Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg.
Lørdag var det tid for en annerledes guidet bytur- guiden vår var en 16 år gammel skopusser. En organisasjon lignende de som gir ut magasinene =Oslo og Asfalt lager sammen med en gjeng skopussere i La Paz avisa Hórmigon Armado, og her reklamerer de for slike turer. Så der fikk jeg den ideen fra. Sist mandag på gata snakket jeg med en av guttene, og han ville mer gjerne vise oss rundt. “Ekspertguide for profesjonelle turister, hvilket språk ønsker dere? Spansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk?” Spurte han med latter og glimt i øyet, og jeg begynte å glede meg til lørdagens tur med denne morsomme gutten..
For de av dere som kjenner Askjer-slekta, og vet at jeg ligner på min mor, skjønner at jeg ikke hadde noen problemer med å stå opp kl. 3. tirsdag morgen. Jeg jobber jo med de eldste guttene på Alalay, og mange av dem kjeder seg veldig. De fleste av dem har vært der i mange år, og de lengter etter å ha et normalt tenåringsliv. For gi dem et lite avbrekk fra barnehjemslivet, dro vi ut på jungeltur med alle gutta. Denne turen viste seg å by på mange opplevelser..
Alle barna Alalay jobber med kommer fra ekstremt vanskelige forhold, enten fra en familie i oppløsning eller rett fra gata. Alle barna har opplevd utrolig mye vanskelig, og mange sliter med å tilpasse seg i Alalay-systemet. Av den grunn jobber Alalay i frie forskjellige faser, som barna sakte men sikkert jobber seg opp gjennom.
Plutselig var julaften her… Jeg hadde forventet på forhånd at jeg kom til å savne alt jeg forbinder med jul hjemme; julesokk på peisen, pinnekjøtt, kaldt vær, pepperkaker, dansing i kirka, gaveåpning, julelys og familietid. Det gjorde jeg for så vidt også, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd. I og med at jeg har vært her så lenge, så føltes det ganske naturlig å feire jul med ”fremmede”, spise paneton, drikke varm sjokolade og se på fyrverkeri ved midnatt. Likevel satt jeg stor pris på å få en liten del av julestemningen hjemme i Lillesand gjennom Skype, og ble rørt til tårer da min fantastiske familie sang ”Deilig er jorden” for meg..
Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :).
De første tre ukene har jeg vært i cabaña C med de største jentene. Nå har voluntøren hos de minste guttene reist, og derfor begynner jeg der til uka. Var innom hos dem en kveld, ble møtt med en gjeng på ni livlige gutter mellom fem og ti år dansende til Michael Jackson på stuegulvet – herlig.t.
Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss..
Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?
15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter. .
Vegen smalnar inn der den snurrar seg rundt den litle plazaen. Det er perfekt, perfekt for å lære å jobbe på gata. Det er er eit trygt strøk der det ikkje er så mykje konkuranse frå andre gutar som er flinkare til å sjonglere. Han er rundt ti år gammal og bur i ei av dei fattigaste sonane i byen. Heile dagen jobbar han her for å tene pengar, for å hjelpe bestemor.
Arbeidsdagen varar 12 timar. Eg set meg ned ved sida av den tynne guten. Han er ikkje så interessert i meg, han svarar ikkje på alt eg spør om og når han svarar er det med korte og konsise setningar. Han har ikkje tillitt til meg enda. sjølvsagt ikkje. Han er i fare, mne han veit det ikkje sjøv. Denne guten skulle vore på skulen, han skulle ha leika med klinkekuler og skote på nabohunden med sprettert. I steden er han her og sjonglerar med mandariner, kvar dag.
Eg byrjer sakte å byggje eit tillitsforhold med guten, eg kjem og ser til han, helsar på han og snakkar litt med han kvar dag den veka. Innerst inne kjenner eg at eg ikkje burde gjere dette, eg skal reise om mindre enn ein månad. Kanskje er det verdt det likevel.
Gatebarna byrjar slik. Dei må jobbe på gata for å bidra til familien. På gata vert dei kjent med barn og vaksne som lever der fast. Kanskje fristar det å leve slik, fri fra familien. Kanskje blir han slått av far sin, kanskje får han ikkje mat heime. Kanskje føler han at han jobbar heile dagen for familien, men familien bryr seg eigentlig ikkje om han i heile tatt. Ein dag kan det vere at far slår han fordi han misstenkjer han for å stikkje til seg pengar frå det han tener. Guten dreg ut på gata, han oppsøkjer dei gatebarna han kjenner, kanskje tek han med seg ein ven som er i same situasjon. Det er så lett, og det skjer så ofte.
Eg kjem ein ganske sein kveld. Guten er der framleis. I dag er han ikkje sky og uinteressert. I dag lyser ansiktet hans opp når ha ser meg.
-Hermano! Eg vil du skal treffe ein ven av meg, han er også kommen hit for å arbeide
Eg helsar på venen og smiler, men biter i meg eit trist sukk. Om han berre hadde visst. Eg avsluttar samtalen med dei slik:
-Du må passe godt på deg sjølv! du må ikkje bli her for å sove
Han nikkar og smiler, men eg veit at han framleis ikkje forstår, og at han ramleis er i fare.
Les mer: Reisebrev frå Marius
I was walking down the street talking to my friends. It was late and we were on our way back home. When I walk in the street my eyes are now automatically looking for street children, and as we were walking I suddenly saw a kid laying on a bench. I looked at him closely and I thought to myself; Do I know this kid? I continued walking since I was thinking about other things than work, but I couldn’t stop thinking about who is this kid. Marius and I decided to leave our friends for a second and go back in order to talk with this kid. Just to find out who he was.
We sat us down on the bench, quiet without saying anything. I looked at the boy, but he wouldn’t look back at me. He was about 11 years old. I could tell that I had seen this boy before, but I couldn’t remember where. I then asked,
- Hey, boy, do you know Alalay?
The kid looked at me with a firm smile on his face without saying anything at all. He was dirty after working the whole day as a shoe shiner, and he was about to go to sleep. I could tell that I really knew this boy. Without a doubt. After a few moments of silence the kid looked at me saying,
- Yes, I know Alalay, and I know you as well.
I continued,
- How long have you been in the street?.
- About a week, he told me.
- And why did you leave Alalay?
- Because I want to earn some money...
- Money? I repeated.
He just looked at me, smiling. I continued asking him about what he thought about returning to Alalay. He said:
- Returning? Well...I don’t know.
- You don’t know? I said.
- No, I don’t know. It’s just that I like to earn some money. I don’t like being in the street, but returning...well...I don’t know.
I then used about five minutes explaining him what his options are. How his future can be, but that it is all up to him. I finished telling him that we can go right now, and that he could sleep in a warm bed already this night.
- What do you think? I said.
- I don’t know, he answered. Really, I don’t know.
Read more: Thoughts from Bolivia
I løpet av de 5 månedene jeg og Kristine, min ”voluntør- kollega”, har vært peruvianere, har vi kjent på stolthetsfølelsen det gir å lære å ta bussen alene, vært skeptiske til å spise marsvin og ”Ceviche”(rå fisk marinert i sitron), og lært at hvis du kommer en halvtime for sent til en avtale, er du fremdeles for tidlig ute! Disse opplevelsene er en viktig del av det å oppleve en annen kultur, men heldigvis får oppholdet mitt en mye større og mer spennende dimensjon gjennom det jeg faktisk er her for å gjøre.
Som student på linja ”Act Now” får jeg god innsikt i hva det vil si å drive bistands- og utviklingsarbeid, både i teori og praksis. Litt teori har jeg lært på Hald sammen med studenter fra 14 ulike land, praksisen får jeg i løpet av et 7 måneder langt praksisopphold i Lima. Her jobber jeg på et senter for tenåringsmødre i et av de fattigste distriktene i byen, Villa Maria del Triunfo. Jentene som bor her er mellom 13 og 18 år gamle, og får være på senteret med barna sine til man finner foreldrene eller slektinger de kan bo hos, eller til de blir myndige og dermed er utenfor barnevernets system.
De fleste av jentene hos oss har kommet til Lima rundt 13-års alderen for å jobbe som hushjelper hos en fremmed familie. Dette er en vanlig måte å være med å bidra i familien eller finansiere skolegang på, men dessverre så kan det å bo uten familien sin få store konsekvenser for mange ungjenter. Tenåringsgraviditeter er et utbredt problem i Sør- Amerika, og årsakene til graviditetene er mange. Det blir litt feil å si ”heldigvis”, men de fleste av jentene som bor på senteret nå har bodd sammen med kjæresten sin, og blitt gravide på grunn av manglende prevensjonsopplæring.
Dessverre har vi også mer alvorlige tilfeller, hvor graviditeten er resultat av voldtekt eller misbruk, og faren til barnet enten er en ukjent mann, en onkel eller pappa til jenta. Uansett årsak er det vanskelig å bli mor i så tidlig alder. Gjennom å bo på senteret får jentene prøvd seg på denne oppgaven i trygge omgivelser før de skal tilbake til ”det virkelige livet”.
Les mer: Thea en Peru!
Before hitting us, try talking to us! That was the message the group of adolescents we work with wanted to communicate to their parents and to their community in general during an art exhibition they put on a few weeks ago. Using only recycled materials, they constructed an interactive exhibition based on the three main themes of the group: environmental protection, sexual and reproductive health, and violence prevention.
I was especially struck by the work they did related to violence, which is a social problem deeply entrenched in the culture. Here, most everyone see violence as a completely natural response to anger, “bad” behavior, sadness, and a host of other feelings and behaviors. Moreover, the Latin-America machismo culture prescribes a strict gender-role, purporting that “real men” are physically strong, don’t cry, exercise their power over others through domination and control, and don’t show emotions. This gender-role (combined with the submissive gender role of women) creates a climate in which violence (and especially violence towards women) is accepted as a natural.
Sometimes I scare myself when I realize how desensitized even I have become to the violence during my time here. The kids I work with have shown me bruises where their parents have beaten them, teenagers have told me stories about their alcoholic dads that abuse them and their mothers, and even those I somehow thought lived in families free of violence turn out to have bruises (either emotional or physical). I wish I could say that I was equally outraged each time I heard one of these stories. But the truth is that, though each story stings, there are too many to fully let the impact of each story sink in over you. And, honestly, what disturbs me most of all is the thought of all the stories that are not being told… The silently suffering, day in and day out, year in and year out.
Let’s not forget that these stories exist close to home too. In America, 1 in 4 women will experience violence in their lifetimes. In Norway too, supposedly one of the countries in the world with the greatest gender equality, women still bear the larger burden of violence in the home. And again, there are undoubtedly countless stories that are not being told here either…
If you are interested in learning more, click on the following links:
Amnesty International's campaign Stop Violence Against Women
UNIFEM - Violence Against Women
From Janne in Perú
På torsdag var det boliviansk farsdag. Noe som er litt av en fest. Alle fedre blir invitert til skolen, og rektor holder tale om hvor viktig far er i alle familier. Det er ikke veldig stas for de som ikke har noen far. Noe som gjaldt førti Alalay – barn på den ene skolen. Jeg blei spurt om å være pappa.
Flere hundre barn stilte opp på skoleplassen, og foran dem stod stoler til alle fedrene, skikkelige hedersplasser. Det var ikke vanskelig å oppdage en platinablond hottentott i rekken med arbeidskarer fra den bolivianske bygda.
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 15
Solbrent babyansikt - fregner - langt, kritthvitt hår - hettegenser *1
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 25
Da diverse samfunnstopper kom for å gratulere og hive ris over oss, så de rart på den lyse hottentotten. Jeg smilte og sa jeg var førtibarnsfar i relativt ung alder.
Fra paa ville vegar
I was sitting on the grass with my first-aid kit in my right hand. It was deadly hot as usual, so the shadow from the gigantic building behind me was more than appreciated. I was working, and as you might know my work contains of two parts. Walking and talking. And now I was telling a 13 year old boy what he could do if he left the street. How his future could be like. How happy his life can and will be if he choose to leave. All he have to do is to say - Yes, I’ll try my best to change myself. I was telling him about the homes he could go to. All the things he could learn. I tried my best to help him think. Help him understand and to take the right decision.
The thing is that he had decided earlier that day to leave the street together with a friend. When they were about to leave he had changed his mind. Both his friend and I really wanted him to go, but he said no again and again. That was when I started to talk with him....
When I finished talking he looked at me. Staring into my eyes. Then slowly looking down starting to draw a long line in the sand. We were sitting like that for a few moments. Waiting. But the message he was sending was obvious . I said to myself:
-He’s not going to say yes. In fact, he’s not going to say anything at all. I told him what I say too many times a day.
- You think about it, and if you need anything at all. You let me know, okay? He left the scene going back to his home. His home underground.
I want to tell you one thing with this story. And that is that the reality of working with street children is harsh and difficult. I’ve told you earlier about both how street children become street children and how it is to be a street child. What I want you to know with this post is to tell you my own reality with the street children. From the point of view I see them every day.
I can tell you that “And he lived happily ever after” is a rare thing in this work. The kids doesn’t come running saying that they want to leave the street, nor is it possible to take all of them to an orphanage or something similar. The street is not what it looks like. In fact It’s a harsh and unfair underworld. It’s a world full of drugs and abuse. It’s a world the kids get addicted to. That’s the reality. It’s not a movie. It’s real. Fully real.
And my work is to get the kids to choose to leave this world. How is it possible? I have found that a big part of the answer is faithfulness and trust. First, you have to be there. Be there to show them that you win if you choose to leave. Be there to be a positive person in the middle of their reality. A person who understands. Understands their reality. Their world. Second, you have to get them to trust you. This you do both by fulfilling the faithfulness part, and show them that you want only good things for them. You play with them, laugh with them and talk with them. You give your person to them. You give all you have and you don’t let them down. Never.
I turned my face against the other boy. The friend of the boy who just had went back underground. The boy next to me, who had been washing windshields for months, was now ready to leave the street. He was ready to change. To live a better life. He started walking with me against the bus with hope and dreams in his eyes. Meeting his new future. This is what makes this work worth the effort. You do not make things. You make futures and lives.
Read more: Thoughts from Bolivia
Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.
Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.
Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.
Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.
De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.
Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.
Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.
Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.
Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.
Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.
Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.
Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.
Fra paa ville vegar
The originally Brazilian festival of carnaval has taken in a life of its own here in Iquitos. After about a month of water balloon fights in the streets on Saturday and Sunday afternoons, the time finally came for the big celebration two weeks ago.
On Saturday, lots and lots of neighbors got together to dance, throw water at each other, and put up their humisha (a palm tree that they decorate with food, balloons, and gifts, and then place in the middle of the street). The day after, Sunday, is the biggest celebration. It basically consists of dancing, getting dirty (covering each other in mud, paint, and natural tints), and getting clean again (with water balloons and buckets of water being thrown over you ever other minute or so). It is definitely one of the best parties I have been to in my life -- children and adults all playing together, everyone dancing, and everybody (and especially adults) getting to act like children.
A radio station was hosting a party in the street, and that is where we spent most of the day Sunday. Incredibly liberating and fun having mud/water-fights with strangers, while dancing and enjoying the live music.
Read more: Janne in Perú
vi har ikke de beste forholdene for å øve på sancos, men vi har de beste instruktørene... man finner ikke bedre instruktør enn en ivrig kar som nettopp har lært det selv.
Se bilder: Kristin i Peru
The life of the street child is hard. And then I mean really hard, but still most of the children living in the street prefer to stay there. They prefer to have the freedom it contains. The feeling of being able to choose what to do by themselves without anyone telling them what to do. For them it is a life without authorities and abusive parents.
I have so far met three children living in the street who have told me that they used to live in Alalay, but they left the project in favor of the street. In the street they have what they need to escape from a life which is brutal and unfair. I am not saying that the street is not brutal, but rather that there, they have the drugs to forget all the brutality.
[...]
I want you to think that you now have lived a few months in the street. You were sometimes at home “visiting” in the beginning, but this stopped quit quickly. You were now living constantly in the street. The only family you in reality have is the other street children and you have found yourself a street family.
A street family is basically a group of street children living together. In these groups you can almost always find some older street children. Maybe 20-25 years old, and among these there is sometimes a girl who act as the mother of the family. The older boys are the leaders and protectors of the family. All these older boys and girls are street children who never left the street when they were young. They are basically examples for the younger street children, but extremely bad examples. Here you can find the distribution of drugs and glue. The family is also a source of knowledge about robbing, begging and different types of work.
You wake up around midday. You feel an extreme pain in your body. Almost unbearable. The pain you are feeling is the result of yesterdays robbing who went really bad. You got caught by the police and they were hitting you for a long time all over your body. Yesterday you didn’t feel anything because you were drugged, but now you could feel everything. Quickly you find your little cup of glue and start sniffing. This ease the pain and lets the thoughts fly away from this world ones again.
You look around you. You are in your home. A little tunnel under the road. This is a part of the bigger channels which got the function of leading all the rainwater out of the city and into the river. Here you can stay hidden without any police bothering you. This is your bedroom and “drug room”, and it is called “abajo” which means down under.
Les mer: Thoughts from Bolivia
I felt everything had gone wrong. The whole day had just been a lot of shouting and negative response. I was so tired of it all, but still I was there with my kids. In a way pretending that I felt everything was right. First of all I was alone with my kids. Thirteen of them. Being in charge alone with so many kids is a lot of work in itself. What made all very difficult was that the water went. It was more or less gone the entire weekend. This makes cleaning here in Alalay almost impossible. Without water no clean clothes, rooms, plates, cups...basically everything. And worst of all - No water to drink. I guess you can imagine how it is when every single one of the kids is complaining about all this when it is nothing to do about it. This makes you tired, frustrated and sometimes angry. But a part of this work is to keep all this inside and keep going.
I was sitting playing with my kids. Just to get all our problems out of our mines. After a few fights and some competitions one of the kids said something I’ll never forget. Hermano Esteban do you know what? I answered; no, what is it? You know, you are like our second dad...you are...really...you know...our dad. I didn’t no what to say. I had no words. Isn’t that so, he said to the other kids. All the other kids nodded indicating that they agreed. Then one of the kids came over and gave me a big hug and said. You are really nice, daddy...
From Thoughts from Bolivia
