På jobb i storbyen

(Illustrasjonsfoto)

Marius forteller en historie fra arbeidet i Santa Cruz, Bolivia:

Vegen smalnar inn der den snurrar seg rundt den litle plazaen. Det er perfekt, perfekt for å lære å jobbe på gata. Det er er eit trygt strøk der det ikkje er så mykje konkuranse frå andre gutar som er flinkare til å sjonglere. Han er rundt ti år gammal og bur i ei av dei fattigaste sonane i byen. Heile dagen jobbar han her for å tene pengar, for å hjelpe bestemor.

Arbeidsdagen varar 12 timar. Eg set meg ned ved sida av den tynne guten. Han er ikkje så interessert i meg, han svarar ikkje på alt eg spør om og når han svarar er det med korte og konsise setningar. Han har ikkje tillitt til meg enda. sjølvsagt ikkje. Han er i fare, mne han veit det ikkje sjøv. Denne guten skulle vore på skulen, han skulle ha leika med klinkekuler og skote på nabohunden med sprettert. I steden er han her og sjonglerar med mandariner, kvar dag.

Eg byrjer sakte å byggje eit tillitsforhold med guten, eg kjem og ser til han, helsar på han og snakkar litt med han kvar dag den veka. Innerst inne kjenner eg at eg ikkje burde gjere dette, eg skal reise om mindre enn ein månad. Kanskje er det verdt det likevel.

Gatebarna byrjar slik. Dei må jobbe på gata for å bidra til familien. På gata vert dei kjent med barn og vaksne som lever der fast. Kanskje fristar det å leve slik, fri fra familien. Kanskje blir han slått av far sin, kanskje får han ikkje mat heime. Kanskje føler han at han jobbar heile dagen for familien, men familien bryr seg eigentlig ikkje om han i heile tatt. Ein dag kan det vere at far slår han fordi han misstenkjer han for å stikkje til seg pengar frå det han tener. Guten dreg ut på gata, han oppsøkjer dei gatebarna han kjenner, kanskje tek han med seg ein ven som er i same situasjon. Det er så lett, og det skjer så ofte.

Eg kjem ein ganske sein kveld. Guten er der framleis. I dag er han ikkje sky og uinteressert. I dag lyser ansiktet hans opp når ha ser meg.
-Hermano! Eg vil du skal treffe ein ven av meg, han er også kommen hit for å arbeide
Eg helsar på venen og smiler, men biter i meg eit trist sukk. Om han berre hadde visst. Eg avsluttar samtalen med dei slik:
-Du må passe godt på deg sjølv! du må ikkje bli her for å sove

Han nikkar og smiler, men eg veit at han framleis ikkje forstår, og at han ramleis er i fare.

Les mer: Reisebrev frå Marius

It's up to you

(Illustration photo)

Svenn shares a story from his work in Bolivia:

I was walking down the street talking to my friends. It was late and we were on our way back home. When I walk in the street my eyes are now automatically looking for street children, and as we were walking I suddenly saw a kid laying on a bench. I looked at him closely and I thought to myself; Do I know this kid? I continued walking since I was thinking about other things than work, but I couldn’t stop thinking about who is this kid. Marius and I decided to leave our friends for a second and go back in order to talk with this kid. Just to find out who he was.


We sat us down on the bench, quiet without saying anything. I looked at the boy, but he wouldn’t look back at me. He was about 11 years old. I could tell that I had seen this boy before, but I couldn’t remember where. I then asked,

- Hey, boy, do you know Alalay?
The kid looked at me with a firm smile on his face without saying anything at all. He was dirty after working the whole day as a shoe shiner, and he was about to go to sleep. I could tell that I really knew this boy. Without a doubt. After a few moments of silence the kid looked at me saying,
- Yes, I know Alalay, and I know you as well.

I continued,
- How long have you been in the street?.
- About a week, he told me.
- And why did you leave Alalay?
- Because I want to earn some money...
- Money? I repeated.

He just looked at me, smiling. I continued asking him about what he thought about returning to Alalay. He said:
- Returning? Well...I don’t know.
- You don’t know? I said.
- No, I don’t know. It’s just that I like to earn some money. I don’t like being in the street, but returning...well...I don’t know.

I then used about five minutes explaining him what his options are. How his future can be, but that it is all up to him. I finished telling him that we can go right now, and that he could sleep in a warm bed already this night.
- What do you think? I said.
- I don’t know, he answered. Really, I don’t know.

Read more: Thoughts from Bolivia

Living happily ever after

Sometimes, even though you try your best to help, people do not always live happily ever after. Svenn tells about some of his challenges working with street children in Bolivia:

I was sitting on the grass with my first-aid kit in my right hand. It was deadly hot as usual, so the shadow from the gigantic building behind me was more than appreciated. I was working, and as you might know my work contains of two parts. Walking and talking. And now I was telling a 13 year old boy what he could do if he left the street. How his future could be like. How happy his life can and will be if he choose to leave. All he have to do is to say - Yes, I’ll try my best to change myself. I was telling him about the homes he could go to. All the things he could learn. I tried my best to help him think. Help him understand and to take the right decision.

The thing is that he had decided earlier that day to leave the street together with a friend. When they were about to leave he had changed his mind. Both his friend and I really wanted him to go, but he said no again and again. That was when I started to talk with him....


When I finished talking he looked at me. Staring into my eyes. Then slowly looking down starting to draw a long line in the sand. We were sitting like that for a few moments. Waiting. But the message he was sending was obvious . I said to myself:
-He’s not going to say yes. In fact, he’s not going to say anything at all. I told him what I say too many times a day.
- You think about it, and if you need anything at all. You let me know, okay? He left the scene going back to his home. His home underground.

I want to tell you one thing with this story. And that is that the reality of working with street children is harsh and difficult. I’ve told you earlier about both how street children become street children and how it is to be a street child. What I want you to know with this post is to tell you my own reality with the street children. From the point of view I see them every day.

I can tell you that “And he lived happily ever after” is a rare thing in this work. The kids doesn’t come running saying that they want to leave the street, nor is it possible to take all of them to an orphanage or something similar. The street is not what it looks like. In fact It’s a harsh and unfair underworld. It’s a world full of drugs and abuse. It’s a world the kids get addicted to. That’s the reality. It’s not a movie. It’s real. Fully real.

And my work is to get the kids to choose to leave this world. How is it possible? I have found that a big part of the answer is faithfulness and trust. First, you have to be there. Be there to show them that you win if you choose to leave. Be there to be a positive person in the middle of their reality. A person who understands. Understands their reality. Their world. Second, you have to get them to trust you. This you do both by fulfilling the faithfulness part, and show them that you want only good things for them. You play with them, laugh with them and talk with them. You give your person to them. You give all you have and you don’t let them down. Never.

I turned my face against the other boy. The friend of the boy who just had went back underground. The boy next to me, who had been washing windshields for months, was now ready to leave the street. He was ready to change. To live a better life. He started walking with me against the bus with hope and dreams in his eyes. Meeting his new future. This is what makes this work worth the effort. You do not make things. You make futures and lives.

Read more: Thoughts from Bolivia

Life on the streets

In an earlier post, Svenn told us about how a child might end up living on the street. Now, he shares more about how life on the streets is actually like:

The life of the street child is hard. And then I mean really hard, but still most of the children living in the street prefer to stay there. They prefer to have the freedom it contains. The feeling of being able to choose what to do by themselves without anyone telling them what to do. For them it is a life without authorities and abusive parents.

I have so far met three children living in the street who have told me that they used to live in Alalay, but they left the project in favor of the street. In the street they have what they need to escape from a life which is brutal and unfair. I am not saying that the street is not brutal, but rather that there, they have the drugs to forget all the brutality.

[...]

I want you to think that you now have lived a few months in the street. You were sometimes at home “visiting” in the beginning, but this stopped quit quickly. You were now living constantly in the street. The only family you in reality have is the other street children and you have found yourself a street family.

A street family is basically a group of street children living together. In these groups you can almost always find some older street children. Maybe 20-25 years old, and among these there is sometimes a girl who act as the mother of the family. The older boys are the leaders and protectors of the family. All these older boys and girls are street children who never left the street when they were young. They are basically examples for the younger street children, but extremely bad examples. Here you can find the distribution of drugs and glue. The family is also a source of knowledge about robbing, begging and different types of work.

You wake up around midday. You feel an extreme pain in your body. Almost unbearable. The pain you are feeling is the result of yesterdays robbing who went really bad. You got caught by the police and they were hitting you for a long time all over your body. Yesterday you didn’t feel anything because you were drugged, but now you could feel everything. Quickly you find your little cup of glue and start sniffing. This ease the pain and lets the thoughts fly away from this world ones again.

You look around you. You are in your home. A little tunnel under the road. This is a part of the bigger channels which got the function of leading all the rainwater out of the city and into the river. Here you can stay hidden without any police bothering you. This is your bedroom and “drug room”, and it is called “abajo” which means down under.

Les mer: Thoughts from Bolivia

What makes you keep going

Svenn shares another story from Alalay:

I felt everything had gone wrong. The whole day had just been a lot of shouting and negative response. I was so tired of it all, but still I was there with my kids. In a way pretending that I felt everything was right. First of all I was alone with my kids. Thirteen of them. Being in charge alone with so many kids is a lot of work in itself. What made all very difficult was that the water went. It was more or less gone the entire weekend. This makes cleaning here in Alalay almost impossible. Without water no clean clothes, rooms, plates, cups...basically everything. And worst of all - No water to drink. I guess you can imagine how it is when every single one of the kids is complaining about all this when it is nothing to do about it. This makes you tired, frustrated and sometimes angry. But a part of this work is to keep all this inside and keep going.

I was sitting playing with my kids. Just to get all our problems out of our mines. After a few fights and some competitions one of the kids said something I’ll never forget. Hermano Esteban do you know what? I answered; no, what is it? You know, you are like our second dad...you are...really...you know...our dad. I didn’t no what to say. I had no words. Isn’t that so, he said to the other kids. All the other kids nodded indicating that they agreed. Then one of the kids came over and gave me a big hug and said. You are really nice, daddy...


From Thoughts from Bolivia

Becoming a street child

It is hard working with street children. Sometimes you feel helpless, thinking about all the children you are not able to help. Svenn shares some thoughts about his work and how children end up on the street:

Why! I can hear the word in my head over and over again. Why! It won't stop. It is there all the time. I am trying to sleep, but I can’t. My problem is that I’m thinking. Thinking about the children that is sleeping just a few minutes from my door. They are outside. I am in my bed. Here, right now, and I can’t even do a little thing about it. I’m thinking about injustice. Thinking about poverty. I am thinking about the world, and myself in all of it. I can’t find the answer. My head is just a mess. I stay awake more than two hours in my bed. Just thinking...

I’ve now worked a long time in the street, and I would like you to get a share of how it it’s like. I would first like you to know how it might be to live in the street. It is impossible to give you the entire picture, but I will try my best to give you something.

First of all I want you to imagine yourself going to another world. A world called the street. This is not the world as you know it. It is a harsh and ruff world. Almost constantly rude to you. And this you have to live with if you like it or not. You are a kid. Maybe about ten years old and you do not have a home. At least not a home you can go to without getting beaten or abused by your angry and drunk father.

It all started very slow. You first went to the street to work. You went because at home your family didn’t have any money for food and you had to earn some money for the family. After school you took your windshield cleaning kit and went to the city to earn a few cents. Then coming back home late in the night tired or more correctly exhausted . You did this for a long time. But then things started to be very bad at home, and your father started to abuse you. You didn’t longer want to stay at home. Home was now the same as being in prison.

You had started to make friends in the intersection where you worked and they had different type of drugs to help you forget all the problems at home. You knew they lived in the street, but that didn’t mind you now. You tried there drugs ones and you forgot all your problems. It was so good. You could fall to sleep dreaming about the time you were happy. An escape from the reality.

After this you started to be with the street kids instead of working in the day. This made things just worse at home. Less money meant more beating. But it was worth it. The feeling of escaping all of it with sniffing glue or taking drugs made it all worth the pain.

After a few days you stopped going home, because it was better to just be in the street. Here you had friends. Even some of the older boys had offered to protect you! All you had to do was just to bring a few things to him every day. Just a few cent or something and he would protect you against all the danger of the street. This was a really good deal and you accepted. You were now a part of a street family.

In your new family you learned how to rob. How to hide from the police. How to beg in the best way and how to speak the street language. All this made you more confident in yourself. More grown-up. Sometimes the police took you and hit you hard. A lot harder then your father used to do, but you had the glue to make you forget all the pain.

You were now a real street kid.

From Thoughts from Bolivia

Lukten av jul

Å feire jul langt fra familie og venner kan være en spesiell opplevelse. Marius, som har tilbrakt høytiden på Alalay i Santa Cruz, Bolivia, har følgende stemningsrapport på sin blogg:

Dei er sure, grønne og bittesmå, men lukta av dei bringer ei lita eim av julestemning. Dette er det sjølvsagt ingen andre enn meg som veit. Eg trur eigentleg ikkje det er så vanleg å ete mandariner her ved juletid. Dei er jo langt frå modna enda. Gutane har likevel invadert treet. Ikkje skjønar eg korleis dei har klart det. Mandarintreet er fult av spisse piggar, og greinene stikker ut i hist og pist og gjer det lettare umogleg å klatre i.

[...]

Julekvelden var vi alle samla i den store salen. Alle sytti. Det måtte jo rett og slett bli eit salig rabalder. Gutar og jenter skriker og hyler, sterioanlegget fyrer på med reagaeton-musikk og Fyrverkeri og kinaputtar går av i kvart eit hjørne.
Klokka 00:00 spiste vi julekyllingen vår. Gutane frå min cabaña fekk gåvene sine, den nye orange fotballen og dvd-spelaren. Desse gåvene var frå meg og frå Jonas, som jobbar med gutane når eg er i byen. Etterpå dansar vi og fyrer av kinaputtar heilt til vi stuper til køys ein eller annan gong midt på natta.

Les mer: Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk)
Hvordan julefeiringen foregikk på Alalay i La Paz kan du lese om her: paa ville vegar, Den utrolige reisen - Guros tid på Alalay i bolivia
Julefeiring i Lima: Kristin i Peru (Tierra de niños), Ett år i Lima (CEDETEP), Thea en Peru! (CEDETEP)

La fiesta de los niños de la calle

Svenn and Marius have attended a big party for all the street children of Santa Cruz. Marius tells the story:

The day started with a search and pickup job. We went to the marked I wrote about in my last post to look for the children we had invited a few days before. What made me really happy was that we actually found the boys we didn’t find a few days ago. We gather a total of thirteen children in a taxi (Yeah it is possible), but when the taxi driver didn’t agree on the price all of the children had to go out again. Suddenly eight of them were gone, and we decided that I should take the ones we had and go to the party. Marius and the educadora stayed to find the others in order to come to the party later.

I found myself sitting in a taxi with five street children and an unhappy taxi driver. He didn’t really want kids smelling like shit in his car. That I understood, but he went anyway. With one kid on my lap and four others in the back I remembered that I didn’t know the address. Like everything in this world, things have an solution. So had this problem. One of the kids in the back offered kindly to help and I put all my faith in that this kid knew what he was telling the taxi driver. I then started, unsure if we were driving in the right direction, my process of getting to know this kids a bit more. Smiling, laughing and joking.

We made it to the party without any more problems and I could lower my shoulders for now. The party had everything a party should have. Activities, workshops, soda, food, presents and more. Both me and the children had a great time. I got an unique opportunity to get to know them and at the same time have a lot of fun. Fantastic!

A part of the party was to go to a place where the kids could eat and sleep. Everyone were invited to join this part as well but not everyone wanted. As I was walking to the combi I found a kid laying on the ground bleeding a lot from his face. It was blood everywhere. A lot of kids and other volunteers stood around watching unsure of what had happened. I had no clue, but I offered to treat the boy with my first-aid kit which I had in my backpack. With my hands shaking I started to clean away all the blood in his face. I found that he had been cut right over his eye, and I cleaned the wound properly. After a while the bleeding stopped and I finished my work with a piece of bandage.

Again relieved that things went well, I got myself into the combi. Here I sat down with about fifteen other kids. Some girls with small kids, some small boys and some older. Me as the only “gringo” in the car got tested if I really could stand the pressure of being with them. They were hitting me with all the street talk you can imagine. This is hard to explain, but the street children have their ways of testing you. Luckily they never found my breaking point. They gave up just after a few minutes.

After a few minutes with normal talk, the smell of glue became intensively strong. Almost everyone were sniffing. The mothers, the little boys and the older ones. Right next to me. I almost got drugged myself because of the smell. It was a strange feeling sitting there. Very strange. Everyone were looking at me trying to find out who is this strange norwegian. We all looked at each other communicating without words.

We arrived just in time for me to avoid a big headache. It was like I had been holding my breath for hours without really doing so. Fresh air in my lungs was a great feeling at this point. I went again to join the final part of the party.

This part was the most interesting for me. First, I got a great introduction to another project which is working with street children. Second, I got to have several longer conversations with the kids. I had a great time. 


The strangest thing was when the party finished. The ones who didn’t want to stay said goodbye to me as they were leaving a normal type of party. The girls with the normal kiss on the chin and the boys with a firm handshake. Seeing them leave out that door going back to the street made me a bit sad, but I know I will see them out there in the street again. This is the children I am working with. These children living the life on the street of Santa Cruz.

Read more: Thoughts from Bolivia, Reisebrev frå Marius (Norwegian)

Håp i eit hol i bakken

Alalay Santa Cruz (Foto: Thoughts from Bolivia)

Marius og Svenn er framme i Santa Cruz. Marius er klar for å slå seg til ro i sin nye hjemby:

No er eg verkelig lei av det å forlate steder. Og godt er det. For no er eg ved siste stasjon. Bolivia, Santa Cruz, gatebarna. Opphaldet i Bolivia har vore strak oppoverbakke sidan dag nr to. Vår første bolivianske natt og soloppgong vart nemlig beskua frå ein kaffibar i “international arrivals” -avdelinga ved Viru Viru Airport. Vi var desverre ikkje venta før dagen etter. Men etter eit par (hundre) telefonar fekk vi omsider tak i ein av kontaktpersonane på den meterlange lista. Vi havna omsider i seng i 7 tida, der blei vi heile dagen, og natta med.

Dagen derpå var dagen der alt snudde til det lyse. Vi fekk møte Jesus, den mystiske personen som skulle ha møtt oss på flyplassen natta før. Vi vart omsider knytta opp mot Alalay. Alalay er delt opp i forskjellige trinn som barna klatrar oppover på. Nederst på stigen får dei dele eit rom med andre barn på i heim inne i byen, på trinn nummer to får dei eit finare rom i same huset, og dei får begynne på skule.

Vi fekk besøke Jentehuset på den første dagen. Folk er så forskjellige. Nokre av jentene kom springande mot oss, andre sprang i motsatt retning og vart ikkje å sjå på fleire timar. I denne heimen får jentene det dei treng. Dei får mat, skulegang, kler og nokon å snakke med. Det dei kanskje treng aller mest er menneskelig kontakt og eit godt miljø. Desse jentene har vore igjenom diverse ting som dei verkelig treng å snakke med nokon om.

Dagen etter er det guttehuset som skal lerast å kjenne. Vi blir kalla “hermanos” (brødre). Hermano Mario (meg) fekk sin første meiningsfulle fotballkamp akkutar på denne barneheimen i Bolivia. Når ein ser korleis desse barna nyter det å spele fotball er det vanskelig å ikkje la seg rive med.

Dei yngste var det ikkje så hardt å komme i kontakt med. Dei sleng seg i armkroken din, eksaminerer og undersøkjer deg, samanliknar kor store hender du har og kor langt ein kan bøye fingrane dine før du protesterar. Det er merkelig kor lita tid det tar før dei føler seg trygg på deg. Samtidig kan ein jo forstå også, når ein tenkjer seg at dei vokser opp ein stad der folk kjem og går, og nye voluntørar dukkar opp stadig vekk.

Vi fekk vere med på leksehjelpen, og fekk dermed lide det nederlaget å oppdage at diverse rekneformlar frå barneskulen har gått i gløymeboka. Flaut er det. Andre fag var greiare å hjelpe til med, slik som kristendom. Her var det berre rett og slett berre å pugge navna på alle bøka i bibelen. Besynderlig måte å lære om kristendomen på spør du meg, men så er vi jo også i eit katolsk land.

Etter mykje om og men og kos og klems med ungane var det ut på gata. Barna på gata lever eit ganske annaleis liv. Ut frå underjordiske tunellar strøyma dei. Dei er mage og dette er huset deira, dette er livet deira, gata er mor deira. Gata passar ikkje særleg godt på sine barn. Førstehjelsutstyret vår måtte trå til. Dei to jentene frå gateorganisasjonen “plataforma” hadde med seg eit lite skrin. Dei myldra rundt oss, mangen med ein liten kopp med lim tett opptil nasa, mange med store arr på overkroppen. Alderen var omtrent 11-18.

Vi fekk snakka nermare med to av desse gutane. Dei var relativt nye på gata. Dei ville bort. Plataforma -jentene tok eit par telefonar, og det var i orden. Dei fekk komme til ein heim utanfor byen. Vi tar bussen saman med dei. Den eine er litt berusa av eit eller anna. 14 år er han, og allereie har han opplevd nok til at han ynskjer å gløyme alt i samen. Ruse seg, sleppe unna livet for ei stund. Gutta vart vell ransaka og etterpå plassert på lasteplanet til ein pickup saman med alle dei andre barna og oss (meg og Svenn, eller Stevan som han heiter her)

Pickupen tok oss til huset der gutta skulle tilbringe natta. Dette var noko anna enn det holet dei kom krypandes ut av tidlegare på dagen. Eit flunka nytt hus, med kvite fliser på golvet, dusjar, kler, mat og senger til alle. Her skal dei sove i natt og forhopentligvis blir dei der til dei har vent seg av med å ruse seg, stjele og bruke vald. Eg håpar dei blir.

Fra Reisebrev frå Marius
Les mer: Thoughts from Bolivia 1 (engelsk), Thoughts from Bolivia 2 (engelsk)

«Proximamente!»

Teamene i Sør-Amerika er på flyttefot. Etter en måned med spanskstudier i Lima vendes nesen mot de forskjellige praksisstedene. Marius skriver:

Det nye uttrykket er “proximamente!” Snart! betyr det. Santa Cruz er no bere ein dag og ein fire timars flytur unna. [...] Eg har kost meg i Peru. Folk har vore veldig oppsett på å lere oss bleikingar om den Peruanske kulturen, noko som blant anna har resultert i både pinlige folkedansforsøk. Det er jo litt artig eigentlig. No veit eg alt om nabolandet til det landet eg skal tilbringe det neste havåret i.

Spansken fungerar no godt nok til at eg kan halde gåande ein relevant samtale, og kanskje til om med lese ein avisartikkel eller to. I dag fekk vi diplom etter å ha studert ein månad på ESAN Universidad de Lima. Vi feira med Chifa, som er ein slags blanding av kinesisk og Peruask mat.

Som by er Lima eit pussig kaos av folk og fargar, hundar, hus og bilar. Det skal bli deilig å komme seg vidare til ein stad med større sjangsar for blå himmel og grøne trer. Ein stad der vi endeig kan pakke skikkelig ut kofferten. Eg nyter no den siste kvelden ved havet før eg set kurs for jungelen.

Les mer: Reisebrev frå Marius

12 years old and pregnant

The Act Now-ers in Lima have been visiting CEDETEP (Centre for Adolescent Mothers) where Thea and Kristine are going to work for six months. Janne blogs:

Do you remember what you were worried about as a 6th grader? I seem to remember just moving out of my Barbie phase (a little late, I know) around that age. For the mamasitas (little mothers) we visited a few days ago, reality looks pretty different. Meet Gloria: a 13 year old girl from the local community who already has a 10 month old daughter, Cielo [...]. Most of the girls come from communities plagued by poverty, family violence, sexual violence, and drug abuse, and several of them have become pregnant through cases of incest of rape. Luckily, the Centro para Madres Adolescentes (Center for Adolescent Mothers) is giving these young women a chance to deliver their baby safely and break out of the cycle of poverty and abuse.

Our visit to the center was moving and disheartening, but also left me with the sense that these girls have hope for the future. The leader, Filomena, and the psychologist on staff gave us a presentation about the project, and afterwards we were shown around the center, got to see the Anacoda dance and a Peruvian polka performed by the girls, and got a few minutes to talk to them in the end.

The project currently has 15 adolescent girls (and 15 babies) living at the center, but every day kids from the community come there to take part of the vocational trainings and other types of education. The center offers vocational training in beautycare (see picture frm the classroom on the left), textiles, and bakery, so that the girls will be able to support themselves when they leave the center (usually after about a one year long stay). While there, the girls are given holistic support (including psychological care, counseling with their families, legal advice, health care, social services, etc). The goal is that the girls will have safe pregnancies, learn how to take care of themselves and their children, and be able to reintegrate into their families and communities with a new perspective and ambitions for their future.

[...]

One of the things that struck me the most as we walked around the center was the writing on the wall above the soccerfield in the back of the center. In bright yellow letters it proclaimed Jesus' words that "los úlitimos seran los primeros" -- "the last shall be the first." These words take on new meaning when found in this setting where "the last" desperately need to know that they are not forgotten.

Les mer: Janne in Perú, Kristin i Peru (Norwegian), Thoughts from Bolivia, paa ville vegar (Norwegian)

«Not a dream anymore ...»

The Act Now-ers are arriving at their practice places, Svenn shares about his journey:

Imagine yourself in this position: You use the whole weekend to pack and say goodbye to your family and friends. It’s a lot of work, but you have to do it. You have never been in this situation before. Everything is totally new. The fact that you are going to leave everything for seven months scares you a bit, but you can’t really understand it. It’s so strange. You feel like you are going on a normal two week vacation, but you’re not. This is real.You try to tell yourself that this is real. No dream. It’s not a dream! Still it is a dream. You have been waiting for this so long. For the last six months. You have been walking around thinking. How is it going to be. Will I learn to speak spanish? Will I be a good volunteer at Alalay? You can never find the answer. You realize that the answer is that you can not know. You have to live your life day by day and see. You just have to do your best. No one can demand anything more from you. You can only be your best.

You arrive in Lima around 16.30 local time. You are tired. Extremely tired. You have been more or less awake for the last 36 hours. You have been traveling for a total of 22 hours, and the excitement of finally being in Lima makes you feel a false refreshing energy in your body. You meet the staff from the Stromme foundations office in Lima. They are so nice to you. Smiling. Greeting you in the Peruian way. You really fight your heavy eyebrows to try to be nice back. It works in a way. Luckily. Then you get into a car and drive to your host family. You meet Lima for the first time. Looking out of the tinted windows of the car you see a new world. You can’t really figure out what it is, but it is okay for now. After a 40 minute drive you are finally there. You are ready to meet the family you are going to spend three weeks with. You don’t have words for how nice they are. They show you the house. It is nice too. They make you a meal and you sit and talk. Some in english, some in spanish. You go to bed and you think to yourself; What an amazing day. So lucky I am to be here. Thank you so much for everything God. You are just amazing!

Then you fall to sleep with peace in your mind, and a big smile on your face.

From: Thoughts from Bolivia

Hald fast!

Et nytt skoleår er i gang på Hald, og studentene begynner så smått å komme i gang med bloggingen. Her er noen smakebiter fra ukene som har gått. Først gir vi ordet til Marius, som skal reise til Bolivia:

Hald er ein stad med pulserande liv i kvar ein krink og krok. Eg fekk æra av å vere den første norske eleven som ankom Hald internasjonale Senter. Det er nemlig slik at vi er folk frå heile verda på denne staden.
[...]
Dagane på Hald går mykje ut på undervisning og læring. Vi lærer om fattigdom og bistand, om kommunikasjon og menneskeverd. Det meste av læringa foregår i grunn utanfor klasserommet. Det er nemlig mykje vi har å lære av kvarandre. Kultur er verkelig noko vi får under huda. Menneske er tilsynelatande svært forskjellige, men mår ein bur i hop, et i hop, lærer i hop og er med einannan på fritida så er det underleg kor like me faktisk er. Ein opplever at me alle har dei same grunnbehova behova.

Og om den som sit framom meg er frå Uganda, personen bak meg er frå Laos, den ved mi venstre side er frå Nepal og den ved høgre frå Ullsteinvik så kan me alle knekke saman i latter av den same tåpelige vitsen.

Les mer: Reisebrev frå Marius

Svenn Åge, som også skal til Bolivia, skriver:

Før jeg begynte på Hald tenkte jeg at disse seks forberedelsesukene kun var en slags ventetid før jeg skulle dra, men der har jeg på mange måter tatt grundig feil. Vi har faktisk undervisning. Undervisning som er helt fantastisk bra! Jeg har blitt så positivt overrasket over hvor gjennomført alt er. Vi har engasjerende fag som er relatert til det vi skal gjøre i 7 månedene som kommer. Vi har skole fra kl. 9 til kl. 16 mandag til fredag. Det kan kanskje høres mye ut, men det er det ikke. Dagene går så fort at jeg ikke klarer å holde styr på hvilken dag det er, og nå er foreberedelseskurset snart over.
[...]
Disse ukene her på hald har gjort meg mye mer klar for uteoppholdet. Jeg er klar nå. Så klar jeg kan bli. Snart gjenstår kun pakkingen. Følelsen jeg har i magen nå kan ikke beskrives. Det er alt på en gang, men jeg gleder meg aller mest til et fantastisk lærerikt år i Bolivia.

Les mer: Tanker fra Bolivia

Slutten på eventyret

Oppholdet i Santa Cruz nærmer seg slutten. Når man vender hjem, er man ikke lenger den samme. Ragnhild gjør seg noen tanker om hvordan hun har forandret seg:

Så nærmer det seg slutten på dette eveentyret her i Santa Cruz, Bolivia. Det har vært 6 fantastiske måneder. Å dra fra barna mine kommer til å bli noe av det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått lov å ta del i livene deres. Den kjærligheten de har vist meg og delt med meg å den beste gaven jeg noen gang kunne bedt om. Jeg har forandret meg, og jeg har lært at uten kjærlighet så er det veldig lite i verden som egentlig betyr noe.

Det viktigste jeg har lært i mens jeg har jobbet for Alalay dette året er å se mennesker. Det høres så lite ut for selvfølgelig ser vi mennesker heletiden, hverdag er vi omringet av andre mennesker, men nå har de menneskene fått ansikter! De har fått en verdi, de er noen. I Norge er det så lett å dytte det fra seg denne kjenneskapen om at så utrolig mange mennesker i verden er uten verdi. At den nye jakka som du fikk kjøpt superbillig er laget av et annet menneske med akkurat den samme verdien som du har, men som har mistet denne verdien i en verden som bare tjener de rik og sterke. Og da kan man jo stille spørsmålet: Hvordan ble verden så skjev? Hvorfor har jeg penger og muligheter til å gjøre hva jeg ønsker med mitt liv, mens andre er tvunget inn i et liv med slitt, nedverdigelse og fattigdom.

Hvem ga meg retten til å tråkke på andre? Og hvem sa det er greit å ikke dele? Man lærer helt i fra barnehagen at man må dele med andre, men når stopper det egentlig å gjelde? Når ble det akseptabelt å tvinge andre mennesker ned i gjørma å så hoppe på dem bare for moroskyld? Jeg håper og tror at jeg har forandret meg, om ikke fullstendig så forhåpentlig nok til å utgjøre en forskjell i mitt eget liv. At de valgene jeg tar i fremtiden er mer beviste og gjennomtenkte. Dama på gata som sitter og tigger har fått et ansikt, hun er moren til et at de barna som jeg har lært å elske med hele mitt hjerte. Hvorfor skal ikke hun også ha rett til et liv i verdighet? Hvorfor skal drømmen om eget hus og jobb være fullstendig uoppnåelige?
Hvorfor? Det ene ordet summer som et mantra oppe i hodet hver gang jeg ser noe som minner meg på hvor urettferdig verden virkelig er.

Les mer: Aggie i Bolivia

Et uforutsigbart liv

For noen er været noe man snakker om for å unngå pinlige pauser. For andre er det blodig alvor. Lena forteller: Oversvømt landsby i Beni, "fylket" som er mest utsatt for overdrevent mye regnvær. Her er det inproviserte flytende hus!

Her i Bolivia er ikke hverdagen like forutsigbar som det den er i Norge. For ca en uke siden var det ikke sikkert at vi kom oss ut til Aldeaen på fredag for å jobbe fordi det var en bru som holdt på å dette sammen på grunn av mye regn. I flere dager var situasjonen veldig usikker, og da vi drog utover på fredag måtte vi gå over brua fordi den ikke tålte tunge kjøretøy. Da vi kom til Aldeaen fikk vi høre at kjøkkendama ikke hadde vært der på en uke. Det hadde regnet så mye i El Torno (der hun bor), og elva hadde tatt med seg hele huset hennes og omtrent alle eiendeler. Hun og familien hadde ikke fått med seg mer enn det de gikk i, og var heldige som klarte å berge seg ut i tide!

Det har vært krisesituasjon her i området i mange måneder, og selv om de hvert år har regntid så er ingenting bygd for mer enn en liten regnskur i ny og ned. Bruer detter sammen, hus blir borte, kuer dør og åkrer blir ødelagt! Når rørene blir for fulle kommer vann opp gjennom sluk og det er umulig å bruke toalettene fordi det er ikke plass til mer vann. Det er huset vårt et godt eksempel på, da jeg våknet tirsdag morgen var huset rett og slett et lite basseng. Alt var vått, og det luktet vondt!

Denne situasjonen merkes også i Aldeaen. Ungene har hjulpet naboene med å legge ut sandsekker slik at elva ikke skal ta med seg mer av gata, og til tider er landsbyen ikke annet enn et stort badebasseng. Men det merkes ikke bare på de materielle tingene uheldigvis. På lørdag kom det ei dame med ungene sine og lurte på om barna hennes kunne bo i landsbyen, og på søndag kom det ei jente bort til meg og lurte på hva hun måtte gjøre for å komme inn i prosjektet.

Det er jo selvsagt ikke uvanelig at det kommer nye barn til landsbyen, men det er uvanelig at de kommer direkte hit og at vi som jobber her får spørsmålene. Det virker virkelig som om menneskene i nærmiljøet trenger hjelp, og at de ikke veit hva de kan gjøre for å bedre situasjonen. Maten er mye dyrere, husene faller sammen eller er fulle av mugg og skittent vann. Det tar mer tid å tjene til livets opphold, og mange har ikke mulighet eller tid til å ta vare på eller fø barna sine.

Ja, livet går videre og sola kommer frem igjen. Vannet tørker og alt blir lettere. Men så skyer det til igjen og gata er igjen en stri elv. Redselen stiger for hva som kommer til å skje med huset mens de er borte eller sover og mødre er redde for hvor ungene er.

Hvor heldige er vi vel ikke i Norge?? Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for hva jeg har i Norge, jeg setter så utrolig pris på den situasjonen jeg lever i. Men det gjør også utrolig vondt å se hvordan de jobber seg gjennom livet her, og hvor tøft og hardt et liv i fattigdom er når jeg bare kan sette meg på et fly og dra tilbake til velstand og et liv uten materielle problemer, ekstremvær, fattigdom eller matmangel.

Men noe har vi likevel å misunne disse menneskene for. De klarer å ta det med ro, de stresser ikke, de setter seg ned og tar en pause og de nyet livet når de kan...

... og jeg lærer!

Les mer: Lena - på vei til Bolivia

The boy who broke my heart

Alalay (Archive photo: Aggie i Bolivia)

Ragnhild has been out with Alalay's street team, looking for street children in Santa Cruz. She relates her experiences on her blog:

The sun was shining hot over Santa Cruz as we were walking by the side of the rode. It was just a normal day for the street team, walking next to the big highway talking to the street children. For me and Anna it was different, from working in the village too talk to the children that actually live on the street, this was a new and raw experience. At first we stopped and talked to the older boys who were washing cars, and then we played card games with the youngest girls. One of theme told me she used to live in the Alalay-village, but that she had moved back to the city, witch meant the streets.

After one hour or so we went to drink something cold, the street-team told us that we would walk to another place near the airport, so we started walking. By the side of the rode into a gate lay a body with pink painting all over. It looked like “it” was dead, but we still poked the body in the side. It came awake and “it” was a boy of 14 years called Alfredo. With his box with glue up to his nose and pink paint all over his clothes and skin, he smiled at us: “Ustdes son Hermanos?” yes we replayed, we come from Alalay. Alfredo smiled and lifted the glue to his nose and took a deep sniff.

It was all starting to seem unrealistic to me, how can a 14 year old boy live on the street, SNIFFING GLUE!!! Me and Anna started talking too him, asking if he was hungry and wanted to come with us to Alalay. Alfredo just smiled, sniffed, and answered ”I want to shower and yes I’m hungry!”

The street-team discussed it and they agreed that we should take him with us. However first we needed to go to the airport. After 10 min walking in burning sun, Alfredo started to get tired so we quickly decided that I and Anna should take him to the 1.stage.

But before we could take Alfredo anywhere he had to put away the glue. It took 5min with intense sniffing and a lot of co-axing from us before he was ready to go.
We had to take the bus and people watch in horror as we, two white chicks, sat down with a street-boy. It made me so annoyed watching them watching us as if Alfredo was a dangerous diesis!

When we finally came to the 1.stage Alfredo got to shower of all the pink painting and after that he could eat with the other boys. He looked so happy and all the boys seemed to like him. Me and Anna spent 1 or 2 hours there visiting the boys from 4.stage that 5days earlier moved from the Alalay-village. And of course the other volunteers who works in the 1.stage. When we decided to leave we couldn’t find Alfredo so we went to the gate. All the boys Were staring out on the street,” he left, he left”. I couldn’t believe it! He left, back to the street. It just broke my heart to know that that night he would be out on the street again sniffing glue.

It really made me think about the injustice children suffer as a consequent of decisions made by adults, politicians and international companies. I mean who decides that one child is more worth than another? Who decides who should have an education? And who decides not to change this? The world has enough reassures for everybody, and it’s not fair that because of what a few people decide should affect children all over the world. What did they ever do to deserve it?
NOTHING!!

Les mer: Aggie i Bolivia

Hva er det jeg ikke ser?

Lena har følgende betraktning på bloggen sin:

Her i Bolvia går livet sitt vante gang. Menneskene lever etter sin egen innebygde klokke og alt skjer som regel litt etter skjema. Bussene kommer med jevne mellomrom, men de kjører aldri etter noen rute. Menneskene virker fornøgde, og sola titter frem oftere og oftere. (Det regnet jo tross alt en del i januar!)

Men selv om livet virker fint på overflaten merker man seg mer og mer jo lengre man er her, og noen av disse oppdagelsene skulle jeg gjerne vært for uten. Jeg satt og tenkte her en dag da jeg satt på bussen – hva er det jeg ikke ser nå? For det man ikke veit, det ser man ikke. Og de ordene man ikke kan på andre språk, de hører man ikke. (Egentlig en ganske fascinerende oppdagelse!!)

Da jeg først kom hit var bussjåførene hyggelige og litt runde menn som kjørte rundt i byen hele dagen og sikkert var ganske heldige fordi de hadde en jobb. De stoppet når du tok ut hånden, og slapp deg av når du ropte ”pare por favor” – uansett hvor det skulle være. Nå klarer jeg ikke se på bussjåførene uten å kjenne et lite stikk i magen. Lønna de lever på er DÅRLIG, og for å brødfø familien jobber de ca 17 timer i døgnet, og de har bare 10 minutters matpause!! Ofte bor de en time utenfor byen så de bruker ytterligere to timer av døgnet på å komme på jobb. Resten brukes til å spise og sove – og hvis de er heldige har de fri på søndager.

Oftere og oftere seg jeg telt langs kanalene også. Før så jeg bare søppel og folk som slappet av når det var grønt lyst og de ikke kunne selge varene sine– men etter at jeg ble viss på at det var her de faktisk bodde har teltene og pappveggene liksom bare vokst opp! Tidligere tenkte jeg at det liksom ikke var en slum i Santa Cruz – og at det var en av de rikere og bedre byene å være fattig i. Men nå ser jeg slummen midt i byen, og fattigdommen som lever side om side med rike kakser som ikke har lyst til å vite.

Derfor er tanken som slo meg på bussen ganske skremmende. Hva er det egentlig jeg ikke ser? Hva er det som er rett foran meg men som jeg ikke helt klarer å få tak på?

Fra Lena - På vei til Bolivia!

Infield-kurs og ferie i Sør-Amerika: Dødsveien, Isla del Sol og Machu Picchu

Det har vært både infield-kurs og ferietur for Act Nowerne i Sør-Amerika siden sist Lena forteller:

Dødsveien (Foto: Anne-Thereses blogg)

Etter noen timer på humpete vei (les: dødsveien) kom vi til Coroico hvor Infield skulle være. Godt å treffe de andre igjen, høre hvordan de hadde hatt det og dele både oppturer og nedturer. Dagen, i korte trekk, var fulle av visdom fra en vis lærer, god mat, sykkeltur, fransk mat (virkelig å anbefale), avslapping ved bassenget, mygg (av det verste slaget), fantastiske Act Nowere; ja rett og lett GODE MINNER! Da uka var ferdig var vi nok alle som en klare for å gi alt de siste månedene, og etter noen oppklaringer fra vår kjære Johann (Bolivianer og tidligere Act Nower i Norge) blir nok kulturelle misforståelser sjeldnere de neste månedene!

Bading i foss under sykkelturen på infield (Foto: Therese i Peru)

Bolivianerne i gruppa måtte over grensa til Peru for å få enda 90 dager å boltre seg på, noe som endte i en stor gjeng som vendte nesa mot Titicaca og deretter Machu Picchu! En natt på Isla del Sol midt på Titicaca var fantastisk, det er fascinerende med en så stor innsjø så høyt oppe (3820 moh.), faktisk Sør Amerikas nest største.

Les mer: Lena - På vei til Bolivia

Anne Therese forteller videre:

Isla del Sol (Foto: Therese i Peru)

Ferien startet med å igjen ta bussen, denne gangen til Cobacana, og videre med båt til Isla del Sol. Titicaca er svært. Veldig svært. Og veldig vakkert. Isla del sol er en øy som et fjell. Det går rett opp og så rett ned på den andre siden. Eneste transportmiddel er esler. Det ville si at vi var nødt til å gå opp sikkert 1000 trappetrinn for å komme oss til ungdomsherberget som lå på toppen. I tynn luft og med halvsprengte lunger tok det sin tid, men det var verdt det! Utsikten var fantastisk. Og på kvelden spiste vi et herlig måltid hjemme hos en lokal familie som brukte huset sitt som restaurant for å spe litt på inntektene. Fantastisk god mat.

(Foto: Johannes på barnehjem)

Vi dro videre til Puno med buss, fikk 90 nye dager på grensa, og dro til de flytende gress øyene på Titicaca. (de som alle turister drar for å se) På forhånd var vi blitt fortalt at Uru-folket som bor der verken bruker sko eller sokker. Vi ankom i tåke og regn, og befolkningen hadde tydeligvis ikke sett turistbåten komme, så sannelig måtte de ikke bare løpe innom husene sine for å sette fra seg skoa…haha, det var jo rene turistattraksjonen, men vi fikk høre at det fantes noen øyer litt lenger ut som ikke ønsket kontakt med omverdenen. Får satse på at de lever barbent der borte.

Les mer:Anne Thereses blogg

Så gikk turen videre til Machu Picchu. Johannes forteller:

Machu Picchu

At Machu Pichu er den best bevarte inkabyen kommer av at verken samtidens inkaer eller de senere conquestadorene visste om byen. Da den ble forlatt var det pga en epedemi som tok overtaket. De friske rømte og sperret veien for de syke som ble etterlatt til døden. Det var ikke før I 1910 at en amerikaner skulle ta på seg den ufortjente æren av å være den “første” til å oppdage byen som var blitt overgrodd av jungel gjennom de flere hundre årene den hadde stått tom. For de menneskene som bodde ved ruinene, ble deres verste mareritt til virkelighet: at den moderne verden skulle komme å forstyrre forfedrene ved å stjele sjelettene, krukkene og smykkene som lå igjen I ruinene. Disse står idag på museum I Amerika...


De to tusen sko-løse inkaene som bodde I Machu Pichu beveget seg nok ikke like mye som dagens 5000 turister som til daglig beveger seg mellom ruinene. Steinene blir slitte og deler av byen synker hver måned med 2 cm, noe som gjør at det er fare for at en del av byen skal rase ned I stupet som finnes på begge sider.. For å komme til ruinene før de ble overfylt av turister, valgte vi å dra tidlig kl 6 om morgenen. Tåke og regn preget de første par timene I machu Pichu, og jeg Anne therese, Hanna og Aggie brukte disse timene til å klatre opp på toppen bak Machu Pichu for å se utsikten derfra. Opp hit har inkaene av en eller annen grunn bygget en imponerende vei/trapp selv om det ikke finnes noen ruiner der.

Inkasteiner (Foto: Anne-Thereses blogg)

Senere på dagen vandret vi mellom ruiner og en haug av newage folk som gikk og kjente på energien som lå I steinene og bukket før de gikk videre. Etter en uke på reisefot går turen hjemover I nattbuss. Når jeg lukker øynene ser jeg inkaruiner og når jeg sovner drømmer jeg om Urofolket som kommer I sivbåtene sine og synger og spiller for oss I beste harmoni, bare overskygget av uro-guttungen med frostsår I ansiktet som mismodig vinker til meg der jeg sitter I bussen.

Les mer: Johannes på barnehjem

Verden er urettferdig

Noen møter gjør større inntrykk enn andre. Lena forteller om en gategutt hum møtte for noen dager siden:

I dag da jeg satt på bussen på vei til byen la jeg merke til noe trist. Utenfor et stort apotek lå det to mennesker og sov. I det samme bussen stoppet på rødt lys kom det to uniformerte menn bort til de to menneskene som søkte ly mot det varme sommerregnet. Den ene av de to mennene dro den hvitkledde gutten opp og sparket han vekk fra døra. Deretter sparket de alle eiendelene, som besto av litt klær og noen pappesker, ut over hele fortauet. Jeg ser ofte lignende ting, og det er ofte jeg ser mennesker som bor fattigslig eller som tigger, men av en eller annen grunn festet denne hendelsen seg i mente og jeg klarte ikke helt å legge det fra meg resten av dagen.

Vi var i sentrum hele dagen, og da vi endelig var på vei hjem var fruktmarkedet stengt. Vi stoppet derfor innom supermarkedet, som tilfeldigvis ligger i lyskrysset som jeg så den hvitkledde gutten. Da vi ventet på bussen med en pose full av frukt og grønnsaker kom det en gutt bort til oss. Jeg kjente han igjen med det samme, det var den hvitkledde gategutten! Han spurte oss om vi hadde brød, eller penger til brød. Han var tydelig påvirket av et eller annet, så siden vi bare hadde frukt fikk han det i stedet for. Selv om han lovet av pengene skulle gå til mat kan man aldri være sikker, de fleste gatebarn bruker lim, narkotika eller andre midler slik at de ikke merker at de er sultne og slik at de kan glemme alt som har skjedd med dem!

Folkene som kjørte og gikk forbi så med avsky på gutten, og det var åpenlyst at alle normer motsa vår lille samtale. Men vi har fått en ny venn, i alle fall en ny hjertevenn (det er ikke sikkert at vi noen gang ser han igjen). Han har hvite skitne klær, shabby langt hår og en stemme som er påvirket av narkotika og alkohol. Han er 14 år, og ler mye. Han har et varmt smil og et glimt i øyet – jeg håper virkelig jeg ser han igjen. Tenk om han en dag bestemmer seg for å oppsøke Alalay – eller et av de andre prosjektene – slik at han kan få et bedre liv. Det hadde vært noe det!

Nå gleder jeg meg til å bli med gateteamet ut - kansje vi treffer han??!!

Hentet fra: Lena - På vei til Bolivia!

Jul på Alalay

Jula er en spesiell tid, også på Alalay i Santa Cruz. Lena forteller:

Det har skjedd så mye den siste uken, og jeg har opplevd så utrolig masse! Det å feire jul ute på Aldeaen sammen med ungene var spesielt og veldig gøy! Det var så godt å føle at man virkelig betydde en forskjell bare ved å være sammen med forventningsfulle barn på en slik stor dag. Guttene mine var så takknemlige for gavene de fikk – og de var så søte da de lekte med alle gavene på 1. juledag. Det minnet meg om da jeg var liten og mine brødre og jeg våknet tidlig for å leke med de nye tingene. Det er en av de ytterst få tingene som virkelig har minnet meg om Norge og jul disse desemberdagene!

Det å se at de kan kose seg så på slike spesielle dager har lært meg masse. De har så mange vonde minner og så mange nære mennesker som har sviktet dem, men de aller fleste er fornøgde og glade. Flere enn en gang den siste tiden har jeg tatt meg selv i å være takknemlig for opplevelsene – og for lærdommene - jeg får her. Det er godt å få være del av de positive minnene til barna, og det er godt å tenke på at det er så mange positive minner for disse flotte ungene her på Alalay!

Les mer: Lena - På vei til Bolivia