Torsdager i Kigali

Åse i Rwanda forteller om livet som frivillig i AMU:

Det er torsdag, meg og Oda kommer fra den daglige morgenbonnen paa AMU. Vi gaar oppover de sandrode gatene som har blitt enda mer humpete etter gaarsdagens regnskyll. Barn i skoleuniformer gaar i klynger, holder hender og baerer stolt noen slitte notisboker under hver sin arm. De smiler bredt naar de faar oye paa oss: "Hello, Bonjour, how are you, what is your name!?" roper de nysgjerrig, og strekker frem hendene for aa hilse ordentlig. Vi smiler tilbake og hilser paa kinyarwanda til deres store begeistring, "Waramutse, Amakuru?" De fniser og ler av oss og roper "bye bye!" i det de skyndter seg videre til skolen. Temperaturen er akkurat passe, rundt 20 grader, solen har ikke staatt ordentlig opp enda. Vi gaar forbi flere kvinner som baerer store fat med forskjellig frukt og gronnsaker paa hodet. De er paa vei til markedet for aa selge dagens forsyning. Det tar ikke mer enn 10 min aa komme seg fra AMU til det vi kaller Documentation Centeret. Et bittelite treskur malt knall gult og gront. Det minner om et hageskur. Det er her meg og Oda holder til hver torsdag. Utenfor huset har vi en liten gronn hage. Her gaar det noen honer fritt og kakler. Vi laaser opp huset og setter ut benker i skyggen av traerene i hagen. Vi har to luker som vi aapner slik at det dannes to bord hvor vi kan legge frem diverse boker for barn paa fransk, engelsk og kinyarwanda. Samtidig har vi forskjellige leker som vi laaner ut bl.a hoppetau, tennis og damm. Til og med de "store toffe gutta" setter seg ned og pusler "Baby Care" med hoy konsentrasjon.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Jul i Rwanda

Glimt fra julefeiringen i Rwanda:

I julen fikk baade meg og Oda besok fra Norge. Veninnen min Andrea og fetteren til Oda, Torbjorn ankom Kigali, godt en uke for julaften og ble til rett over nyttaar. Med pepperkakeforsyninger og marsipangris fra Norge fikk vi smaken av litt norsk jul ogsaa her i Rwanda, til tross for de varme omgivelsene og et ellers travelt Kigali sentrum hvor alt fortsatte som normalt. Det som kunne minne om jul i huset var et lite plastikkjuletre pyntet med lysende appelsiner og en julekrybbe med noen litt udefinerbare figurer av torkede bananpalme blader, og den "ene julesangen" fra itunes lista som gikk paa repeat. Utrolig goy aa faa vist vaare to besokende vart dagligdagse liv i Afrika og alt som har gjort inntrykk paa oss. Vi fikk fartet ganske mye rundt bl.a paa markeder, hjemmebesok, konserter, street ball show og til og med en tur til Guiseny. En frodig liten by rett ved Lake Kivu paa grensen til Kongo.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Møte med Rwanda

Omsider kommer også en oppdatering fra Act Now-erne i Rwanda. Åse Marie skriver om det første møtet med Kigali:

Det er helt utrolig og endelig være i Afrika, og det meste har stått til forventningene mine så langt. Kvinnene går kledd i fargerike kjoler med sjal på hodet, på annenhver kvinnerygg stikker en liten mørk afro opp fra et stramt klede, knyttet trygt om mammas midje. Her bæres fruktfat, kasser med brus og ryggsekker på hodet, skranglete taxi busser, fullstappa med mennesker frakter folk fra sted til sted over de humpete veiene.
[...]
Kigali er en svært ren og fin by, med gode hovedveier og relativt organisert trafikk i forhold til kaoset i Kampala. Byen er kanskje heller litt vanskelig å få overblikk over. Den har ikke noen bestemt bykjerne med hovedgater, forutenom et stort, sivilisert kjøpesenter hvor du får tak i det meste, og en travel taxi stasjon. Ellers er det gater med hus, små butikker, kirker, hoteller og restauranter litt overalt og om hverandre.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Oda forteller om hverdagen i Association Mwana Ukundwa:

Association Mwana Ukundwa starter ubønnhørlig klokka 07.00 hver morgen. Det er det eneste jeg har å utsette på min arbeidsgiver. Klokka ti på sju trasker landsbyen Gikondos to trøtte mozongoer de 15 minuttene til AMUs lokaler. Fra mandag til fredag er disse lokalene fylt med ungdommer fra 15år og oppover til noen og tjue, som iherdig jobber med enten å lage kort eller å sy klær, som senere selges. Ungdommene på prosjektet er her av forskjellige grunner, noen ble foreldreløse etter folkemordet, eller på grunn av HIV/aids, noen er ekstremt fattige, og noen er selv smittet med HIV. Arbeidet AMU gjør for disse, kan ikke beundres nok. Det gir disse ungdommene en meningsfylt hverdag, der de får brukt og utviklet seg selv. Arbeidsdagen deres er, i tillegg til flittig jobbing, fylt med latter, sang og dans. Det fører meg tilbake til min og Åses dag på sentret. Vi starter dagen med én times devotion, der bibellesing, sang og keyboardsynth er de dominerende elementene. En myk start på dagen.

Les mer: Oda i Rwanda

Åse Marie fortsetter:

Møtet med jentene på AMU var veldig sterkt. Alle kom og omfavnet oss og ønsket oss velkommen. De sang og danset for oss, og viste oss stolt frem sine ferdigheter i håndarbeid, hvor vi selvfølgelig også ble utfordret til å prøve. Disse jentene er foreldreløse mellom 14 og 20 år, og kommer hit til senteret hver dag for å lage postkort og klær som de selger. Noen dager i uka samles også mødre som er HIV smitta for å ha det sosialt og lage forskjellige kurver og stråfat, som AMU selger til utlandet. Dagen åpner og slutter med bønn og sang. Det står ikke på sjenanse hos disse jentene. En etter en går de opp og vil dele sitt vitnesbyrd og en sang med resten, gjerne i stemt et keybord, hvor jo mer effekter jo bedre..

Les mer: Åse Marie i Rwanda