Nattevandring i Mbale

En viktig del av arbeidet på CRO er å finne og registrere gatebarn. Den beste måten å finne ut hvem som bor på gata på, er å gå ut på gata om natta og finne dem. Marit og Eline har vært ute på «night survey» sammen med representanter for Strømmestiftelsen og Start Life Support:

Klokka er 1054pm, og jeg og Marit har akkurat blitt sluppet inn på CRO bygget av sikkerhetsvakten. For anledningen har jeg på meg bukse, strikkejakke og skjerf. Uten at jeg vet om det er stemningen eller temperaturen, fryser jeg likevel. Innen kl er passert 1125pm er vi plutselig mellom 15-20 mennesker. En salig blanding av Politimenn, CRO personale, Start spillere, Strømme Stiftelsen utsendinger, som er klare for det som jeg i ettertid ser på som min største utfordring til nå i dette oppholdet. Som en del av CRO sitt program for å rekruttere nye barn i rehabilitation class, skal vi ut og se hvor mange barn som sover på gata.

Med politiet i spissen, som forresten er en nødvendighet når man beveger seg ute på natten, entrer vi første soveplass, som vi fant ved hjelp av noen eldre gatebarn. I begynnelsen ser jeg bare en klump. Når jeg kommer nærmere, ser jeg at klumpen er mennesker som ligger så tett at du nesten ikke klarer å skille dem fra hverandre. De ligger på fortauet med et lite halvtak over seg, og ser i første omgang ut som de er ca. 15 stk. Ved andre øyekast derimot, og ikke minst tredje og fjerde oppdager vi at de er nærmere 30.

Øynene mine går fram og tilbake over gruppen med barn, og jeg prøver å se om det er noen av ”mine” barn ligger her midt på bakken uten noe som helst til å ha over seg midt på natten. Des mer jeg ser, Des flere ansikter kjenner jeg igjen, samtidig blir jeg overrasket over at de fleste av dem ikke er CRO barn. Lærerne forteller at de er kommet mange nye barn på gata siden de gjorde denne undersøkelsen for litt over to måneder siden, og jeg merker det er bra at CRO snart har nytt opptak av barn. De fleste av dem har antagelig sovet en liten stund, utenom fire stykker som sitter og holder vakt for resten. De minste barna sover først, så bytter de med de som er litt eldre i løpet av natten får vi høre.

Vår oppgave nå, er å vekke barna slik at vi kan registrere navn og alder, og hvorfor de kom på gata. Vi vil dessuten prøve å få dem til å komme på CRO allerede neste dag for å bli kjent med stedet. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, da mange av dem er bortimot bevisstløse etter å ha sniffet flybensin og tygget marihuanablader. Hvert barn tar en evighet å vekke, og i mellomtiden er det dessuten kommet nye barn fra lenger oppe i gaten. Det er en merkelig følelse å tenke på at disse barna som sover hver natt ute på gata, er de samme som kommer smilende på CRO hver morgen klare for å leke og lære. Imponerende og så uendelig beundringsverdig…

Ettersom vi ikke snakker de forskjellige ugandiske språkene, prøver vi å ta tak i dem som snakker engelsk og gi dem så mye rådgivning og støtte som er mulig når kl er halv ett på natta, og barna du snakker med er dopet og nesten ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg vil så gjerne at om de glemmer alt annet jeg sier, så skal det de husker være at de er velkomne på CRO. Jeg gjentar og gjentar, og peker i retningen CRO, etter denne samtalen er det ikke så mye annet å gjøre enn å håpe på at de husker det i morgen tidlig.

Et av de neste stedene vi kommer, ligger en av guttene som jeg gir ekstraundervisning til. Han er bare 7 år, og ligger bak en slags trapp med to andre gutter på samme alder. Han smiler tappert, og nikker ivrig når jeg ber ham komme på CRO neste dag, så snur han seg rundt og legger seg til å sove. Dette er de siste barna vi registrerer denne kvelden, og tallet er nå passert 40 i løpet av 2 ½ time.

Fra Eline i Uganda