Små ting - store forskjeller

Arkivfoto: Thea en Peru!

Thea skriver litt om hva hun har lært av tiden i Peru og om hva hun bedriver tiden med på senteret for tenåringsmødre i Lima:

I løpet av de 5 månedene jeg og Kristine, min ”voluntør- kollega”, har vært peruvianere, har vi kjent på stolthetsfølelsen det gir å lære å ta bussen alene, vært skeptiske til å spise marsvin og ”Ceviche”(rå fisk marinert i sitron), og lært at hvis du kommer en halvtime for sent til en avtale, er du fremdeles for tidlig ute! Disse opplevelsene er en viktig del av det å oppleve en annen kultur, men heldigvis får oppholdet mitt en mye større og mer spennende dimensjon gjennom det jeg faktisk er her for å gjøre.

Som student på linja ”Act Now” får jeg god innsikt i hva det vil si å drive bistands- og utviklingsarbeid, både i teori og praksis. Litt teori har jeg lært på Hald sammen med studenter fra 14 ulike land, praksisen får jeg i løpet av et 7 måneder langt praksisopphold i Lima. Her jobber jeg på et senter for tenåringsmødre i et av de fattigste distriktene i byen, Villa Maria del Triunfo. Jentene som bor her er mellom 13 og 18 år gamle, og får være på senteret med barna sine til man finner foreldrene eller slektinger de kan bo hos, eller til de blir myndige og dermed er utenfor barnevernets system.

De fleste av jentene hos oss har kommet til Lima rundt 13-års alderen for å jobbe som hushjelper hos en fremmed familie. Dette er en vanlig måte å være med å bidra i familien eller finansiere skolegang på, men dessverre så kan det å bo uten familien sin få store konsekvenser for mange ungjenter. Tenåringsgraviditeter er et utbredt problem i Sør- Amerika, og årsakene til graviditetene er mange. Det blir litt feil å si ”heldigvis”, men de fleste av jentene som bor på senteret nå har bodd sammen med kjæresten sin, og blitt gravide på grunn av manglende prevensjonsopplæring.

Dessverre har vi også mer alvorlige tilfeller, hvor graviditeten er resultat av voldtekt eller misbruk, og faren til barnet enten er en ukjent mann, en onkel eller pappa til jenta. Uansett årsak er det vanskelig å bli mor i så tidlig alder. Gjennom å bo på senteret får jentene prøvd seg på denne oppgaven i trygge omgivelser før de skal tilbake til ”det virkelige livet”.

Les mer: Thea en Peru!

Unge mødre

Gisella med Aimee, Gabriella med Milinda og Esperanza med datteren sin. (Foto: Ett år i Lima)

Thea og Kristine har begynt å jobbe på senteret for tenåringsmødre i Lima, og det er både koselig, spennende og utfordrende. Thea deler noen førsteinntrykk:

«Våknet hun bare 3-4 ganger i løpet av natta?!»

Et vanlig utsagn mellom mødre. Mødre som sannsynligvis er godt rustet og forberedt på rollen som mor. Det tenkte jeg da jeg hørte dette utsagnet, og syntes at det var noe som ikke stemte da det var to jenter på 15 og 16 år som snakket om det. Måtte svare nei på spørsmålet om jeg hadde barn selv, og merket at jeg var glad for å kunne levere barna tilbake til mødrene sine etter å ha passet 4 av dem i to timer.

De to timene som barnevakt gjorde at jeg fikk enorm respekt for de 14 jentene som bor senteret. For å skulle ta vare på et lite barn når man selv er midt i en utviklingsperiode i livet kan ikke være lett! Da får jeg skyve tilside min frustrasjon over at jentene ikke kommer tidsnok til første engelsktime, og at halvparten forsvinner underveis i timen for å mate sønnen sin, skifte bleie eller ikke dukker opp i det hele tatt fordi dattera er syk. Det betyr jo egentlig så lite i den store sammenhengen.

Les mer: Thea en Peru!

Kristine forteller mer om arbeidsoppgavene på senteret:

I dag har Thea og jeg hatt vår første arbeidsdag. Vi skal jobbe fra 8.00 til 17.00 hver mandag, onsdag og fra 8.00 til 18.00 hver tirsdag og torsdag. Annen hver helg skal vi ha fri fredag og lørdag og de andre helgene har vi fri lørdag og søndag. Thea og jeg har ansvaret for at jentene gjør sine arbeidsoppgaver og at de jentene som går på skolen kommer tidsnok til timene. På mandager skal vi lære jentene aerobic og på onsdager skal vi lære dem engelsk og ha litt forgivning. Vi skal gi engelskundervisning til barnehagebarna, altså barn fra 3-5 år. Det blir spennende. Hver tirsdag og torsdag skal vi passe de fire eldste barna i to timer mens mødrene deres har forskjellige kurs. Jeg synes denne timeplanen høres veldig spennende ut, og jeg synes vi har fått mange flotte oppgaver. Gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang og til å bli kjent med jentene.

[...]

Siden det er 14 jenter har Thea og jeg fått 7 jenter hver som vi skal ha ekstra oppfølging med og vi skal passe på at våre jenter gjør sine oppgaver.
Da vi var å handlet kjøpte vi litt godterier til jentene siden vi hadde vår første dag på senteret. Vi samlet alle jentene og Janet, psykologen på senteret, presenterte oss ordentlig og fortalte litt om arbeidsopgavene våre. Etterpå lekte vi «Sheriff» og «fruktsalat». Jentene syntes det var fryktelig morsomt, jeg tror vi må gjøre det igjen. Så spiste vi godterier og pratet litt.

[...]

Det er så rart at disse 14, 15 og 16 åringene er mødre. De er jo så unge, bare barn selv. Jeg kunne hvertfall ikke ta vare på meg selv når jeg var 14, og langt mindre et barn i tillegg til meg selv. Av og til tar jeg meg selv i å tenke at barna bare er dukker, leketøy, men disse barna er faktisk små mennesker som trenger oppmersomhet hele døgnet. De er helt avhengig av moren sin. En dukke kan man legge fra seg når man blir lei, men babyen trenger sin mamma. Jentene kan bruke hverandre som avløsning, men babyene trenger sin egen mor mest.

Les mer: Ett år i Lima

12 years old and pregnant

The Act Now-ers in Lima have been visiting CEDETEP (Centre for Adolescent Mothers) where Thea and Kristine are going to work for six months. Janne blogs:

Do you remember what you were worried about as a 6th grader? I seem to remember just moving out of my Barbie phase (a little late, I know) around that age. For the mamasitas (little mothers) we visited a few days ago, reality looks pretty different. Meet Gloria: a 13 year old girl from the local community who already has a 10 month old daughter, Cielo [...]. Most of the girls come from communities plagued by poverty, family violence, sexual violence, and drug abuse, and several of them have become pregnant through cases of incest of rape. Luckily, the Centro para Madres Adolescentes (Center for Adolescent Mothers) is giving these young women a chance to deliver their baby safely and break out of the cycle of poverty and abuse.

Our visit to the center was moving and disheartening, but also left me with the sense that these girls have hope for the future. The leader, Filomena, and the psychologist on staff gave us a presentation about the project, and afterwards we were shown around the center, got to see the Anacoda dance and a Peruvian polka performed by the girls, and got a few minutes to talk to them in the end.

The project currently has 15 adolescent girls (and 15 babies) living at the center, but every day kids from the community come there to take part of the vocational trainings and other types of education. The center offers vocational training in beautycare (see picture frm the classroom on the left), textiles, and bakery, so that the girls will be able to support themselves when they leave the center (usually after about a one year long stay). While there, the girls are given holistic support (including psychological care, counseling with their families, legal advice, health care, social services, etc). The goal is that the girls will have safe pregnancies, learn how to take care of themselves and their children, and be able to reintegrate into their families and communities with a new perspective and ambitions for their future.

[...]

One of the things that struck me the most as we walked around the center was the writing on the wall above the soccerfield in the back of the center. In bright yellow letters it proclaimed Jesus' words that "los úlitimos seran los primeros" -- "the last shall be the first." These words take on new meaning when found in this setting where "the last" desperately need to know that they are not forgotten.

Les mer: Janne in Perú, Kristin i Peru (Norwegian), Thoughts from Bolivia, paa ville vegar (Norwegian)

No fear

Trafikksituasjonen i Lima er litt annerledes enn man er vant til hjemmefra. Thea er ikke fristet til å kaste seg utpå:

Sertifikatet ligger i lommeboka, og der vil det nok ligge i fred til mai, for aldri om jeg skal være sjåfør i Lima! Kristine og jeg så denne røde bobla da vi satt og ventet på å bli henta fra Strømmekontoret på torsdag, og den kan være symbol på innstillingen man har til trafikken her nede. Det er virkelig nødvendig å ha ”no fear” når man kjører bil her!

Bilene, taxiene, combiene og mototaxiene kjører i full fart, gjerne 3,4 eller 5 i bredden på en 2- felts motorvei, og fløyta blir brukt flittig. Combi er på størrelse med en 10-seter, men det er utrolig hvor mange personer det egentlig er plass til! Combiene kjører overalt, men jeg har ikke skjønt systemet helt enda. Det samme gjelder for mototaxiene. En mototaxi ser ut som en moped med overbygg, og har plass til en sjåfør og 2 personer bak. Skal fa tatt et bilde etterhvert... Det er ingen spesielle regler for forbikjøring virker det som. Synes du at bilen foran kjører for sent eller stopper på et upraktisk sted(noe som er veldig vanlig), tuter du bare og kjører forbi. Som fotgjenger må man være oppmerksom hele tiden, og benytte sjansen til å krysse gata når det kommer få biler, eller når de står stille på rødt lys. Det tas ingen hensyn til de gående, så øyne i nakken hadde vært greit å ha, synes jeg..

Les mer: Thea en Peru!

Hverdag på tenåringsmødresenteret

Nå er det bare tre uker igjen til hjemreise, men de siste månedene har gått fort, skriver Hanna. Her er noe av det hun har fylt tida med:

April!! Helt merkelig at den siste maaneden i Lima har kommet, mangler faktisk bare 22 dager til jeg igjen er hjemme i Norge. De siste maaneden har gaatt fort, nesten altfor fort. Grunnen til at det har gaatt saa fort er at det stadig vekk er noe aa gjore.

Som alltid er det som oftest noen som maa paa legesenteret eller paa sykehuset hver dag, saa formiddagen gaar til det for vaar del. Det innbaerer koer. Tidlig(kl. 6) bor man vaere paa legesenteret. Da maa man "sacar cupo"(trekke kolapp), for saa aa staa i en ko for aa finne den kliniske historien. Deretter en ko for aa skrive under for dagens legetime. Neste gang ropes man opp for aa veies, og ta tempraturen, for saa aa gaa til "consultorio" - legen. Ofte en stund aa vente for man blir ropt opp av legen. Det er ikke goy, men helt greit. De jentene som ikke drar til legen eller sykehuset bruker formiddagen til aa gjore sine oppgaver paa senteret; vasker rommet, klaer eller lager mat.

Igaar var Therese paa legesenteret, mens jeg ble igjen paa senteret. Klokka halv ni ropte direktoren paa meg, og sa: "Naa maa du vaere to timer med 5-aaringene". Altsaa en slags barnehage/skole som ogsaa finnes paa senteret. I november var jeg tre dager med 3-aaringene, og det jeg husker derfra var 9 unger som lopte rundt i klasserommet, og ikke ville hore paa noen eller noe, saa var kanskje ikke det jeg hadde mest lyst til aa gjore, men til syvende og siste var det ganske koselig. De fleste satt mer eller mindre rolig og gjorde det opplegget laerern hadde lagt opp for dem. (Med unntak av en gang da noen klarte aa velte en eske med plastballer, da lop alle rundt i klasserommet og kasta de paa hverandre, for de hjalp til aa rydde de opp igjen).

En sjelden gang hjelper vi litt til aa lage mat, for eksempel forrige onsdag, da jentene hadde faatt beskjed om aa lage etter eller annet av en hvit aubergine(???), de visste ikke hvordan den skulle prepareres og heller ingen andre paa senteret - bare at den skulle kokes forst, saa vi kokte den. Men hva naa? Saa vi begynte aa skrelle, men saa viste det seg at det var masse fro inne i denne gronnsaken(?) saa vi tok ut all de, og tilslutt var det ikke igjen mer innmat, og kan ikke si det smakte spesielt godt heller. Etter og ha skrelt 3-4 auberginer, fant vi ut at vi jo kunne dele den opp i skiver, saa vi gjorde det, uten at det fortsatt smakte veldig godt, saa vi stekte de, og endelig ble de gode, og vi fikk middag den dagen og:) Forovrig har maten blitt veldig mye bedre paa senteret i det siste, fordi det har kommet en nonne til senteret som hjelper til med blant annet kosthold som skal vaere mer variert og bedre, skikkelig bra for jentene(og oss:p)

Paa kveldene er vi som oftest paa senteret, men sondag 30.mars var vi faktisk ute av senteret i bursdagen til ingen ringere enn broren til mannen til direktøren på mødresenteret, som fylte 71 år. De var til sammen sju brødre, konene deres, barn og barnebarn, en passe stor gjeng med godt voksne mennesker for å si det på den måten. Midt i denne gjenge var da vi. Det ble leking, stolleken og ”mumien”, kake og piñata. Vi fikk æren av å følge bursdagsbarnet(som hadde bind for øynene) fram til piñata’en, og etter å ha snurra 5 runder, og masse slåing med et plastballtre var det bare å løpe etter godteri. Tilslutt, men ikke minst var det tid for dansing. Ingen peruansk fest uten dans! Alle danser, store som små, og ingen kommer unna, inkludert en nordmann uten danseferdigheter, men gøy var det uansett! Viser litt om hvor gjestfrie peruanere er, med tanke på at vi var i bursdagen til broren til mannen til direktøren på mødresenteret. Paa lordag skal vi faktisk i 1-aarsdagen til barnebarnet til sjefen ogsaa:)

Jepp, det var det for denne gang..mangler jo faa dager til jeg er hjemme naa, skal blir godt, men gruer meg til aa reise fra jentene som paa en maate er de lillesostrene jeg aldri har hatt!
Nyt vaaren:-)

Les mer: Peru-Hanna:)

Supersøster

Det begynner å nærme seg tiden for avreise. Therese gjør seg noen tanker om månedene hun har hatt som storesøster i Peru:

I 6 måneder har jeg nå vært super-storesøster, det vil si at jeg har hatt super-mange lillesøstre! Som erfaren storesøster for 4 fra før, har det ikke vært den store overgangen, bare en økning på 6 lillesøstre.

Storesøsteroppgavene er ganske like de jeg har i Norge; passe på dem, skjenne på dem når de gjør noe galt, dele min O’ store visdom om fly som ikke ”kjører på skyene” og liknende, samt leke litt, tulle litt, fortelle litt vitser, gå inn på rommet deres for å skru på lyset når det er mørkt om kvelden, og leke med dukker sammen med dem.

Forskjellen er her at dukkelekinga er litt mer seriøs. Den går ut på det samme tingene, som å kle i fine kjoler, ordne håret, bade, mate og skifte bleie. Men her kan man ikke legge bort ”dukka” når man er lei. Her begynner ”dukka” å gråte, den vekker mammaen sin på natta og vil ha mat, og trenger atskillig mye mer oppmerksomhet og kjærlighet enn de dukkene jeg er vant med fra Norge. Men mye kos er det likevel.

Og jeg er så heldig at jeg er tante til alle de dukkeskjønne barna og babyene. Som tante har man litt ansvar for å sjekke om mammaen oppdrar barna sine riktig, man kan låne babyen nesten når man vil, og levere den tilbake når den gråter og vil ha mat.

Eneste ”problemet” med å ha så mange lillesøstre og tantebarn, er at man blir knyttet til dem, og det er vanskelig når jeg vet at jeg skal dra fra dem snart. Hvem skal da sitte i kø med dem på sykehuset, eller bære den nesten overvektige babyen for mammaen som ikke er like sterk som meg?

Vakten på senteret foreslo vi skulle stikke fra senteret på natta og spare oss for alle tårene, men jeg tror jeg vil ha den avskjeden og de tårene. De kommer nok uansett, så hvorfor ikke dele dem med jentene?

Fra Therese i Peru

Livet før og etter

Forandring fryder, skriver Therese fra Peru. Mye har forandret seg på senteret for tenåringsmødre i Lima. Men alt dette er ytre forandringer. Det er de indre forandringene som betyr noe. Therese illustrerer med følgende historie:

-Æsj, nå kommer vi til senteret snart, og da må jeg ta på det teite skjøtet igjen, sier jenta og lager en liten grimase. Jeg har aldri likt å gå i skjørt.
-Du var kanskje en sånn tøff gutte-jente? spør voluntøren litt usikkert, redd for å fornærme jenta med den spanske setningen som egentlig spurte om hun var jente som var litt gutt. Ja, siden du spilte fotball og sånn, tenker jeg, legger hun til, som for å forebygge en eventuell misforståelse. De to jentene står uten for en stor port de venter på skal bli åpnet.
-Ja, jeg var vel det. Piercing hadde jeg også, sier jenta, og peker på leppa, nesa og øyenbrynet for å demonstrere omfanget av kroppspiercingen hun hadde foretatt seg tidlig i tenårene.
Voluntøren prøver å se for seg jenta med tre piercinger og et tøft uttrykk i ansiktet, men klarer det ikke helt der den 15 år gamle jenta står med en baby i armene og smiler mot henne.
- Mener du at du har forandret deg siden den gang? spør voluntøren.
- Siden før jeg ble gravid, mener du? Ja, det har jeg. Jeg hadde ikke respekt for noen! Presidenten kunne ha snakket til meg, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Jeg gjorde bare det jeg ville.
-Men når du ser tilbake på den tiden nå...? lurer voluntøren, og ser bort på jenta, som nå fremstår som et godt forbilde for jentene hun bor sammen med. Jenta som sov ni netter på rad i en stol ved den syke babyens seng på sykehuset. Jenta som gjør pliktene sine og er hyggelig og høflig mot både samboere og personale der hun bor.
-Ja, nå ser jeg jo hvor dumt jeg oppførte meg. Den gangen så jeg det ikke, og trodde det jeg gjorde var bra. Jeg forandret meg mye da jeg ble gravid. Hun ser ned på den lille jenta si og sier: Alt for deg, amor, min elskede, som for å fortelle barnet hvor mye det betyr for henne og hvor mye det har gjort for henne bare ved å bli til.
Voluntøren smiler, og gir jenta skryt for at hun er så flink og tålmodig som hun er, og tenker med seg selv at tenåringssvangerskap ikke alltid fører til noe værre, allikevel. Et levende bevis på det har hun i alle fall foran seg. Så åpner porten seg, og de to går inn sammen.

Les mer: Therese i Peru

Mangelfulle toalettforhold?

Toalettforholdene på praksisstedene er ikke alltid som man er vant til hjemmefra. Sissil forteller fra Tanzania:

Provd aa gaa paa do paa et do uten tak foer?? kanskje... men har du proevd aa gaa paa do paa et do uten tak naar det regner??

DET HAR JEG:D:D

Fra AFRIKA

Solvor følger opp med bilde:

Les mer: Solvor`s blogg

I Peru, på den annen side, er det ikke tak som er mangelvare. Les mer på Thereses blogg.

Infield-kurs og ferie i Sør-Amerika: Dødsveien, Isla del Sol og Machu Picchu

Det har vært både infield-kurs og ferietur for Act Nowerne i Sør-Amerika siden sist Lena forteller:

Dødsveien (Foto: Anne-Thereses blogg)

Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!

Bading i foss under sykkelturen på infield (Foto: Therese i Peru)

Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.

Les mer: Lena - På vei til Bolivia

Anne Therese forteller videre:

Isla del Sol (Foto: Therese i Peru)

Ferien startet med å igjen ta bussen, denne gangen til Cobacana, og videre med båt til Isla del Sol. Titicaca er svært. Veldig svært. Og veldig vakkert. Isla del sol er en øy som et fjell. Det går rett opp og så rett ned på den andre siden. Eneste transportmiddel er esler. Det ville si at vi var nødt til å gå opp sikkert 1000 trappetrinn for å komme oss til ungdomsherberget som lå på toppen. I tynn luft og med halvsprengte lunger tok det sin tid, men det var verdt det! Utsikten var fantastisk. Og på kvelden spiste vi et herlig måltid hjemme hos en lokal familie som brukte huset sitt som restaurant for å spe litt på inntektene. Fantastisk god mat.

(Foto: Johannes på barnehjem)

Vi dro videre til Puno med buss, fikk 90 nye dager på grensa, og dro til de flytende gress øyene på Titicaca. (de som alle turister drar for å se) På forhånd var vi blitt fortalt at Uru-folket som bor der verken bruker sko eller sokker. Vi ankom i tåke og regn, og befolkningen hadde tydeligvis ikke sett turistbåten komme, så sannelig måtte de ikke bare løpe innom husene sine for å sette fra seg skoa…haha, det var jo rene turistattraksjonen, men vi fikk høre at det fantes noen øyer litt lenger ut som ikke ønsket kontakt med omverdenen. Får satse på at de lever barbent der borte.

Les mer:Anne Thereses blogg

Så gikk turen videre til Machu Picchu. Johannes forteller:

Machu Picchu

At Machu Pichu er den best bevarte inkabyen kommer av at verken samtidens inkaer eller de senere conquestadorene visste om byen. Da den ble forlatt var det pga en epedemi som tok overtaket. De friske rømte og sperret veien for de syke som ble etterlatt til døden. Det var ikke før I 1910 at en amerikaner skulle ta på seg den ufortjente æren av å være den “første” til å oppdage byen som var blitt overgrodd av jungel gjennom de flere hundre årene den hadde stått tom. For de menneskene som bodde ved ruinene, ble deres verste mareritt til virkelighet: at den moderne verden skulle komme å forstyrre forfedrene ved å stjele sjelettene, krukkene og smykkene som lå igjen I ruinene. Disse står idag på museum I Amerika...


De to tusen sko-løse inkaene som bodde I Machu Pichu beveget seg nok ikke like mye som dagens 5000 turister som til daglig beveger seg mellom ruinene. Steinene blir slitte og deler av byen synker hver måned med 2 cm, noe som gjør at det er fare for at en del av byen skal rase ned I stupet som finnes på begge sider.. For å komme til ruinene før de ble overfylt av turister, valgte vi å dra tidlig kl 6 om morgenen. Tåke og regn preget de første par timene I machu Pichu, og jeg Anne therese, Hanna og Aggie brukte disse timene til å klatre opp på toppen bak Machu Pichu for å se utsikten derfra. Opp hit har inkaene av en eller annen grunn bygget en imponerende vei/trapp selv om det ikke finnes noen ruiner der.

Inkasteiner (Foto: Anne-Thereses blogg)

Senere på dagen vandret vi mellom ruiner og en haug av newage folk som gikk og kjente på energien som lå I steinene og bukket før de gikk videre. Etter en uke på reisefot går turen hjemover I nattbuss. Når jeg lukker øynene ser jeg inkaruiner og når jeg sovner drømmer jeg om Urofolket som kommer I sivbåtene sine og synger og spiller for oss I beste harmoni, bare overskygget av uro-guttungen med frostsår I ansiktet som mismodig vinker til meg der jeg sitter I bussen.

Les mer: Johannes på barnehjem

På ferie i Iquitos

Hanna og Therese var på besøk hos Anne Therese i Iquitos i nyttårshelga. Her deler Hanna noen av høydepunktene fra turen:

27. desember tok Therese og jeg turen til hjerte av Amazonas – Iquitos for å feire nyttår med actnow’er Anne Therese. Byen er uten veitilgang, så derfor tok vi turen med fly. Vi landa i noe som så ut som bare tett jungel. En vegg av varme møtte oss da vi gikk ut av flyet, Lima virker ganske så kaldt i forhold(tross at sommeren begynner å nærme seg her nå).

Noen høydepunkter fra turen:
-Å se prosjektet La Restinga Anne-Therese jobber på. Støttes også av Strømmestiftelsen. Det er et slags dagsenter for barn, med forskjellige aktiviteter, som skal hjelpe dem å vinkle hverdagen til noe positivt. Det bor også 5 gutter der, av forskjellige grunner. Likte veldig godt det jeg så av prosjektet.

-Da vi tre og to gutter fra La Restinga reise til bydelen Nanay, og dro på båttur på elva Nanay/Amazonas. Et litt useriøst spørsmål til Anne-Therese fra en av guttene om hun skulle bade, endte med at alle bada i elva fra båten i klær. Deilig å bade i varmen! For dere som lurer: Det var verken krokodiller eller pirajaer der vi bada.

-En dag dro vi til en veldig fattig og farlig del av byen helt nede ved elva; Belén. Menneskene som bor der bor på flytende hus som stiger og synker med elva. Elva bruker de til alt mulig; vaske klær, bada og å gå på do. Fra elva og opp til byen er det et stort marked, der finner man alt en trenger, fra mat til klær og musikk.

Les mer: Peru-Hanna:), Therese i Peru

Jul i et fremmed land: Julefeiring i Lima

Det er rart å feire jul langt borte fra venner og familie. Therese siterer fra dagboka si og deler noen betraktninger om julefeiringen på hjemmet for tenåringsmødre i Lima:

Pepperkakehus hører med til julefeiringen (Foto: Peru-Hanna:))

Jeg og Hanna fulgte norsk tradisjon, og så tre nøtter til Askepott mens vi spiste litt av pepperkakene vi bakte i går. Midt i filmen ble vi avbrutt av en av jentene som hadde et utslett så vi måtte dra til legesenteret. Jeg hadde mine tvil til å dra, og bombe:de kunne ikke gjøre noe for henne! Så vi dro tilbake, og Hanna og jeg så resten av filmen. Senere gikk H og jeg en tur til markedet og kjøpte frukt så vi kunne lage fruktsalat til dessert til jentene. Melk til morgendagens kakao, samt en is på veien kjøpte vi også. I butikken på hjørnet der vi kjøpte melk ble vi spandert på is av en ukjent mann! Jeg takket straks ja, Hanna var først litt mer beskjeden, men tok imot tillbudet hun ogsåJ Vi takket og ønsket ham god jul før vi gikk tilbake til senteret.

Almuerzo(lunsj) og cena(middag) var som vanlig for jenene, men de hadde ikke pølser nok til Hanna og meg til cenaen, så vi spiste ikke annet enn litt mer pepperkaker på rommet. Ca klokka 21 stod jeg og ordnet meg, da lyset plutselig gikk i hele gata. Dette skjedde også i fjor, fortalte jentene. Jeg og Ruth gikk ut og kjøpte et stearinlys til hvert rom så de kunne få lys til å ordne seg de også. Klokka 22 var det gudstjeneste, og vi fant ut at en skikk her er å ta med jesusbarnet fra julekrybba i kirka på denne gudstjenesten, for så å plassere det i krybba når man kommer hjem. Jentene hadde dessverre glemt sitt jesusbarn. H og jeg følte oss litt malplassert på gudstjenesten, så vi sa vi kunne dra og hente julemiddagen og ordne til jentene skulle komme tilbake, så vi gikk ut av kirka og begynte å gå, da en dame kommer løpende etter oss og roperr: “Señoritas! Foto!” Hun spør om vi kan være med på et bilde! Så kommer noen fyrer i et slags kostyme og poserer med oss, vi blir tatt bilde av, de takker, ønsker god jul, og deretter går vi videre. Vi henter 17 Pollo a la Brasa på El Famoso, en restaurant i nærheten av senteret og tar det med til auditoriet, der vi lager langbord og pynter litt med hjerter på bordet og setter frem pepperkakehuset.
[...]
Det har vært en merkelig, men fin juleaften, uten julestemning, men heldigvis med mange meldinger fra venner og familieJ Det har vært godt å vite at jentene faktisk er i en liknende situasjon som meg, for de feirer jo heller ikke jul med familiene sine. Føler på en måte vi er knyttet sammen på en måte av det fakta. Jeg gleder meg ekstra mye til neste jul nå da, for det blir som Hanna sa, nesten bare om om vi hoppet over jula i år. Jeg åpnet ingen gaver på juleaften heller, for Hanna og jeg skal gi hverandre hopp i paraglider, og det er det litt vanskelig å pakke inn, og dessuten har ikke pakken hjemmefra kommet ennå heller. Men nå skal jeg slutte å tenke, og heller sove. Natta!

Les mer: Therese i Peru

Førstegangsopplevelser

Som utlending i Peru får man alltid litt ekstra oppmerksomhet, noe som gir en ekstra anledning til å komme i snakk med nye, spennende mennesker. Therese forteller om noen mennesker hun har møtt, og om noen ting hun har gjort for første gang:

Mann på 80 år som snakket til meg på legesenteret. Han fortalte han hadde satt noe i halsen da han spiste lunsj, og hadde derfor vondt i halsen. Han fortalte også at han hadde problemer med å spise, og det var forståelig siden han bare hadde en tann igjen i munnen. Resten hadde han mistet for 20 år siden. Jeg foreslo han kunne spise barnemat og is og suppe, men da lo han. De spiser jo ris to ganger dagen her! Først gav han inntrykk av at han fortsatt hadde maten i halsen, men etterpå så sa han at han hadde løftet armene i været og hoppet opp og ned, og at det da hadde sklidd ned. Så hva han egentlig gjorde på legesenteret, skjønte jeg ikke helt da, og han gikk uten å ha vært inne hos legen. Har forøvrig 2 døtre, en sønn og en svigersønn som jobber i USA. Jeg har glemt hva han heter, men hyggelig var han i alle fall!
[...]
Har forøvrig hatt mange førstegangsopplevelser i det siste: Mitt første jordskjelv på torsdag, sett et epilepsianfall også på torsdag, vasket klær for hånd med veiledning fra ei 15 år gammel jente, spist kuhjerte for første gang (ikke så verst, faktisk), og sett en død hund for første gang, som nevnt overfor.

Les mer: Therese i Peru

Advent i Lima

Det går mot jul også i Lima, og det er ikke fritt for at man lengter litt hjem til familie og tradisjoner. Hanna forteller hvordan hun og Therese skaper adventsstemning hjemme hos seg selv:

Julekrybben med et litt for tidlig født Jesusbarn!

Da har det altså blitt desember. Advent. Kanskje den tida det blir mest vanskelig å være borte fra hjemmet og familien. Min plan A var egentlig å overse hele advents- og juletida dette året, men merker at jeg allerede før adventstida har starta at jeg begynner å savne den norske(?) sjokoladekalenderen og pakkekalenderen på veggen hjemme. Derfor tok Therese og jeg det første steget for å lage vår egen adventstid her i Lima. På med julemusikken og fram meg fargeblyantene. Resultatet ble vår egen julekalender. Kan ikke si at savnet etter norsk advent og jul ble mindre, men med pakkekalender, 3 nøtter til Askepott og julekrybbe skal det nok bli jul i Lima og:-) Må også ærlig innrømme at det ligger et lite snev av nysgjerrighet for hvordan jula i Peru feires.

Les mer: Peru-Hanna:)

Om å gå til legen i Lima

En av arbeidsoppgavene for jentene på senteret for tenåringsmødre i Lima er å ta med jentene på senteret til legen. Therese forteller om en liten tur til legesenteret, som endte med å ta 7 timer og kreve 24 underskrifter og 16 fingeravtrykk:

Det er ikke helt det samme systemet som i Norge man har her i Peru. Sist gang jeg var til legen hjemme, så bestilte jeg time på nettet, møtte opp 10 min før tiden, kom inn, ble undersøkt, dro. Skal man i tillegg ha noen medikamenter (vi er fortsatt i Norge) skriver legen ut resept, man drar på apoteket, betaler, får medisinen og drar hjem.

Her er det en litt annen praksis, la meg forklare.
Legesenteret åpnet klokka 7 i morges, derfor dro vi fra mødresenteret klokka litt over 6. Det tar 10 min, toppen et kvarter å komme seg dit, så vi var fremme litt over en halv time før det åpnet. Dette fordi vi måtte stille oss i kø, og foran oss i køen var det allerede rundt 40 personer. Da de åpnet dørene fikk alle en kølapp, og man satte seg ned på stolene inne og ventet til det ble sin tur til å registrere at man har tatt turen innom. Vi sto i køen for ”medicamentas”, altså medisiner. Når man registrerer seg, gjøres det i en luke der de har alle pasientjournalene i et arkivsystem, her er det ingenting digitalt.

Les mer: Therese i Peru

De første dagene i Lima

Hanna og Therese har vært alene i Lima i litt over en uke. Hanna skriver om arbeidsoppgavene den første tiden på CEDETEP:Noen av jentene paa senteret med barna sine, kjempeflotte jenter:) Foto: Peru-Hanna:)

Tida har gått fort og nå har vi vært her i Lima i litt over en måned. For en uke siden skilte vi 8 lag, og Therese og jeg dro av gårde til Villa Maria del Triunfo og Centro para Madres Adolescentes. Etter å ha fylt veggen med bilder av venner og familie, Fader Vår på spansk og 3 heller mislykka japanske tegneseriefigurer, begynner jeg endelig å få en følelse av at dette er rommet vårt.

Vi hadde en ganske slakk start den første uka, da vi kun skulle observere. De neste 4 ukene skal vi se noen av de forskjellige sidene senteret jobber med. Det er ikke bare for tenåringsmødre, men det finnes ogsaa en førskole fra 3-5 år og Wawawasi, som er en slags barnehage for enda mindre barn. I tillegg er det da en psykologisk del, sosial service, ledelse og kontorarbeid. I løpet av november skal jeg innom 4 av disse områdene; førskolen med 3-åringene, Wawawasi, psykologi og sosial service. Denne uka har jeg vært og hjulpet til med 3-åringene. Det var utrolig koselig, men også enormt krevende. Er ikke bare bare med 9 treåringer som skal følges på do på en gang, når alle løper til hver sin kant. På toppen av det hele går alt på spansk. I Peru begynner man alt fra man er 3 år med hjemmelekser, det er en selvfølge. Ellers går undervisninga mye i å tegne, danse, synge og leke masse som i Norge.

Jeg har også fulgt en av mødrene, som er 15 år, til sykehuset for å besøke babyen sin som var syk. Selv satt jeg ute i gangen og venta 3 timer!! Har nå skjønt at ”et lite øyeblikk” i Peru vil si mellom 1 og 2 timer. Men liker allikevel aa vaere med. Mye av det arbeidet vi kommer til aa gjore gaar nettopp ut paa aa folge jentene til legen, sykehuset, osv. Ellers klarte vi med et nødskrik å komme oss hjem med 30 centimos for lite i busspenger. Foler det er godt aa komme igang, selvom den forste maaneden i Lima ogsaa var topp:-)

Fra Peru-Hanna:)

Samtidig, i Lima

Ikke alle Act Now-studentene har forlatt Lima. Therese og Hanna har blitt igjen, men store forandringer venter også dem. De har flyttet til et nytt sted, og nye arbeidsoppgaver venter på CEDETEP. Therese blogger om de første inntrykkene:

Vi ankom med all bagasjen vår, mye mer enn disse jentene kanskje noen gang har hatt eller vil få råd til. Deretter ble vi vist opp på rommet. To senger stod ferdig oppredde for oss, og det stod et glass med bomster med på hylla som står mellom sengene våre. Rommet er fylt med en lukt av noe fremmed, en blanding av forventning, innestengthet og kloakk. Annerledes. Ukjente lukter, et sterilt rom med lyse vegger, klesskap og et lite bad uten ordentlig dør. Dolokk er heller ikke å se. -Her skal jeg bo i et halvt år, tenkte jeg. Dette er hjemmet mitt de neste 6 månedene. Men dette er jo ikke hjemme, det er borte, tenker jeg også. Hjemme er Norge, det er der du hører hjemme. Tja, kanskje det, men ikke på en stund.

Så for å gjøre det beste ut av situasjonen, bestemte vi oss for at siden vi ikke kan dra hjem, så får hjem prege rommet vårt. Og derfor hengte vi opp masse bilder av venner og familie, og med diverse bibelvers og andre småting (vi tegnet bl.a. det norske flagget) innimellom på den ene veggen. Vi vurderer å gå til innkjøp av dolokk, og tar gjerne imot tips og tegninger til å fylle den andre veggen med.

Les mer: Therese i Peru

Agape

Act Nowerne i Lima har besøkt flere av Strømmestiftelsens prosjekter i byen. Ett av disse prosjektene er Agape, som jobber med risikoutsatte barn i Lima. Hanna forteller:

Som sagt før er forskjellen på rik og fattig helt enorm i Lima. Idag tok vi turen til Huancán, en veldig fattig del av Lima i Ate. Her besøkte vi et av prosjektene Strømmestiftelsen støtter i Peru; Agape. Huancán ligger cirka en time fra Miraflorés i Lima. Veiene er mer eller mindre av grus. Husa er som små skur.
[...]
Agape sitt arbeid legger hovedvekt på utdannelse og barns rettigheter. Særlig barn som er ekstra vanskeligstilte, som voldsofre osv. Vi besøkte to skoler Agape jobber med. På den ene av dem skulle det idag være tegnekonkurranse der alle skulle tegne noen av barns rettigheter. Vi ble plassert i vær vår klasse for å se hvordan ting fungerte, og å være sammen med dem. Selv ble jeg plassert i en andreklasse der de fleste spørsmålene var: Er du gift? Har du barn? Har du farga håret? Kan du engelsk? Har du vært i Spania? osv. Kamera var også populært;)

Les mer: Peru-Hanna:)

Vandring gjennom Limas tomme gater

Lima er en enorm by, full av folk, og med kaotiske trafikkforhold. Det er ikke hver dag man kan ta seg en spasertur gjennom Limas gater uten å være redd for å bli påkjørt. Men forrige søndag kunne man gjøre akkurat det. Hanna forteller:

Foto: Lena - På vei til Bolivia!

I går (søndag) var det ”censo”(folketelling) i Lima. Hele Limas befolkning skulle altså bli telt. I tillegg registreres de som har vann og lys, de som er analfabete og lignende. Denne folketellinga medførte at hele Limas befolkninger må holde seg i huset til de var registrert. Dette utnytta Lena og jeg til det ytterste, og fikk sett Lima fra en roligere side. Dagen starta med en liten gåtur på en av Limas vanligvis trafikkerte vei – Javier Prado. Det var stille, sol og idyll – noe som er en sjelden opplevelse her.

Les mer: Peru-Hanna:)

El padrino

Act Now-erne i Lima har vært på besøk på senteret for tenåringsmødre, der det blant annet var barnedåp i helgen. Johannes fikk en uventet forespørsel:

Sist onsdag var vi på besøk på CDTEP, senteret for tenåringsmødre. Vi fikk en introduksjon i arbeidet og lekte og sang sammen med tenåringsmødre helt ned i fjortenårsalderen. Her fikk jeg spørsmålet om jeg ville være padrino (dåpsfadder) for Nils Johan, en ett år gammel gutt oppkalt etter broren til en av fjorårets act-nowere. Sammen med 9 andre småbarn på senteret ble han døpt på lørdag. Etter en sterk formaning fra presten om at padrinoene måtte stå på for en kristen oppdragelse, ligger det et stort ansvar på meg de neste 15 årene. Dessuten er det bare å begynne å spare penger til å reise i konfirmasjonen.. Desverre måtte vi dra litt tidlig fra dåpsfesten fordi vi skulle avgårde på helgetur i strandhuset til vertsfamilien til Lena og Hanna. For å komme dit kjørte vi gjennom noen av de fattige områdene i Lima. Det er først nå jeg virkelig har begynt å se de store kontrastene i dette landet. Etter å ha kjørt en time gjennom flere forskjellige slumområder kommer vi fram til et inngjerdet område med veisperringer og vakter. Innenfor her har de rike i Lima sine strandhus. Området ligger litt sør for Lima ved ”Playa de las tres islas”, dermed også litt nærmere jordskjelvet tidligere i ”høst”. Et av husene her raste sammen, men huset vi lånte er derimot uberørt. Det gir en rar følelse å være en del av de store forskjellene mellom folk her nede, men uansett var det godt å endelig være sammen bare vi 8 act-nowere her i sør-amerika.

Les mer: Johannes på barnehjem

Lena forteller videre:

Barnedåpen på mødresenteret var noe for seg selv. Jentene satt med ungene sine på fanget, og de strålte. Alle var stolte, alle sorger var glemt. Jeg har fått noen utrolige vitnesbyrd fra disse jentene de to gangene jeg har vært der. Livsmot og glede fra en annen verden – de lærer meg hva som betyr noe, og de viser hva prosjekter som dette kan forandre! Det å se at alle hadde besøk av noen – enten det var familie eller venner – gjorde også inntrykk. Takk Gud for at det finnes mennesker som ønsker og hjelpe, og som helbreder unge hjerter og gjenforener splittede familier.

Lena - På vei til Bolivia!

American bread and toilet paper

Photo: Peru-Hanna:)

Anne Therese shares some of her first impressions from Lima:

• the bus. amazing. So many people! on each bus there is one driver and one "shouter". He's reponsible for opening the door, taking care of payment and make the bus stop when people need to get of.
• toiletpaper...is not to be thrown in the toilet! Oops...didn't know that for until yesterday...soon I've made the whole cloack system to a stop...
• I actually have to be at home at 06.00 pm.
• Lima is BIG!!! When my hostsister said that the trip tp the Stromme office would last "dos horas", I thought I was sure I was hearing wrong....you know...my spanish está malo... But, the next day we actually sat in the bus for two hours!!! Everyday Therese and I are going to Miraflores for the language course, and then we sit on the bus for 1 and a half hour each way....for only 1 sole!! (2 norwegian crowns..)
• there are a lot of dogs in the streets
• I learned that Panamericana is a highway and not american bread... (pan=bread). I could not see why my hostfather always was mentioning american bread when describing the way...haha

Read more: Anne Thereses blogg