Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg.
Lørdag var det tid for en annerledes guidet bytur- guiden vår var en 16 år gammel skopusser. En organisasjon lignende de som gir ut magasinene =Oslo og Asfalt lager sammen med en gjeng skopussere i La Paz avisa Hórmigon Armado, og her reklamerer de for slike turer. Så der fikk jeg den ideen fra. Sist mandag på gata snakket jeg med en av guttene, og han ville mer gjerne vise oss rundt. “Ekspertguide for profesjonelle turister, hvilket språk ønsker dere? Spansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk?” Spurte han med latter og glimt i øyet, og jeg begynte å glede meg til lørdagens tur med denne morsomme gutten..
For de av dere som kjenner Askjer-slekta, og vet at jeg ligner på min mor, skjønner at jeg ikke hadde noen problemer med å stå opp kl. 3. tirsdag morgen. Jeg jobber jo med de eldste guttene på Alalay, og mange av dem kjeder seg veldig. De fleste av dem har vært der i mange år, og de lengter etter å ha et normalt tenåringsliv. For gi dem et lite avbrekk fra barnehjemslivet, dro vi ut på jungeltur med alle gutta. Denne turen viste seg å by på mange opplevelser..
Alle barna Alalay jobber med kommer fra ekstremt vanskelige forhold, enten fra en familie i oppløsning eller rett fra gata. Alle barna har opplevd utrolig mye vanskelig, og mange sliter med å tilpasse seg i Alalay-systemet. Av den grunn jobber Alalay i frie forskjellige faser, som barna sakte men sikkert jobber seg opp gjennom.
De første tre ukene har jeg vært i cabaña C med de største jentene. Nå har voluntøren hos de minste guttene reist, og derfor begynner jeg der til uka. Var innom hos dem en kveld, ble møtt med en gjeng på ni livlige gutter mellom fem og ti år dansende til Michael Jackson på stuegulvet – herlig.t.
Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?
15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter. .
Vegen smalnar inn der den snurrar seg rundt den litle plazaen. Det er perfekt, perfekt for å lære å jobbe på gata. Det er er eit trygt strøk der det ikkje er så mykje konkuranse frå andre gutar som er flinkare til å sjonglere. Han er rundt ti år gammal og bur i ei av dei fattigaste sonane i byen. Heile dagen jobbar han her for å tene pengar, for å hjelpe bestemor.
Arbeidsdagen varar 12 timar. Eg set meg ned ved sida av den tynne guten. Han er ikkje så interessert i meg, han svarar ikkje på alt eg spør om og når han svarar er det med korte og konsise setningar. Han har ikkje tillitt til meg enda. sjølvsagt ikkje. Han er i fare, mne han veit det ikkje sjøv. Denne guten skulle vore på skulen, han skulle ha leika med klinkekuler og skote på nabohunden med sprettert. I steden er han her og sjonglerar med mandariner, kvar dag.
Eg byrjer sakte å byggje eit tillitsforhold med guten, eg kjem og ser til han, helsar på han og snakkar litt med han kvar dag den veka. Innerst inne kjenner eg at eg ikkje burde gjere dette, eg skal reise om mindre enn ein månad. Kanskje er det verdt det likevel.
Gatebarna byrjar slik. Dei må jobbe på gata for å bidra til familien. På gata vert dei kjent med barn og vaksne som lever der fast. Kanskje fristar det å leve slik, fri fra familien. Kanskje blir han slått av far sin, kanskje får han ikkje mat heime. Kanskje føler han at han jobbar heile dagen for familien, men familien bryr seg eigentlig ikkje om han i heile tatt. Ein dag kan det vere at far slår han fordi han misstenkjer han for å stikkje til seg pengar frå det han tener. Guten dreg ut på gata, han oppsøkjer dei gatebarna han kjenner, kanskje tek han med seg ein ven som er i same situasjon. Det er så lett, og det skjer så ofte.
Eg kjem ein ganske sein kveld. Guten er der framleis. I dag er han ikkje sky og uinteressert. I dag lyser ansiktet hans opp når ha ser meg.
-Hermano! Eg vil du skal treffe ein ven av meg, han er også kommen hit for å arbeide
Eg helsar på venen og smiler, men biter i meg eit trist sukk. Om han berre hadde visst. Eg avsluttar samtalen med dei slik:
-Du må passe godt på deg sjølv! du må ikkje bli her for å sove
Han nikkar og smiler, men eg veit at han framleis ikkje forstår, og at han ramleis er i fare.
Les mer: Reisebrev frå Marius
I was walking down the street talking to my friends. It was late and we were on our way back home. When I walk in the street my eyes are now automatically looking for street children, and as we were walking I suddenly saw a kid laying on a bench. I looked at him closely and I thought to myself; Do I know this kid? I continued walking since I was thinking about other things than work, but I couldn’t stop thinking about who is this kid. Marius and I decided to leave our friends for a second and go back in order to talk with this kid. Just to find out who he was.
We sat us down on the bench, quiet without saying anything. I looked at the boy, but he wouldn’t look back at me. He was about 11 years old. I could tell that I had seen this boy before, but I couldn’t remember where. I then asked,
- Hey, boy, do you know Alalay?
The kid looked at me with a firm smile on his face without saying anything at all. He was dirty after working the whole day as a shoe shiner, and he was about to go to sleep. I could tell that I really knew this boy. Without a doubt. After a few moments of silence the kid looked at me saying,
- Yes, I know Alalay, and I know you as well.
I continued,
- How long have you been in the street?.
- About a week, he told me.
- And why did you leave Alalay?
- Because I want to earn some money...
- Money? I repeated.
He just looked at me, smiling. I continued asking him about what he thought about returning to Alalay. He said:
- Returning? Well...I don’t know.
- You don’t know? I said.
- No, I don’t know. It’s just that I like to earn some money. I don’t like being in the street, but returning...well...I don’t know.
I then used about five minutes explaining him what his options are. How his future can be, but that it is all up to him. I finished telling him that we can go right now, and that he could sleep in a warm bed already this night.
- What do you think? I said.
- I don’t know, he answered. Really, I don’t know.
Read more: Thoughts from Bolivia
På torsdag var det boliviansk farsdag. Noe som er litt av en fest. Alle fedre blir invitert til skolen, og rektor holder tale om hvor viktig far er i alle familier. Det er ikke veldig stas for de som ikke har noen far. Noe som gjaldt førti Alalay – barn på den ene skolen. Jeg blei spurt om å være pappa.
Flere hundre barn stilte opp på skoleplassen, og foran dem stod stoler til alle fedrene, skikkelige hedersplasser. Det var ikke vanskelig å oppdage en platinablond hottentott i rekken med arbeidskarer fra den bolivianske bygda.
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 15
Solbrent babyansikt - fregner - langt, kritthvitt hår - hettegenser *1
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 25
Da diverse samfunnstopper kom for å gratulere og hive ris over oss, så de rart på den lyse hottentotten. Jeg smilte og sa jeg var førtibarnsfar i relativt ung alder.
Fra paa ville vegar
I was sitting on the grass with my first-aid kit in my right hand. It was deadly hot as usual, so the shadow from the gigantic building behind me was more than appreciated. I was working, and as you might know my work contains of two parts. Walking and talking. And now I was telling a 13 year old boy what he could do if he left the street. How his future could be like. How happy his life can and will be if he choose to leave. All he have to do is to say - Yes, I’ll try my best to change myself. I was telling him about the homes he could go to. All the things he could learn. I tried my best to help him think. Help him understand and to take the right decision.
The thing is that he had decided earlier that day to leave the street together with a friend. When they were about to leave he had changed his mind. Both his friend and I really wanted him to go, but he said no again and again. That was when I started to talk with him....
When I finished talking he looked at me. Staring into my eyes. Then slowly looking down starting to draw a long line in the sand. We were sitting like that for a few moments. Waiting. But the message he was sending was obvious . I said to myself:
-He’s not going to say yes. In fact, he’s not going to say anything at all. I told him what I say too many times a day.
- You think about it, and if you need anything at all. You let me know, okay? He left the scene going back to his home. His home underground.
I want to tell you one thing with this story. And that is that the reality of working with street children is harsh and difficult. I’ve told you earlier about both how street children become street children and how it is to be a street child. What I want you to know with this post is to tell you my own reality with the street children. From the point of view I see them every day.
I can tell you that “And he lived happily ever after” is a rare thing in this work. The kids doesn’t come running saying that they want to leave the street, nor is it possible to take all of them to an orphanage or something similar. The street is not what it looks like. In fact It’s a harsh and unfair underworld. It’s a world full of drugs and abuse. It’s a world the kids get addicted to. That’s the reality. It’s not a movie. It’s real. Fully real.
And my work is to get the kids to choose to leave this world. How is it possible? I have found that a big part of the answer is faithfulness and trust. First, you have to be there. Be there to show them that you win if you choose to leave. Be there to be a positive person in the middle of their reality. A person who understands. Understands their reality. Their world. Second, you have to get them to trust you. This you do both by fulfilling the faithfulness part, and show them that you want only good things for them. You play with them, laugh with them and talk with them. You give your person to them. You give all you have and you don’t let them down. Never.
I turned my face against the other boy. The friend of the boy who just had went back underground. The boy next to me, who had been washing windshields for months, was now ready to leave the street. He was ready to change. To live a better life. He started walking with me against the bus with hope and dreams in his eyes. Meeting his new future. This is what makes this work worth the effort. You do not make things. You make futures and lives.
Read more: Thoughts from Bolivia
Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.
Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.
Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.
Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.
De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.
Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.
Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.
Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.
Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.
Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.
Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.
Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.
Fra paa ville vegar
The life of the street child is hard. And then I mean really hard, but still most of the children living in the street prefer to stay there. They prefer to have the freedom it contains. The feeling of being able to choose what to do by themselves without anyone telling them what to do. For them it is a life without authorities and abusive parents.
I have so far met three children living in the street who have told me that they used to live in Alalay, but they left the project in favor of the street. In the street they have what they need to escape from a life which is brutal and unfair. I am not saying that the street is not brutal, but rather that there, they have the drugs to forget all the brutality.
[...]
I want you to think that you now have lived a few months in the street. You were sometimes at home “visiting” in the beginning, but this stopped quit quickly. You were now living constantly in the street. The only family you in reality have is the other street children and you have found yourself a street family.
A street family is basically a group of street children living together. In these groups you can almost always find some older street children. Maybe 20-25 years old, and among these there is sometimes a girl who act as the mother of the family. The older boys are the leaders and protectors of the family. All these older boys and girls are street children who never left the street when they were young. They are basically examples for the younger street children, but extremely bad examples. Here you can find the distribution of drugs and glue. The family is also a source of knowledge about robbing, begging and different types of work.
You wake up around midday. You feel an extreme pain in your body. Almost unbearable. The pain you are feeling is the result of yesterdays robbing who went really bad. You got caught by the police and they were hitting you for a long time all over your body. Yesterday you didn’t feel anything because you were drugged, but now you could feel everything. Quickly you find your little cup of glue and start sniffing. This ease the pain and lets the thoughts fly away from this world ones again.
You look around you. You are in your home. A little tunnel under the road. This is a part of the bigger channels which got the function of leading all the rainwater out of the city and into the river. Here you can stay hidden without any police bothering you. This is your bedroom and “drug room”, and it is called “abajo” which means down under.
Les mer: Thoughts from Bolivia
Why! I can hear the word in my head over and over again. Why! It won't stop. It is there all the time. I am trying to sleep, but I can’t. My problem is that I’m thinking. Thinking about the children that is sleeping just a few minutes from my door. They are outside. I am in my bed. Here, right now, and I can’t even do a little thing about it. I’m thinking about injustice. Thinking about poverty. I am thinking about the world, and myself in all of it. I can’t find the answer. My head is just a mess. I stay awake more than two hours in my bed. Just thinking...
I’ve now worked a long time in the street, and I would like you to get a share of how it it’s like. I would first like you to know how it might be to live in the street. It is impossible to give you the entire picture, but I will try my best to give you something.
First of all I want you to imagine yourself going to another world. A world called the street. This is not the world as you know it. It is a harsh and ruff world. Almost constantly rude to you. And this you have to live with if you like it or not. You are a kid. Maybe about ten years old and you do not have a home. At least not a home you can go to without getting beaten or abused by your angry and drunk father.
It all started very slow. You first went to the street to work. You went because at home your family didn’t have any money for food and you had to earn some money for the family. After school you took your windshield cleaning kit and went to the city to earn a few cents. Then coming back home late in the night tired or more correctly exhausted . You did this for a long time. But then things started to be very bad at home, and your father started to abuse you. You didn’t longer want to stay at home. Home was now the same as being in prison.
You had started to make friends in the intersection where you worked and they had different type of drugs to help you forget all the problems at home. You knew they lived in the street, but that didn’t mind you now. You tried there drugs ones and you forgot all your problems. It was so good. You could fall to sleep dreaming about the time you were happy. An escape from the reality.
After this you started to be with the street kids instead of working in the day. This made things just worse at home. Less money meant more beating. But it was worth it. The feeling of escaping all of it with sniffing glue or taking drugs made it all worth the pain.
After a few days you stopped going home, because it was better to just be in the street. Here you had friends. Even some of the older boys had offered to protect you! All you had to do was just to bring a few things to him every day. Just a few cent or something and he would protect you against all the danger of the street. This was a really good deal and you accepted. You were now a part of a street family.
In your new family you learned how to rob. How to hide from the police. How to beg in the best way and how to speak the street language. All this made you more confident in yourself. More grown-up. Sometimes the police took you and hit you hard. A lot harder then your father used to do, but you had the glue to make you forget all the pain.
You were now a real street kid.
From Thoughts from Bolivia
Som sagt før dro vi til Chile for å feire nyttår, og gjett om vi fikk en super start på det nye året. Kvelden startet med en litt dårlig middag på den eneste restauranten som var åpen på nyttårsaften. I Peru er det alltid noe som er åpent og vi hadde glemt å ta med i planleggingen at det kanskje var annerledes i Chile. Selv om vi spiste på et sted vi aldri ville gått innom på en vanlig dag så var heldigvis maten god og ingen ble syke av maten etterpå. Etter middag gikk vi hjem til hostellet vårt for å spise dessert, gèle, vin og norsk melkesjokolade. Da klokken nærmet seg midnatt gikk vi ned på stranden for å se på fyrverkeriet og menge oss med de lokale. Etter champagne og nyttårsraketter gikk vi på en konsert og danset litt. Vi laget en jenka og fikk med oss mange Chilenere på det også. Kjempe gøy!
Hostellet vi sov på var forresten utrolig koselig, hvis noen tenker på å dra til Arica er "Sunny days" stedet å bo! Verten var kjempekoselig og hjelpsom og han snakket engelsk, noe som gjorde det enda lettere med kommunikasjon. Vi fikk nydelig frokost hver dag og alle som bodde på hostellet spiste på samme langbord, nesten som en familie. I tillegg hadde vi kjøkken til disposisjon, slik at vi kunne lage mat selv.
Puno (Foto: Janne in Perú)
1. januar da vi satt å spiste frokost fant vi plutselig ut at vi ville reise til Puno. Så da heiv vi oss rundt og pakket og plutselig befant vi oss tilbake i Peru. Puno var kjempe kaldt, spesielt siden vi kom rett i fra 35 grader og strandliv. Vi måtte rett og slett kjøpe oss ulltøy, votter og lue. Byen Puno ligger rett ved Titicacasjøen og derfra reiste vi ut på sjøen for å se på sivøyene. Det er veldig interessant at man lagde øyer ute i sjøen slik. Likevel var det litt skuffende at det var så turistinfisert som det var. Alle som bodde ute på øyene gikk i tradisjonelle klær, og sang sanger på engelsk til oss. Twinkle, twinkle little star blir ikke helt det samme etter dette... Spesielt å sitte i en sivbåt og høre på to små gutter på 5 og 9 år synge sanger på engelsk, fransk og diverse andre språk for så å be om penger for det.
Infield-kurste foregikk i Coroico, utenfor La Paz, Bolivia. (Foto: Thoughts from Bolivia)
Etter Puno reiste vi videre til La Paz, Bolivia for å utforske byen litt før vi skulle på infield. La Paz er en skikkelig koselig by, men det var trist å se alle de fattige menneskene som tiggde på gaten. Vi har noen av dem i Lima også, men ikke så mange og det er litt mindre tydelig i Lima siden byen er så stor og ikke har et veldig tydelig sentrum.
Vi reiste med buss hjem, veldig gøy å se litt mer av Peru, men 26 timer i en buss der det var over 30 grader var vi ganske lei av å reise! Kjempe deilig å komme tilbake på senteret! Thea og jeg skulle ikke begynne å jobbe før noen dager etter vi kom hjem, men vi måtte ta oss en tur på senteret på besøk dagen etter vi kom hjem. Deilig å møte jentene igjen, og jeg tror de har savnet oss litt også. De ble hvertfall veldig glade da vi kom tilbake. "Thea og Kristine kommer!", "Nå er de her!" var det vi ble møtt med før alle samlet seg rundt oss for å høre om turen vår. Babyene hadde vokst og det er flyttet inn fire nye jenter på senteret. Absolutt veldig deilig å komme hjem, det blir nok ei stund til jeg reiser bort igjen... Og jeg er begynt å grue meg til å reise hjem!
Les mer: Ett år i Lima, Kristin i Peru, Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk), paa ville vegar (1), paa ville vegar (2), Janne in Perú (engelsk), Thea en Peru
Da har jeg syklet paa verdens farligste vei, og det var kjempe morsomt! Naa er jeg i La Paz og her finnes det en vei som blir kalt for doedsveien. I 2008 var det 46 personer som doede paa denne veien, ogsaa noen turister. 46 doede mennesker er forresten et ganske lavt tall, det er aapnet en mindre farlig vei saa denne veien er ikke lengre veldig traffikert. Hittil i aar har det bare gaatt et ras, men ingen menneskeliv er gatt tapt saa langt i 2009. Kristin, Thea og jeg begynte syklinga paa over 4500 m.o.h og vi satt paa sykkelen 6 mil nedover til ca 1000 m.o.h. Turen sluttet nesten nede i jungelen og det var utrolig vakker natur hele veien. Vi saa ogsaa mange store sommerfugler og et par orner, men det som var mest morsomt var aa sykle nedeover. Tror kanskje jeg skal begynne med montain biking naar jeg kommer hjem til Norge...
Les mer: Ett år i Lima, Kristin i Peru, Thea en Peru
Dei er sure, grønne og bittesmå, men lukta av dei bringer ei lita eim av julestemning. Dette er det sjølvsagt ingen andre enn meg som veit. Eg trur eigentleg ikkje det er så vanleg å ete mandariner her ved juletid. Dei er jo langt frå modna enda. Gutane har likevel invadert treet. Ikkje skjønar eg korleis dei har klart det. Mandarintreet er fult av spisse piggar, og greinene stikker ut i hist og pist og gjer det lettare umogleg å klatre i.
[...]
Julekvelden var vi alle samla i den store salen. Alle sytti. Det måtte jo rett og slett bli eit salig rabalder. Gutar og jenter skriker og hyler, sterioanlegget fyrer på med reagaeton-musikk og Fyrverkeri og kinaputtar går av i kvart eit hjørne.
Klokka 00:00 spiste vi julekyllingen vår. Gutane frå min cabaña fekk gåvene sine, den nye orange fotballen og dvd-spelaren. Desse gåvene var frå meg og frå Jonas, som jobbar med gutane når eg er i byen. Etterpå dansar vi og fyrer av kinaputtar heilt til vi stuper til køys ein eller annan gong midt på natta.
Les mer: Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk)
Hvordan julefeiringen foregikk på Alalay i La Paz kan du lese om her: paa ville vegar, Den utrolige reisen - Guros tid på Alalay i bolivia
Julefeiring i Lima: Kristin i Peru (Tierra de niños), Ett år i Lima (CEDETEP), Thea en Peru! (CEDETEP)
Det er ikke alle som forbinder julekvelden med familiekos.
Barna på Alalay pleier å være triste på julaften, enten fordi de ikke har noen familie eller fordi resten av de oppløste familiene er helt andre steder.
Flere av ungene på Alalay har søsken som er ute i bakgatene i La Paz på julekvelden. En kveld med vanlig mengde sniffing, overgrep og frysing.
Også hjemme i Norge er det kjente som har det vanskelig for tida, og som ikke synger ”Glade jul” for full hals.
I landsbyen Narus i Sør-Sudan har kameraten min Clement nylig mistet mora si på grunn av malaria. Jula blir nok ekstra sår, det er en tom plass ved bordet som aldri mer vil bli opptatt.
En kan bli litt motløs, alt virker så stort og uløselig. Likevel, da jeg gikk under en klar stjernehimmel i kveld, tenkte jeg at verden var liten. Vi ser opp på de samme stjernene på julekvelden; både jeg, Adan, mora til Adan, gatebarna i La Paz, de hjemme og Clement i Sør-Sudan. Og jeg tror jeg har hørt at stjerner betyr håp.
Fra paa ville vegar
The day started with a search and pickup job. We went to the marked I wrote about in my last post to look for the children we had invited a few days before. What made me really happy was that we actually found the boys we didn’t find a few days ago. We gather a total of thirteen children in a taxi (Yeah it is possible), but when the taxi driver didn’t agree on the price all of the children had to go out again. Suddenly eight of them were gone, and we decided that I should take the ones we had and go to the party. Marius and the educadora stayed to find the others in order to come to the party later.
I found myself sitting in a taxi with five street children and an unhappy taxi driver. He didn’t really want kids smelling like shit in his car. That I understood, but he went anyway. With one kid on my lap and four others in the back I remembered that I didn’t know the address. Like everything in this world, things have an solution. So had this problem. One of the kids in the back offered kindly to help and I put all my faith in that this kid knew what he was telling the taxi driver. I then started, unsure if we were driving in the right direction, my process of getting to know this kids a bit more. Smiling, laughing and joking.
We made it to the party without any more problems and I could lower my shoulders for now. The party had everything a party should have. Activities, workshops, soda, food, presents and more. Both me and the children had a great time. I got an unique opportunity to get to know them and at the same time have a lot of fun. Fantastic!
A part of the party was to go to a place where the kids could eat and sleep. Everyone were invited to join this part as well but not everyone wanted. As I was walking to the combi I found a kid laying on the ground bleeding a lot from his face. It was blood everywhere. A lot of kids and other volunteers stood around watching unsure of what had happened. I had no clue, but I offered to treat the boy with my first-aid kit which I had in my backpack. With my hands shaking I started to clean away all the blood in his face. I found that he had been cut right over his eye, and I cleaned the wound properly. After a while the bleeding stopped and I finished my work with a piece of bandage.
Again relieved that things went well, I got myself into the combi. Here I sat down with about fifteen other kids. Some girls with small kids, some small boys and some older. Me as the only “gringo” in the car got tested if I really could stand the pressure of being with them. They were hitting me with all the street talk you can imagine. This is hard to explain, but the street children have their ways of testing you. Luckily they never found my breaking point. They gave up just after a few minutes.
After a few minutes with normal talk, the smell of glue became intensively strong. Almost everyone were sniffing. The mothers, the little boys and the older ones. Right next to me. I almost got drugged myself because of the smell. It was a strange feeling sitting there. Very strange. Everyone were looking at me trying to find out who is this strange norwegian. We all looked at each other communicating without words.
We arrived just in time for me to avoid a big headache. It was like I had been holding my breath for hours without really doing so. Fresh air in my lungs was a great feeling at this point. I went again to join the final part of the party.
This part was the most interesting for me. First, I got a great introduction to another project which is working with street children. Second, I got to have several longer conversations with the kids. I had a great time.
The strangest thing was when the party finished. The ones who didn’t want to stay said goodbye to me as they were leaving a normal type of party. The girls with the normal kiss on the chin and the boys with a firm handshake. Seeing them leave out that door going back to the street made me a bit sad, but I know I will see them out there in the street again. This is the children I am working with. These children living the life on the street of Santa Cruz.
Read more: Thoughts from Bolivia, Reisebrev frå Marius (Norwegian)
Det hadde vært en dårlig dag for gutta. En av dem hadde slått læreren og andre hadde banna masse i timene. Da de kom hjem var middagen utsatt, og det var alvorsmøte med to ansatte på kontoret. Kvelden var heller ikke bra, allting var forsinka og oppgavene blei ikke gjort skikkelig. Spesielt gjaldt det gutten som hadde ansvar for kjøkkenet og oppvasken. En forsiktig gutt som alltid er litt sliten, men med et sjarmerende smil bestående av litt skeive tenner. Han måtte stå med oppvasken en times tid etter at de andre gikk for å legge seg.
Jeg spurte den strenge ”educadoren” om det ikke var en gitar jeg kunne låne. - Joda, den lå nedstøva oppå en hylle. Jeg gikk innom alle de fire romma og sang og spilte nattasanger. Jeg er den dårligste gitarspilleren sør for Vadsø (les: av alle), men kan i alle et par sanger. De sang stille med på refrenget av ”Halleluja”, for den hadde de hørt på ”Shrek”. Et par av gutta fulgte med til alle fire romma, og nynna med hele tida.
Etterpå gikk jeg ut på kjøkkenet, der den forsiktige gutten fortsatt holdt på å vaske opp. Jeg satte meg ned og spilte. ”Shrek”-sangen, og etterpå en norsk julesang mange ganger etter hverandre.
Da gutten var ferdig med oppvasken, ville han som vanlig at jeg skulle være med han å be aftenbønn på sengekanten. Han hviska forsiktig sin korte bønn: ”Señor. Takk for en fin dag. Ta vare på alle barna ute på gata. Og ta vare på Kristina som er der og besøker dem i natt.”
Selv om det hadde vært en fæl dag for gutta, kan det hende at et par av dem sovna med ”glade jul” surrendes i hodet. Jeg sovna i alle fall med troa på at det er dette jeg er her for; de små minuttene som kan bety litte grann, både for meg og for en liten bolivianer.
Les mer: paa ville vegar
Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.
Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali? Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.
Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.
Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det. Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.
Les mer: ~ Linn Silje goes African ~
Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.Marit i Uganda gjør opp status. Hvordan har hun forandret verden de siste ukene, og hvordan har verden forandret henne?
Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.
Fra paa ville vegar
Før ein gjer noko slik som å flytje til Afrika, har ein gjerne eit bilete av at det kjem til å forandre både ein sjølv og verda (formulera litt overdrive og arrogant). Så på kva måte har dette blitt oppfylt?
Fyrst til meg. Eg kan ikkje seie eg føler meg som ein ny, betre og klokare person (ikkje at eg hadde forventa det), men noko må vel denne månaden ha forandra meg? Hmm... Vel, eg kan i alle fall med handa på hjarta seie at eg aldri trudde at det å komma inn i ein velassortera matbutikk kunne gjera meg så glad. Eg og Eline var i Kampala denne helga, og eg fekk nesten sama følelse av å komma inn i ein litt ”vestleg” matbutikk som eg vanlegvis får av å komma inn i ein klesbutikk med sluttsal. (Er det berre meg eller faar detta blogginnlegget meg stadig til å verke litt overflatisk og dum? Eg likar ikkje utviklinga...) Uansett, poenget mitt er vel at eg forhåpentlegvis blir litt meir takknemleg for dei tinga ein vanlegvis tar for gitt, også viktigare ting enn varmtvatn og grovt mjøl. (Hadde vår fyrste varme dusj på ein månad då me var i Kampala, og ja, me bur i Afrika, men å stå å dusje klokka 7 om morgonen i iskaldt vatn er framleis, ja akkurat det, iskaldt!)
Det er ein ting å vita at ein er ein av verdas heldigaste personar, ein annan å oppleva det på kroppen og sjå med eigne auger at ikkje alle har det slik. Uverkeleg å sjå at det ikkje er sjølvsagt å ha foreldre som bryr seg, ein stat som tek vare på innbyggarane, eit utdanningssystem som tek omsyn til alle eller noko så grunnleggande som ei seng å sova i for ein 6-åring.
Så til verda, har den blitt forandra etter eg kom hit?
Det har ho sikkert, men må innrømme at eg ikkje har fylgt godt nok med i nyhenda til å komma med ei oppsummering her. Men korleis har eg forandra verda etter at eg kom hit? Vel, matbutikkane i Mbale har blitt tømt for Nutella, internettkafeen The Nile har fått ein ny storkunde og Noreg har ein mindre innbyggar til å forsøple og forureine omgjevnadane. Men for å bli litt meir seriøst, eg føler ikkje eg gjer noko revolusjonerande forskjell her, dei eg jobbar med er både betre kvalifisera, flinkare og har meir erfaring med det dei gjer enn meg, men det eg kan håpe på er at eg blir forandra sjølv, og at eg kanskje klarar å forandre nokre haldningar når eg kjem tilbake att til Noreg. Og kanskje slå i hel nokre fordommar her òg? For som eg nemnte innleiingsvis ville det vore nokså arrogant, eventuelt naivt, å komma hit med den haldninga at no skal snille, kvite meg gjera Uganda til ein betre plass, kanskje det heller er Uganda som skal gjera meg til ein betre person?
Fra MARIT SIN UGANDABLOGG
No er eg verkelig lei av det å forlate steder. Og godt er det. For no er eg ved siste stasjon. Bolivia, Santa Cruz, gatebarna. Opphaldet i Bolivia har vore strak oppoverbakke sidan dag nr to. Vår første bolivianske natt og soloppgong vart nemlig beskua frå ein kaffibar i “international arrivals” -avdelinga ved Viru Viru Airport. Vi var desverre ikkje venta før dagen etter. Men etter eit par (hundre) telefonar fekk vi omsider tak i ein av kontaktpersonane på den meterlange lista. Vi havna omsider i seng i 7 tida, der blei vi heile dagen, og natta med.
Dagen derpå var dagen der alt snudde til det lyse. Vi fekk møte Jesus, den mystiske personen som skulle ha møtt oss på flyplassen natta før. Vi vart omsider knytta opp mot Alalay. Alalay er delt opp i forskjellige trinn som barna klatrar oppover på. Nederst på stigen får dei dele eit rom med andre barn på i heim inne i byen, på trinn nummer to får dei eit finare rom i same huset, og dei får begynne på skule.
Vi fekk besøke Jentehuset på den første dagen. Folk er så forskjellige. Nokre av jentene kom springande mot oss, andre sprang i motsatt retning og vart ikkje å sjå på fleire timar. I denne heimen får jentene det dei treng. Dei får mat, skulegang, kler og nokon å snakke med. Det dei kanskje treng aller mest er menneskelig kontakt og eit godt miljø. Desse jentene har vore igjenom diverse ting som dei verkelig treng å snakke med nokon om.
Dagen etter er det guttehuset som skal lerast å kjenne. Vi blir kalla “hermanos” (brødre). Hermano Mario (meg) fekk sin første meiningsfulle fotballkamp akkutar på denne barneheimen i Bolivia. Når ein ser korleis desse barna nyter det å spele fotball er det vanskelig å ikkje la seg rive med.
Dei yngste var det ikkje så hardt å komme i kontakt med. Dei sleng seg i armkroken din, eksaminerer og undersøkjer deg, samanliknar kor store hender du har og kor langt ein kan bøye fingrane dine før du protesterar. Det er merkelig kor lita tid det tar før dei føler seg trygg på deg. Samtidig kan ein jo forstå også, når ein tenkjer seg at dei vokser opp ein stad der folk kjem og går, og nye voluntørar dukkar opp stadig vekk.
Vi fekk vere med på leksehjelpen, og fekk dermed lide det nederlaget å oppdage at diverse rekneformlar frå barneskulen har gått i gløymeboka. Flaut er det. Andre fag var greiare å hjelpe til med, slik som kristendom. Her var det berre rett og slett berre å pugge navna på alle bøka i bibelen. Besynderlig måte å lære om kristendomen på spør du meg, men så er vi jo også i eit katolsk land.
Etter mykje om og men og kos og klems med ungane var det ut på gata. Barna på gata lever eit ganske annaleis liv. Ut frå underjordiske tunellar strøyma dei. Dei er mage og dette er huset deira, dette er livet deira, gata er mor deira. Gata passar ikkje særleg godt på sine barn. Førstehjelsutstyret vår måtte trå til. Dei to jentene frå gateorganisasjonen “plataforma” hadde med seg eit lite skrin. Dei myldra rundt oss, mangen med ein liten kopp med lim tett opptil nasa, mange med store arr på overkroppen. Alderen var omtrent 11-18.
Vi fekk snakka nermare med to av desse gutane. Dei var relativt nye på gata. Dei ville bort. Plataforma -jentene tok eit par telefonar, og det var i orden. Dei fekk komme til ein heim utanfor byen. Vi tar bussen saman med dei. Den eine er litt berusa av eit eller anna. 14 år er han, og allereie har han opplevd nok til at han ynskjer å gløyme alt i samen. Ruse seg, sleppe unna livet for ei stund. Gutta vart vell ransaka og etterpå plassert på lasteplanet til ein pickup saman med alle dei andre barna og oss (meg og Svenn, eller Stevan som han heiter her)
Pickupen tok oss til huset der gutta skulle tilbringe natta. Dette var noko anna enn det holet dei kom krypandes ut av tidlegare på dagen. Eit flunka nytt hus, med kvite fliser på golvet, dusjar, kler, mat og senger til alle. Her skal dei sove i natt og forhopentligvis blir dei der til dei har vent seg av med å ruse seg, stjele og bruke vald. Eg håpar dei blir.
Fra Reisebrev frå Marius
Les mer: Thoughts from Bolivia 1 (engelsk), Thoughts from Bolivia 2 (engelsk)
