omgjevnadane. Men for å bli litt meir seriøst, eg føler ikkje eg gjer noko revolusjonerande forskjell her, dei eg jobbar med er både betre kvalifisera, flinkare og har meir erfaring med det dei gjer enn meg, men det eg kan håpe på er at eg blir forandra sjølv, og at eg kanskje klarar å forandre nokre haldningar når eg kjem tilbake att til Noreg. Og kanskje slå i hel nokre fordommar her òg? For som eg nemnte innleiingsvis ville det vore nokså arrogant, eventuelt naivt, å komma hit med den haldninga at no skal snille, kvite meg gjera Uganda til ein betre plass, kanskje det heller er Uganda som skal gjera meg til ein betre person?
Fra MARIT SIN UGANDABLOGG
(Foto: paa ville vegar)Tierra de ninos er et rimelig nytt prosjekt (startet i 2007 om ikke jeg tar feil), støttet av bl.a. strømmestiftelsen og en rekke andre nasjonale og internasjonale organisasjoner, både statlige og NGOs. prosjektet har avdelinger i forskjellige deler av Peru, i de fattigste områdene. de driver med opplæring av både voksne og barn i barnehager, skoler, teater, m.m. de drar også på husbesøk i de fattigste områdene for å lære bort hygiene og orden(healthy homes). hovedideen bak prosjektet er bevegelsesfrihet og uavhengighet hos barn og ungdom.
vi dro på besøk til ett av disse healthy homene og fikk se hvor mye forskjell noen få rutiner og forandringer kunne gjøre i det lille skuret hvor disse to og en til bor. alt var rent og ryddig og i hagen hadde de plantet en potetplante. selv om forandringene kan virke små, kan langtidsvirkningene være store. bare det å slippe å kjøpe medisiner for å helbrede sykdommer som stadig dukker opp pga menglende hygienekunnskaper kan spare denne familien for store utgifter.
prosjektet tar hånd om ca 200 slike familier i ventanilla området i lima(bildet under. det som ser ut som åkere i bakgrunden, er gater med små "skur" som er snekkret sammen i en slags orden på snadbankene)
vi besøkte også en liten barnehage hvor kreativitet og fri bevegelse tydelig var i fokus. da vi kom var barna (på 3 år) igang med et bildeprosjekt der de brukte naturen som fyll i bildene. så ut som barna koste seg. vi fikk også se lekerommet. et rom med god plass til å boltre seg og leke med puteklossene [...]
til sist dro vi til en skole der de bruker deler av undervisningen til å lære å gå på "stylter", sjonglere, mimikk, panfløyte ,annen musikk undervisning osv. vi ble møtt av noen meget entusiastiske barn som gledet seg til å holde show for oss. jeg ble utrolig imponert over hvor ivrige og begavede disse barna i alderen 7 år og oppover var.
Les mer: Kristin i Peru 1, Kristin i Peru 2
En stor del av forberedelseskurset til Act Now består av teoretisk undervisning om bistand og utvikling, og når man sitter hjemme i Norge, kan det til tider være vanskelig å relatere seg til. Nå har virkeligheten plutselig rykket ett hakk nærmere. Vegard forteller om sitt besøk på prosjektet Agape utenfor Lima:Vi sitter og hører på et foredrag. Drittkjedelig! Jeg sovner to ganger mens ho forteller. Det betyr ikke at det ho snakker om er uviktig. Å gi folk en bedre framtid. Urettferdighet. Vold. Bistandsarbeid. Men: Jeg har hørt det før! Det er ikke noe nytt og spennende, og det er langt borte fra her jeg sitter. Jeg tenker heller på hvorfor den unge dama som snakker lesper. Og lurer på hvor de har skaffa de mørkeblå Agape- vestene.Kristin kan fortelle mer om selve prosjektet:
Ti minutter seinere skal foredragsholderen og ei anna jente som er ansatt ta oss med til en av familiene Agape jobber for. Vi går oppover noen bratte, kronglete jordveger med små skur tett inntil på begge sider, og kommer fram til et rødbrunt murhus. Utenfor står ei kortvokst dame med rød genser og plysjbukse. Ho har et trillrundt, typisk søramerikansk ansikt og et forsiktig smil. Vi blir med henne inn i et enkelt hjem med store, tunge murvegger. Vi følger etter henne inn på soverommet, og ho beklager stadig at det ikke er sitteplass til oss. Ho forteller nølende om seg selv. Selv om ho gjerne vil dele historien sin, er det krevende for henne å snakke om det. For snart tre måneder siden hadde alt hopa seg opp. Ektemannen hadde lenge brukt grov vold både mot både henne og mot barna, og ho kunne ikke lenger arbeide på grunn av alvorlige fysiske og psykiske skader. Ho visste hverken hva som var problemet eller hvordan det kunne løses. Ho tok da kontakt med Agape. ”Takket være disse,” sier ho og stanser opp. Det blir for sterkt for henne. Ho ser bort på de to jentene i blå vester, og en av dem legger ei hånd på ryggen hennes. Ho blir blank i øynene, men fortsetter; ”T akket være disse to jentene har vi greid å sette ord på problemene og funnet ut hva vi bør gjøre framover. Mannen min er på veg til å forandre seg, det går sakte, men i riktig retning.”
Les mer: paa ville vegar
Agape er et prosjekt som jobber i mange retninger, men for det meste med barn i alderen 6-12 år som har blitt misshandlet psykisk eller fysisk. vi besøkte kontoret som ligger i Huaycàn, en times kjøretur fra Lima. Huaycàn er en by der mange av ofrene etter terroristgruppen Sendero Luminoso (den lysende sti) er bosatt. Agapes kontor ligger i et område der store deler av beboerne lever i ekstrem fattigdom og hvor vold og overgrep er skremmende vanlig.
Agape jobber med barn som har blitt mishandlet og med familiene og nærmiljøet til disse barna. De jobber også med å forhindre overgrepene før de skjer og med å gjøre barna oppmerksome på at det de opplever er overgrep og at de har mulighet til å gjøre noe for å få slutt på dem. For mange av barna er overgrepene en så stor del av hverdagen at de tror det er normalt. de forstår ikke at det de opplever er overgrep.
prosjektet samarbeider også med skoler og har opplæring for lærerne om hvordan de skal se etter tegn på overgrep hos barna og hvordan de skal takle situasjonen når barna kommer til dem og forteller om overgrep.
vi besøkte ei dame som for få måneder siden kom til prosjektet for å be om hjelp til å redde familien sin. mannen hadde misshandlet både henne og datteren. etter at hun kom i kontakt med Agape, har hun fått mye hjelp og støtte. mannen jobber hardt for å forbedre seg og datteren klarer seg bra på skolen. hun inviterte oss inn i sitt enkle hus der hun bor med familien sin og fortalte om hvordan ting hadde vært. det var et veldig sterkt møte og vanskelig å holde på tårene. denne kvinnen og hennes familie har vært igjennom så utrolig mye vondt, men hennes styrke og handlekraft har likevel reddet dem.
Les mer: Kristin i Peru
The Act Now-ers in Lima have been visiting CEDETEP (Centre for Adolescent Mothers) where Thea and Kristine are going to work for six months. Janne blogs: Do you remember what you were worried about as a 6th grader? I seem to remember just moving out of my Barbie phase (a little late, I know) around that age. For the mamasitas (little mothers) we visited a few days ago, reality looks pretty different. Meet Gloria: a 13 year old girl from the local community who already has a 10 month old daughter, Cielo [...]. Most of the girls come from communities plagued by poverty, family violence, sexual violence, and drug abuse, and several of them have become pregnant through cases of incest of rape. Luckily, the Centro para Madres Adolescentes (Center for Adolescent Mothers) is giving these young women a chance to deliver their baby safely and break out of the cycle of poverty and abuse.
Our visit to the center was moving and disheartening, but also left me with the sense that these girls have hope for the future. The leader, Filomena, and the psychologist on staff gave us a presentation about the project, and afterwards we were shown around the center, got to see the Anacoda dance and a Peruvian polka performed by the girls, and got a few minutes to talk to them in the end.
The project currently has 15 adolescent girls (and 15 babies) living at the center, but every day kids from the community come there to take part of the vocational trainings and other types of education. The center offers vocational training in beautycare (see picture frm the classroom on the left), textiles, and bakery, so that the girls will be able to support themselves when they leave the center (usually after about a one year long stay). While there, the girls are given holistic support (including psychological care, counseling with their families, legal advice, health care, social services, etc). The goal is that the girls will have safe pregnancies, learn how to take care of themselves and their children, and be able to reintegrate into their families and communities with a new perspective and ambitions for their future.
[...]One of the things that struck me the most as we walked around the center was the writing on the wall above the soccerfield in the back of the center. In bright yellow letters it proclaimed Jesus' words that "los úlitimos seran los primeros" -- "the last shall be the first." These words take on new meaning when found in this setting where "the last" desperately need to know that they are not forgotten.
Les mer: Janne in Perú, Kristin i Peru (Norwegian), Thoughts from Bolivia, paa ville vegar (Norwegian)
Tenk deg at du hver dag står opp klokken 6, drar på deg klærne og labber gjennom det kalde regnet bort til huset der 8 gutter i alderen 4-9 år snart skal våkne og gjøre seg klar til skolen. Gjennom den litt morgentrøtte nesen tilvent tisselukt, kan du likevel ense disen av tiss og bæsjelukt som i noen værelser er verre enn andre. De fleste av sengene har tiss helt opp til hodeputa og en gang iblant også avføring. Heldigvis er både små og store rutinerte når det gjelder å skifte på senga, og på rommet til edukadoren er det store bunker med rene laken. Sammen med de nakne guttene legger vi på nye laken og henger tepper til tørk. Bunkene med rene laken minsker, men det er nok til alle. Ofte er det ikke vann i springen og guttene må dusjes med kaldt vann fra den blå tønna. Er det en kald dag og guttene er litt småforkjølet hopper vi gjerne over dusjen og går rett til påkledning. Noen ganger skal det mye masing til og hele prosessen med å sende guttene til skolen tar ca 2 timer. Alltid slår en av guttene seg vrang og begynner å skrike. For eksempel har du spurt om du skal hjelpe til med skoene, og fått en liten knyttneve i brystet. Med følgende kjefting blir det mye gråt.
Etter mye tiss og masing og kanskje litt leking med de raskeste er det klart for morgensamling og frokost. Ofte med en stol eller to ledige, da disse ligger på rommet og gråter, før de 10 minutter senere kommer surmulende til bordet.
Tilslutt skal guttene endelig rundt kl 8 samlet gå til «bussen» som står ute på tunet, hvis ikke elven da er for stor til å komme over med bil. Da må guttene gå til skolen ... Og det må du også. For du har ansvaret for en av guttene med størst adferdsproblemer. Du skal passe på at han faktisk går inn i klasserommet og ha eget opplegg med ham dersom han har oppført seg fint den første delen av dagen. Ellers blir det mye venting utenfor klasserommet. Slår han seg helt vrang er det ikke annet å gjøre enn å ta ham med tilbake til barnehjemmet, om du klarer det..
Etter skolen er det måltider, leksegjøring, plikter og leking. 12-13 timers arbeidsdag er nok, har du funnet ut og kaller det kvelden vanligvis mellom kl 18 og 19..
Slik kan en dag som frivillig på Alalay fremstilles. Men det er bare hvis du unnlater å fortelle om alle de øyeblikkene som gjør livet på Alalay fantastisk spennende, morsomt, minnerikt, lærerikt og meningsfylt.. Dette er øyeblikk der du ser at det nytter. Du ser at gatebarn blir til barn med en familie og et hjem der de får kjærlighet, og er i utvikling mot å bli ansvarsfulle voksne. Disse øyeblikkene kan få deg til å bli varm, le og gråte på samme tid..
Det kan være en unge som stilner gråten på skulderen din, Lorena (4) som slikker på vinduet i 20 minutter eller leker edukador mens den ekte er borte. Blas som kommer løpende inn i armene dine i glede når han kommer hjem fra skolen. Eller det kan være Rolando som trist og skyldbetungt kommer og sier unnskyld etter å ha oppført seg stygt, etterfulgt av en stor klem. En kassebil (str. Carawell) full av 30 unger som skal på skolen.. Og dessuten en masse glede, latter og sang.. og sommer...Blant barn som egentlig var domt til aa bo på gaten med limposen i den ene hånden og kniven i den andre..
Les mer: Johannes på barnehjem
Jeg endte opp i fengselet da jeg "inviterte" meg selv med da jeg fant ut at noen venner av meg (et misjonærekterpar fra Canada) og et annen vennefamilie skulle besøke et fengsel på "altiplanoet".
Men ikke bare er dette et av verdens høystliggende fengsler, det er også fylt med Bolivias "avskum". Fanger, regnet som så farlige for samfunnet, at de ikke kan ferdes blant folk flest. I dette fengselet finnes det et lite kirkesamfunn, hvor misjonærer og prester har klart å vise Guds kjærlighet blant disse menneskene.
[...]
Endelig kunne vi treffe fangene. Det canadiske ekteparet har opphold seg som misjonærer i Bolivia i 26 år, og dette var det sjette besøket bare på dette fengselet. Vi ble mottatt av lederne for det lille kirkesamfunnet, og i det vi tok hverandre i hånden og omfavnet hverandre var det vanskelig å se tegn til noe som helst av det forferdelige alle disse mennene har gjort, hverken i øynene deres eller noe annet ved dem.
De tok oss med rundt i det lille fengselet til den lille "kirken" som er omtrent mitt i området. Byggningen var som de fleste andre, laget av murstein, men veggene var nydelig pyntet med forskjellige kristne motiver og malerier. Spesielt alteret gjorde inntrykk. Midt i all denne elendigheten hadde noen malt et svært veggmaleri av en hvit fredsdue med et blad i munnen, omgitt av en tropisk skog, en elv med et lite fossefall og en stille og harmonisk innsjø. Kirkegulvet var dekket av et teppe, mens benkene var som typisk (harde) norske kirkebenker.
Før gudstjenesten startet sitter vi alle og småprater, latteren sitter løst og det virker som alle glemmer hvor vi er, fangene også. Igjen går tankene mine til hva disse mennene sitter inne for, ingen havner i dette fengselet for småforseelser. Her snakker vi mord, voldtekt eller hva verre er.
Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia
Anne Therese forteller videre:Dødsveien (Foto: Anne-Thereses blogg)
Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!Bading i foss under sykkelturen på infield (Foto: Therese i Peru)
Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.
Les mer: Lena - På vei til Bolivia
Så gikk turen videre til Machu Picchu. Johannes forteller:Isla del Sol (Foto: Therese i Peru)
Ferien startet med å igjen ta bussen, denne gangen til Cobacana, og videre med båt til Isla del Sol. Titicaca er svært. Veldig svært. Og veldig vakkert. Isla del sol er en øy som et fjell. Det går rett opp og så rett ned på den andre siden. Eneste transportmiddel er esler. Det ville si at vi var nødt til å gå opp sikkert 1000 trappetrinn for å komme oss til ungdomsherberget som lå på toppen. I tynn luft og med halvsprengte lunger tok det sin tid, men det var verdt det! Utsikten var fantastisk. Og på kvelden spiste vi et herlig måltid hjemme hos en lokal familie som brukte huset sitt som restaurant for å spe litt på inntektene. Fantastisk god mat.(Foto: Johannes på barnehjem)
Vi dro videre til Puno med buss, fikk 90 nye dager på grensa, og dro til de flytende gress øyene på Titicaca. (de som alle turister drar for å se) På forhånd var vi blitt fortalt at Uru-folket som bor der verken bruker sko eller sokker. Vi ankom i tåke og regn, og befolkningen hadde tydeligvis ikke sett turistbåten komme, så sannelig måtte de ikke bare løpe innom husene sine for å sette fra seg skoa…haha, det var jo rene turistattraksjonen, men vi fikk høre at det fantes noen øyer litt lenger ut som ikke ønsket kontakt med omverdenen. Får satse på at de lever barbent der borte.
Les mer:Anne Thereses blogg
Machu Picchu
At Machu Pichu er den best bevarte inkabyen kommer av at verken samtidens inkaer eller de senere conquestadorene visste om byen. Da den ble forlatt var det pga en epedemi som tok overtaket. De friske rømte og sperret veien for de syke som ble etterlatt til døden. Det var ikke før I 1910 at en amerikaner skulle ta på seg den ufortjente æren av å være den “første” til å oppdage byen som var blitt overgrodd av jungel gjennom de flere hundre årene den hadde stått tom. For de menneskene som bodde ved ruinene, ble deres verste mareritt til virkelighet: at den moderne verden skulle komme å forstyrre forfedrene ved å stjele sjelettene, krukkene og smykkene som lå igjen I ruinene. Disse står idag på museum I Amerika...
De to tusen sko-løse inkaene som bodde I Machu Pichu beveget seg nok ikke like mye som dagens 5000 turister som til daglig beveger seg mellom ruinene. Steinene blir slitte og deler av byen synker hver måned med 2 cm, noe som gjør at det er fare for at en del av byen skal rase ned I stupet som finnes på begge sider.. For å komme til ruinene før de ble overfylt av turister, valgte vi å dra tidlig kl 6 om morgenen. Tåke og regn preget de første par timene I machu Pichu, og jeg Anne therese, Hanna og Aggie brukte disse timene til å klatre opp på toppen bak Machu Pichu for å se utsikten derfra. Opp hit har inkaene av en eller annen grunn bygget en imponerende vei/trapp selv om det ikke finnes noen ruiner der.Inkasteiner (Foto: Anne-Thereses blogg)
Senere på dagen vandret vi mellom ruiner og en haug av newage folk som gikk og kjente på energien som lå I steinene og bukket før de gikk videre. Etter en uke på reisefot går turen hjemover I nattbuss. Når jeg lukker øynene ser jeg inkaruiner og når jeg sovner drømmer jeg om Urofolket som kommer I sivbåtene sine og synger og spiller for oss I beste harmoni, bare overskygget av uro-guttungen med frostsår I ansiktet som mismodig vinker til meg der jeg sitter I bussen.
Les mer: Johannes på barnehjem
Verdens fineste julekrybbe! (Foto: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia)
Juleaften feiret vi sammen med barna på Alalay. Vi spiste kylling med ris og salat, ynglingsretten til både barn og kjøkkenpersonale. Det var en flott opplevelse, selv om det er grenser for hvor mye julestemning en kan få i et land der julemusikk kun eksisterer som elektroniske pipelyder fra kunstige juletrær med et utvalg på et par-tre sanger og der vandring rundt juletreet høres ut som en hedensk skikk fra før-kristen tid.
Likevel er det noe spesielt å få være sammen med barn som aldri har opplevd jul sammen med familien. Juleaften er den dagen du forstår hva barna gråter for når tårene tilsynelatende kommer uten grunn. Med en gråtende fireåring i armene som faktisk tar imot trøsten din, er det også uungåelig å tenke på at om fire måneder drar enda en «voksen» ifra ham. Og da plutselig forstår du hvorfor flere av de litt eldre ungene trekker seg unna når du vil trøste.
Les mer: Johannes på barnehjem
I Bolivia er det en poppis-ting med noe som heter "Panetons". Dette brødet minner om julebrødet hjemme, forskjellen er at det, som så mye annet her, er mye søtere og inneholder mye mer snop og lignende. Alalay lager sine egne brød for salg til inntekt for organisasjonen, og produksjonen foregår på Aldeaen, hvor jeg jobber. Og det er ikke lite brød som skal lages heller, her snakker vi om ikke mindre enn rundt 2500. Sist uke lagde vi 1100, og når jeg sier "vi" så mener jeg, Tobias (en tysker), Tigre (chiefchef) meg selv og en haug med unger som går i veien.
Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia
