Kjipt bistandspreik?

En stor del av forberedelseskurset til Act Now består av teoretisk undervisning om bistand og utvikling, og når man sitter hjemme i Norge, kan det til tider være vanskelig å relatere seg til. Nå har virkeligheten plutselig rykket ett hakk nærmere. Vegard forteller om sitt besøk på prosjektet Agape utenfor Lima:

Vi sitter og hører på et foredrag. Drittkjedelig! Jeg sovner to ganger mens ho forteller. Det betyr ikke at det ho snakker om er uviktig. Å gi folk en bedre framtid. Urettferdighet. Vold. Bistandsarbeid. Men: Jeg har hørt det før! Det er ikke noe nytt og spennende, og det er langt borte fra her jeg sitter. Jeg tenker heller på hvorfor den unge dama som snakker lesper. Og lurer på hvor de har skaffa de mørkeblå Agape- vestene.

Ti minutter seinere skal foredragsholderen og ei anna jente som er ansatt ta oss med til en av familiene Agape jobber for. Vi går oppover noen bratte, kronglete jordveger med små skur tett inntil på begge sider, og kommer fram til et rødbrunt murhus. Utenfor står ei kortvokst dame med rød genser og plysjbukse. Ho har et trillrundt, typisk søramerikansk ansikt og et forsiktig smil. Vi blir med henne inn i et enkelt hjem med store, tunge murvegger. Vi følger etter henne inn på soverommet, og ho beklager stadig at det ikke er sitteplass til oss. Ho forteller nølende om seg selv. Selv om ho gjerne vil dele historien sin, er det krevende for henne å snakke om det. For snart tre måneder siden hadde alt hopa seg opp. Ektemannen hadde lenge brukt grov vold både mot både henne og mot barna, og ho kunne ikke lenger arbeide på grunn av alvorlige fysiske og psykiske skader. Ho visste hverken hva som var problemet eller hvordan det kunne løses. Ho tok da kontakt med Agape. ”Takket være disse,” sier ho og stanser opp. Det blir for sterkt for henne. Ho ser bort på de to jentene i blå vester, og en av dem legger ei hånd på ryggen hennes. Ho blir blank i øynene, men fortsetter; ”T akket være disse to jentene har vi greid å sette ord på problemene og funnet ut hva vi bør gjøre framover. Mannen min er på veg til å forandre seg, det går sakte, men i riktig retning.”

Les mer: paa ville vegar

Kristin kan fortelle mer om selve prosjektet:

Agape er et prosjekt som jobber i mange retninger, men for det meste med barn i alderen 6-12 år som har blitt misshandlet psykisk eller fysisk. vi besøkte kontoret som ligger i Huaycàn, en times kjøretur fra Lima. Huaycàn er en by der mange av ofrene etter terroristgruppen Sendero Luminoso (den lysende sti) er bosatt. Agapes kontor ligger i et område der store deler av beboerne lever i ekstrem fattigdom og hvor vold og overgrep er skremmende vanlig.


Agape jobber med barn som har blitt mishandlet og med familiene og nærmiljøet til disse barna. De jobber også med å forhindre overgrepene før de skjer og med å gjøre barna oppmerksome på at det de opplever er overgrep og at de har mulighet til å gjøre noe for å få slutt på dem. For mange av barna er overgrepene en så stor del av hverdagen at de tror det er normalt. de forstår ikke at det de opplever er overgrep.

prosjektet samarbeider også med skoler og har opplæring for lærerne om hvordan de skal se etter tegn på overgrep hos barna og hvordan de skal takle situasjonen når barna kommer til dem og forteller om overgrep.

vi besøkte ei dame som for få måneder siden kom til prosjektet for å be om hjelp til å redde familien sin. mannen hadde misshandlet både henne og datteren. etter at hun kom i kontakt med Agape, har hun fått mye hjelp og støtte. mannen jobber hardt for å forbedre seg og datteren klarer seg bra på skolen. hun inviterte oss inn i sitt enkle hus der hun bor med familien sin og fortalte om hvordan ting hadde vært. det var et veldig sterkt møte og vanskelig å holde på tårene. denne kvinnen og hennes familie har vært igjennom så utrolig mye vondt, men hennes styrke og handlekraft har likevel reddet dem.

Les mer: Kristin i Peru