Et uforutsigbart liv

For noen er været noe man snakker om for å unngå pinlige pauser. For andre er det blodig alvor. Lena forteller: Oversvømt landsby i Beni, "fylket" som er mest utsatt for overdrevent mye regnvær. Her er det inproviserte flytende hus!

Her i Bolivia er ikke hverdagen like forutsigbar som det den er i Norge. For ca en uke siden var det ikke sikkert at vi kom oss ut til Aldeaen på fredag for å jobbe fordi det var en bru som holdt på å dette sammen på grunn av mye regn. I flere dager var situasjonen veldig usikker, og da vi drog utover på fredag måtte vi gå over brua fordi den ikke tålte tunge kjøretøy. Da vi kom til Aldeaen fikk vi høre at kjøkkendama ikke hadde vært der på en uke. Det hadde regnet så mye i El Torno (der hun bor), og elva hadde tatt med seg hele huset hennes og omtrent alle eiendeler. Hun og familien hadde ikke fått med seg mer enn det de gikk i, og var heldige som klarte å berge seg ut i tide!

Det har vært krisesituasjon her i området i mange måneder, og selv om de hvert år har regntid så er ingenting bygd for mer enn en liten regnskur i ny og ned. Bruer detter sammen, hus blir borte, kuer dør og åkrer blir ødelagt! Når rørene blir for fulle kommer vann opp gjennom sluk og det er umulig å bruke toalettene fordi det er ikke plass til mer vann. Det er huset vårt et godt eksempel på, da jeg våknet tirsdag morgen var huset rett og slett et lite basseng. Alt var vått, og det luktet vondt!

Denne situasjonen merkes også i Aldeaen. Ungene har hjulpet naboene med å legge ut sandsekker slik at elva ikke skal ta med seg mer av gata, og til tider er landsbyen ikke annet enn et stort badebasseng. Men det merkes ikke bare på de materielle tingene uheldigvis. På lørdag kom det ei dame med ungene sine og lurte på om barna hennes kunne bo i landsbyen, og på søndag kom det ei jente bort til meg og lurte på hva hun måtte gjøre for å komme inn i prosjektet.

Det er jo selvsagt ikke uvanelig at det kommer nye barn til landsbyen, men det er uvanelig at de kommer direkte hit og at vi som jobber her får spørsmålene. Det virker virkelig som om menneskene i nærmiljøet trenger hjelp, og at de ikke veit hva de kan gjøre for å bedre situasjonen. Maten er mye dyrere, husene faller sammen eller er fulle av mugg og skittent vann. Det tar mer tid å tjene til livets opphold, og mange har ikke mulighet eller tid til å ta vare på eller fø barna sine.

Ja, livet går videre og sola kommer frem igjen. Vannet tørker og alt blir lettere. Men så skyer det til igjen og gata er igjen en stri elv. Redselen stiger for hva som kommer til å skje med huset mens de er borte eller sover og mødre er redde for hvor ungene er.

Hvor heldige er vi vel ikke i Norge?? Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for hva jeg har i Norge, jeg setter så utrolig pris på den situasjonen jeg lever i. Men det gjør også utrolig vondt å se hvordan de jobber seg gjennom livet her, og hvor tøft og hardt et liv i fattigdom er når jeg bare kan sette meg på et fly og dra tilbake til velstand og et liv uten materielle problemer, ekstremvær, fattigdom eller matmangel.

Men noe har vi likevel å misunne disse menneskene for. De klarer å ta det med ro, de stresser ikke, de setter seg ned og tar en pause og de nyet livet når de kan...

... og jeg lærer!

Les mer: Lena - på vei til Bolivia