Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg.
Lørdag var det tid for en annerledes guidet bytur- guiden vår var en 16 år gammel skopusser. En organisasjon lignende de som gir ut magasinene =Oslo og Asfalt lager sammen med en gjeng skopussere i La Paz avisa Hórmigon Armado, og her reklamerer de for slike turer. Så der fikk jeg den ideen fra. Sist mandag på gata snakket jeg med en av guttene, og han ville mer gjerne vise oss rundt. “Ekspertguide for profesjonelle turister, hvilket språk ønsker dere? Spansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk?” Spurte han med latter og glimt i øyet, og jeg begynte å glede meg til lørdagens tur med denne morsomme gutten..
Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?
15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter. .
På torsdag var det boliviansk farsdag. Noe som er litt av en fest. Alle fedre blir invitert til skolen, og rektor holder tale om hvor viktig far er i alle familier. Det er ikke veldig stas for de som ikke har noen far. Noe som gjaldt førti Alalay – barn på den ene skolen. Jeg blei spurt om å være pappa.
Flere hundre barn stilte opp på skoleplassen, og foran dem stod stoler til alle fedrene, skikkelige hedersplasser. Det var ikke vanskelig å oppdage en platinablond hottentott i rekken med arbeidskarer fra den bolivianske bygda.
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 15
Solbrent babyansikt - fregner - langt, kritthvitt hår - hettegenser *1
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 25
Da diverse samfunnstopper kom for å gratulere og hive ris over oss, så de rart på den lyse hottentotten. Jeg smilte og sa jeg var førtibarnsfar i relativt ung alder.
Fra paa ville vegar
Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.
Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.
Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.
Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.
De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.
Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.
Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.
Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.
Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.
Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.
Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.
Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.
Fra paa ville vegar
Dei er sure, grønne og bittesmå, men lukta av dei bringer ei lita eim av julestemning. Dette er det sjølvsagt ingen andre enn meg som veit. Eg trur eigentleg ikkje det er så vanleg å ete mandariner her ved juletid. Dei er jo langt frå modna enda. Gutane har likevel invadert treet. Ikkje skjønar eg korleis dei har klart det. Mandarintreet er fult av spisse piggar, og greinene stikker ut i hist og pist og gjer det lettare umogleg å klatre i.
[...]
Julekvelden var vi alle samla i den store salen. Alle sytti. Det måtte jo rett og slett bli eit salig rabalder. Gutar og jenter skriker og hyler, sterioanlegget fyrer på med reagaeton-musikk og Fyrverkeri og kinaputtar går av i kvart eit hjørne.
Klokka 00:00 spiste vi julekyllingen vår. Gutane frå min cabaña fekk gåvene sine, den nye orange fotballen og dvd-spelaren. Desse gåvene var frå meg og frå Jonas, som jobbar med gutane når eg er i byen. Etterpå dansar vi og fyrer av kinaputtar heilt til vi stuper til køys ein eller annan gong midt på natta.
Les mer: Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk)
Hvordan julefeiringen foregikk på Alalay i La Paz kan du lese om her: paa ville vegar, Den utrolige reisen - Guros tid på Alalay i bolivia
Julefeiring i Lima: Kristin i Peru (Tierra de niños), Ett år i Lima (CEDETEP), Thea en Peru! (CEDETEP)
Det er ikke alle som forbinder julekvelden med familiekos.
Barna på Alalay pleier å være triste på julaften, enten fordi de ikke har noen familie eller fordi resten av de oppløste familiene er helt andre steder.
Flere av ungene på Alalay har søsken som er ute i bakgatene i La Paz på julekvelden. En kveld med vanlig mengde sniffing, overgrep og frysing.
Også hjemme i Norge er det kjente som har det vanskelig for tida, og som ikke synger ”Glade jul” for full hals.
I landsbyen Narus i Sør-Sudan har kameraten min Clement nylig mistet mora si på grunn av malaria. Jula blir nok ekstra sår, det er en tom plass ved bordet som aldri mer vil bli opptatt.
En kan bli litt motløs, alt virker så stort og uløselig. Likevel, da jeg gikk under en klar stjernehimmel i kveld, tenkte jeg at verden var liten. Vi ser opp på de samme stjernene på julekvelden; både jeg, Adan, mora til Adan, gatebarna i La Paz, de hjemme og Clement i Sør-Sudan. Og jeg tror jeg har hørt at stjerner betyr håp.
Fra paa ville vegar
Det hadde vært en dårlig dag for gutta. En av dem hadde slått læreren og andre hadde banna masse i timene. Da de kom hjem var middagen utsatt, og det var alvorsmøte med to ansatte på kontoret. Kvelden var heller ikke bra, allting var forsinka og oppgavene blei ikke gjort skikkelig. Spesielt gjaldt det gutten som hadde ansvar for kjøkkenet og oppvasken. En forsiktig gutt som alltid er litt sliten, men med et sjarmerende smil bestående av litt skeive tenner. Han måtte stå med oppvasken en times tid etter at de andre gikk for å legge seg.
Jeg spurte den strenge ”educadoren” om det ikke var en gitar jeg kunne låne. - Joda, den lå nedstøva oppå en hylle. Jeg gikk innom alle de fire romma og sang og spilte nattasanger. Jeg er den dårligste gitarspilleren sør for Vadsø (les: av alle), men kan i alle et par sanger. De sang stille med på refrenget av ”Halleluja”, for den hadde de hørt på ”Shrek”. Et par av gutta fulgte med til alle fire romma, og nynna med hele tida.
Etterpå gikk jeg ut på kjøkkenet, der den forsiktige gutten fortsatt holdt på å vaske opp. Jeg satte meg ned og spilte. ”Shrek”-sangen, og etterpå en norsk julesang mange ganger etter hverandre.
Da gutten var ferdig med oppvasken, ville han som vanlig at jeg skulle være med han å be aftenbønn på sengekanten. Han hviska forsiktig sin korte bønn: ”Señor. Takk for en fin dag. Ta vare på alle barna ute på gata. Og ta vare på Kristina som er der og besøker dem i natt.”
Selv om det hadde vært en fæl dag for gutta, kan det hende at et par av dem sovna med ”glade jul” surrendes i hodet. Jeg sovna i alle fall med troa på at det er dette jeg er her for; de små minuttene som kan bety litte grann, både for meg og for en liten bolivianer.
Les mer: paa ville vegar
Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.
Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali? Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.
Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.
Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det. Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.
Les mer: ~ Linn Silje goes African ~
Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.Marit i Uganda gjør opp status. Hvordan har hun forandret verden de siste ukene, og hvordan har verden forandret henne?
Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.
Fra paa ville vegar
Før ein gjer noko slik som å flytje til Afrika, har ein gjerne eit bilete av at det kjem til å forandre både ein sjølv og verda (formulera litt overdrive og arrogant). Så på kva måte har dette blitt oppfylt?
Fyrst til meg. Eg kan ikkje seie eg føler meg som ein ny, betre og klokare person (ikkje at eg hadde forventa det), men noko må vel denne månaden ha forandra meg? Hmm... Vel, eg kan i alle fall med handa på hjarta seie at eg aldri trudde at det å komma inn i ein velassortera matbutikk kunne gjera meg så glad. Eg og Eline var i Kampala denne helga, og eg fekk nesten sama følelse av å komma inn i ein litt ”vestleg” matbutikk som eg vanlegvis får av å komma inn i ein klesbutikk med sluttsal. (Er det berre meg eller faar detta blogginnlegget meg stadig til å verke litt overflatisk og dum? Eg likar ikkje utviklinga...) Uansett, poenget mitt er vel at eg forhåpentlegvis blir litt meir takknemleg for dei tinga ein vanlegvis tar for gitt, også viktigare ting enn varmtvatn og grovt mjøl. (Hadde vår fyrste varme dusj på ein månad då me var i Kampala, og ja, me bur i Afrika, men å stå å dusje klokka 7 om morgonen i iskaldt vatn er framleis, ja akkurat det, iskaldt!)
Det er ein ting å vita at ein er ein av verdas heldigaste personar, ein annan å oppleva det på kroppen og sjå med eigne auger at ikkje alle har det slik. Uverkeleg å sjå at det ikkje er sjølvsagt å ha foreldre som bryr seg, ein stat som tek vare på innbyggarane, eit utdanningssystem som tek omsyn til alle eller noko så grunnleggande som ei seng å sova i for ein 6-åring.
Så til verda, har den blitt forandra etter eg kom hit?
Det har ho sikkert, men må innrømme at eg ikkje har fylgt godt nok med i nyhenda til å komma med ei oppsummering her. Men korleis har eg forandra verda etter at eg kom hit? Vel, matbutikkane i Mbale har blitt tømt for Nutella, internettkafeen The Nile har fått ein ny storkunde og Noreg har ein mindre innbyggar til å forsøple og forureine omgjevnadane. Men for å bli litt meir seriøst, eg føler ikkje eg gjer noko revolusjonerande forskjell her, dei eg jobbar med er både betre kvalifisera, flinkare og har meir erfaring med det dei gjer enn meg, men det eg kan håpe på er at eg blir forandra sjølv, og at eg kanskje klarar å forandre nokre haldningar når eg kjem tilbake att til Noreg. Og kanskje slå i hel nokre fordommar her òg? For som eg nemnte innleiingsvis ville det vore nokså arrogant, eventuelt naivt, å komma hit med den haldninga at no skal snille, kvite meg gjera Uganda til ein betre plass, kanskje det heller er Uganda som skal gjera meg til ein betre person?
Fra MARIT SIN UGANDABLOGG
Tenk deg at du hver dag står opp klokken 6, drar på deg klærne og labber gjennom det kalde regnet bort til huset der 8 gutter i alderen 4-9 år snart skal våkne og gjøre seg klar til skolen. Gjennom den litt morgentrøtte nesen tilvent tisselukt, kan du likevel ense disen av tiss og bæsjelukt som i noen værelser er verre enn andre. De fleste av sengene har tiss helt opp til hodeputa og en gang iblant også avføring. Heldigvis er både små og store rutinerte når det gjelder å skifte på senga, og på rommet til edukadoren er det store bunker med rene laken. Sammen med de nakne guttene legger vi på nye laken og henger tepper til tørk. Bunkene med rene laken minsker, men det er nok til alle. Ofte er det ikke vann i springen og guttene må dusjes med kaldt vann fra den blå tønna. Er det en kald dag og guttene er litt småforkjølet hopper vi gjerne over dusjen og går rett til påkledning. Noen ganger skal det mye masing til og hele prosessen med å sende guttene til skolen tar ca 2 timer. Alltid slår en av guttene seg vrang og begynner å skrike. For eksempel har du spurt om du skal hjelpe til med skoene, og fått en liten knyttneve i brystet. Med følgende kjefting blir det mye gråt.
Etter mye tiss og masing og kanskje litt leking med de raskeste er det klart for morgensamling og frokost. Ofte med en stol eller to ledige, da disse ligger på rommet og gråter, før de 10 minutter senere kommer surmulende til bordet.
Tilslutt skal guttene endelig rundt kl 8 samlet gå til «bussen» som står ute på tunet, hvis ikke elven da er for stor til å komme over med bil. Da må guttene gå til skolen ... Og det må du også. For du har ansvaret for en av guttene med størst adferdsproblemer. Du skal passe på at han faktisk går inn i klasserommet og ha eget opplegg med ham dersom han har oppført seg fint den første delen av dagen. Ellers blir det mye venting utenfor klasserommet. Slår han seg helt vrang er det ikke annet å gjøre enn å ta ham med tilbake til barnehjemmet, om du klarer det..
Etter skolen er det måltider, leksegjøring, plikter og leking. 12-13 timers arbeidsdag er nok, har du funnet ut og kaller det kvelden vanligvis mellom kl 18 og 19..
Slik kan en dag som frivillig på Alalay fremstilles. Men det er bare hvis du unnlater å fortelle om alle de øyeblikkene som gjør livet på Alalay fantastisk spennende, morsomt, minnerikt, lærerikt og meningsfylt.. Dette er øyeblikk der du ser at det nytter. Du ser at gatebarn blir til barn med en familie og et hjem der de får kjærlighet, og er i utvikling mot å bli ansvarsfulle voksne. Disse øyeblikkene kan få deg til å bli varm, le og gråte på samme tid..
Det kan være en unge som stilner gråten på skulderen din, Lorena (4) som slikker på vinduet i 20 minutter eller leker edukador mens den ekte er borte. Blas som kommer løpende inn i armene dine i glede når han kommer hjem fra skolen. Eller det kan være Rolando som trist og skyldbetungt kommer og sier unnskyld etter å ha oppført seg stygt, etterfulgt av en stor klem. En kassebil (str. Carawell) full av 30 unger som skal på skolen.. Og dessuten en masse glede, latter og sang.. og sommer...Blant barn som egentlig var domt til aa bo på gaten med limposen i den ene hånden og kniven i den andre..
Les mer: Johannes på barnehjem
Jeg endte opp i fengselet da jeg "inviterte" meg selv med da jeg fant ut at noen venner av meg (et misjonærekterpar fra Canada) og et annen vennefamilie skulle besøke et fengsel på "altiplanoet".
Men ikke bare er dette et av verdens høystliggende fengsler, det er også fylt med Bolivias "avskum". Fanger, regnet som så farlige for samfunnet, at de ikke kan ferdes blant folk flest. I dette fengselet finnes det et lite kirkesamfunn, hvor misjonærer og prester har klart å vise Guds kjærlighet blant disse menneskene.
[...]
Endelig kunne vi treffe fangene. Det canadiske ekteparet har opphold seg som misjonærer i Bolivia i 26 år, og dette var det sjette besøket bare på dette fengselet. Vi ble mottatt av lederne for det lille kirkesamfunnet, og i det vi tok hverandre i hånden og omfavnet hverandre var det vanskelig å se tegn til noe som helst av det forferdelige alle disse mennene har gjort, hverken i øynene deres eller noe annet ved dem.
De tok oss med rundt i det lille fengselet til den lille "kirken" som er omtrent mitt i området. Byggningen var som de fleste andre, laget av murstein, men veggene var nydelig pyntet med forskjellige kristne motiver og malerier. Spesielt alteret gjorde inntrykk. Midt i all denne elendigheten hadde noen malt et svært veggmaleri av en hvit fredsdue med et blad i munnen, omgitt av en tropisk skog, en elv med et lite fossefall og en stille og harmonisk innsjø. Kirkegulvet var dekket av et teppe, mens benkene var som typisk (harde) norske kirkebenker.
Før gudstjenesten startet sitter vi alle og småprater, latteren sitter løst og det virker som alle glemmer hvor vi er, fangene også. Igjen går tankene mine til hva disse mennene sitter inne for, ingen havner i dette fengselet for småforseelser. Her snakker vi mord, voldtekt eller hva verre er.
Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia
Verdens fineste julekrybbe! (Foto: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia)
Juleaften feiret vi sammen med barna på Alalay. Vi spiste kylling med ris og salat, ynglingsretten til både barn og kjøkkenpersonale. Det var en flott opplevelse, selv om det er grenser for hvor mye julestemning en kan få i et land der julemusikk kun eksisterer som elektroniske pipelyder fra kunstige juletrær med et utvalg på et par-tre sanger og der vandring rundt juletreet høres ut som en hedensk skikk fra før-kristen tid.
Likevel er det noe spesielt å få være sammen med barn som aldri har opplevd jul sammen med familien. Juleaften er den dagen du forstår hva barna gråter for når tårene tilsynelatende kommer uten grunn. Med en gråtende fireåring i armene som faktisk tar imot trøsten din, er det også uungåelig å tenke på at om fire måneder drar enda en «voksen» ifra ham. Og da plutselig forstår du hvorfor flere av de litt eldre ungene trekker seg unna når du vil trøste.
Les mer: Johannes på barnehjem
I Bolivia er det en poppis-ting med noe som heter "Panetons". Dette brødet minner om julebrødet hjemme, forskjellen er at det, som så mye annet her, er mye søtere og inneholder mye mer snop og lignende. Alalay lager sine egne brød for salg til inntekt for organisasjonen, og produksjonen foregår på Aldeaen, hvor jeg jobber. Og det er ikke lite brød som skal lages heller, her snakker vi om ikke mindre enn rundt 2500. Sist uke lagde vi 1100, og når jeg sier "vi" så mener jeg, Tobias (en tysker), Tigre (chiefchef) meg selv og en haug med unger som går i veien.
Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia
Over til Johannes:Valeria, en av jentene på cabañaen til Thor Haakon.
Man tøyser ikke med en landing på over 4000 meter. Kvalme og pusteproblemer. Vondt overalt egentlig. Men heldighvis kom vi oss fort ned i lavlandet, altså rundt 3000 meter. Og vi fikk et fint hus og et par gode senger. (Når jeg sier vi mener jeg seff meg og min teampartner Johannes). Uansett, neste dag våkner vi opp og utforsker huset hvor vi skal tilbringe helgene når vi ikke jobber på barnehjemmet. Huset er utrolig fint og her er alt vi trenger for å koble av i helgene, tv-kanaler, hushjelp, treningsrom og seff kola i masser! Og alle familier med 3 kjøleskap før 5 stjerner i min bok. Ser vi ut av vinduet har vi et storslått fjellandskap som jeg anbefaler alle å se! (Selv om det ikke er i nærheten av Bergen ofc)
[...]
Men til det som betyr noe, arbeidet for organisasjonen Alalay i Bolivia. Kort fortalt: De driver med forskjellige prosjekter knyttet opp mot arbeid med barn og ungdom. Da spesielt gatebarn i de største byene i Bolivia, La Paz og Santa Cruz. Det er i barnehjemmet i La Paz jeg jobber.
Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia
På Al deaen (barnehjemmet), der vi jobber er vi 10 voluntører, et tall som er i stadig endring. Etter det vi vil kalle en heller likegyldig velkomst har vi nå god kontakt med de andre voluntørene, men sørger likevel over at chucknurrys tvillingbror som var med oss i arbeidet den første uken, nå har beveget seg videre på turen sin. Fra nå av er det bare spansk. Barna på barnehjemmet er delt opp i forskjellige cabanaer etter alder og kjønn. Både jeg og Thor Haakon jobber med den yngste gruppen, jeg med de 14 bråkete guttene og Thor med de snillestille 8 jentene. I cabanaene er det en educador som har ansvaret for ungene og så er det voluntører som hjelper til. I min cabana er vi tilsammen 4 voluntører, men idet de andre voluntørene jobber en uke av og en uke på, er jeg alene neste uke..
Les mer: Johannes på barnehjem
La Paz var noe for seg selv, en by lang oppe i høyden. Byen strakte seg ut mellom høye fjelltopper og bakkene var brattere enn det bratteste jeg har sett – takket Gud for tyngdegrafen flere ganger! Vi fikk i løpet av dagene med høydesyke og trykkene hodepine fikk vi også et møte med Alalay, organisasjonen som har smeltet mitt hjerte. Måten de jobber på, og måten de tar i mot unger fra gata på er helt suveren. Oppbygningen fungerer på alle måter, og barna får mulighet til å komme seg vekk fra gata, alkohol, narkotika og alle andre vonde sirkler som gatelivet bringer med seg. Barna får så mange sjanser de vil, og først når de er ferdige med første og andre etappe kommer de til barnelandsbyen – eller aldeaen – for å igjen bo så å si i en familie. På denne måte lever barna i det de er klar for, med ansvar og forpliktelser som er i tråd med det nivået de er på. Slik lærer ikke barna hverandre uvaner, men hjelper hverandre heller til å hele tiden forbedre seg. I landsbyen er det lege, tannlege, psykolog og alt annet som et lite samfunn trenger, og her lever de samtidig som de lærer hvordan samfunnet fungerer. Alalay gjør mer enn å passe på ungene til de når alderen der de må klare seg selv – de lærer barna hvordan de skal klare seg i livet og hvordan man må jobbe for å leve et godt og trygt liv.
Nå er jeg endelig i Santa Cruz, der jeg skal leve og jobbe i 6 mnd. Byen som er våt, varm og ny, og som jeg er klar for å utforske til det ytterste. Men aller mest gleder meg til i morgen – da skal jeg endelig hilse på de ungene jeg skal være sammen med disse månedene, og se Aldeaen her i Santa Cruz. Føler meg virkelig klar for dette nå, og gleder meg til alt jeg kommer til å lære og oppleve mens jeg er her.
Les mer: Lena - På vei til Bolivia!
Barnehjemmet fikk besøk av faddere fra Tyskland forrige uke. Før dette besøket stod hele barnehjemmet på hodet. Alle cabañaene skulle males og alle lyspærer som ikke funket skulle byttes ut. Gresset ble klippet og området rundt ble ryddet. De planla også hvilke aktiviteter barna skulle gjøre den dagen fadderne skulle komme. Vel i forbindelse med dette kongelige besøket dro vi på en dagstur til Copacabana. Det var en flott tur, og her er noen bilder fra turen.
Les mer
Et av ukens prosjekter for meg var å ta bilder fine bilder av ansiktene til ungene. Jeg har fått tatt noen, og her kan dere se resultatet.
Les mer
Etter Titicacasjóen drog me vidare til La Pazfor à besóke Hanne, Anna og Eline der. Ein dag var eg og Silje med Hanne pà besók til Alalays mottakssenter for gatebarn i sentrum av La Paz [...] Ein dag var me òg ute til aldeaen - landsbyen utanfor byen, der barna kjem etter à ha vore ei stund inne i byen, og der Hanne, Anna og Eline jobbar. Veldig interessant à kome der til og sjà!
Les mer
I La Paz ein dag kjórte me firhjuling! Fórst tok me ein runde rundt kvartalet for à laere oss korleis det blei gjort, sà kjóyrde me av gàrde! Fekk ein fin to-timars tur rundt pà smàvegar utanfor byen. Fin màte à sjà ei anna side av La Paz pà!
Les mer
Jeg har fått besøk av Elise og Silje her nede i hulen til Anna og meg. Jeg prøver å vise dem rundt og vise dem alt det La Paz har å by på. Selv om dette som oftest for anna og meg vil si San Miguel og Aleksander kafé. Jeg spurte dem om de ville være med å besøke mottakssenteret for gutter i sentrum og det ville de. Da kunne jeg slå to fluer i en smekk. Først og fremst har jeg heller ikke sett mottakssenteret så det var den fluen, og for det andre så kunne jeg da besøke han som har blitt flyttet fra barnehjemmet. Det var den andre fluen.
Les mer
Mye har skjedd på barnehjemmet mens vi har nært på reisefot. La meg oppdatere dere litt.Les mer
- Ei jente fra cabaña C har blitt gravid. Hun er to mnd på vei og faren er en gutt fra cabaña A. Som straff har hun blitt flyttet til mottakssenteret for jenter i sentrum og gutten har flyttet hjem til familien.
