Viser innlegg med etiketten Copacabana. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Copacabana. Vis alle innlegg

Infield-kurs og ferie i Sør-Amerika: Dødsveien, Isla del Sol og Machu Picchu

Det har vært både infield-kurs og ferietur for Act Nowerne i Sør-Amerika siden sist Lena forteller:
Dødsveien (Foto: Anne-Thereses blogg)

Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!

Bading i foss under sykkelturen på infield (Foto: Therese i Peru)

Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.

Les mer: Lena - På vei til Bolivia
Anne Therese forteller videre:
Isla del Sol (Foto: Therese i Peru)

Ferien startet med å igjen ta bussen, denne gangen til Cobacana, og videre med båt til Isla del Sol. Titicaca er svært. Veldig svært. Og veldig vakkert. Isla del sol er en øy som et fjell. Det går rett opp og så rett ned på den andre siden. Eneste transportmiddel er esler. Det ville si at vi var nødt til å gå opp sikkert 1000 trappetrinn for å komme oss til ungdomsherberget som lå på toppen. I tynn luft og med halvsprengte lunger tok det sin tid, men det var verdt det! Utsikten var fantastisk. Og på kvelden spiste vi et herlig måltid hjemme hos en lokal familie som brukte huset sitt som restaurant for å spe litt på inntektene. Fantastisk god mat.

(Foto: Johannes på barnehjem)

Vi dro videre til Puno med buss, fikk 90 nye dager på grensa, og dro til de flytende gress øyene på Titicaca. (de som alle turister drar for å se) På forhånd var vi blitt fortalt at Uru-folket som bor der verken bruker sko eller sokker. Vi ankom i tåke og regn, og befolkningen hadde tydeligvis ikke sett turistbåten komme, så sannelig måtte de ikke bare løpe innom husene sine for å sette fra seg skoa…haha, det var jo rene turistattraksjonen, men vi fikk høre at det fantes noen øyer litt lenger ut som ikke ønsket kontakt med omverdenen. Får satse på at de lever barbent der borte.

Les mer:Anne Thereses blogg
Så gikk turen videre til Machu Picchu. Johannes forteller:
Machu Picchu

At Machu Pichu er den best bevarte inkabyen kommer av at verken samtidens inkaer eller de senere conquestadorene visste om byen. Da den ble forlatt var det pga en epedemi som tok overtaket. De friske rømte og sperret veien for de syke som ble etterlatt til døden. Det var ikke før I 1910 at en amerikaner skulle ta på seg den ufortjente æren av å være den “første” til å oppdage byen som var blitt overgrodd av jungel gjennom de flere hundre årene den hadde stått tom. For de menneskene som bodde ved ruinene, ble deres verste mareritt til virkelighet: at den moderne verden skulle komme å forstyrre forfedrene ved å stjele sjelettene, krukkene og smykkene som lå igjen I ruinene. Disse står idag på museum I Amerika...


De to tusen sko-løse inkaene som bodde I Machu Pichu beveget seg nok ikke like mye som dagens 5000 turister som til daglig beveger seg mellom ruinene. Steinene blir slitte og deler av byen synker hver måned med 2 cm, noe som gjør at det er fare for at en del av byen skal rase ned I stupet som finnes på begge sider.. For å komme til ruinene før de ble overfylt av turister, valgte vi å dra tidlig kl 6 om morgenen. Tåke og regn preget de første par timene I machu Pichu, og jeg Anne therese, Hanna og Aggie brukte disse timene til å klatre opp på toppen bak Machu Pichu for å se utsikten derfra. Opp hit har inkaene av en eller annen grunn bygget en imponerende vei/trapp selv om det ikke finnes noen ruiner der.

Inkasteiner (Foto: Anne-Thereses blogg)

Senere på dagen vandret vi mellom ruiner og en haug av newage folk som gikk og kjente på energien som lå I steinene og bukket før de gikk videre. Etter en uke på reisefot går turen hjemover I nattbuss. Når jeg lukker øynene ser jeg inkaruiner og når jeg sovner drømmer jeg om Urofolket som kommer I sivbåtene sine og synger og spiller for oss I beste harmoni, bare overskygget av uro-guttungen med frostsår I ansiktet som mismodig vinker til meg der jeg sitter I bussen.

Les mer: Johannes på barnehjem

Hanne i La Paz: Når verden står på hodet


Barnehjemmet fikk besøk av faddere fra Tyskland forrige uke. Før dette besøket stod hele barnehjemmet på hodet. Alle cabañaene skulle males og alle lyspærer som ikke funket skulle byttes ut. Gresset ble klippet og området rundt ble ryddet. De planla også hvilke aktiviteter barna skulle gjøre den dagen fadderne skulle komme. Vel i forbindelse med dette kongelige besøket dro vi på en dagstur til Copacabana. Det var en flott tur, og her er noen bilder fra turen.

Les mer

Hanne i Cusco: Tid for ferie

Tiden hadde kommet for oss til å ta ut våre to uker med ferie. Vi skulle sette kursen mot Cusco, en veldig turistifisert by i Peru. Planen var å ta bussen til Copacabana (hvis dere ikke husker riktig hvilken by det var, så er dette byen med alle freaksene og dreadsene) og være der i ca. 2 netter for så ta bussen videre til Cusco.

Les mer

Eline i La Paz: Busstur fra Copacobana til Cusco

Det var lenge planlagt at alle Act Nowere i Peru og Bolivia skulle motes i Cusco for aa ferie nyttaar. Naa har det seg slik at vaar kjaere Christina ikke taaler hoyden saa godt, saa hun valgte i stede aa besoke sosteren i Ecuador. Vi andre mottes paa hotellet i Cusco den 29 desember. Vi fire fra La Paz(Anna har sin kjaere Mads paa besok) motte forst guttene fra Santa Cruz i Copacabana.

Les mer

Hanne i La Paz: Tur til Copacabana

Jentene i La Paz har vært på tur til Copacabana. Ikke Copacabana i Brasil, men byen Copacabana i Boliva, som det brasilianske distriktet er oppkalt etter:

På søndag dro jentene til Copacabana (godt mulig med skrivefeil). Vi tok en taxi til bussholdeplassen lengre opp i La Paz. Vi tok en minibuss, vi tok selvfølgelig den fineste. Turen skulle ta, i følge oss selv, 2-3 timer. Med i bussen hadde vi mange av de ”indianerdamene”, soldater og andre folk. Ganske så interessant. Turen til Copacabana bare varte og varte. Og lukten inne i minibussen med strammere og strammere. Vi prøvde oss noen ganger med å lukke opp vinduet for ti sekunder, men da hørte vi en stemme langt bak i bussen ”Cerre la ventana!!” – noe som betyr lukk vinduet! Og er det noen jeg ikke tørr å ”bøffe” med så er det korte, små, tykke damer fra Andesfjellene.

Les mer