Tre historier om verden

(Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Man reiser for å se ting fra et annet perspektiv. Når man befinner seg på den andre siden av jorden, ser ting annerledes ut. Noen ting blir fjernere, andre ting nærmere. Men det er ikke alltid at det som kommer nærmere geografisk sett, blir lettere å se. Linn Silje forteller hvordan hun opplever å bo to timer fra konflikten i Kongo:

Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.

Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali? Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.

Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.

Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det. Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.

Les mer: ~ Linn Silje goes African ~

Vegard i Bolivia gjør seg noen tanker om å kaste mat:

Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.

Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.

Fra paa ville vegar

Marit i Uganda gjør opp status. Hvordan har hun forandret verden de siste ukene, og hvordan har verden forandret henne?

Før ein gjer noko slik som å flytje til Afrika, har ein gjerne eit bilete av at det kjem til å forandre både ein sjølv og verda (formulera litt overdrive og arrogant). Så på kva måte har dette blitt oppfylt?

Fyrst til meg. Eg kan ikkje seie eg føler meg som ein ny, betre og klokare person (ikkje at eg hadde forventa det), men noko må vel denne månaden ha forandra meg? Hmm... Vel, eg kan i alle fall med handa på hjarta seie at eg aldri trudde at det å komma inn i ein velassortera matbutikk kunne gjera meg så glad. Eg og Eline var i Kampala denne helga, og eg fekk nesten sama følelse av å komma inn i ein litt ”vestleg” matbutikk som eg vanlegvis får av å komma inn i ein klesbutikk med sluttsal. (Er det berre meg eller faar detta blogginnlegget meg stadig til å verke litt overflatisk og dum? Eg likar ikkje utviklinga...) Uansett, poenget mitt er vel at eg forhåpentlegvis blir litt meir takknemleg for dei tinga ein vanlegvis tar for gitt, også viktigare ting enn varmtvatn og grovt mjøl. (Hadde vår fyrste varme dusj på ein månad då me var i Kampala, og ja, me bur i Afrika, men å stå å dusje klokka 7 om morgonen i iskaldt vatn er framleis, ja akkurat det, iskaldt!)

Det er ein ting å vita at ein er ein av verdas heldigaste personar, ein annan å oppleva det på kroppen og sjå med eigne auger at ikkje alle har det slik. Uverkeleg å sjå at det ikkje er sjølvsagt å ha foreldre som bryr seg, ein stat som tek vare på innbyggarane, eit utdanningssystem som tek omsyn til alle eller noko så grunnleggande som ei seng å sova i for ein 6-åring.

Så til verda, har den blitt forandra etter eg kom hit?
Det har ho sikkert, men må innrømme at eg ikkje har fylgt godt nok med i nyhenda til å komma med ei oppsummering her. Men korleis har eg forandra verda etter at eg kom hit? Vel, matbutikkane i Mbale har blitt tømt for Nutella, internettkafeen The Nile har fått ein ny storkunde og Noreg har ein mindre innbyggar til å forsøple og forureine omgjevnadane. Men for å bli litt meir seriøst, eg føler ikkje eg gjer noko revolusjonerande forskjell her, dei eg jobbar med er både betre kvalifisera, flinkare og har meir erfaring med det dei gjer enn meg, men det eg kan håpe på er at eg blir forandra sjølv, og at eg kanskje klarar å forandre nokre haldningar når eg kjem tilbake att til Noreg. Og kanskje slå i hel nokre fordommar her òg? For som eg nemnte innleiingsvis ville det vore nokså arrogant, eventuelt naivt, å komma hit med den haldninga at no skal snille, kvite meg gjera Uganda til ein betre plass, kanskje det heller er Uganda som skal gjera meg til ein betre person?

Fra MARIT SIN UGANDABLOGG