Viser innlegg med etiketten Tanzania. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tanzania. Vis alle innlegg

National Camp


CHRISC i Tanzania har arrangert nasjonal sportsleir. Henrik forteller:
Heilt ifrå etter Kilimanjaroturen har National Camp vore det store arbeidsemnet på CHRISC-kontoret. National Camp er meint å vere det tanzanianske motstykket til KRIK sitt Arena om sommaren, men enormt konkurranseinstinkt og lite gjennomtenkt opplegg har gjort leiren meir lik Norway Cup fram til no. Dette var noko vi, og resten av KRIK i Noreg, var fast bestemte på å endre. At Norsk Folkehjelp, som sit på heile pengesekken til leiren, òg var blitt gretne på dette gjorde at vi hadde kniven på strupa for å få dette til i tillegg. For å gjere ei lang historie kort gjekk dette veldig bra, og forbetringane i forhold til førre år var enorm. Det som kanskje er enno betre er at nøkkelpersonell i CHRISC Tanzania såg at endringane KRIK tvinga fram gjorde leiren til ein mykje betre leir i tillegg, og dette lovar godt for framtidige nasjonale campar.

Etter at vi alle hadde stikke fingeren i jorda kom vi til at Hald-studentar ikkje var de best skikka til å springe rundt og gjere innkjøp og ærend på swahili. Det hadde blitt nokre ganske dyre prisar i tillegg. Eg og Helge, eller H H group som vi so populært heiter, fekk difor ansvar for all dokumentering med bilete og video. Heilt perfekt for min del, og det gav meg frie tøylar til å gå rundt og prate med folk og fe samt å filme og ta bilete av alt som skjedde. No kan eg nok ikkje skryte av å ha filma alt som skjedde, men i ettertid ser eg at mengda med råfilm som skal redigerast er meir enn nok med tanke på den sparsomme tida eg har att her i Tanzania. At eg valgte å ikkje kjøpe flunkande ny pc før eg drog hit ned gjer òg sitt til at det tek tid=)

Les mer: Henrik paa savanna, Kvardags- og Helgeblogg

Med kvikklunsj på Mount Meru

Gutta i Arusha har besteget nok et fjell. Bevæpnet med ryggsekk og Kvikklunsj trosset de bøfler og løver og vill natur og gikk med dødsforakt løs på Kilimanjaros mindre kjente lillebror:
He ej fortalt dej om då ej gjekk mej oppå den derre Kilimanjaroen? Åja.. Ka me Mt. Meru da? Nei, der ser du..det he sej slik: Laurdag 14. Mars hadde både Team Devold og Helgetur tid til å bestige Arusha si stoltheit, nemleg Mt. Meru på 4562 svimlande meter over havet. Som alt anna i Tanzania bør dette talet takast med ei klype salt, men høgt er det iallefall. Med for Team Devold denne gongen var meg sjølv som før, men for Helgetur stilte denne gongen misjonær Per Ove og 1-årsmisjonær Trond istadenfor den totalpanta nybakt pappaen JærJarle.

Les mer: Henrik paa savanna, Kvardags- og Helgeblogg

Mwanza Rock City

Å jobbe som frivillig i CHRISC innebærer en del reisevirksomhet. Helge forteller fra turen sin til Mwanza, Tanzania:
Sist veke reiste Phinneus, Henrik og meg til Mwanza for å lære CHRISC-medlemane der om fyrstehjelp. Sjølv om den jamne tanzanianar vil svare ”It is not far” dersom du spør kvar denne byen ligg, er ikkje Mwanza akkurat eit steinkast frå Arusha. Over 800 km veg av varierande kvalitet skal overvinnast, og reisa starta dermed klokka 0500 frå kåken vår.

Å ta buss i Afrika er ei oppleving som alle bør utsetja seg for i løpet av livet. At tanzanianarar likar å sitje trongt har me erfart på lokaltransporten, og det same gjeld over lenger distansar. 2+3 seter i breidden er litt for mykje for svære nordmenn, og stikkord etter tolv timar er svette, skeiv rygg og ei skinke som har sovna.

Bussjåføren køyrte som om han rappa bussen, og hadde ei sterk overbevisning om at fartshumpar var for syklistar og kvitingar. Det er to grunnar til å stoppe bussen, den eine er for å la passasjerane pisse langs vegen, den andre er dei evindelige politikontrollane. Merk at av- og påstigning ikkje treng å bety at bussen står i ro.

Minst ti gonger på veg til Mwanza vart me stoppa av politiet, militæret eller andre som har opparbeida seg ein viss autoritet, og veit fortsatt ikkje kva dei leiter etter når dei stopper bussen. Frontruta er knust, sjåføren tar femgangen på fartsgrensa (100 km/t i 20-sone), folk ligg i midtgongen og bussen har 9 forskjellige horn men berre ei bremse. Dette overser politibetjentane lett, mot at dei får litt shillings i lommen. Utan kvittering.

Som memnt var det ikkje berre folk i politiuniform som stoppa oss. Ei militærtropp kvilte under eit tre, og stod på skift ute i vegen og stoppa tilfeldig forbipasserande køyrety. Sjølv om eg har ein innebygd skepsis til uniformerte menn med våpen i Afrika (det må ha noko med påverkning frå film å gjere...), vart det berre litt skummelt ein gong. Det var nå me vart stoppa av ein gjeng utan uniform, kun med AK-47. Men også dei ville bare spør om sjåføren hadde det fint, få nokre småsedlar i lomma og så var alt greit. Rart det der.

Etter langt og lenger enn langt kom me til Mwanza Rock City. Henrik var litt gira på å finne ut om byen levde opp til namnet, om den hadde mange AC/DC tribute-band og mykje livemusikk, kanskje ein konsert me kunne gå på? Her tok me diverre grundig feil, byen har fått navnet etter alle steinane i byen, og ikkje på grunn av at musikken er prega av dobbel basstrommepedal og vreng på gitaren. Når det er sagt, så såg eg faktisk ein mann med rastafletter og elgitartrekk.

Etter den verste skuffelsen over mangel på rockemusikk hadde lagt seg, oppdaga me at Mwanza er ein fin by! Ikkje så skitten som Arusha, og litt fredeligare, sjølv om byen er større enn Arusha. Under ser me bilete av Bismarck Rock, denne ligg i Victoriasjøen, eit steinkast frå strandlinja midt i Mwanza by. Å sjå sjø i horisonten var balsam for sjela, og sjølv om dette er ein innsjø er det over 300km frå den eine enden til den andre, og dermed tilfredstiljande sjølv for ein kresen vestlending. Ein anna fordel i Mwanza er at står sola opp seinare og varer lenger utover kvelden, dette passar fint til min døgnrytme!

Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna

Kilimanjaro

Man kan ikke bo et halvt år nesten i skyggen av Kilimanjaro uten å ta turen til toppen. Henrik og Helge har vært på ekspedisjon:
Klokka er kvart over to om natta, og GPSen viser 5244 meter over havet.Fem små skritt fylgt av fem pust pause. Fem nye skritt og fem pust pause. Om igjen og om igjen. Sidan eg har GPSen og kontroll på høgdemetrane, går eg først av oss og styrer tempo. Til no har eg gått sakte med vilje, for å ikkje vinne meir enn om lag 160 høgdemeter i timen. Men no går eg på maks turtal, og eg pustar som ein flodhest som akkurat har sprunge ein 3000-meter på under ni minutt. Men me har slettes ikkje sprunge ein 3000-meter, me har gått om lag halvannan kilometer med 500 meter stigning på knapt tre timar.

Siste hytte var Kibo Hut, der me med varierande hell prøvde å få i oss litt næring og nokre timar søvn. Hovudguiden vår, Howard, blir utålmodig og vil dele opp gruppa, slik at dei som har krefter og pust til det kan auke farten for å halde varmen. Fire lag tøy på beina og fem på overkroppen klarer ikkje å hindre at eg frys. Me står no ved Hans Meyer Cave, oppkalla etter den første kvite mann som sette sine bein på toppen av Kilimanjaro. Eg presser ned ei kule norsk julemarsipan og ein Mini-Twix for ikkje å gå næringstom i løpet av natta.

Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna

Hvit jul

Størstedelen av Øst-Afrika-teamet har valgt å feire hvit jul i år - på Zanzibar. Hanne forteller:
Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Les mer: Hannes Rwanda, Kvardags- og Helgeblogg, ~ Linn Silje goes African ~, Anders i Kampala, MARIT SIN UGANDABLOGG
I løpet av juleferien ble også årets adventsbart kåret, og Henrik gikk av med seieren.
Deltakerne i konkurransen. Flere bilder finner du på Det offisielle mustasjeforumet.

En kåring av beste lokale antrekk ble også foretatt, men her endte det med delt førsteplass på alle deltakere:
(Foto: Henrik paa savanna)

Water boy

Kapteinen på Nyerere FC U16 lyfter pokalen (Foto: Kvardags- og Helgeblogg)
I slutten av november arrangerte CHRISC en stor turnering for alle ungdomslagene i Arusha. Henrik ble sittende med et stort og tyngende ansvar under arrangementet:
CHRISC her i Arusha arrangerar eit heilt ligasystem for ungar under 12, 14 og 16 aar, og det er heile 5 soner rundt om. Vinnarane av desse braka saman i ein "final battle" paa Arusha stadion, "theatre of dreams", og med to mzunguar med ei jokerrolle. Helge var ikkje heilt i form etter ein lang og fortruleg nattleg samtale med elgen Helge og hadde ingen spesielle rolle anna enn aa vere mzungo og joker. Eg, som ikkje skulle verte sjuk foer seinare paa kvelden denne dagen hadde det aerefulle og tyngande vervet aa vere vatnansvarleg. Svaere greier, og eg er glad eg har 4 aars universitetsutdanning som ballast for aa klare oppgaava.

Les mer: Henrik paa savanna
Helge forteller videre:
Stemninga var god og fair play stod sterkt, men som alle veit er jo det viktigaste ikkje å delta, men å vinne. På biletet ser me Nyerere FC ta i mot pokal for siger i U16-klassen. Nyerere var for øvrig namnen på presidenten i Tanzania 1961-1985, og blir rekna som landsfader. Eg føler annakvart lag heiter Nyerere FC.Dei laga som ikkje heiter Nyerere FC, bruker fylgjande oppskrift på å finne lagnamn:

Young ----Stars
Tanzania --Warriors
Arusha ----Tigers

Vel eit namn frå venstre kolonne, og eit frå høgre. Ferdig.
CHRISC er eit litt anna opplegg enn KRIK heime, sidan CHRISC også må ta rolla som vanleg idrettslag, fotballforbund og så vidare. Difor er konkurransepreget litt sterkare enn eg er vand med i Noreg, men etter kvart har eg innsett at det kanskje funker best slik her nede. CHRISC-ligaane berre i Arusha sysselset meir enn 1000 ungdomar med sunn aktivitet, som held dei vekke frå limsniffing og kriminalitet, som er dei andre fritidstilboda her nede. I tillegg får dei høyre Guds ord, lærer å oppføre seg fair play, og mange av dei får etterkvart leiaransvar som kan anvendas på andre områder i livet. Så konklusjonen min er at CHRISC fungerer som bistand!

Les meir: Kvardags- og Helgeblogg

Bryllupssangerne

Henrik og de andre mzee-ene. Ti ekstrapoeng for maasai-mønstret dress... (foto: Kvardags- og Helgeblogg)

Helge og Henrik har vært med i et ekte tanzaniansk bryllup, både som gjester, og som en del av underholdningen. Kjempekjekt, konkluderer Henrik:
Bryllaup e kjempekjekt, ogsaa i Afrika kan ej konstatere etter denne helga. Laurdag 08. gifta Aron, sjefen vaar paa chrisc-kontoret, seg og vi var inviterte. Ikkje nok med det, Helge hadde i tillegg invitert oss til aa synge i bryllaupet. Vi hadde laga til eit svaert nummer med keyboard med rytmeboks, melodikasolo og fleirstemt refreng. Men so gjekk straumen ein halvtime foer vielsen starta! (Det vil seie ca ein time etter det som stod paa innbydelsen) Loeysingsorienterte som vi er fann vi det best aa la Helge gjere tingen sin paa melodika, og eg song av full hals heile songen aleine.

Dei som kjenner oss vil vel ikkje verte overraska over at innslaget vi hadde planlagt hadde eit snev av nachspiel og userioesitet over seg, slett ikkje nedtona av den nysydde maasaidressen min. Noelinga var difor stor daa vi vart kalla fram rett foer vielsesseremonien skulle starte for aa framfoere. Kanskje var Aron sin tanke og vaar tanke for innslaget ikkje heilt lik? I ettertid ser eg at dette kan fort stemme, men vi har enno ikkje hoeyrt nokre sure miner (eller saerleg skryt for den del) Men vi fekk heldigvis mange "Thank you for singing", so heilt feil kan det ikkje ha vore. Laerdomen e at med maasaidress verte det aldri feil!

[...]

Festen etterpaa var heilt sjef, og eg er veldig glad Helge og ein misjonaer som heiter Per Ove var med aa oppleve det. Ken skulle eg veksla blikk, glede og latter med viss ikkje?! Vi kan vel seie at vi har faatt vaar del bongo flava love songs og "Nakupenda" (I love you), og kanskje ogsaa brassmusikk. Av snodige, men artige, ting var kanskje dette det kulaste: Den tradisjonsrike heilstekte bryllaupsgeita som brudeparet mata til seg sjoelv og naer familie.

[...]


Ein heilt kjempekjekk dag til, ka e oddsa?

Les mer: Henrik paa savanna

Til Haydom og tilbake igjen


Henrik og Helge har vært ute på et aldri så lite eventyr. Turen gikk til «eventyrslottet» Haydom Lutheran Hospital. Helge forteller:
Den 5. november var starten på ein ganske absurd oppleving her nede. Me stod og snakka med ”Peri” som i tillegg til å jobbe på NLM sitt Scripture Mission-prosjekt og jobber litt for CHRISC i Arusha, og plutseleg fekk han for seg at Henrik og meg skulle til Haydom dagen etter. Det har seg slik at Eivind Johannes, som er pilot for MAF, skulle ein snartur innom Haydom, og han hadde ledige seter i flyet dersom me ville slenge oss på.

For dei som ikkje veit kva Haydom er, så dreier det seg om eit sjukehus som ligg øde til midt på høgslettene ved Great Rift Valley, retning vestover frå Arusha. [...] Det dreier seg ikkje om eit kva som helst sjukehus [...] Gjennom heile barndomen har me samla inn pengar til dette eventyrslottet langt langt vekke i eit land der dei kviler hovudet på ein liten krakk når dei søv, drep løver om dei ikkje søv og der alle smiler fint og oppstil på lysbiletene som den aldrande misjonæren viser stolt for heimbygda si. For meg, og sikkert for mange andre, har Haydom ein spesiell status. Kvart år strikker bestemødre sokkar til julemessa, ungar sel sjølvlagde malerier og til og med 14-åringar som er alt for kule til slikt går med på å vaske bilen til far for 100 kr når det er snakk om Haydom. Haydom Lutheran Hospital. Og plutseleg får me moglegheit til å besøkje dette vidunderet! Det er klart me takkar ja!

[...]

Til tross for mørke skyer trua gjekk turen inn til Haydom svært knirkefritt. Det var faktisk ein fordel med skyene. Eitmotors stempelmotorfly har ikkje lov å flyge på instrument, altså i skyer og i mørkre, dermed flaug me lågt og fekk sjå endå betre!Henrik og Nikodemus i firsprang rundt paa Haydom

Vel framme på Haydom blir me køyrde inn på sjukehusområdet i lag med sjukehusdirektør og visedirektør, før me inntok ein rask, men god lunsj i familien Olsen si stove. No hadde me mindre enn ein time til flyet vårt gjekk i retur, så me sprang rundt på sjukehuset medan labteknikar Nikodemus eminent forklarte kva dei ulike bygningane innehaldt. Akkutmottak her, fødestove der, tuberkulosesengepost, avrusingsklinikk, radiografi, laboratorium, barneavdeling. Så fort gjekk det, klokka nærma seg drastisk tre, me takka for omvisninga og vart køyrde ut til flystripa.

Men i løpet av av omvisninga hadde det byrja å regne. Og her snakker me ikkje om yr, men ekte høljeregn. Småfly er ikkje så glade i regn, spesielt ikkje under letting og landing. Dermed sat me på flystripa og venta på betre tider. Siste avgangstid nærma seg, me måtte vere i Arusha før sola gjekk ned. Me kom oss av garde i eit ”vindauge” 20 minutt før deadline, etter dette hadde me fått ei ekstra natt i Haydom om me ville det eller ikkje. Etter ein time i lufta der me såg Great Rift Valley, karakteristiske masailandsbyar, og ikkje minst litt etterlengta vatn i elveleia kring i landet, var me attende i Arusha.

Eventyrslottet i landet langt langt vekke er fortsatt eit eventyr, men eit eventyr me har sett med eigne auge! Ikkje berre eit sjukehus som betyr liv eller død for eit hav av folk, men også ein arbeidsplass for over 500 lokalt ansatte, sjukepleiarskule, gardsdrift og meir. Så, til alle der heime som lurer på kor mange lodd dei skal kjøpe i fruktkorg-boka på Haydom-basaren på bedehuset. Kjøp heile boka og endå meir! Dette er bistand som fungerer.

Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna

Relevante lenker: MAF, NLM, Haydom Lutheran Hospital

Ikke helt som forventet

(Foto: Kvardags- og Helgeblogg)

Når man reiser til et nytt sted, har man alltid gjort seg opp en mening på forhånd om hvordan det kommer til å være. Det er ikke alltid virkeligheten stemmer overens med forventningene. Henrik forteller:
Mat
Maten her er kjempegod! Og ikkje som min kjaere bror antyda, at det gaar i stekt ris og friterte fluge. Tysdag 21. oktober e foroevrig den offisielle dagen for daa ej droppa manera, og bestikk.

Trafikk
Eg tenkte at alle koeyrde som svin foer ej kom ned hit, dette stemmer ikkje heilt. Det er omtrent like mange som koeyrer skikkeleg seint her ogsaa. Dette foerer til at dalladalla og turbussar gjerne tilbringa like mykje tid i motsett koeyrefelt som i sitt eige, men alle er fullt klar over kva som er den rette sida. Dette hadde eg hoeyrt litt ymse om paa foerehand!

Mzungu
Eg hadde paa foerehand hoeyrt mykje om dette begrepet, men at dette var noko ein vart vant med etter kvart. Dette stemmer ikkje. For alle som ikkje er sikre paa kva mzungu betyr so er det eigentleg kiswahili for "europear", men vert brukt om alt som kan krype og gaa som ikkje ser ut som ein afrikanar. Det er omtrent som om dei lokale har ein slags bilbingo, berre med "europearar". Oftast naar eg gaar i gatene stoppar praten dei lokale seg i mellom akkurat lenge nok til at alle kan faa sagt det magiske ordet, og so fortsetje samtalen sin som om ingenting var hendt. Ei slags stadfesting av typen "Jassaa, du staar her og maler". Vert aldri vant til slikt!

Dans
Ellers tenkte eg at alle stod med trommer og dansa i gatene heile dagen lang, og dette stemmer heller ikkje. Men dette trur eg at eg har kome paa sjoel, og maa ikkje lastast paa nokon andre. Det viser seg i tillegg at alle paa CHRISC-kontoret foeler seg teite i dansesituasjonar! So mykje for lovnaden om afrikansk kurs i dans og tromme!

Ellers he ej det bra! Ej he overlevd all slags shabby tillaga/oppbevara mat, utallige kryssingar av trafikert veg, busstur med ein Allahbuss ifraa mellomkrigstida, og ja..Helge, sjoelv om det ikkje er ein stor kunst.

Les mer: Henrik paa savanna

Aftenbladet i Arusha

Arusha (Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons)

Helge og Henrik er i ferd med å finne seg til rette med livet i Arusha, Tanzania. Det viser seg at de ikke er de første nordmennene som har satt si fot i Arusha:
Me er altsaa paa plass paa kontoret til CHRISC i Arusha, eit rom paa omtrent 15 kvadrat der tre personar i tillegg til oss jobber. Aron som er nasjonalkoordinator, Phinneus som er utdanningsanvarleg i CHRISC, og Joseph som styrer oekonomien. Foreloepig gaar dagane med til aa bli kjent med byen, kjoepe noedvendige ting til leiligheten og snakke med folk. I gaar var me paa byvandring, og blir "angripen" av ein avisselgar, for saa vidt ikkje saa uvanleg her nede. Det spesielle var at den foerste avisa han drar fram er Stavanger Aftenblad. Rett nok i brukt utgaave, kun foerste del, og fraa forrige fredag, men likevel! Dette tyder paa at me ikkje er dei foerste kvite her i byen, og folk flest har nok sett ein nordmann foer.

I dag nar me tok Daladalaen til jobb, proevde konduktoeren aa svindle Henrik for 100TSH (omkring 50 oere). "Mia moja,"(ett hundre) svarer Henrik paa sin foreloepig noksaa begrensa swahili. Konduktoeren gir noksaa motvillig vekslepengene til Henrik, og klager litt paa mzunguane til dei andre passasjerane. (Phinneus har oversatt til oss i etterkant). Deretter annonserer han foer eg skal betale, at folk maa legge merke til ansiktsutrykket mitt i det han gjer meg for lite vekslepenger. Naar eg ogsaa vil ha vekslepengene mine, skaper det stor latter blant passasjerane. Eg gleder meg til aa kunne nok swahili til aa kunne ta igjen ;)
Fra: Kvardags- og Helgeblogg

Om å elske sin neste

Act Now-studentene er tilbake i Norge og må lære å tilpasse seg det norske livet igjen. Når man kommer hjem, er man ikke lenger den samme. Sissil deler noen tanker om hvordan verden har forandret henne:
(Arkivfoto: TANZANIA)
Tiden jeg har hatt hjemme i Norge (2 uker) har vært en tid med tanker, savn, minner og noen bekymringer. Det er vanskelig å adoptere den norske kulturen igjen. Jeg har nok noe av den fremdeles i meg, men allikevel føler jeg meg mer som en tanzanianer enn en nordmann. Når man har levd 100% i den tanzanianske kulturen i tilsammen 7 måneder i strekk, gjør det selvfølgelig noe med deg. Den enkle, primitive levemåten der det materielle er uviktig. En varm kultur der du møter mennesker over alt rundt deg seg som hilser og tar sin tid på å bli kjent med deg. En stor respekt for de eldre som gir dem høy verdighet og trygghet i samfunnet. Barna som tar tidlig ansvar i hjemmet og som har en utmerket oppførsel ("englebarna").

Hvor enn du går møter du mennesker med åpne armer som ønsker deg velkommen inn i deres liv og deres hjem. Karibu (velkommen) er det velkjente ordet som du hører 1000 ganger i løpet av en dag. Ikke nok med det får du også høre karibu tena (velkommen igjen) hver gang du forlater en butikk, et hjem eller kun et enkelt menneske. Gjestfrihet skal det ikke stå på i Tanzania. Den tanzanianske atmospheren der du kan slappe av og ikke bekymre deg for noe. God will take care of you. You dont need to worry.

Hakuna matata (ingen bekymring) hadde blitt en del av meg i Tanzania og det er fremdeles en del av meg, men på en eller annen måte blir jeg påvirket av den norske kulturen. Vi bekymrer oss alt for mye, og vi føler at vi må prestere og lykkes i det vi drivere med. Det hjelper ikke bare å gjøre ditt beste hvis det ikke er bra nok. Tror du forstår akkurat hva jeg mener dersom du er nordmann. Hvorfor skal vi se på hverandre på leting etter å finne feil og hva slags person du er. Hvorfor kan vi ikke bare respekter hverandre slik vi er skapt og elske hverandre for den vi er.

Jeg ber om at Jante Loven forsvinner fra Norge, for jeg ser at denne loven ødelegger mange av oss. Den tynger oss ned og vi lever så og si fullt og helt ut i fra den. Tro det eller ei. Jeg har en bønn om at vi nordmenn kan forandre vårt syn på hverandre og bli mer frie mennesker som kan elske seg selv og andre. Ingen er perfekte og du trenger ikke å streve etter å bli perfekt. Vær deg selv og det er bra nok. Ikke la noen andre få deg til å tro at du ikke strekker til eller at du ikke skal tro at du er noe. Det står i Bibelen at det største budet er at du skal elske din neste som DEG selv. Men desverre glemmer vi ofte oss selv...

Fra Solvor`s blogg

Drømmen om Afrika

Å reise ut til et fremmed land kan være skummelt, men å vende tilbake igjen til hjemlandet sitt etter langvarig fravær kan være en vel så stor overgang. Sissil gjør seg noen tanker om hvordan det vil bli å komme hjem til Norge:
Vasking for hånd igjen, og to uker igjen av drømmen om Afrika. Sitter å ser på bilder jeg hadde tenkt å legge inn på blogg de første dagene da jeg kom hit til Tanzania. Jeg ser at de tankene jeg hadde da jeg først kom hit har forandret seg en god del. [...] Andre tanker om at selgere på gata, å bo uten vinduer, hanen som gol døgnet rundt, et hull i bakken som toalett og mennesker som kom og gikk uten forvarsel surret i hodet mitt som noe merkelig... Disse tingene har nå blitt mitt dagligdagse liv og det er ting jeg nesten hadde glemt jeg tenkte på for kun noen måneder tilbake. Det som skremmer meg i disse dager er å komme til ekte golvbelegg, innlagt vann, kjøkken med utstyr, dusj, pålegg, brød og mennesker som stenger seg selv innenfor sine lukkede vinduer... Det er så merkelig. Det kjennes som jeg skal til noe ukjent når jeg nå skal tilbake til Norge. På en måte føles det som jeg ikke har vert borte så lenge, men på en annen måte føles det som jeg har vert borte for alltid. Denne tiden etter jul har flydd forbi og jeg fatter ikke hvor den ble av... Har opplevd så mye og kjenner at jeg har forandret meg på mange måter. Jeg tenker tilbake på disse fire siste månedene etter jul. Jeg har vert i Zanzibar fire ganger, vert på Infield i Uganda hvor jeg hoppet i strikk, jeg har klatret Kilimanjaro, jeg har vert i Malawi... Har også jobbet som engelsklærer en jobb som før var ukjent, skremmende, men nå en dagligdags fryd.

Det tok lang tid å sette seg inn i kulturen og derfor ble det ikke gjort så mye før jul. Man går rundt i gatene med skuldrene opp til ørene og tviholder på veska som den skulle være en kjøttstykke i et hav av haier. Nesten litt flaut å tenke tilbake på, men det er virkelig skremmende i en helt ny kultur, hvor man verken forstår språk eller kultur, med andre ord alt som skjer rundt deg. Alle skremmer deg med at du skal bli ranet og at mørket betyr døden. Når man ikke vet selv, hører man på dem rundt seg, det er instinkt. Nå sitter både språket og kulturen, og jeg vet hvordan normene i samfunnet er. Det er betryggende og jeg føler meg hjemme på en helt annen måte. Jeg slapper av og koser meg. Dagene jeg var redd for å bli ranet på åpen gate, og for å ha på meg feil klær er forbi...

Nå er dette livet mitt. Det er virkelig ikke mange bekymringene jeg har, og jeg slapper av på en måte jeg aldri kan drømme om i Norge. Jeg må ærlig innrømme jeg ikke gleder meg til å springe til bussen med maten i den ene neven og jakken i den andre igjen...

Jeg kjenner det skal bli tungt å reise til nye plasser og være tilbake til ”scratch”, og som et barn måtte lære seg alle normene, kulturen og språket fra begynnelsen igjen... Det som gjør meg uredd er at jeg nå vet at utfordringer kommer og går, og livet er fult av dem. I stedet for å si ”uheldigvis” sier jeg – HELDIGVIS er livet fult av dem, tenk hvor kjedelig det hadde vært om ikke! Livet byr på så mangt og om man ikke tørr å kaste seg på bølgen, kan man virkelig ikke klage over å ikke være lykkelig... man kan ikke finne lykke uten engang å lete? Lykke er å leve i nuet! og det er akkurat det jeg gjør naa:D

Les mer: TANZANIA

Slik starter skoledagen i Tanzania

Solvor beskriver en vanlig skoledag i Tanzania:
Etter en lang daladala tur i morras trafikken, kommer vi omsider til skolen. Vi kan hoere musikk, trommer, hender som klapper, og sang fra skolebarna foer vi gaar innenfor skoleporten. Det synet vi faar er ganske utrolig i grunn. I Norge er vi ikke vant med at skolebarna moeter opp en halv time foer foerste skoletime for aa synge sanger, klappe i hendene og spille trommer. Barna staar paa en linje og de er foerste klasses elever. Tenk aa komme paa jobb og moete elevene dine med sang og musikk. Det hadde vaert noe i Norge det, midt paa den kaldeste dagen paa vinteren. Noe aa tenke paa :D Nei, jeg maa si at jeg er stolt av elevene mine!

Les mer: Solvor`s blogg

Bistandstanker

Hva er god bistand? Fungerer bistand? Hjelper det å gi penger? Sissil gjør seg noen tanker:
Bistand har mange ulemper og mye penger kan se ut til å gå til spille. Det er ikke alltid det bare er usanne tall, det er ofte mye som går i gale hender. Det hadde vert bedre å bare sende pengene "ned" til en Norsk organisasjon der alle jobbet frivillig og som kunne se til at pengene kom dit de skulle! Eller?

Det mange ikke tenker på når man stiller seg dette spørsmålet, er at det endelige målet med bistand burde være at landet etter en tid skal klare seg selv. Om dette ikke er målet, faller vitsen med å gi bistand bort. Hvordan kan utviklingslandene klare seg selv, om vesten kommer å "gjør alt mye bedre" med å gjøre det for dem? Vi må tenke langsiktig, administrasjonskostnadene må ses på som en investering. En investering som bunner ut i godt gjennomført arbeid. Med lønnet arbeid får en også åpnet flere arbeidsplasser, noe det er manko på i utviklingslandene. Et spørsmål jeg vil stille, som jeg har spurt meg selv mange ganger er: "hva gjør vår dømmekraft om god bistand til den eneste rette". Jeg har ikke noe stjerneklart svar foran meg, men en ting jeg vet for sikkert at jeg ikke skal svare er at "i-landene vet best, se bare på oss". Det er allerede gjort utallige misslykkede forsoek paa aa gjennta det som foerte oss til topps - det fungerer ikke. Det er ikke mulig at alle er like rike som utviklingslandene, verden er ikke boerekraftig. En annen loesning maa til!

For mange frivillige som kommer å jobber i en organisasjon i et utviklingsland kan det være vanskelig å forstå hvorfor lederne gjør det de gjør. Fra et vestlig ståsted, kan det ofte virke som det blir foretatt meningsgløse tiltak som sløser både penger og tid. Vi må slutte å dømme, det vi ikke forstår. Fra kritiseringen av systemet skapes flere diskusjoner og avisoppslag om korrupsjon og missbruk av de dyrebare pengene våre, som knapt utgjør 1% av statsbudsjettet. Så sant det sies, har utviklingslandene langt større problemer med korrupsjon, men det er ikke dermed sagt at det er det alle pengene går til.

Skal man peke på hver enkelt ting som gjøres "feil" (etter et vestlig synspunkt) kan vi lete lenge etter en "god sak" å gi pengene våre til. Vi ender opp med uttalelser som "bistand funker ikke" og utbroderer gladelig med alle skrekkeksemplene fra media om alt som ikke fungerer. Media elsker en god tragedie. Det er ikke dermed sagt at man skal gi penger til en og en hver organisasjon og halve lønna til en rik konge i Sudan, men allikevel burde det være mulig å senke krava en smule.

Med første tanke kan ideen om at en norsk velutdannet person reiser "ned" og jobber i en organisasjon, virke betryggende. Han kan jo sjekke hva pengene går til, han er sikkert godt utdannet, han kan tilføre kunnskap til organisasjonen og listen gjør ikke annet enn å bli lenger. Før man tenker på å lese listen med grunner for å ansette denne norske personen er det et annet punkt man må se på. Denne velutdannede mannen/kvinnen som nå skal bo i f.eks. Sudan, må ha lønn. Det er heller ikke lite lønn det er snakk om, og det blir stadig mer når jobben er i utlandet. Regningen vokser betraktelig når det er snakk om et risikofylt land. Man kan jo begynne med å nevne bolig, transport, sikkerhet o.l., regningen fortsetter å stige og vi har enda ikke nevnt familien til denne arbeidstakeren. Barna trenger en trygg privatskole og i et risikofylt land er det enda viktigere for barna med sikkerhetstiltak. Alle disse faktorene til sammen (i tilegg til at denne personen ogsaa maa bli i landet en stund for aa loere spraak og kultur) utgjør en uendelig sum, som skal betales som administrasjonskostnader som de fleste nordmenn liker lavest mulig. Er ikke det litt motsigende å da si at denne løsningen virker bedre eller at man i det hele tatt ønsker å gi bistand? Pengene går jo helt bort fra sitt opprinnelige mål. Er det ikke bedre at (i saa fall) en liten prosentandel har en sjanse til å komme til rett plass?

Skal landet få en mulighet til å fungere etter vi er ferdige med bistanden (for det er vel det som er det endelige målet til den endelige slutt...?) Da må vi stole på at utviklingslandene kan gjøre det selv. Den beste måten å lære på er å feile, sies det, og det er det som må til for å nå en bærekraftlig utvikling av de fleste av u-landenes økonomi og organisasjonsliv. Vi må bare gi dem en sjanse til å prøve, men om vi trekker oss tilbake med en gang de feiler er det som å ta barna våre ut av skolen første gang de ikke får alt riktig på en matteprøve. Vi må gi dem en sjanse til å prøve, feile og prøve igjen. Det er ikke alltid sikkert vi vet hva som er for det beste. Mange ganger forstår vi ikke og det kan være fruestrende, men vi må ikke "trekke dem ut av skolen". Utvikling må til for en bedre hverdag og organisasjonene er til for dette eksakte formålet.

Saa neste gang du blir bedt om aa gi penger til bistand, tenk gjennom hva man egentlig svarer paa og hvorfor. Man skal ikke voere blind, men la det heller ikke gaa den andre veien...

Fra TANZANIA

På Afrikas tak

Tanzania-teamet har vært på fjelltur. Sissil forteller om den møysommelige klatringen mot toppen av Kilimanjaro - Afrikas tak:Kilimanjaro (Foto: Solvor`s blogg)
25. februar.2008.

klokken har passert 11.12 bussen fra Moshi til Dar es Salaam, skulle ha gått klokken 10.00, TIA (this is Africa)... Eventyret om Kilimanjaro er over og et nytt kapittel i livets bok er skrevet. Mange mennesker her i verden setter å klatre Kilimanjaro som deres livs mål. Jeg er 19 år og kan stolt si jeg har besteget Kilimanjaro et fjell jeg har stor respekt for. Mange mennesker har omkommet på deres ferd mot den iskalde drømmen gjemt i en mystisk sky. 5895m er ingenting å spøke med...

Lite ante jeg da jeg den første dagen beveget meg opp mot det praktfulle fjellet, sinnelaget var lys og bekymringene små. Den mystiske fjelltoppen dekket av snø midt i hjertet av Afrika, nærmet seg for hvert skritt. Fra foten av fjellet, gjennom regnskog med forskjellige aper, fargerike fugler og eksotiske blomster, forbi tregrensen og opp til den alpine ørken som kunne minne om et månelandskap. Det er stort for et lite menneske å se noe så mektig, så mektig det verken kan forklares, vises eller tas bilde av. Man må se det med egne øyne. Kjenne luften stramme seg i brystet og smake den intense blodsmaken på tungen.

Den siste natta og tredje natta med oppstigning, ble vi vekket kl.11.30pm. Vi skulle få i oss noen ufattelig tørre kjeks, og varm te for å få gang blodsirkulasjonen i de iskalde kroppene. Jeg kunne kjenne det stakk i hjerte av kulde. De få timene med søvn før den siste etappen, var ikke mange. Forholdsvis nervøse og kledd i hvert eneste plagg man hadde skulle vi omsider begynne ferden mot den beryktede vulkanen og det høyeste punktet, Kibo.

Pr.200meter vi beveget oss opp, sank gradene -1C. I snegle fart gikk vi på rekke et skritt etter det andre, stavene lagde takt i møtet med grusen. Om man med oppgitthet kikket opp, virket bakken endeløs, strategien var klar – kikk ned og tell ”en, to” for hvert skritt en tar. Det gikk fint til hver gang vi stoppet opp. Høydesyke har sine ulemper, så etter syv stopp med oppkast fra min venninne og en nestebesvimelse fra meg, kunne vi skimte toppen.

Det var som det ble lenger og lenger for hver gang vi spurte. Det verste marerittet er når du nesten faller om av umattelse og din guide optimistisk sier det kun er en og en halv time igjen, ikke nok med det – du står i rak oppoverbakke! I bakken kunne vi se hodelyktene til mennesker foran som nærmer seg toppen, fjellet er endeløst...

Når man skriver i ettertid er det som man glemmer smerten, som en mor glemmer smerten fra fødselen nå hun får barnet lagt på magen. Fjellet stod der så praktfullt, så mektig. Skiltet ”Gilmanspoint” glimtet i øynene mine, mens jeg stod på kanten av krateret og så utover herligheten. Når man har kommet til Gilmanspoint, har man sertifikatet. ”barnet på magen” var bare å snu seg rundt, Soloppgang på Kilimanjaro! Det rødrosa og gule danset inn i hverandre å ga et henrivende lys av lykke, bekjempelse og seier! Boblen av glede sprakk da guiden sa det var to timer igjen til det høyeste punktet ”Uhuru Peak”. Ikke mange klatrere beveger seg videre forbi Gilmanspoint, men jeg visste at om jeg skulle være helt fornøyd måtte jeg i alle fall prøve. Sertifikatet var i hånden, dette var en indre kamp mot psyken. Kroppen var utmattet, de siste kreftene tatt ut og øynene begynte å falle. Åtte øyne kikket inn i hverandre og det var bestemt, vi reiste oss for å gå den siste biten mot seier. Beina ville ikke bære meg, kroppen ville ikke ta meg med, de andre fikk større og større forsprang – det var så uendelig langt og det hadde kun gått ti minutter. En fot foran den andre, vannet i flaskene frøs til is, ”keep on going” gjentok seg i hodet, ånden gjennom finnlandshetta frøs til is. I -25C, vind og snø, gikk det videre mot toppen. Det nærmet seg, resten av gjengen stod å ventet, vi var igjen fire. Sammen igjen på rekke, ”team Tanzania”, et skritt om gangen mot seier. Jeg så toppen, bare litt igjen, bare litt igjen så har jeg nådd toppen, målet. Målet jeg ikke hadde trodd jeg skulle greie, trodde kroppen skulle nekte... Gått over mine egne grenser, mine egne krefter og psykiske begrensninger! Toppen var der, skiltet stod der.

”Congratulations you are now at UHURU PEAK 5895 AMSL”.

Uhuru Peak (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: TANZANIA
Solvor forteller videre:
Da jeg naadde Gilmans point paa 5685m var jeg tom for krefter, men neida, videre maatte vi. Vi skulle til topps, uten mat i magen. Dermed ble vi dratt videre til Uhuru peak paa 5895m, Toppen av Kilimanjaro. The roof of Africa!! Da jeg kom fram maatte jeg bare legge med ned paa en av steinene, og plutselig begynte solvaar aa graate... Skjoenner ikke det der? Trur det hadde noe med gleden av aa komme paa toppen og smerten av aa klatre Kilimanjaro. For det er jamen ikke lett!!! Saa der laa jeg paa toppen av Afrika og graat. Slaa den!

Men hvordan i alle dager kommer man seg ned av dette fjellet? Nei, det skal jeg si deg. Man trenger hjelp, i hvertfall for de som er svake og tomme av energi. Jeg orket nesten ikke aa flytte beina. Dermed kom to hjelper paa hver min side og hjalp meg ned fjellet. Takk og pris for det. Hadde jo ikke tenkt aa bosette meg oppaa der. Da jeg igjen ankom Kibo, la jeg meg rett i seng og sovna som en baby ca 1 time, deretter var vi pent noedt til aa gaa viderer til Horombo. Om vi ville eller ei!! Jadasaadet, saa gjorde vi det da.

Den natten sov jeg som en stein i Horombo hytta. Beina mine verket av smerte og det ble et slit aa komme seg ned til Gaten igjen. Jeg ble baert paa ryggen opp til flere ganger. Kanke skjoenne at denne kroppen skal svikte naar jeg foerst er paa Kili... Foelte meg som bestemor selv. Da vi kom fram til Gaten var jeg overlykkelig! Jeg hadde klarte det!! Men kroppen verkewt av smerte og jeg klarte saa vidt aa gaa. fremdeles er kroppen litt sliten etter turen. Men Jeg er bare stor fornoeyd for at jeg har klart det!! I've done it!!!
WoW!!

Done it: Slik ser man ut etter aa ha kasta opp 6-7 ganger paa veg opp Kilimanjaro, holdt paa aa besvimt ett par ganger, og endelig klart aa kommet paa toppen. (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: Solvor`s blogg

Førstehjelp og jenteseminar i Uganda

Kristin og Margrethe har vært ute på tur igjen. Denne gangen var det Mbale og Arua som sto på menyen. Margrethe forteller:
(Foto: Kristin i Uganda!)

Ein liten oppdatering fra februar her hos meg. vi har dratt litt rundt på camper sammen med Maqulate(vår nyr sport officer fra MYSA) og dei norske fysioterapistene Marianne og Solfrid. Eg og Kristin har hatt jenteseminar, empowering/envolving more girls in CHRISC, og diverse energizers og leker. Vi var først i Mbale, der vi møtte vår kjære Lisbeth (Maria var på zanzibar) og resten av folka. Alltid herlig å komme til Mbale:) Så dro vi til Arua i nord og hadde samme opplegget der, og vi fekk svetta oss gjennom den sterke sola der oppe ved hjelp av masse te og chapati. masser av gøy har vi alle fall hatt. og ganske så interessante samtaler blei det både i jenteseminaret og i førstehjelpskurset.

Les mer: Ngenda Kampala
Kristin forteller mer:
Den siste uka har vi vært i Arua. Distriktet helt nord, rett ved grensa til Sudan, altså SYKT varmt. Målet for turen var førstehjelp kurs, med våre norske fysioterapauter som er her for tia, og Meg og Margrethes jenteseminar. Et av måla for CHRISC dette er året er og styrke jentene som ikke akkurat dominerer organisasjonen. Ved å ha en time undervisning/gruppediskusjoner dagen med dette emnet håper vi å finne ut hva som må gjøres og også inspirere lokallagene til å innkludere jentene mere! Det er et veldig gøy emne, som engasjerer mange, og vi har lært mye om kulturer og tradisjoner i forskjellige stammer. F.eks. at i mange steder i Uganda, har ikke jentene lov å spise kylling! Hvor sykt er ikke det da?

[...]

Programmet var det samme som i Arua, og også her var det mange engasjerte ungdommer!
"Jenter er viktige for CHRISC, for bak enhver sterk mann står en kvinne" Oh yeah!
Bortsett fra å ha seminar og være prøvedokke for nyutdanna førstehjelpere, løp vi rundt og lektemed alle de søte barna på CRO som vanlig. Etter jul har det kommet en ny rehabliteringsklasse, så alle de vi har lekt med før kom nå løpende i lunsjen, i nye skoleuniformer og de største smila!
Om kveldene hang vi på ungdomssenteret med Lisbeth og gutta, eller feira valentines day blant en haug forelska par, røde og svarte ballonger, blinkende lys og høy musikk!

Les mer: Kristin i Uganda!

Mangelfulle toalettforhold?

Toalettforholdene på praksisstedene er ikke alltid som man er vant til hjemmefra. Sissil forteller fra Tanzania:
Provd aa gaa paa do paa et do uten tak foer?? kanskje... men har du proevd aa gaa paa do paa et do uten tak naar det regner??

DET HAR JEG:D:D

Fra AFRIKA
Solvor følger opp med bilde:


Les mer: Solvor`s blogg
I Peru, på den annen side, er det ikke tak som er mangelvare. Les mer på Thereses blogg.

Gym- og engelskundervisning

Solvor og Sissil har fått prøve seg som lærere. Det går ikke alltid etter planen. Solvor forteller:
Foer timen hadde Sissil og jeg planlagt timen i detalj. Hermegaase, stivheks og doktorsisten. Vi forsikret oss at lekene ikke skulle vaere alt for avanserte med tanke paa at det var snakk om 3 klassinger, og at kommunikasjon kunne bli et problem. Barna forstaar svaert lite engelsk, og vi kan ikke flytene swahili. Dere skjoenner greia. Allikevel dukket vi opp til timen med godt mot og store forhaapninger om at dette skulle gaa bra. Barna satt forventingsfulle paa bakken og hoerte paa wazunguene prate et slags blandingsspraak mellom engelsk og swahili. Introduksjonsdelen var over og foerste aktivitet var hermegaasa. Alle barna skulle staa i en koe bak meg, og deretter ape etter alt det jeg gjorde. Denne biten av timen gikk faktisk ganske bra. Jeg loep, og de loep. Jeg to indianerhopp, og de tok indianerhopp. Plutselig var det ingen koe lenger, og flere av barna ville loepe forbi meg. Jaja, de faar vel lov til det da. I hvertfall er de i aktivitet, og det er vel det som er viktigst. Andre oevelse var stivheks. Vi valgte aa leke med stiv stein i steden for heks fordi det er mye lettere aa hoppe over enn aa krabbe mellom beina. Jeg skulle vaere proevekaninen og vise de andre hvordan det skulle gjoeres. Deretter ble det valgt ut en som hadde sisten, men problemet var at eleven som hadde sisten bare ville ta meg. Dermed var det kun meg som maatte loepe rundt og bli sliten.

Les mer: Solvor`s blogg
Sissil forteller om sine erfaringer med engelskundervisning:
Da kom omsider mandagen da jeg endelig skulle begynne å undervise engelsk på skolen. ”Hvilke timer vil du ha”? Dette er timeplanen. Skulle jeg bare velge timer jeg ville ha? Jeg var jo ikke en gang utdannet lærer. Hva med de lærerne som allerede hadde disse timene? Spørsmålene virret i hodet mitt, mens jeg prøvde å forstå timeplanen på swahili. For å ikke ta alle timene fra den kvinnelige engelsklæreren, valgte jeg forvirret ut to timer i uka. Det jeg ikke viste da, var at jeg nå hadde tatt over en hel engelskklasse som hadde engelsk hver dag. Her var det ikke snakk om å vite hva man bega seg ut på, det var bare å hoppe rett ut i det og begynne å undervise. ”her er bøkene vi bruker, vi holder nå på med dette kapittelet”. Det var hjelpen jeg fikk før læreren forsvant inn i en annen time. Der stod jeg alene med bøkene i hånda og hjertet i halsen, timen begynte om noen få minutter.

Les hvordan det gikk: AFRIKA

The handshake

Man blir preget av den kulturen man lever i. Sissil forteller om en situasjon der hun fikk oppleve dette:
Så stod jeg da der, klemte den australske jenta og ga den australske gutten et realt og fast håndtrykk. De skulle hjem og ville gjerne si «hadet bra.» «whats up with the handshake, come here» utbrøt gutten og trakk meg inntil seg og ga meg en klem og et kyss på kinnet. Jeg stivnet, kjente at dette var jeg slettes ikke vandt til. Etter tre måneder i Afrika, vet jeg at gutter skal kun gis et håndtrykk, noe mer, ja det betyr rett og slett «noe mer». Det gikk opp for meg at jeg har blitt lik Tanzanianerne, jeg har kopiert deres kultur. Jeg kan huske hvor frustrerende det kunne være å hilse på Tanzanianerne i begynnelsen, som det skulle være i går, og nå har det hele blitt en vane. Nå er det den vestlige kulturen jeg ikke skjønner. Så der stod jeg da, stiv og litt flau. Stemningen ble tynget. «yeah well, it was nice to meet you!», «yeah sure! Nice to meet you too»!

Les mer: AFRIKA

Lekebilen

En liten betraktning fra Dar Es Salaam:
Paa veg til bussholdeplassen faar jeg oeye paa en liten gutt som skal krysse vegen. Den hvite skjorta er moekkete med noen opprevne knapper. Shortsen rekker gutten til litt over knaerne. Den sitter stramt over rumpa og laara. Bukseknappen er borte, og smekken er halvveis igjen, men shortsen er fremdeles brukelig. Jeg faar oeye paa en leke som han har festet i en snor. Det ser ut som en bil i foerste oeyekast. En blank bil med blaa hjul. Etter aa ha sett litt naermere paa bilen oppdager jeg at bilen er lagd av en vannflaske med blaa vannflaskekorker som hjul. Mens jeg betrakter bilen og den skjoenne gutten gaar det opp for meg hvor mye en leke kan glede et barn. Gutten betrakter bilen og passer godt paa den mens han trasker over vegen. Han smiler til meg, og jeg gir han et stort smil tilbake.

Les mer: Solvor`s blogg