Hva jeg har lært

Linn Silje oppsummerer noe av det livet i Rwanda har lært henne:

De jeg har lært noe av under dette oppholdet, er ikke de som har gått lengst på skole eller har de best betalte jobbene. Det er ikke de som sitter og glor ut gjennom vinduet over byen fra kontoret, og det er ikke de som lever i luksus med naboer som så vidt har til mat kun 300 meter unna. Deres kunnskap har jeg fått før, deres ord er allerede lest og hørt, og deres syn på verden og livet er det jeg har vokst opp i.

De jeg har lært noe av, er mennesker som tar i et tak for andre, mennesker som har tro på det de jobber med, mennesker som aldri gir opp, mennesker som smiler med hjertet. Det trengs bestandig noen litt mer ressurssterke for å gi et tilbud til de andre, men det er de andre som står sammen og som aldri lar noen falle av lasset. AMU gir mange en mulighet, men det er de som benytter denne muligheten vi har bruk for. De som går i en time for å komme fram til åkeren for å jobbe, de som går i 30 minutter for å komme seg til fellesskapet og gleden, selv om de er slitne, og selv om de ikke har spist siden lunsjen dagen før.

Å gå gjennom livet gjør at vi støter på mange vanskeligheter og hindringer, men disse er av forskjellig grad. De som møter de aller høyeste, er de som fra før av kjempet mer enn mange andre. Det at de aldri gir opp sier mer om hvor mye vi tar livet for gitt, enn hvor hardt de kjemper. Jeg som aldri har møtt på de kjempestore vanskelighetene, ville helt sikkert bukket under hvis jeg hadde fått tildelt en skjebne herfra nå. Jeg er blitt for godt vant med livet til å forstå at det mest sannsynligvis ikke vil vare evig.

Les mer: ~ Linn Silje goes African ~

Tårer for et sykt barn

Man vil gjerne gråte når man blir stilt overfor et dødssykt barn. Men hvem hjelper det egentlig å gråte? Kan våre tårer gjøre byrden enda større for dem det gjelder? Linn Silje gjør seg noen tanker:

Jeg omgås nesten daglig folk med HIV, en sykdom vi kjenner lite til i Norge, og jeg ser at de lever i stor fattigdom. Hva kan jeg gjøre med det? Det går an å samle inn penger, det går an å være engasjert og å ta innover seg alt det man ser. Det går an å engasjere andre. Selv om jeg føler at jeg gjør noe riktig ved å være her, selv om jeg prøver så godt jeg kan å være en venn for de jeg møter, ser jeg hvor lite jeg faktisk egentlig reagerer på og forstår. Når det kommer noen andre inn, som skrur på tårekanalen bare de ser barna med HIV, da innser jeg at sykdommen disse barna bærer på faktisk er en stor byrde for dem. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. Og jeg får litt dårlig samvittighet, fordi jeg helt klart ikke har greid å føle like mye på deres vanskelighet, som de som står i døråpningen og griner, gjør. Men hva godt hadde det gjort?

Å gråte så fort man ser et HIV-smittet barn passer godt på TV, slikt blir det penger av til TV-aksjonen; de stakkars, stakkars syke barna i Afrika. Det ER sant, det er synd på dem, men de er på ingen måte stakkarslige. Ikke kan man se om noen har HIV, og ikke går de rundt og synes synd på seg selv. Min oppgave her er ikke å synes synd på dem, selv om jeg gjør det når jeg sitter alene om kvelden og tenker. Min oppgave er å gi barna den samme oppmerksomheten andre barn får, å leke, å synge, å danse og le.

Jeg kan gråte foran Norges befolkning for å få dem til å åpne øynene, men å gråte foran barna gjør meg ingen nytte. Den ene dagen i uken de får mulighet til å være sammen med barn i samme situasjon og ha det gøy, uten å tenke på at de er annerledes enn de rundt dem, har de ikke behov for å se umuzunguen gråte. For hva har vel jeg å gråte for?

Fra ~ Linn Silje goes African ~, Hannes Rwanda

Omvendt klaustorofobi

(Foto: ~ Linn Silje goes African ~)

Når man har bodd samme plass en stund, kan man fort risikere å føle seg hjemme. Da kan det være ubarmhjertig å vite at man ikke skal bo der for alltid, at man snart, på en gitt dato skal hjem, til den andre siden av verden. Linn Silje gjør seg noen tanker:

I dag kom en skummel tanke fra før jeg dro nedover, tilbake til meg; kommer jeg til å føle meg klaustrofobisk når alle menneskene rundt meg har en annen hudfarge enn meg selv? Denne tanken hoppet raskt ut av hodet mitt igjen, men likevel hadde jeg tenkt den, om enn i mindre enn et tiendedels sekund. Og i dag husket jeg den igjen. Jeg satt i et nokså stort rom fullt av mennesker, ved siden av Hanne, - det var oss mot røkla. Plutselig begynte klaustrofobien å stige opp i meg. Hva har jeg gjort?

Hvordan skal jeg greie å dra tilbake, og etterlate meg alle disse herlige menneskene, alt dette livet? Jeg måtte bite i meg tanken fra før avreise, og innse at den slett ikke handlet om menneskene her nede, men om menneskene der hjemme. For hvor finner jeg barn og ungdom som kaster seg med hemningsløs glede,inn i sang og dans, for så å få følge av de voksne, hjemme?

Selv om jeg fortsatt ikke har greid å sette nordmannen i meg helt på hylla ennå, har jeg latt rwanderen i meg overta mer og mer, og før jeg vet ordet av det kommer jeg også til å kaste meg med i dansen. Å vite med sikkerhet at jeg kommer til å være omringet av forsiktige og sjenerte nordmenn igjen om knappe seks måneder, får det til å knyte seg i brystet.

Fra ~ Linn Silje goes African ~

Tre historier om verden

(Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Man reiser for å se ting fra et annet perspektiv. Når man befinner seg på den andre siden av jorden, ser ting annerledes ut. Noen ting blir fjernere, andre ting nærmere. Men det er ikke alltid at det som kommer nærmere geografisk sett, blir lettere å se. Linn Silje forteller hvordan hun opplever å bo to timer fra konflikten i Kongo:

Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.

Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali? Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.

Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.

Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det. Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.

Les mer: ~ Linn Silje goes African ~

Vegard i Bolivia gjør seg noen tanker om å kaste mat:

Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.

Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.

Fra paa ville vegar

Marit i Uganda gjør opp status. Hvordan har hun forandret verden de siste ukene, og hvordan har verden forandret henne?

Før ein gjer noko slik som å flytje til Afrika, har ein gjerne eit bilete av at det kjem til å forandre både ein sjølv og verda (formulera litt overdrive og arrogant). Så på kva måte har dette blitt oppfylt?

Fyrst til meg. Eg kan ikkje seie eg føler meg som ein ny, betre og klokare person (ikkje at eg hadde forventa det), men noko må vel denne månaden ha forandra meg? Hmm... Vel, eg kan i alle fall med handa på hjarta seie at eg aldri trudde at det å komma inn i ein velassortera matbutikk kunne gjera meg så glad. Eg og Eline var i Kampala denne helga, og eg fekk nesten sama følelse av å komma inn i ein litt ”vestleg” matbutikk som eg vanlegvis får av å komma inn i ein klesbutikk med sluttsal. (Er det berre meg eller faar detta blogginnlegget meg stadig til å verke litt overflatisk og dum? Eg likar ikkje utviklinga...) Uansett, poenget mitt er vel at eg forhåpentlegvis blir litt meir takknemleg for dei tinga ein vanlegvis tar for gitt, også viktigare ting enn varmtvatn og grovt mjøl. (Hadde vår fyrste varme dusj på ein månad då me var i Kampala, og ja, me bur i Afrika, men å stå å dusje klokka 7 om morgonen i iskaldt vatn er framleis, ja akkurat det, iskaldt!)

Det er ein ting å vita at ein er ein av verdas heldigaste personar, ein annan å oppleva det på kroppen og sjå med eigne auger at ikkje alle har det slik. Uverkeleg å sjå at det ikkje er sjølvsagt å ha foreldre som bryr seg, ein stat som tek vare på innbyggarane, eit utdanningssystem som tek omsyn til alle eller noko så grunnleggande som ei seng å sova i for ein 6-åring.

Så til verda, har den blitt forandra etter eg kom hit?
Det har ho sikkert, men må innrømme at eg ikkje har fylgt godt nok med i nyhenda til å komma med ei oppsummering her. Men korleis har eg forandra verda etter at eg kom hit? Vel, matbutikkane i Mbale har blitt tømt for Nutella, internettkafeen The Nile har fått ein ny storkunde og Noreg har ein mindre innbyggar til å forsøple og forureine omgjevnadane. Men for å bli litt meir seriøst, eg føler ikkje eg gjer noko revolusjonerande forskjell her, dei eg jobbar med er både betre kvalifisera, flinkare og har meir erfaring med det dei gjer enn meg, men det eg kan håpe på er at eg blir forandra sjølv, og at eg kanskje klarar å forandre nokre haldningar når eg kjem tilbake att til Noreg. Og kanskje slå i hel nokre fordommar her òg? For som eg nemnte innleiingsvis ville det vore nokså arrogant, eventuelt naivt, å komma hit med den haldninga at no skal snille, kvite meg gjera Uganda til ein betre plass, kanskje det heller er Uganda som skal gjera meg til ein betre person?

Fra MARIT SIN UGANDABLOGG

Bananas and fish for dinner

The adventure has begun. After spending a few days in Kampala, Uganda, the Rwanda-team embarked on their journey towards Kigali, where they will spend the next seven months. After a rather bumpy ride, they finally reached their destination:

And then we arrived. Safely. The bus ride from Kampala to Kigali was shortened down without notice, as the bus decided to break down some kilometres before we reached the Rwandan border. After waiting patiently, hoping they would be able to fix it, for quite some time, we ended up not trusting the mechanics who never seemed to bring the correct part with them, and squeezed ourselves in a taxi. Getting out of Uganda was a-OK, and getting into Rwanda was not a problem either. We only got a visa for 15 days at the border, so we have to go to the immigration office here in Kigali to get “the real one”.

It took us about two hours packed in a local taxi before we finally arrived at the bus station in Kigali, and was eventually picked up by the leader of the day care centre (AMU). Our house/flat is a lot nicer than I pictured, and the neighbourhood is also impeccable. Mama Rose lives on the other side of the wall, and that is a comfort. The food here is really good, and we have eaten bananas for dinner (green ones, made for cooking, but it still sounds quite exotic to eat bananas for dinner) – better said; we have been SERVED bananas and fish for dinner. Right now the only eatable thing we have in the house is loaf, tea and crackers.

Read more: ~ Linn Silje goes African ~, Hannes Rwanda (Norwegian)

Torsdager i Kigali

Åse i Rwanda forteller om livet som frivillig i AMU:

Det er torsdag, meg og Oda kommer fra den daglige morgenbonnen paa AMU. Vi gaar oppover de sandrode gatene som har blitt enda mer humpete etter gaarsdagens regnskyll. Barn i skoleuniformer gaar i klynger, holder hender og baerer stolt noen slitte notisboker under hver sin arm. De smiler bredt naar de faar oye paa oss: "Hello, Bonjour, how are you, what is your name!?" roper de nysgjerrig, og strekker frem hendene for aa hilse ordentlig. Vi smiler tilbake og hilser paa kinyarwanda til deres store begeistring, "Waramutse, Amakuru?" De fniser og ler av oss og roper "bye bye!" i det de skyndter seg videre til skolen. Temperaturen er akkurat passe, rundt 20 grader, solen har ikke staatt ordentlig opp enda. Vi gaar forbi flere kvinner som baerer store fat med forskjellig frukt og gronnsaker paa hodet. De er paa vei til markedet for aa selge dagens forsyning. Det tar ikke mer enn 10 min aa komme seg fra AMU til det vi kaller Documentation Centeret. Et bittelite treskur malt knall gult og gront. Det minner om et hageskur. Det er her meg og Oda holder til hver torsdag. Utenfor huset har vi en liten gronn hage. Her gaar det noen honer fritt og kakler. Vi laaser opp huset og setter ut benker i skyggen av traerene i hagen. Vi har to luker som vi aapner slik at det dannes to bord hvor vi kan legge frem diverse boker for barn paa fransk, engelsk og kinyarwanda. Samtidig har vi forskjellige leker som vi laaner ut bl.a hoppetau, tennis og damm. Til og med de "store toffe gutta" setter seg ned og pusler "Baby Care" med hoy konsentrasjon.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Jul i Rwanda

Glimt fra julefeiringen i Rwanda:

I julen fikk baade meg og Oda besok fra Norge. Veninnen min Andrea og fetteren til Oda, Torbjorn ankom Kigali, godt en uke for julaften og ble til rett over nyttaar. Med pepperkakeforsyninger og marsipangris fra Norge fikk vi smaken av litt norsk jul ogsaa her i Rwanda, til tross for de varme omgivelsene og et ellers travelt Kigali sentrum hvor alt fortsatte som normalt. Det som kunne minne om jul i huset var et lite plastikkjuletre pyntet med lysende appelsiner og en julekrybbe med noen litt udefinerbare figurer av torkede bananpalme blader, og den "ene julesangen" fra itunes lista som gikk paa repeat. Utrolig goy aa faa vist vaare to besokende vart dagligdagse liv i Afrika og alt som har gjort inntrykk paa oss. Vi fikk fartet ganske mye rundt bl.a paa markeder, hjemmebesok, konserter, street ball show og til og med en tur til Guiseny. En frodig liten by rett ved Lake Kivu paa grensen til Kongo.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Møte med Rwanda

Omsider kommer også en oppdatering fra Act Now-erne i Rwanda. Åse Marie skriver om det første møtet med Kigali:

Det er helt utrolig og endelig være i Afrika, og det meste har stått til forventningene mine så langt. Kvinnene går kledd i fargerike kjoler med sjal på hodet, på annenhver kvinnerygg stikker en liten mørk afro opp fra et stramt klede, knyttet trygt om mammas midje. Her bæres fruktfat, kasser med brus og ryggsekker på hodet, skranglete taxi busser, fullstappa med mennesker frakter folk fra sted til sted over de humpete veiene.
[...]
Kigali er en svært ren og fin by, med gode hovedveier og relativt organisert trafikk i forhold til kaoset i Kampala. Byen er kanskje heller litt vanskelig å få overblikk over. Den har ikke noen bestemt bykjerne med hovedgater, forutenom et stort, sivilisert kjøpesenter hvor du får tak i det meste, og en travel taxi stasjon. Ellers er det gater med hus, små butikker, kirker, hoteller og restauranter litt overalt og om hverandre.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Oda forteller om hverdagen i Association Mwana Ukundwa:

Association Mwana Ukundwa starter ubønnhørlig klokka 07.00 hver morgen. Det er det eneste jeg har å utsette på min arbeidsgiver. Klokka ti på sju trasker landsbyen Gikondos to trøtte mozongoer de 15 minuttene til AMUs lokaler. Fra mandag til fredag er disse lokalene fylt med ungdommer fra 15år og oppover til noen og tjue, som iherdig jobber med enten å lage kort eller å sy klær, som senere selges. Ungdommene på prosjektet er her av forskjellige grunner, noen ble foreldreløse etter folkemordet, eller på grunn av HIV/aids, noen er ekstremt fattige, og noen er selv smittet med HIV. Arbeidet AMU gjør for disse, kan ikke beundres nok. Det gir disse ungdommene en meningsfylt hverdag, der de får brukt og utviklet seg selv. Arbeidsdagen deres er, i tillegg til flittig jobbing, fylt med latter, sang og dans. Det fører meg tilbake til min og Åses dag på sentret. Vi starter dagen med én times devotion, der bibellesing, sang og keyboardsynth er de dominerende elementene. En myk start på dagen.

Les mer: Oda i Rwanda

Åse Marie fortsetter:

Møtet med jentene på AMU var veldig sterkt. Alle kom og omfavnet oss og ønsket oss velkommen. De sang og danset for oss, og viste oss stolt frem sine ferdigheter i håndarbeid, hvor vi selvfølgelig også ble utfordret til å prøve. Disse jentene er foreldreløse mellom 14 og 20 år, og kommer hit til senteret hver dag for å lage postkort og klær som de selger. Noen dager i uka samles også mødre som er HIV smitta for å ha det sosialt og lage forskjellige kurver og stråfat, som AMU selger til utlandet. Dagen åpner og slutter med bønn og sang. Det står ikke på sjenanse hos disse jentene. En etter en går de opp og vil dele sitt vitnesbyrd og en sang med resten, gjerne i stemt et keybord, hvor jo mer effekter jo bedre..

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Anne Margrethe in Bushenyi: Rwanda, here we come!

Anne Margrethe shares impressions from Rwanda:

Last weekend we went to Kigali, Rwanda, together with the four placed in Kampala. They came and visited us here before we continued together to Kigali. Kigali was a really nice town. So clean, many nice buildings, and a nice private park. It was very interesting and touching to visit a church were the 10 000 that hid in were killed, and a memorial. You keep hearing about the genocide, but to be where things had happened gave me a surreal feeling, but also (hopefully) some more knowledge and understanding. I really can’t believe that it could happen. That nobody stopped it. You know; all the soldiers that were put there to get out all the internationals (people from the west), could probably have put an end to it… So “why and how could this happen?” I, like many others, keep asking. I know that I will never really understand what has happened in this country, but with just the little I’ve understood about it I keep asking… WHY? HOW? The marks are from grenade splinters..

Read more (Scroll down a bit to get to the stuff about Rwanda...)

The Fokus students in Kampala were also in Kigali. You can read about their impressions on Per's blog and Kay Amund's blog. Fokus-student Ingrid deler også sine inntrykk på sin blog.