Jul i Peru

Siril har feiret jul i Peru. En jul uten det tradisjonelle, en jul med venner, en jul med noe uvant med samtidig vant, en jul med bra fokus."

Plutselig var julaften her… Jeg hadde forventet på forhånd at jeg kom til å savne alt jeg forbinder med jul hjemme; julesokk på peisen, pinnekjøtt, kaldt vær, pepperkaker, dansing i kirka, gaveåpning, julelys og familietid. Det gjorde jeg for så vidt også, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd. I og med at jeg har vært her så lenge, så føltes det ganske naturlig å feire jul med ”fremmede”, spise paneton, drikke varm sjokolade og se på fyrverkeri ved midnatt. Likevel satt jeg stor pris på å få en liten del av julestemningen hjemme i Lillesand gjennom Skype, og ble rørt til tårer da min fantastiske familie sang ”Deilig er jorden” for meg..

Juleinnspurt

Denne lørdagen hadde vi vår siste innspurt før juleslaskingen før juleferien begynner! På en av skolene i nærheten arrangerte vi kombinert miljø- og helsekampanje med skuespill, dukketeater, gratis potteplanter, gratis tannlege og øyelege. Det krydde av barn på alle kanter, glade og fornøyde med alt som ble arrangert.

Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :).

Sukker og ris

Kathrine er i Peru, og jobber prosjektet Agape i Lima. Der er hun og Siril i full gang med arbeidet, og for tiden forbereder de en Anti-vold festival.

Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss..

Små ting - store forskjeller

Arkivfoto: Thea en Peru!

Thea skriver litt om hva hun har lært av tiden i Peru og om hva hun bedriver tiden med på senteret for tenåringsmødre i Lima:

I løpet av de 5 månedene jeg og Kristine, min ”voluntør- kollega”, har vært peruvianere, har vi kjent på stolthetsfølelsen det gir å lære å ta bussen alene, vært skeptiske til å spise marsvin og ”Ceviche”(rå fisk marinert i sitron), og lært at hvis du kommer en halvtime for sent til en avtale, er du fremdeles for tidlig ute! Disse opplevelsene er en viktig del av det å oppleve en annen kultur, men heldigvis får oppholdet mitt en mye større og mer spennende dimensjon gjennom det jeg faktisk er her for å gjøre.

Som student på linja ”Act Now” får jeg god innsikt i hva det vil si å drive bistands- og utviklingsarbeid, både i teori og praksis. Litt teori har jeg lært på Hald sammen med studenter fra 14 ulike land, praksisen får jeg i løpet av et 7 måneder langt praksisopphold i Lima. Her jobber jeg på et senter for tenåringsmødre i et av de fattigste distriktene i byen, Villa Maria del Triunfo. Jentene som bor her er mellom 13 og 18 år gamle, og får være på senteret med barna sine til man finner foreldrene eller slektinger de kan bo hos, eller til de blir myndige og dermed er utenfor barnevernets system.

De fleste av jentene hos oss har kommet til Lima rundt 13-års alderen for å jobbe som hushjelper hos en fremmed familie. Dette er en vanlig måte å være med å bidra i familien eller finansiere skolegang på, men dessverre så kan det å bo uten familien sin få store konsekvenser for mange ungjenter. Tenåringsgraviditeter er et utbredt problem i Sør- Amerika, og årsakene til graviditetene er mange. Det blir litt feil å si ”heldigvis”, men de fleste av jentene som bor på senteret nå har bodd sammen med kjæresten sin, og blitt gravide på grunn av manglende prevensjonsopplæring.

Dessverre har vi også mer alvorlige tilfeller, hvor graviditeten er resultat av voldtekt eller misbruk, og faren til barnet enten er en ukjent mann, en onkel eller pappa til jenta. Uansett årsak er det vanskelig å bli mor i så tidlig alder. Gjennom å bo på senteret får jentene prøvd seg på denne oppgaven i trygge omgivelser før de skal tilbake til ”det virkelige livet”.

Les mer: Thea en Peru!

Stories of violence

Janne puts down some thoughts about violence against women in Peru:

Before hitting us, try talking to us! That was the message the group of adolescents we work with wanted to communicate to their parents and to their community in general during an art exhibition they put on a few weeks ago. Using only recycled materials, they constructed an interactive exhibition based on the three main themes of the group: environmental protection, sexual and reproductive health, and violence prevention.

I was especially struck by the work they did related to violence, which is a social problem deeply entrenched in the culture. Here, most everyone see violence as a completely natural response to anger, “bad” behavior, sadness, and a host of other feelings and behaviors. Moreover, the Latin-America machismo culture prescribes a strict gender-role, purporting that “real men” are physically strong, don’t cry, exercise their power over others through domination and control, and don’t show emotions. This gender-role (combined with the submissive gender role of women) creates a climate in which violence (and especially violence towards women) is accepted as a natural.

Sometimes I scare myself when I realize how desensitized even I have become to the violence during my time here. The kids I work with have shown me bruises where their parents have beaten them, teenagers have told me stories about their alcoholic dads that abuse them and their mothers, and even those I somehow thought lived in families free of violence turn out to have bruises (either emotional or physical). I wish I could say that I was equally outraged each time I heard one of these stories. But the truth is that, though each story stings, there are too many to fully let the impact of each story sink in over you. And, honestly, what disturbs me most of all is the thought of all the stories that are not being told… The silently suffering, day in and day out, year in and year out.

Let’s not forget that these stories exist close to home too. In America, 1 in 4 women will experience violence in their lifetimes. In Norway too, supposedly one of the countries in the world with the greatest gender equality, women still bear the larger burden of violence in the home. And again, there are undoubtedly countless stories that are not being told here either…

If you are interested in learning more, click on the following links:
Amnesty International's campaign Stop Violence Against Women
UNIFEM - Violence Against Women

From Janne in Perú

Carnival in Iquitos

Janne blogs about Carnival celebrations in Iquitos:

The originally Brazilian festival of carnaval has taken in a life of its own here in Iquitos. After about a month of water balloon fights in the streets on Saturday and Sunday afternoons, the time finally came for the big celebration two weeks ago.

On Saturday, lots and lots of neighbors got together to dance, throw water at each other, and put up their humisha (a palm tree that they decorate with food, balloons, and gifts, and then place in the middle of the street). The day after, Sunday, is the biggest celebration. It basically consists of dancing, getting dirty (covering each other in mud, paint, and natural tints), and getting clean again (with water balloons and buckets of water being thrown over you ever other minute or so). It is definitely one of the best parties I have been to in my life -- children and adults all playing together, everyone dancing, and everybody (and especially adults) getting to act like children.

A radio station was hosting a party in the street, and that is where we spent most of the day Sunday. Incredibly liberating and fun having mud/water-fights with strangers, while dancing and enjoying the live music.

Read more: Janne in Perú

Stoler du på meg?

Kristin har vært med på styltekurs:

vi har ikke de beste forholdene for å øve på sancos, men vi har de beste instruktørene... man finner ikke bedre instruktør enn en ivrig kar som nettopp har lært det selv.

Se bilder: Kristin i Peru

Pirahnas in the pool

Janne shares a story from her work in Iquitos:

Yesterday, after the morning-program finished at La Restinga, some of the kids asked me to come with them and play on the boulevard (the street along the river, where the people congregate to wander at night). The summer vacation program has now officially started, and there are lots of new kids, so I had such a fantastic time getting to know and running around with this group of five heartbreakesrs. As the day got hotter, we went over to the big fountain with a small pool around it, and the kids screamed of joy as they threw off their shirts and jumped in. (I don't think it's normally allowed to play in the water, but the kids said that because there's a gringa (white woman) with them, the police wouldn't say anything. They were right. Sad, but true.)

Anyway, midway through a role game of tourists and sharks, one of the boys stopped in his tracks, and, a little paler than before, he turned to me and said: "Oh no.... Here comes the piranhas." I turned and looked, and recognized them immediately. Piranhas is the common way of referring to the rougher streetkids that live off of shining shoes, getting money from tourists, and stealing (not all streetkids steel, but those who do, or a suspected of doing so, are often referred to by this name). The leader of the gang, let's call him Jose, has been coming to La Restinga off and on for a long time, but is still living on the streets. His life could be so entirely different if he could choose La Restinga over the streets, but for an adrenaline-seeking group of young boys, leaving your friends on the streets in favor of a life of safety and rules is not always an easy thing.. Jose, especially, is really rough around the edges, and as he and his friends jumped into the pool, the dynamics changed instantaneously. The "piranhas" shoved the other kids away, grabbed the ball they had been playing with, and started their own game.

Read more: Janne in Perú

Chile, dødsveien og infield-kurs i Bolivia

Foto: Kristin i Peru

Det har vært Infield-kurs for Sør-Amerika-gjengen også, men først sto nyttårsferie for tur:

Som sagt før dro vi til Chile for å feire nyttår, og gjett om vi fikk en super start på det nye året. Kvelden startet med en litt dårlig middag på den eneste restauranten som var åpen på nyttårsaften. I Peru er det alltid noe som er åpent og vi hadde glemt å ta med i planleggingen at det kanskje var annerledes i Chile. Selv om vi spiste på et sted vi aldri ville gått innom på en vanlig dag så var heldigvis maten god og ingen ble syke av maten etterpå. Etter middag gikk vi hjem til hostellet vårt for å spise dessert, gèle, vin og norsk melkesjokolade. Da klokken nærmet seg midnatt gikk vi ned på stranden for å se på fyrverkeriet og menge oss med de lokale. Etter champagne og nyttårsraketter gikk vi på en konsert og danset litt. Vi laget en jenka og fikk med oss mange Chilenere på det også. Kjempe gøy!

Hostellet vi sov på var forresten utrolig koselig, hvis noen tenker på å dra til Arica er "Sunny days" stedet å bo! Verten var kjempekoselig og hjelpsom og han snakket engelsk, noe som gjorde det enda lettere med kommunikasjon. Vi fikk nydelig frokost hver dag og alle som bodde på hostellet spiste på samme langbord, nesten som en familie. I tillegg hadde vi kjøkken til disposisjon, slik at vi kunne lage mat selv.

Puno (Foto: Janne in Perú)

1. januar da vi satt å spiste frokost fant vi plutselig ut at vi ville reise til Puno. Så da heiv vi oss rundt og pakket og plutselig befant vi oss tilbake i Peru. Puno var kjempe kaldt, spesielt siden vi kom rett i fra 35 grader og strandliv. Vi måtte rett og slett kjøpe oss ulltøy, votter og lue. Byen Puno ligger rett ved Titicacasjøen og derfra reiste vi ut på sjøen for å se på sivøyene. Det er veldig interessant at man lagde øyer ute i sjøen slik. Likevel var det litt skuffende at det var så turistinfisert som det var. Alle som bodde ute på øyene gikk i tradisjonelle klær, og sang sanger på engelsk til oss. Twinkle, twinkle little star blir ikke helt det samme etter dette... Spesielt å sitte i en sivbåt og høre på to små gutter på 5 og 9 år synge sanger på engelsk, fransk og diverse andre språk for så å be om penger for det.

Infield-kurste foregikk i Coroico, utenfor La Paz, Bolivia. (Foto: Thoughts from Bolivia)

Etter Puno reiste vi videre til La Paz, Bolivia for å utforske byen litt før vi skulle på infield. La Paz er en skikkelig koselig by, men det var trist å se alle de fattige menneskene som tiggde på gaten. Vi har noen av dem i Lima også, men ikke så mange og det er litt mindre tydelig i Lima siden byen er så stor og ikke har et veldig tydelig sentrum.

Vi reiste med buss hjem, veldig gøy å se litt mer av Peru, men 26 timer i en buss der det var over 30 grader var vi ganske lei av å reise! Kjempe deilig å komme tilbake på senteret! Thea og jeg skulle ikke begynne å jobbe før noen dager etter vi kom hjem, men vi måtte ta oss en tur på senteret på besøk dagen etter vi kom hjem. Deilig å møte jentene igjen, og jeg tror de har savnet oss litt også. De ble hvertfall veldig glade da vi kom tilbake. "Thea og Kristine kommer!", "Nå er de her!" var det vi ble møtt med før alle samlet seg rundt oss for å høre om turen vår. Babyene hadde vokst og det er flyttet inn fire nye jenter på senteret. Absolutt veldig deilig å komme hjem, det blir nok ei stund til jeg reiser bort igjen... Og jeg er begynt å grue meg til å reise hjem!

Les mer: Ett år i Lima, Kristin i Peru, Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk), paa ville vegar (1), paa ville vegar (2), Janne in Perú (engelsk), Thea en Peru

(Foto: Kristin i Peru)

Kristin, Kristine og Thea benyttet også anledningen til å sykle den beryktede «Dødsveien». Kristine forteller:

Da har jeg syklet paa verdens farligste vei, og det var kjempe morsomt! Naa er jeg i La Paz og her finnes det en vei som blir kalt for doedsveien. I 2008 var det 46 personer som doede paa denne veien, ogsaa noen turister. 46 doede mennesker er forresten et ganske lavt tall, det er aapnet en mindre farlig vei saa denne veien er ikke lengre veldig traffikert. Hittil i aar har det bare gaatt et ras, men ingen menneskeliv er gatt tapt saa langt i 2009. Kristin, Thea og jeg begynte syklinga paa over 4500 m.o.h og vi satt paa sykkelen 6 mil nedover til ca 1000 m.o.h. Turen sluttet nesten nede i jungelen og det var utrolig vakker natur hele veien. Vi saa ogsaa mange store sommerfugler og et par orner, men det som var mest morsomt var aa sykle nedeover. Tror kanskje jeg skal begynne med montain biking naar jeg kommer hjem til Norge...

Les mer: Ett år i Lima, Kristin i Peru, Thea en Peru

Wanted: Julestemning

Kristin leter etter julestemningen i Lima:

Det er 8 desember, mandag. Hadde jeg vært i Norge, hadde jeg i går vært på gården med mamma og pappa. Jeg hadde hjulpet pappa med snømåking og mamma med å bake kakemenn, og på kvelden hadde vi testet ut baksten mens vi tente det andre lyset i advendtsstaken. Mamma hadde sikkert insistert på å synge adventssangen og meg og pappa hadde holdt ut, men nektet å synge. Det hadde vært fyr i peisen...

Det er vanskelig å ikke se for seg de mest idylliske med Norsk adventstid når jeg sitter her i Peru, alene blandt peruanerne, som synes å ha lite adventstradisjoner. Det er klart det merkes at det nærmer seg jul. Allerede i slutten av oktober var den første dosen glorete julepynt framme i butikken, og fra midten av november har det blitt spilt klassiske amerikanske julesanger i alle supermarkeder,kjøpesentere og butikker. likevel er det noe som mangler.

kanskje er det fordi det er så varmt, eller fordi det er så lyst konstant. kanskje er det mangelen på pakkekalender, julebakst og gaveinnkjøp....
Uansett har jeg innsett at jeg får en litt annerledes jul, så jeg får gjøre det beste jeg kan ut av den.

Skal til Arequipa med vertsfamilien for å feire jul, og jeg tror det kan bli veldig interessant. Har dessuten fått høre at Arequipa er en spennende by. Jeg planlegger å bruke resten av juleferien sammen med flere nordmenn(og kvinner) mens jeg jobber med brunfargen:)

Det skal nok bli en fin jul. Men må nok late som om det er sommer.

Les mer: Kristin i Peru (1), Kristin i Peru (2)

From HIV to hope

Having a blast at the hospital with Luis and Julio

December 1st was the World AIDS day. Janne blogs about how this day went by in Iquitos:

Though everyone, regardless of age, religion, sexual orientation, gender, and lifestyle can be affected by HIV/AIDS, the fact is that persons in the sex industry (and in particular younger women) are much more vulnerable to becoming infected. Here in Iquitos, there are exceptionally high levels of child exploitation and prostitution, which contributes to the fact that Iquitos is the city with the second highest cases of HIV infections in Peru.

La Restinga's approach to this issue is broad and includes everything from education, to workshops, to theatre, to visual arts projects. This year, one of the highlights was taking part in a campaign against discrimination towards people living with HIV. All the kids got t-shirts that said VIH (HIV in spanish), and were given the chance to change that word into something like VIVO (I live), VIVIR (live), or VIDA (life). This was to send the message that getting HIV is not neccesarily a death sentence, and those who are infected are not just sick people, or case studies, but living human beings.

After everyone had made their own shirt, we went to the regional hospital, where we split into groups and asked the medical personal if they wanted to be part of the campaign. If they accepted, we put the VIH shirt on them and painted symbols and words on it while talking to them about how they could work to stop discrimination against persons with HIV/AIDS.

This was super interesting, because there is still a lot of fear within the medical community (some medical personell still insist on putting on gloves before examining a HIV patient, which is of course ludacris, since HIV cannot be spread through physical touch). The campaign turned out to be a huge success, and we had a ton of people coming up to us asking how they could get involved. When we ran out of t-shirts, some people (including patients at the hospital) came up to us insisting that we paint directly onto whatever clothes they were wearing [...]

Aside from this event, La Restinga has been working all throughout the month of November, dealing with issues of sexuality, gender roles and gender identity, abuse, trafficking, and STIs (sexually transmitted infections, including HIV/AIDS). I got the exciting challenge of co-teaching a weeklong workshop with an overview of all of these issues with some of the younger kids (10-13yrs), which was really interesting and but also daunting. The average age of first sexual intercourse in Iquitos is 14yrs (and in some isolated parts of the city it's as low as 12yrs), which is scary and heartbreaking (especially because sexual abuse definitely lowers the average). Given all the health risk associated with this, it's extremely important to start talking to the kids about these issues at an early age.

Les mer: Janne in Perú

El encuentro de jòvenes

Kristin har vært med på å arrangere en fire dagers konferanse for Strømmestiftelsens samarbeidsprosjekter i Bolivia og Peru. På sin blogg kan hun fortelle hvordan det foregikk:

Det ble holdt foredrag om mye viktig og deltakerne lærte fikk også snakke mye fritt og samarbeide i grupper. Målet var å dele erfaringer mellom prosjektene, som alle har strømmestiftelsen som felles støttespiller og som alle jobber med barn og unge.

Jeg var med i arrangementskomiteen og drev med administrasjon mesteparten av tiden. Deltakerne var i alderen 12 til 19 år og ordentlig ivrige etter å lære. Selv om noen av de eldste deltakerne var på min alder, merka jeg fort at mentalt sett var vi ikke det. jeg følte meg som 30. disse barna er blandt de skarpeste fra sine lokalsamfunn. likevel kommer de fra de fattigste delene av Peru og Bolivia, og det er stor forskjell på en 19 åring i Peru og en 19åring i Norge.

[...]

Det var ikke vanskelig å se at disse barna har vært med i prosjektene over lengre tid. Deres evner innen fri tenking, og deres selvtillitt overrasket meg stort. Alle deltok i arrangementene og alle hadde de talenter å vise frem, og alle hadde nok av selvironi. Da vi avsluttet lørdag morgen, var alle deltakerne storførnøyde og rikere til sins, ikke bare deltakerne, men også arrangørene vil jeg tro :)

Les mer: Kristin i Peru

The La Restinga family

Pascual helping Betman, who has just learned how to read.

The days fly by in Iquitos. Janne blogs about how her and Elin's life in the La Restinga family:

Elin and I usually get up around 7.30 and arrive at La Restinga around 8.30 each morning to help out at Aula Movil. This is a homework help program (most of the kids go to school in the afternoon), but there are always other workshops and projects going on. Each month they choose a new theme to work with, and for the last month we have been working up towards the World AIDS Day on December 1st with the theme Sexuality and HIV-AIDS. I'll write more about this, and our celebration of December 1st in a later post.

The homework help and workshops usually lasts up until 11.30 or noon, when we all have lunch. There's a strict rule that everyone has to finish their food, which could seem odd because the portions are huge and there are kids and youth in all different sizes and ages, but this is usually not a problem since this is the only meal some of the kids get consistently every day.

After lunch, we slowly disperse (the kids go to school and I go back to the apartment). Two days a week, I return in the middle of the day to go with the team to Belen (a poverty stricken part of the city) where we have a separate project with at-risk kids and youth. Here we work as health promoters, and our workshops are centered around the prevention of sexual abuse and explotation, HIV-AIDS, and STIs, and promotion of healthy behavior, self-esteem, and personal hygiene.

Taking part of the planning and execution of this project is definitely some of the most demanding, but also the most rewarding work here. It is so fun to plan and be part of the planning process and figure out how we can best reach the kids, but really hard to put it into practice, because of countless challenges, including lack of attention (keeping a group of hyperactive kids interested for a full 2 hours is like a mission impossible), lack of attendance, lack of place to work (when we arrived on site last week, we were surprised to find that the roof of the building had been removed, which, in 100 degree heat made it impossible to work, so we had to cancel the next two sessions until we had a roof over our heads). Needless to say, I'm learning to be flexible.

After returning from Belen, we make dinner in the apartment, which is always an adventure. Elin and I love trying new things, and with a market full of unfamiliar vegetables, fishes, and fruits, we've had lots of exotic (though not always that tasty) dinners. Then, at around 7pm we return to La Restinga to help out or particitpate in different workshops (including juggleing classes, making t-shirts, capoeira, moviemaking, danceclasses, theatre, and much much more). The workshops usually last till around 9pm, but sometimes people keep hanging around late into the night telling stories and talking.

These late night talks have made for some of my best memories so far. I especially remember one of the first nights when a group of about 10 of us, including Puchin (who is one of the founders and basically the second father to all the kids) were gathered around the table eating a late night meal. Everyone was laughing and making fun of each other in such an intimate way. In that moment I realized that La Restinga is not charity, not a project, not a center, but simply family. And I am so thankful to feel part of it.

From Janne in Perú
Read more: Elin på tur:-) (Norwegian)

A hammock on the Amazon

The view from the hammock

Janne and Elin have been on a weekend trip to Requena, a neighbouring town to Iquitos. Since Iquitos has no road connection, that meant 15 hours on a boat, floating down the Amazon in a hammock. Janne blogs about her experiences:

It is 6pm, and I’m stretched out in my hammock, admiring the lush, green lanscape as we slowly float down the Amazon. The sun is slowly setting behind the majestic clouds, and the fresh breeze from the river alliviates the humidity of the air. Though the deck is crammed with people and their belongings (including a small cage with live chickens right behind me), I’m filled with a sense of awe for the vastness around me, knowing that I am surrounded by miles and miles and miles of largely untouched jungle.

In the hammock next the me, Elin is sitting upright, smiling and chatting with the young girl that’s brading her hair. Behind her, is another group of other curious kids surrounding us, one of them slowly tracing her fingers up and down my bare calfs (not sure if she is fascinated by my leghair or just wants to cuddle). The kids listen intently, and laugh from time to time, as they observe the spanish lesson playing out before them. Jenni, the 40-something woman in the hammoc next to me has made it her mission to teach me spanish in the course of the next few hours, and we move systematically through my notebook of vocabulary words.

”Re-co-no-cer,” she says slowly. Reconcer. ”To admit or aknowledge” according to my vocab list. Next she gives me an example of how to use it in a sentence: ”Tengo que reconocer que hice algo...” I quickly write it down. We continue with the next word: tacacho – the name of a typical Peruvian dish made of grilled platano (a non-sweet banana) mushed in pork grease. Sounds strange but is actually delicious. Jenni tells me that if I ever come back to Requena, she wants to show me how to make it. She even writes her phone number in my notebook, and says she means it seriously. I believe her. The sincerety and geniune warmth of the people here makes me feel at home, and as we curl up in our hammocks go to sleep a few hours later, it feels like I’m curling up to family.

Read more: Janne in Perú

Unge mødre

Gisella med Aimee, Gabriella med Milinda og Esperanza med datteren sin. (Foto: Ett år i Lima)

Thea og Kristine har begynt å jobbe på senteret for tenåringsmødre i Lima, og det er både koselig, spennende og utfordrende. Thea deler noen førsteinntrykk:

«Våknet hun bare 3-4 ganger i løpet av natta?!»

Et vanlig utsagn mellom mødre. Mødre som sannsynligvis er godt rustet og forberedt på rollen som mor. Det tenkte jeg da jeg hørte dette utsagnet, og syntes at det var noe som ikke stemte da det var to jenter på 15 og 16 år som snakket om det. Måtte svare nei på spørsmålet om jeg hadde barn selv, og merket at jeg var glad for å kunne levere barna tilbake til mødrene sine etter å ha passet 4 av dem i to timer.

De to timene som barnevakt gjorde at jeg fikk enorm respekt for de 14 jentene som bor senteret. For å skulle ta vare på et lite barn når man selv er midt i en utviklingsperiode i livet kan ikke være lett! Da får jeg skyve tilside min frustrasjon over at jentene ikke kommer tidsnok til første engelsktime, og at halvparten forsvinner underveis i timen for å mate sønnen sin, skifte bleie eller ikke dukker opp i det hele tatt fordi dattera er syk. Det betyr jo egentlig så lite i den store sammenhengen.

Les mer: Thea en Peru!

Kristine forteller mer om arbeidsoppgavene på senteret:

I dag har Thea og jeg hatt vår første arbeidsdag. Vi skal jobbe fra 8.00 til 17.00 hver mandag, onsdag og fra 8.00 til 18.00 hver tirsdag og torsdag. Annen hver helg skal vi ha fri fredag og lørdag og de andre helgene har vi fri lørdag og søndag. Thea og jeg har ansvaret for at jentene gjør sine arbeidsoppgaver og at de jentene som går på skolen kommer tidsnok til timene. På mandager skal vi lære jentene aerobic og på onsdager skal vi lære dem engelsk og ha litt forgivning. Vi skal gi engelskundervisning til barnehagebarna, altså barn fra 3-5 år. Det blir spennende. Hver tirsdag og torsdag skal vi passe de fire eldste barna i to timer mens mødrene deres har forskjellige kurs. Jeg synes denne timeplanen høres veldig spennende ut, og jeg synes vi har fått mange flotte oppgaver. Gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang og til å bli kjent med jentene.

[...]

Siden det er 14 jenter har Thea og jeg fått 7 jenter hver som vi skal ha ekstra oppfølging med og vi skal passe på at våre jenter gjør sine oppgaver.
Da vi var å handlet kjøpte vi litt godterier til jentene siden vi hadde vår første dag på senteret. Vi samlet alle jentene og Janet, psykologen på senteret, presenterte oss ordentlig og fortalte litt om arbeidsopgavene våre. Etterpå lekte vi «Sheriff» og «fruktsalat». Jentene syntes det var fryktelig morsomt, jeg tror vi må gjøre det igjen. Så spiste vi godterier og pratet litt.

[...]

Det er så rart at disse 14, 15 og 16 åringene er mødre. De er jo så unge, bare barn selv. Jeg kunne hvertfall ikke ta vare på meg selv når jeg var 14, og langt mindre et barn i tillegg til meg selv. Av og til tar jeg meg selv i å tenke at barna bare er dukker, leketøy, men disse barna er faktisk små mennesker som trenger oppmersomhet hele døgnet. De er helt avhengig av moren sin. En dukke kan man legge fra seg når man blir lei, men babyen trenger sin mamma. Jentene kan bruke hverandre som avløsning, men babyene trenger sin egen mor mest.

Les mer: Ett år i Lima

Første dag på jobb

Kristin har hatt sin første dag på jobb på Tierra de Niños. Sikkord for dagen er velkomst, workshop og toalettbesøk. Kristin forteller:

min første dag i Ventanilla med Tierra de Niños varte fra klokken 9 på morgenen til 12 på kvelden, men var alt annet en slitsom. begynte dagen med å delta på en åpning av nybygde toaletter i en barnehage (med rød snor og det hele. uhyre festlig da en av jentene i barnehagen løp rett inn og tok et av toalettene i bruk foran ca 50 foreldre, frivillige fra england og tierra de niños ansatte).

etter toalettbesøket dro vi til kontoret for å ha "velkomstsermoni". litt pinlig da hver og en begynte å holde tale og jeg til slutt ble bedt om å si noe(på spansk,ja), men heldigvis er denne gjengen ellers lite formelle, så det ble mye fnising og kjasing etterpå. dette (bildet) er den gjengen som har styringen i Ventanilla, og som holder til både på kontoret og ute blandt folk. (fra venstre: valeria, freddy? jobberfortsattmedåhuskenavnet, jobberfortsattmedåhuskenavnet 2, meg, cesar, josé, Maximo, Jorge(allias cocky) og Natalia, sjefen min)

Etter en lang og kjempestor chifa lunsj, rulla vi til butikken (med våre altfor fulle magesekker farlig sprekkeferdige) for å handle inn til kveldens event. etterpå pakka vi bilden med stoler, sandwicher, kaffi(half and half med sukker, etter latinamerikansk skikk) og sist men ikke minst, oss, pent stabla mellom stolene. hver kveld denne uka holder cesar (i samarbeid med politiet i ventanilla) foredrag om hvordan organisere lokalsamfunnet, men ledere, organisatorer osv. og inviterte til diskusjoner og idemyldring. dette er nytt og litt ukjent for ventanillerne, men etter en god stund var det mange som deltok og vi regner med enda flere vil dukke opp i morgen.

vi fikk merke mer til den latinamerikanske skikken, da møtet skulle klokka 6 og lokalet var tomt [...] halv 8 var det ca 8 personer tilstedet (40 inviterte) men da orka ikke cesar vente lenger, så han begynte. 8 var lokalet nesten fullt.

Les mer: Kristin i Peru

Welcome to paradise

Elin and Janne have just arrived in Iquitos. They have taken a look around, and so far it feels like heaven. Janne writes:

Since Iquitos is famous for being the largest city in the world that cannot by reached by road, Elin and I had to leave Lima in a plane. After a short flight over the Amazonian jungle, we dove down to the small airport in Iquitos. I knew that the different regions in Peru (coast, highland, and jungle) were fairly distinct, both in landscape and culture, but I was still taken aback by how totally different it is up here.

[...]

Iquitos is completely surrounded by beautiful lush forests and though the river is pretty badly contaminated, the air is fresh. The landscape with the small straw huts along the roads, the houses built on stilts in the Belen neighboorhoos (more about that later), the small motocarros filling the streets (there are almost no cars here), and the bountiful open air markets is incredibly charming, and I feel almost giddy with excitement that I get to live and work here for the next six months.

Our first day was made extra special by Puri—a previous Hald student who works at La Restinga—who spent all of Saturday with us, showing us around town, helping us by some essentials for our apartmant (a fan, water, toilet paper, and other little things), and introduced us to some culinary specialties from la selva (the jungle). She also brought us to this beautiful getaway place, with a small pool, lots of hammocks, and small huts with views over the Belen neighborhood [...] What she didn't tell us, however, was that in one of the small tree huts, there is a cage with a big snake. Having inherited my dad's fear of snakes, I was not exactly thrilled about this [...] Thankfully, I now have half a year to learn to love these creatures...

Read more: Janne i Perú, Elin på tur:-) (Norwegian)

«Proximamente!»

Teamene i Sør-Amerika er på flyttefot. Etter en måned med spanskstudier i Lima vendes nesen mot de forskjellige praksisstedene. Marius skriver:

Det nye uttrykket er “proximamente!” Snart! betyr det. Santa Cruz er no bere ein dag og ein fire timars flytur unna. [...] Eg har kost meg i Peru. Folk har vore veldig oppsett på å lere oss bleikingar om den Peruanske kulturen, noko som blant anna har resultert i både pinlige folkedansforsøk. Det er jo litt artig eigentlig. No veit eg alt om nabolandet til det landet eg skal tilbringe det neste havåret i.

Spansken fungerar no godt nok til at eg kan halde gåande ein relevant samtale, og kanskje til om med lese ein avisartikkel eller to. I dag fekk vi diplom etter å ha studert ein månad på ESAN Universidad de Lima. Vi feira med Chifa, som er ein slags blanding av kinesisk og Peruask mat.

Som by er Lima eit pussig kaos av folk og fargar, hundar, hus og bilar. Det skal bli deilig å komme seg vidare til ein stad med større sjangsar for blå himmel og grøne trer. Ein stad der vi endeig kan pakke skikkelig ut kofferten. Eg nyter no den siste kvelden ved havet før eg set kurs for jungelen.

Les mer: Reisebrev frå Marius

Tierra de niños

(Foto: paa ville vegar)

Act Now-erne har vært på besøk på prosjektet der Kristin skal jobbe i seks måneder. Kristin forteller om Tierra de niños:

Tierra de ninos er et rimelig nytt prosjekt (startet i 2007 om ikke jeg tar feil), støttet av bl.a. strømmestiftelsen og en rekke andre nasjonale og internasjonale organisasjoner, både statlige og NGOs. prosjektet har avdelinger i forskjellige deler av Peru, i de fattigste områdene. de driver med opplæring av både voksne og barn i barnehager, skoler, teater, m.m. de drar også på husbesøk i de fattigste områdene for å lære bort hygiene og orden(healthy homes). hovedideen bak prosjektet er bevegelsesfrihet og uavhengighet hos barn og ungdom.

vi dro på besøk til ett av disse healthy homene og fikk se hvor mye forskjell noen få rutiner og forandringer kunne gjøre i det lille skuret hvor disse to og en til bor. alt var rent og ryddig og i hagen hadde de plantet en potetplante. selv om forandringene kan virke små, kan langtidsvirkningene være store. bare det å slippe å kjøpe medisiner for å helbrede sykdommer som stadig dukker opp pga menglende hygienekunnskaper kan spare denne familien for store utgifter.

prosjektet tar hånd om ca 200 slike familier i ventanilla området i lima(bildet under. det som ser ut som åkere i bakgrunden, er gater med små "skur" som er snekkret sammen i en slags orden på snadbankene)

vi besøkte også en liten barnehage hvor kreativitet og fri bevegelse tydelig var i fokus. da vi kom var barna (på 3 år) igang med et bildeprosjekt der de brukte naturen som fyll i bildene. så ut som barna koste seg. vi fikk også se lekerommet. et rom med god plass til å boltre seg og leke med puteklossene [...]

til sist dro vi til en skole der de bruker deler av undervisningen til å lære å gå på "stylter", sjonglere, mimikk, panfløyte ,annen musikk undervisning osv. vi ble møtt av noen meget entusiastiske barn som gledet seg til å holde show for oss. jeg ble utrolig imponert over hvor ivrige og begavede disse barna i alderen 7 år og oppover var.

Les mer: Kristin i Peru 1, Kristin i Peru 2

Kjipt bistandspreik?

En stor del av forberedelseskurset til Act Now består av teoretisk undervisning om bistand og utvikling, og når man sitter hjemme i Norge, kan det til tider være vanskelig å relatere seg til. Nå har virkeligheten plutselig rykket ett hakk nærmere. Vegard forteller om sitt besøk på prosjektet Agape utenfor Lima:

Vi sitter og hører på et foredrag. Drittkjedelig! Jeg sovner to ganger mens ho forteller. Det betyr ikke at det ho snakker om er uviktig. Å gi folk en bedre framtid. Urettferdighet. Vold. Bistandsarbeid. Men: Jeg har hørt det før! Det er ikke noe nytt og spennende, og det er langt borte fra her jeg sitter. Jeg tenker heller på hvorfor den unge dama som snakker lesper. Og lurer på hvor de har skaffa de mørkeblå Agape- vestene.

Ti minutter seinere skal foredragsholderen og ei anna jente som er ansatt ta oss med til en av familiene Agape jobber for. Vi går oppover noen bratte, kronglete jordveger med små skur tett inntil på begge sider, og kommer fram til et rødbrunt murhus. Utenfor står ei kortvokst dame med rød genser og plysjbukse. Ho har et trillrundt, typisk søramerikansk ansikt og et forsiktig smil. Vi blir med henne inn i et enkelt hjem med store, tunge murvegger. Vi følger etter henne inn på soverommet, og ho beklager stadig at det ikke er sitteplass til oss. Ho forteller nølende om seg selv. Selv om ho gjerne vil dele historien sin, er det krevende for henne å snakke om det. For snart tre måneder siden hadde alt hopa seg opp. Ektemannen hadde lenge brukt grov vold både mot både henne og mot barna, og ho kunne ikke lenger arbeide på grunn av alvorlige fysiske og psykiske skader. Ho visste hverken hva som var problemet eller hvordan det kunne løses. Ho tok da kontakt med Agape. ”Takket være disse,” sier ho og stanser opp. Det blir for sterkt for henne. Ho ser bort på de to jentene i blå vester, og en av dem legger ei hånd på ryggen hennes. Ho blir blank i øynene, men fortsetter; ”T akket være disse to jentene har vi greid å sette ord på problemene og funnet ut hva vi bør gjøre framover. Mannen min er på veg til å forandre seg, det går sakte, men i riktig retning.”

Les mer: paa ville vegar

Kristin kan fortelle mer om selve prosjektet:

Agape er et prosjekt som jobber i mange retninger, men for det meste med barn i alderen 6-12 år som har blitt misshandlet psykisk eller fysisk. vi besøkte kontoret som ligger i Huaycàn, en times kjøretur fra Lima. Huaycàn er en by der mange av ofrene etter terroristgruppen Sendero Luminoso (den lysende sti) er bosatt. Agapes kontor ligger i et område der store deler av beboerne lever i ekstrem fattigdom og hvor vold og overgrep er skremmende vanlig.


Agape jobber med barn som har blitt mishandlet og med familiene og nærmiljøet til disse barna. De jobber også med å forhindre overgrepene før de skjer og med å gjøre barna oppmerksome på at det de opplever er overgrep og at de har mulighet til å gjøre noe for å få slutt på dem. For mange av barna er overgrepene en så stor del av hverdagen at de tror det er normalt. de forstår ikke at det de opplever er overgrep.

prosjektet samarbeider også med skoler og har opplæring for lærerne om hvordan de skal se etter tegn på overgrep hos barna og hvordan de skal takle situasjonen når barna kommer til dem og forteller om overgrep.

vi besøkte ei dame som for få måneder siden kom til prosjektet for å be om hjelp til å redde familien sin. mannen hadde misshandlet både henne og datteren. etter at hun kom i kontakt med Agape, har hun fått mye hjelp og støtte. mannen jobber hardt for å forbedre seg og datteren klarer seg bra på skolen. hun inviterte oss inn i sitt enkle hus der hun bor med familien sin og fortalte om hvordan ting hadde vært. det var et veldig sterkt møte og vanskelig å holde på tårene. denne kvinnen og hennes familie har vært igjennom så utrolig mye vondt, men hennes styrke og handlekraft har likevel reddet dem.

Les mer: Kristin i Peru