Viser innlegg med etiketten Therese L. Holm. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Therese L. Holm. Vis alle innlegg

Supersøster

Det begynner å nærme seg tiden for avreise. Therese gjør seg noen tanker om månedene hun har hatt som storesøster i Peru:
I 6 måneder har jeg nå vært super-storesøster, det vil si at jeg har hatt super-mange lillesøstre! Som erfaren storesøster for 4 fra før, har det ikke vært den store overgangen, bare en økning på 6 lillesøstre.

Storesøsteroppgavene er ganske like de jeg har i Norge; passe på dem, skjenne på dem når de gjør noe galt, dele min O’ store visdom om fly som ikke ”kjører på skyene” og liknende, samt leke litt, tulle litt, fortelle litt vitser, gå inn på rommet deres for å skru på lyset når det er mørkt om kvelden, og leke med dukker sammen med dem.

Forskjellen er her at dukkelekinga er litt mer seriøs. Den går ut på det samme tingene, som å kle i fine kjoler, ordne håret, bade, mate og skifte bleie. Men her kan man ikke legge bort ”dukka” når man er lei. Her begynner ”dukka” å gråte, den vekker mammaen sin på natta og vil ha mat, og trenger atskillig mye mer oppmerksomhet og kjærlighet enn de dukkene jeg er vant med fra Norge. Men mye kos er det likevel.

Og jeg er så heldig at jeg er tante til alle de dukkeskjønne barna og babyene. Som tante har man litt ansvar for å sjekke om mammaen oppdrar barna sine riktig, man kan låne babyen nesten når man vil, og levere den tilbake når den gråter og vil ha mat.

Eneste ”problemet” med å ha så mange lillesøstre og tantebarn, er at man blir knyttet til dem, og det er vanskelig når jeg vet at jeg skal dra fra dem snart. Hvem skal da sitte i kø med dem på sykehuset, eller bære den nesten overvektige babyen for mammaen som ikke er like sterk som meg?

Vakten på senteret foreslo vi skulle stikke fra senteret på natta og spare oss for alle tårene, men jeg tror jeg vil ha den avskjeden og de tårene. De kommer nok uansett, så hvorfor ikke dele dem med jentene?

Fra Therese i Peru

Livet før og etter

Forandring fryder, skriver Therese fra Peru. Mye har forandret seg på senteret for tenåringsmødre i Lima. Men alt dette er ytre forandringer. Det er de indre forandringene som betyr noe. Therese illustrerer med følgende historie:
-Æsj, nå kommer vi til senteret snart, og da må jeg ta på det teite skjøtet igjen, sier jenta og lager en liten grimase. Jeg har aldri likt å gå i skjørt.
-Du var kanskje en sånn tøff gutte-jente? spør voluntøren litt usikkert, redd for å fornærme jenta med den spanske setningen som egentlig spurte om hun var jente som var litt gutt. Ja, siden du spilte fotball og sånn, tenker jeg, legger hun til, som for å forebygge en eventuell misforståelse. De to jentene står uten for en stor port de venter på skal bli åpnet.
-Ja, jeg var vel det. Piercing hadde jeg også, sier jenta, og peker på leppa, nesa og øyenbrynet for å demonstrere omfanget av kroppspiercingen hun hadde foretatt seg tidlig i tenårene.
Voluntøren prøver å se for seg jenta med tre piercinger og et tøft uttrykk i ansiktet, men klarer det ikke helt der den 15 år gamle jenta står med en baby i armene og smiler mot henne.
- Mener du at du har forandret deg siden den gang? spør voluntøren.
- Siden før jeg ble gravid, mener du? Ja, det har jeg. Jeg hadde ikke respekt for noen! Presidenten kunne ha snakket til meg, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Jeg gjorde bare det jeg ville.
-Men når du ser tilbake på den tiden nå...? lurer voluntøren, og ser bort på jenta, som nå fremstår som et godt forbilde for jentene hun bor sammen med. Jenta som sov ni netter på rad i en stol ved den syke babyens seng på sykehuset. Jenta som gjør pliktene sine og er hyggelig og høflig mot både samboere og personale der hun bor.
-Ja, nå ser jeg jo hvor dumt jeg oppførte meg. Den gangen så jeg det ikke, og trodde det jeg gjorde var bra. Jeg forandret meg mye da jeg ble gravid. Hun ser ned på den lille jenta si og sier: Alt for deg, amor, min elskede, som for å fortelle barnet hvor mye det betyr for henne og hvor mye det har gjort for henne bare ved å bli til.
Voluntøren smiler, og gir jenta skryt for at hun er så flink og tålmodig som hun er, og tenker med seg selv at tenåringssvangerskap ikke alltid fører til noe værre, allikevel. Et levende bevis på det har hun i alle fall foran seg. Så åpner porten seg, og de to går inn sammen.

Les mer: Therese i Peru

Infield-kurs og ferie i Sør-Amerika: Dødsveien, Isla del Sol og Machu Picchu

Det har vært både infield-kurs og ferietur for Act Nowerne i Sør-Amerika siden sist Lena forteller:
Dødsveien (Foto: Anne-Thereses blogg)

Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!

Bading i foss under sykkelturen på infield (Foto: Therese i Peru)

Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.

Les mer: Lena - På vei til Bolivia
Anne Therese forteller videre:
Isla del Sol (Foto: Therese i Peru)

Ferien startet med å igjen ta bussen, denne gangen til Cobacana, og videre med båt til Isla del Sol. Titicaca er svært. Veldig svært. Og veldig vakkert. Isla del sol er en øy som et fjell. Det går rett opp og så rett ned på den andre siden. Eneste transportmiddel er esler. Det ville si at vi var nødt til å gå opp sikkert 1000 trappetrinn for å komme oss til ungdomsherberget som lå på toppen. I tynn luft og med halvsprengte lunger tok det sin tid, men det var verdt det! Utsikten var fantastisk. Og på kvelden spiste vi et herlig måltid hjemme hos en lokal familie som brukte huset sitt som restaurant for å spe litt på inntektene. Fantastisk god mat.

(Foto: Johannes på barnehjem)

Vi dro videre til Puno med buss, fikk 90 nye dager på grensa, og dro til de flytende gress øyene på Titicaca. (de som alle turister drar for å se) På forhånd var vi blitt fortalt at Uru-folket som bor der verken bruker sko eller sokker. Vi ankom i tåke og regn, og befolkningen hadde tydeligvis ikke sett turistbåten komme, så sannelig måtte de ikke bare løpe innom husene sine for å sette fra seg skoa…haha, det var jo rene turistattraksjonen, men vi fikk høre at det fantes noen øyer litt lenger ut som ikke ønsket kontakt med omverdenen. Får satse på at de lever barbent der borte.

Les mer:Anne Thereses blogg
Så gikk turen videre til Machu Picchu. Johannes forteller:
Machu Picchu

At Machu Pichu er den best bevarte inkabyen kommer av at verken samtidens inkaer eller de senere conquestadorene visste om byen. Da den ble forlatt var det pga en epedemi som tok overtaket. De friske rømte og sperret veien for de syke som ble etterlatt til døden. Det var ikke før I 1910 at en amerikaner skulle ta på seg den ufortjente æren av å være den “første” til å oppdage byen som var blitt overgrodd av jungel gjennom de flere hundre årene den hadde stått tom. For de menneskene som bodde ved ruinene, ble deres verste mareritt til virkelighet: at den moderne verden skulle komme å forstyrre forfedrene ved å stjele sjelettene, krukkene og smykkene som lå igjen I ruinene. Disse står idag på museum I Amerika...


De to tusen sko-løse inkaene som bodde I Machu Pichu beveget seg nok ikke like mye som dagens 5000 turister som til daglig beveger seg mellom ruinene. Steinene blir slitte og deler av byen synker hver måned med 2 cm, noe som gjør at det er fare for at en del av byen skal rase ned I stupet som finnes på begge sider.. For å komme til ruinene før de ble overfylt av turister, valgte vi å dra tidlig kl 6 om morgenen. Tåke og regn preget de første par timene I machu Pichu, og jeg Anne therese, Hanna og Aggie brukte disse timene til å klatre opp på toppen bak Machu Pichu for å se utsikten derfra. Opp hit har inkaene av en eller annen grunn bygget en imponerende vei/trapp selv om det ikke finnes noen ruiner der.

Inkasteiner (Foto: Anne-Thereses blogg)

Senere på dagen vandret vi mellom ruiner og en haug av newage folk som gikk og kjente på energien som lå I steinene og bukket før de gikk videre. Etter en uke på reisefot går turen hjemover I nattbuss. Når jeg lukker øynene ser jeg inkaruiner og når jeg sovner drømmer jeg om Urofolket som kommer I sivbåtene sine og synger og spiller for oss I beste harmoni, bare overskygget av uro-guttungen med frostsår I ansiktet som mismodig vinker til meg der jeg sitter I bussen.

Les mer: Johannes på barnehjem

På ferie i Iquitos

Hanna og Therese var på besøk hos Anne Therese i Iquitos i nyttårshelga. Her deler Hanna noen av høydepunktene fra turen:

27. desember tok Therese og jeg turen til hjerte av Amazonas – Iquitos for å feire nyttår med actnow’er Anne Therese. Byen er uten veitilgang, så derfor tok vi turen med fly. Vi landa i noe som så ut som bare tett jungel. En vegg av varme møtte oss da vi gikk ut av flyet, Lima virker ganske så kaldt i forhold(tross at sommeren begynner å nærme seg her nå).

Noen høydepunkter fra turen:
-Å se prosjektet La Restinga Anne-Therese jobber på. Støttes også av Strømmestiftelsen. Det er et slags dagsenter for barn, med forskjellige aktiviteter, som skal hjelpe dem å vinkle hverdagen til noe positivt. Det bor også 5 gutter der, av forskjellige grunner. Likte veldig godt det jeg så av prosjektet.

-Da vi tre og to gutter fra La Restinga reise til bydelen Nanay, og dro på båttur på elva Nanay/Amazonas. Et litt useriøst spørsmål til Anne-Therese fra en av guttene om hun skulle bade, endte med at alle bada i elva fra båten i klær. Deilig å bade i varmen! For dere som lurer: Det var verken krokodiller eller pirajaer der vi bada.

-En dag dro vi til en veldig fattig og farlig del av byen helt nede ved elva; Belén. Menneskene som bor der bor på flytende hus som stiger og synker med elva. Elva bruker de til alt mulig; vaske klær, bada og å gå på do. Fra elva og opp til byen er det et stort marked, der finner man alt en trenger, fra mat til klær og musikk.

Les mer: Peru-Hanna:), Therese i Peru

Jul i et fremmed land: Julefeiring i Lima

Det er rart å feire jul langt borte fra venner og familie. Therese siterer fra dagboka si og deler noen betraktninger om julefeiringen på hjemmet for tenåringsmødre i Lima:
Pepperkakehus hører med til julefeiringen (Foto: Peru-Hanna:))

Jeg og Hanna fulgte norsk tradisjon, og så tre nøtter til Askepott mens vi spiste litt av pepperkakene vi bakte i går. Midt i filmen ble vi avbrutt av en av jentene som hadde et utslett så vi måtte dra til legesenteret. Jeg hadde mine tvil til å dra, og bombe:de kunne ikke gjøre noe for henne! Så vi dro tilbake, og Hanna og jeg så resten av filmen. Senere gikk H og jeg en tur til markedet og kjøpte frukt så vi kunne lage fruktsalat til dessert til jentene. Melk til morgendagens kakao, samt en is på veien kjøpte vi også. I butikken på hjørnet der vi kjøpte melk ble vi spandert på is av en ukjent mann! Jeg takket straks ja, Hanna var først litt mer beskjeden, men tok imot tillbudet hun ogsåJ Vi takket og ønsket ham god jul før vi gikk tilbake til senteret.

Almuerzo(lunsj) og cena(middag) var som vanlig for jenene, men de hadde ikke pølser nok til Hanna og meg til cenaen, så vi spiste ikke annet enn litt mer pepperkaker på rommet. Ca klokka 21 stod jeg og ordnet meg, da lyset plutselig gikk i hele gata. Dette skjedde også i fjor, fortalte jentene. Jeg og Ruth gikk ut og kjøpte et stearinlys til hvert rom så de kunne få lys til å ordne seg de også. Klokka 22 var det gudstjeneste, og vi fant ut at en skikk her er å ta med jesusbarnet fra julekrybba i kirka på denne gudstjenesten, for så å plassere det i krybba når man kommer hjem. Jentene hadde dessverre glemt sitt jesusbarn. H og jeg følte oss litt malplassert på gudstjenesten, så vi sa vi kunne dra og hente julemiddagen og ordne til jentene skulle komme tilbake, så vi gikk ut av kirka og begynte å gå, da en dame kommer løpende etter oss og roperr: “Señoritas! Foto!” Hun spør om vi kan være med på et bilde! Så kommer noen fyrer i et slags kostyme og poserer med oss, vi blir tatt bilde av, de takker, ønsker god jul, og deretter går vi videre. Vi henter 17 Pollo a la Brasa på El Famoso, en restaurant i nærheten av senteret og tar det med til auditoriet, der vi lager langbord og pynter litt med hjerter på bordet og setter frem pepperkakehuset.
[...]
Det har vært en merkelig, men fin juleaften, uten julestemning, men heldigvis med mange meldinger fra venner og familieJ Det har vært godt å vite at jentene faktisk er i en liknende situasjon som meg, for de feirer jo heller ikke jul med familiene sine. Føler på en måte vi er knyttet sammen på en måte av det fakta. Jeg gleder meg ekstra mye til neste jul nå da, for det blir som Hanna sa, nesten bare om om vi hoppet over jula i år. Jeg åpnet ingen gaver på juleaften heller, for Hanna og jeg skal gi hverandre hopp i paraglider, og det er det litt vanskelig å pakke inn, og dessuten har ikke pakken hjemmefra kommet ennå heller. Men nå skal jeg slutte å tenke, og heller sove. Natta!

Les mer: Therese i Peru

Førstegangsopplevelser

Som utlending i Peru får man alltid litt ekstra oppmerksomhet, noe som gir en ekstra anledning til å komme i snakk med nye, spennende mennesker. Therese forteller om noen mennesker hun har møtt, og om noen ting hun har gjort for første gang:
Mann på 80 år som snakket til meg på legesenteret. Han fortalte han hadde satt noe i halsen da han spiste lunsj, og hadde derfor vondt i halsen. Han fortalte også at han hadde problemer med å spise, og det var forståelig siden han bare hadde en tann igjen i munnen. Resten hadde han mistet for 20 år siden. Jeg foreslo han kunne spise barnemat og is og suppe, men da lo han. De spiser jo ris to ganger dagen her! Først gav han inntrykk av at han fortsatt hadde maten i halsen, men etterpå så sa han at han hadde løftet armene i været og hoppet opp og ned, og at det da hadde sklidd ned. Så hva han egentlig gjorde på legesenteret, skjønte jeg ikke helt da, og han gikk uten å ha vært inne hos legen. Har forøvrig 2 døtre, en sønn og en svigersønn som jobber i USA. Jeg har glemt hva han heter, men hyggelig var han i alle fall!
[...]
Har forøvrig hatt mange førstegangsopplevelser i det siste: Mitt første jordskjelv på torsdag, sett et epilepsianfall også på torsdag, vasket klær for hånd med veiledning fra ei 15 år gammel jente, spist kuhjerte for første gang (ikke så verst, faktisk), og sett en død hund for første gang, som nevnt overfor.

Les mer: Therese i Peru

Om å gå til legen i Lima

En av arbeidsoppgavene for jentene på senteret for tenåringsmødre i Lima er å ta med jentene på senteret til legen. Therese forteller om en liten tur til legesenteret, som endte med å ta 7 timer og kreve 24 underskrifter og 16 fingeravtrykk:
Det er ikke helt det samme systemet som i Norge man har her i Peru. Sist gang jeg var til legen hjemme, så bestilte jeg time på nettet, møtte opp 10 min før tiden, kom inn, ble undersøkt, dro. Skal man i tillegg ha noen medikamenter (vi er fortsatt i Norge) skriver legen ut resept, man drar på apoteket, betaler, får medisinen og drar hjem.

Her er det en litt annen praksis, la meg forklare.
Legesenteret åpnet klokka 7 i morges, derfor dro vi fra mødresenteret klokka litt over 6. Det tar 10 min, toppen et kvarter å komme seg dit, så vi var fremme litt over en halv time før det åpnet. Dette fordi vi måtte stille oss i kø, og foran oss i køen var det allerede rundt 40 personer. Da de åpnet dørene fikk alle en kølapp, og man satte seg ned på stolene inne og ventet til det ble sin tur til å registrere at man har tatt turen innom. Vi sto i køen for ”medicamentas”, altså medisiner. Når man registrerer seg, gjøres det i en luke der de har alle pasientjournalene i et arkivsystem, her er det ingenting digitalt.

Les mer: Therese i Peru

Samtidig, i Lima

Ikke alle Act Now-studentene har forlatt Lima. Therese og Hanna har blitt igjen, men store forandringer venter også dem. De har flyttet til et nytt sted, og nye arbeidsoppgaver venter på CEDETEP. Therese blogger om de første inntrykkene:
Vi ankom med all bagasjen vår, mye mer enn disse jentene kanskje noen gang har hatt eller vil få råd til. Deretter ble vi vist opp på rommet. To senger stod ferdig oppredde for oss, og det stod et glass med bomster med på hylla som står mellom sengene våre. Rommet er fylt med en lukt av noe fremmed, en blanding av forventning, innestengthet og kloakk. Annerledes. Ukjente lukter, et sterilt rom med lyse vegger, klesskap og et lite bad uten ordentlig dør. Dolokk er heller ikke å se. -Her skal jeg bo i et halvt år, tenkte jeg. Dette er hjemmet mitt de neste 6 månedene. Men dette er jo ikke hjemme, det er borte, tenker jeg også. Hjemme er Norge, det er der du hører hjemme. Tja, kanskje det, men ikke på en stund.

Så for å gjøre det beste ut av situasjonen, bestemte vi oss for at siden vi ikke kan dra hjem, så får hjem prege rommet vårt. Og derfor hengte vi opp masse bilder av venner og familie, og med diverse bibelvers og andre småting (vi tegnet bl.a. det norske flagget) innimellom på den ene veggen. Vi vurderer å gå til innkjøp av dolokk, og tar gjerne imot tips og tegninger til å fylle den andre veggen med.

Les mer: Therese i Peru

Én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader

Foto: Therese i Peru
Forberedelseskurset på Hald er over, og nå begynner virkeligheten for alvor for årets Act Nowere. Vaksiner er tatt, og hver og en har fått utdelt sin tilmålte dose malariamedisin. Nå gjenstår bare pakking og krangling med bagasjeregler, og den nærmest umulige oppgaven å redusere alt man trenger i løpet av de neste sju månedene til noe som får plass i en 20 kilos koffert:
En håpløs situasjon for et eksemplar av arten ”uhelbredelig distré”. Jeg har forgjeves lett desperat etter veier utenom, men innser nå at det bare er å bite tennene sammen, og ta fatt på dette uovervinnelige prosjektet. Jeg skal nemlig pakke. Og ikke pakke som i å pakke for en helgatur eller ferie. Jeg skal pakke for å flytte. Og som om ikke det var nok, så skal flyttelasset først gå gjennom argusøynene til kverrulant-glade flyplassarbeidere med lange lister over potensielle terrorvåpen (jeg nevner i fleng; strikkepinner, shampoflasker og yoghurter (sistnevnte nevnes med ekstra sår mine, da denne forbrytelsen ble begått av undertegnede for ikke lenge siden, men en ubønnhørlig inndragelse som resultat)).

[...]

Hittil har jeg lagt fram én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader…

Les mer: Oda en Rwanda
Noen har også benyttet dagene hjemme til å tjuvstarte litt på informasjonsarbeidet. Maria har vært på skolebesøk hjemme i Hommersåk:
" Eg hette Maria å e her idag, fordi på onsdag ska eg reisa te Afrika! ".
WRooom!! TRETTI hender i været..
"Eg har vært i Gran Canaria!"
"Eg har tri kaninunger!"
"Tanten min har kjøpt leilighet i Ukraina!"
[...]
Ska bli løje å se ka slags form eg e i neste gang eg oppdatere. Kjenne vertfal at hadet-runden eg ska ta imårå kveld kan bli litt hardere å mer tårefull en det eg kanskje sko ønska.
Kwa heri, Norway!

Les mer: MARIA'S BLOGG
Lykke til, alle dere som skal reise ut. Det er en spennende vei dere nå såvidt har begynt på, og hvem vet hvor den vil gå videre. Et lite reiseråd til slutt, fra Margrethes blogg:
See the opportunities in the problems, not the problems in the opportunities!