Viser innlegg med etiketten Lena. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lena. Vis alle innlegg

Et uforutsigbart liv

For noen er været noe man snakker om for å unngå pinlige pauser. For andre er det blodig alvor. Lena forteller: Oversvømt landsby i Beni, "fylket" som er mest utsatt for overdrevent mye regnvær. Her er det inproviserte flytende hus!
Her i Bolivia er ikke hverdagen like forutsigbar som det den er i Norge. For ca en uke siden var det ikke sikkert at vi kom oss ut til Aldeaen på fredag for å jobbe fordi det var en bru som holdt på å dette sammen på grunn av mye regn. I flere dager var situasjonen veldig usikker, og da vi drog utover på fredag måtte vi gå over brua fordi den ikke tålte tunge kjøretøy. Da vi kom til Aldeaen fikk vi høre at kjøkkendama ikke hadde vært der på en uke. Det hadde regnet så mye i El Torno (der hun bor), og elva hadde tatt med seg hele huset hennes og omtrent alle eiendeler. Hun og familien hadde ikke fått med seg mer enn det de gikk i, og var heldige som klarte å berge seg ut i tide!

Det har vært krisesituasjon her i området i mange måneder, og selv om de hvert år har regntid så er ingenting bygd for mer enn en liten regnskur i ny og ned. Bruer detter sammen, hus blir borte, kuer dør og åkrer blir ødelagt! Når rørene blir for fulle kommer vann opp gjennom sluk og det er umulig å bruke toalettene fordi det er ikke plass til mer vann. Det er huset vårt et godt eksempel på, da jeg våknet tirsdag morgen var huset rett og slett et lite basseng. Alt var vått, og det luktet vondt!

Denne situasjonen merkes også i Aldeaen. Ungene har hjulpet naboene med å legge ut sandsekker slik at elva ikke skal ta med seg mer av gata, og til tider er landsbyen ikke annet enn et stort badebasseng. Men det merkes ikke bare på de materielle tingene uheldigvis. På lørdag kom det ei dame med ungene sine og lurte på om barna hennes kunne bo i landsbyen, og på søndag kom det ei jente bort til meg og lurte på hva hun måtte gjøre for å komme inn i prosjektet.

Det er jo selvsagt ikke uvanelig at det kommer nye barn til landsbyen, men det er uvanelig at de kommer direkte hit og at vi som jobber her får spørsmålene. Det virker virkelig som om menneskene i nærmiljøet trenger hjelp, og at de ikke veit hva de kan gjøre for å bedre situasjonen. Maten er mye dyrere, husene faller sammen eller er fulle av mugg og skittent vann. Det tar mer tid å tjene til livets opphold, og mange har ikke mulighet eller tid til å ta vare på eller fø barna sine.

Ja, livet går videre og sola kommer frem igjen. Vannet tørker og alt blir lettere. Men så skyer det til igjen og gata er igjen en stri elv. Redselen stiger for hva som kommer til å skje med huset mens de er borte eller sover og mødre er redde for hvor ungene er.

Hvor heldige er vi vel ikke i Norge?? Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for hva jeg har i Norge, jeg setter så utrolig pris på den situasjonen jeg lever i. Men det gjør også utrolig vondt å se hvordan de jobber seg gjennom livet her, og hvor tøft og hardt et liv i fattigdom er når jeg bare kan sette meg på et fly og dra tilbake til velstand og et liv uten materielle problemer, ekstremvær, fattigdom eller matmangel.

Men noe har vi likevel å misunne disse menneskene for. De klarer å ta det med ro, de stresser ikke, de setter seg ned og tar en pause og de nyet livet når de kan...

... og jeg lærer!

Les mer: Lena - på vei til Bolivia

Hva er det jeg ikke ser?

Lena har følgende betraktning på bloggen sin:
Her i Bolvia går livet sitt vante gang. Menneskene lever etter sin egen innebygde klokke og alt skjer som regel litt etter skjema. Bussene kommer med jevne mellomrom, men de kjører aldri etter noen rute. Menneskene virker fornøgde, og sola titter frem oftere og oftere. (Det regnet jo tross alt en del i januar!)

Men selv om livet virker fint på overflaten merker man seg mer og mer jo lengre man er her, og noen av disse oppdagelsene skulle jeg gjerne vært for uten. Jeg satt og tenkte her en dag da jeg satt på bussen – hva er det jeg ikke ser nå? For det man ikke veit, det ser man ikke. Og de ordene man ikke kan på andre språk, de hører man ikke. (Egentlig en ganske fascinerende oppdagelse!!)

Da jeg først kom hit var bussjåførene hyggelige og litt runde menn som kjørte rundt i byen hele dagen og sikkert var ganske heldige fordi de hadde en jobb. De stoppet når du tok ut hånden, og slapp deg av når du ropte ”pare por favor” – uansett hvor det skulle være. Nå klarer jeg ikke se på bussjåførene uten å kjenne et lite stikk i magen. Lønna de lever på er DÅRLIG, og for å brødfø familien jobber de ca 17 timer i døgnet, og de har bare 10 minutters matpause!! Ofte bor de en time utenfor byen så de bruker ytterligere to timer av døgnet på å komme på jobb. Resten brukes til å spise og sove – og hvis de er heldige har de fri på søndager.

Oftere og oftere seg jeg telt langs kanalene også. Før så jeg bare søppel og folk som slappet av når det var grønt lyst og de ikke kunne selge varene sine– men etter at jeg ble viss på at det var her de faktisk bodde har teltene og pappveggene liksom bare vokst opp! Tidligere tenkte jeg at det liksom ikke var en slum i Santa Cruz – og at det var en av de rikere og bedre byene å være fattig i. Men nå ser jeg slummen midt i byen, og fattigdommen som lever side om side med rike kakser som ikke har lyst til å vite.

Derfor er tanken som slo meg på bussen ganske skremmende. Hva er det egentlig jeg ikke ser? Hva er det som er rett foran meg men som jeg ikke helt klarer å få tak på?

Fra Lena - På vei til Bolivia!

Infield-kurs og ferie i Sør-Amerika: Dødsveien, Isla del Sol og Machu Picchu

Det har vært både infield-kurs og ferietur for Act Nowerne i Sør-Amerika siden sist Lena forteller:
Dødsveien (Foto: Anne-Thereses blogg)

Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!

Bading i foss under sykkelturen på infield (Foto: Therese i Peru)

Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.

Les mer: Lena - På vei til Bolivia
Anne Therese forteller videre:
Isla del Sol (Foto: Therese i Peru)

Ferien startet med å igjen ta bussen, denne gangen til Cobacana, og videre med båt til Isla del Sol. Titicaca er svært. Veldig svært. Og veldig vakkert. Isla del sol er en øy som et fjell. Det går rett opp og så rett ned på den andre siden. Eneste transportmiddel er esler. Det ville si at vi var nødt til å gå opp sikkert 1000 trappetrinn for å komme oss til ungdomsherberget som lå på toppen. I tynn luft og med halvsprengte lunger tok det sin tid, men det var verdt det! Utsikten var fantastisk. Og på kvelden spiste vi et herlig måltid hjemme hos en lokal familie som brukte huset sitt som restaurant for å spe litt på inntektene. Fantastisk god mat.

(Foto: Johannes på barnehjem)

Vi dro videre til Puno med buss, fikk 90 nye dager på grensa, og dro til de flytende gress øyene på Titicaca. (de som alle turister drar for å se) På forhånd var vi blitt fortalt at Uru-folket som bor der verken bruker sko eller sokker. Vi ankom i tåke og regn, og befolkningen hadde tydeligvis ikke sett turistbåten komme, så sannelig måtte de ikke bare løpe innom husene sine for å sette fra seg skoa…haha, det var jo rene turistattraksjonen, men vi fikk høre at det fantes noen øyer litt lenger ut som ikke ønsket kontakt med omverdenen. Får satse på at de lever barbent der borte.

Les mer:Anne Thereses blogg
Så gikk turen videre til Machu Picchu. Johannes forteller:
Machu Picchu

At Machu Pichu er den best bevarte inkabyen kommer av at verken samtidens inkaer eller de senere conquestadorene visste om byen. Da den ble forlatt var det pga en epedemi som tok overtaket. De friske rømte og sperret veien for de syke som ble etterlatt til døden. Det var ikke før I 1910 at en amerikaner skulle ta på seg den ufortjente æren av å være den “første” til å oppdage byen som var blitt overgrodd av jungel gjennom de flere hundre årene den hadde stått tom. For de menneskene som bodde ved ruinene, ble deres verste mareritt til virkelighet: at den moderne verden skulle komme å forstyrre forfedrene ved å stjele sjelettene, krukkene og smykkene som lå igjen I ruinene. Disse står idag på museum I Amerika...


De to tusen sko-løse inkaene som bodde I Machu Pichu beveget seg nok ikke like mye som dagens 5000 turister som til daglig beveger seg mellom ruinene. Steinene blir slitte og deler av byen synker hver måned med 2 cm, noe som gjør at det er fare for at en del av byen skal rase ned I stupet som finnes på begge sider.. For å komme til ruinene før de ble overfylt av turister, valgte vi å dra tidlig kl 6 om morgenen. Tåke og regn preget de første par timene I machu Pichu, og jeg Anne therese, Hanna og Aggie brukte disse timene til å klatre opp på toppen bak Machu Pichu for å se utsikten derfra. Opp hit har inkaene av en eller annen grunn bygget en imponerende vei/trapp selv om det ikke finnes noen ruiner der.

Inkasteiner (Foto: Anne-Thereses blogg)

Senere på dagen vandret vi mellom ruiner og en haug av newage folk som gikk og kjente på energien som lå I steinene og bukket før de gikk videre. Etter en uke på reisefot går turen hjemover I nattbuss. Når jeg lukker øynene ser jeg inkaruiner og når jeg sovner drømmer jeg om Urofolket som kommer I sivbåtene sine og synger og spiller for oss I beste harmoni, bare overskygget av uro-guttungen med frostsår I ansiktet som mismodig vinker til meg der jeg sitter I bussen.

Les mer: Johannes på barnehjem

Verden er urettferdig

Noen møter gjør større inntrykk enn andre. Lena forteller om en gategutt hum møtte for noen dager siden:
I dag da jeg satt på bussen på vei til byen la jeg merke til noe trist. Utenfor et stort apotek lå det to mennesker og sov. I det samme bussen stoppet på rødt lys kom det to uniformerte menn bort til de to menneskene som søkte ly mot det varme sommerregnet. Den ene av de to mennene dro den hvitkledde gutten opp og sparket han vekk fra døra. Deretter sparket de alle eiendelene, som besto av litt klær og noen pappesker, ut over hele fortauet. Jeg ser ofte lignende ting, og det er ofte jeg ser mennesker som bor fattigslig eller som tigger, men av en eller annen grunn festet denne hendelsen seg i mente og jeg klarte ikke helt å legge det fra meg resten av dagen.

Vi var i sentrum hele dagen, og da vi endelig var på vei hjem var fruktmarkedet stengt. Vi stoppet derfor innom supermarkedet, som tilfeldigvis ligger i lyskrysset som jeg så den hvitkledde gutten. Da vi ventet på bussen med en pose full av frukt og grønnsaker kom det en gutt bort til oss. Jeg kjente han igjen med det samme, det var den hvitkledde gategutten! Han spurte oss om vi hadde brød, eller penger til brød. Han var tydelig påvirket av et eller annet, så siden vi bare hadde frukt fikk han det i stedet for. Selv om han lovet av pengene skulle gå til mat kan man aldri være sikker, de fleste gatebarn bruker lim, narkotika eller andre midler slik at de ikke merker at de er sultne og slik at de kan glemme alt som har skjedd med dem!

Folkene som kjørte og gikk forbi så med avsky på gutten, og det var åpenlyst at alle normer motsa vår lille samtale. Men vi har fått en ny venn, i alle fall en ny hjertevenn (det er ikke sikkert at vi noen gang ser han igjen). Han har hvite skitne klær, shabby langt hår og en stemme som er påvirket av narkotika og alkohol. Han er 14 år, og ler mye. Han har et varmt smil og et glimt i øyet – jeg håper virkelig jeg ser han igjen. Tenk om han en dag bestemmer seg for å oppsøke Alalay – eller et av de andre prosjektene – slik at han kan få et bedre liv. Det hadde vært noe det!

Nå gleder jeg meg til å bli med gateteamet ut - kansje vi treffer han??!!

Hentet fra: Lena - På vei til Bolivia!

Jul på Alalay

Jula er en spesiell tid, også på Alalay i Santa Cruz. Lena forteller:

Det har skjedd så mye den siste uken, og jeg har opplevd så utrolig masse! Det å feire jul ute på Aldeaen sammen med ungene var spesielt og veldig gøy! Det var så godt å føle at man virkelig betydde en forskjell bare ved å være sammen med forventningsfulle barn på en slik stor dag. Guttene mine var så takknemlige for gavene de fikk – og de var så søte da de lekte med alle gavene på 1. juledag. Det minnet meg om da jeg var liten og mine brødre og jeg våknet tidlig for å leke med de nye tingene. Det er en av de ytterst få tingene som virkelig har minnet meg om Norge og jul disse desemberdagene!

Det å se at de kan kose seg så på slike spesielle dager har lært meg masse. De har så mange vonde minner og så mange nære mennesker som har sviktet dem, men de aller fleste er fornøgde og glade. Flere enn en gang den siste tiden har jeg tatt meg selv i å være takknemlig for opplevelsene – og for lærdommene - jeg får her. Det er godt å få være del av de positive minnene til barna, og det er godt å tenke på at det er så mange positive minner for disse flotte ungene her på Alalay!

Les mer: Lena - På vei til Bolivia

A day in Santa Cruz

There are many tasks to be done at the Aldea in Santa Cruz. Ragnhild shares how a typical day is spent at Alalay:Alalay boys (Photo: Lena - På vei til Bolivia)
  • Wakeup at 5.30am and hop in the shower, if there is water that blessed day.
  • Then 6am you take a walk from the voluntaries’ cabaña to the cabaña for chicos pequinitos that I am in charge of. I have 6 boys from 2-5 years and they are adorable, when they sleep…Hehe … No just kidding I love theme, but they are monkeys and I am their favorite tree to claim on.
  • From 6-7 it’s all about getting theme dressed and helping theme to wanna make their beds... Sounds so easy… but its not…
  • Then we are ready for breakfast: 2 small breads and a cup of something disturbingly sweet. They call it tea; I call it sugar with water.
  • Then its play time, and that means more monkey claiming on me
  • Then from 9-11 they paint or make something that results in a lot of mess for me and the Educatora,
  • Apoyo en cocina, that means that I go to the kitchen and help preparing Almuerzo/ lunch
  • Then more play time until we eat at 2o’cloc; aroz con algun …that signifies rise with something, but the majority is rise. If you are lucky you get a chicken foot in you soup.
  • PANADERIA; help making bread for the whole village/ La Aldea
  • TV-time or playing in the cabaña de juego
  • 6pm “Water splash” or showering of the 6 angels
  • Cena or dinner is served 7pm and after that they go to bed
Then I take my leave around 8, stumble over to my cabaña and watch 1 or 2 episodes of “The OC” with Lena. We call that ” therapy and relaxing time”…

In between all of this are there a lot of punching, screaming, fighting and the constant calling for Hermana Aggie or Acky or something similar. But they are my boys now, Juan Carlos, Ruben, Brayan, Efraian, Ariel and Javier. And already they have put a mark on my heart.

The funniest thing that has happened so far is the time we went to a pool with all the kids in Cabaña E and F. 12 kids from 2-7 and 4 adults. On the way back we decided to take a taxi, and me and Lena thought we would take at least to taxis, but way pay for two when apparently you can fit 17 people in a car… yes it is proven you can put 5 adults and 12 kids in one car..

From: Aggie i Bolivia

Oppvask og kyllingføtter

Lena og Ragnhild har vært en stund i Santa Cruz og begynner så smått å finne seg til rette på Alalay. Både mat og arbeidsoppgaver kan være utfordrende:


De første ukene i barnelandsbyen har gått med til å lære navn og alle andre praktiske ting som gjelder ungene. Jeg har for eksempel lært at man må vite hvilken seng den enkelte sover i, for hvis ikke er det umulig å få de til å re den opp. Det er heller ikke nok å vite hvem som skal ta oppvasken, du må vite hvem det er også. Det gjelder ikke å gjette – for da lurer de deg bare og sier et helt annet navn! Hehe…

Dessuten har vi lært hvordan vi lager brød og sett hvordan man bruker det man har av kjøtt i maten. (Jeg fant en kyllingfot i suppa mi!!)

Les mer: Lena - På vei til Bolivia

Fra Lima til La Paz til Santa Cruz

Lena og Ragnhild har ankommet Santa Cruz, men første stopp på veien fra Lima var La Paz i Bolivia, der Johannes og Thor Håkon skal jobbe. Lena deler sine inntrykk fra Alalay i La Paz:
La Paz var noe for seg selv, en by lang oppe i høyden. Byen strakte seg ut mellom høye fjelltopper og bakkene var brattere enn det bratteste jeg har sett – takket Gud for tyngdegrafen flere ganger! Vi fikk i løpet av dagene med høydesyke og trykkene hodepine fikk vi også et møte med Alalay, organisasjonen som har smeltet mitt hjerte. Måten de jobber på, og måten de tar i mot unger fra gata på er helt suveren. Oppbygningen fungerer på alle måter, og barna får mulighet til å komme seg vekk fra gata, alkohol, narkotika og alle andre vonde sirkler som gatelivet bringer med seg. Barna får så mange sjanser de vil, og først når de er ferdige med første og andre etappe kommer de til barnelandsbyen – eller aldeaen – for å igjen bo så å si i en familie. På denne måte lever barna i det de er klar for, med ansvar og forpliktelser som er i tråd med det nivået de er på. Slik lærer ikke barna hverandre uvaner, men hjelper hverandre heller til å hele tiden forbedre seg. I landsbyen er det lege, tannlege, psykolog og alt annet som et lite samfunn trenger, og her lever de samtidig som de lærer hvordan samfunnet fungerer. Alalay gjør mer enn å passe på ungene til de når alderen der de må klare seg selv – de lærer barna hvordan de skal klare seg i livet og hvordan man må jobbe for å leve et godt og trygt liv.

Nå er jeg endelig i Santa Cruz, der jeg skal leve og jobbe i 6 mnd. Byen som er våt, varm og ny, og som jeg er klar for å utforske til det ytterste. Men aller mest gleder meg til i morgen – da skal jeg endelig hilse på de ungene jeg skal være sammen med disse månedene, og se Aldeaen her i Santa Cruz. Føler meg virkelig klar for dette nå, og gleder meg til alt jeg kommer til å lære og oppleve mens jeg er her.

Les mer: Lena - På vei til Bolivia!

Vandring gjennom Limas tomme gater

Lima er en enorm by, full av folk, og med kaotiske trafikkforhold. Det er ikke hver dag man kan ta seg en spasertur gjennom Limas gater uten å være redd for å bli påkjørt. Men forrige søndag kunne man gjøre akkurat det. Hanna forteller:
Foto: Lena - På vei til Bolivia!

I går (søndag) var det ”censo”(folketelling) i Lima. Hele Limas befolkning skulle altså bli telt. I tillegg registreres de som har vann og lys, de som er analfabete og lignende. Denne folketellinga medførte at hele Limas befolkninger må holde seg i huset til de var registrert. Dette utnytta Lena og jeg til det ytterste, og fikk sett Lima fra en roligere side. Dagen starta med en liten gåtur på en av Limas vanligvis trafikkerte vei – Javier Prado. Det var stille, sol og idyll – noe som er en sjelden opplevelse her.

Les mer: Peru-Hanna:)

El padrino

Act Now-erne i Lima har vært på besøk på senteret for tenåringsmødre, der det blant annet var barnedåp i helgen. Johannes fikk en uventet forespørsel:
Sist onsdag var vi på besøk på CDTEP, senteret for tenåringsmødre. Vi fikk en introduksjon i arbeidet og lekte og sang sammen med tenåringsmødre helt ned i fjortenårsalderen. Her fikk jeg spørsmålet om jeg ville være padrino (dåpsfadder) for Nils Johan, en ett år gammel gutt oppkalt etter broren til en av fjorårets act-nowere. Sammen med 9 andre småbarn på senteret ble han døpt på lørdag. Etter en sterk formaning fra presten om at padrinoene måtte stå på for en kristen oppdragelse, ligger det et stort ansvar på meg de neste 15 årene. Dessuten er det bare å begynne å spare penger til å reise i konfirmasjonen.. Desverre måtte vi dra litt tidlig fra dåpsfesten fordi vi skulle avgårde på helgetur i strandhuset til vertsfamilien til Lena og Hanna. For å komme dit kjørte vi gjennom noen av de fattige områdene i Lima. Det er først nå jeg virkelig har begynt å se de store kontrastene i dette landet. Etter å ha kjørt en time gjennom flere forskjellige slumområder kommer vi fram til et inngjerdet område med veisperringer og vakter. Innenfor her har de rike i Lima sine strandhus. Området ligger litt sør for Lima ved ”Playa de las tres islas”, dermed også litt nærmere jordskjelvet tidligere i ”høst”. Et av husene her raste sammen, men huset vi lånte er derimot uberørt. Det gir en rar følelse å være en del av de store forskjellene mellom folk her nede, men uansett var det godt å endelig være sammen bare vi 8 act-nowere her i sør-amerika.

Les mer: Johannes på barnehjem
Lena forteller videre:
Barnedåpen på mødresenteret var noe for seg selv. Jentene satt med ungene sine på fanget, og de strålte. Alle var stolte, alle sorger var glemt. Jeg har fått noen utrolige vitnesbyrd fra disse jentene de to gangene jeg har vært der. Livsmot og glede fra en annen verden – de lærer meg hva som betyr noe, og de viser hva prosjekter som dette kan forandre! Det å se at alle hadde besøk av noen – enten det var familie eller venner – gjorde også inntrykk. Takk Gud for at det finnes mennesker som ønsker og hjelpe, og som helbreder unge hjerter og gjenforener splittede familier.

Lena - På vei til Bolivia!

Kontrastenes land

Lena på tur i en combi - denne er av det store og konfortable slaget!. Foto: Lena - På vei til Bolivia!
Sør-Amerika-studentene har nå ankommet Lima, der de skal være fram til slutten av oktober og gå på språkkurs, før de drar til sine respektive praksissteder. De har vært noen dager i Lima nå, og inntrykkene begynner å strømme inn. Først litt om kollektivtrafikken fra Helene som skal jobbe på La Restinga i Iquitos, Peru:
Cambio er en minibuss som ca er som en Nissan King Van med MINST 20 personer i. Må ærlig innrømme at jeg var letta over å være fremme etter en time med humping og råkjøring og jeg trodde vi skulle velte ca 5 ganger og at vi skulle kræsje ca 10, men snart er det vel en vanesak.
[...]
I cambioen på vei hjem falt rett og slett skyvedøra av, så vi stoppa midt i veien for å sette den på igjen, kan vel ikke akkurat se for meg det skje med Sørlandsekspressen på E-18 i Norge. Kultur… fascinerende og skremmende på en gang!

Les mer: ~ Helene a la selva ~
Men det er ikke bare transporttilbudet som er uvant. Også kostholdet kan bli en utfordring. Thor Haakon, som skal jobbe på Alalay i La Paz, Bolivia, gjør seg noen tanker, blant annet om mat og folk i Peru:
Frokost: Noe ekkelt lage av majs, men brødet og smøret er godt.
Lunsj: Ofte kylling og ris. Fikk noe ekkelt med kalde poteter og en ostesaus engang.
Middag: Litt forskjellig. Vet egentlig ikke hva noe av det har vært.. Seigt kjøtt i dag med en rar salat.
Været: Av og til varmt, av og til kaldt. Om solen kommer frem gjennom den tette skyen av forurensing er blir det med en gang varmere. Tror det er rundt 13 grader, uten at dette kan sies noe sikkert om atm.

Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia
Kontrastene er store i Lima, og avstanden mellom fattig og rik er svimlende. Som Act Now-er støter man ikke bare på kulturelle utfordringer - man får også se fattigdom på nært hold. Eller kanskje er det ikke møtet med fattigdommen som er det mest utfordrende. Kanskje er det det daglige møtet med egen og andres rikdom som blir vanskeligst å takle. Helene observerer:
Fraa jeg setter med paa bussen i Villa Maria del Triunfo, hvor jeg bor, til jeg kommer til Miraflores, hvor jeg har spraakkurs, kjoerer jeg baade gjennom noen av Lima´s fattigste og noen mer fine strok. En skulle nesten tro det var to ulike verdensdeler, ikke ulike steder i samme by. Her kan man gjoere alt fraa aa gaa paa overdaadige kjopesentre med fontener og pynt, bowling og kino, store klesbutikker og kjeder som Pizza Hut og TGI Friday til overfyllte markeder med skitten mat, skabbete hunder og fattige mennesker som prover aa tjene penger til aa overleve en dag til.
[...]
Det er akkurat som om mange rike lever sitt jet-set liv og bare overser at det sitter fattige mennesker paa gata rundt dem og tigger og at 12 aar gamle jenter maa prostituere seg for aa tjene til livets opphold. De er alle peruanere, men har helt forskjellige liv. Det er mange ting med dette landet og kulturen her som jeg ikke forstaar enda, og jeg gleder meg til aa skjonne mer.

Les mer: ~ Helene a la selva ~