Viser innlegg med etiketten Utvalgte innlegg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Utvalgte innlegg. Vis alle innlegg

På jobb i storbyen

(Illustrasjonsfoto)

Marius forteller en historie fra arbeidet i Santa Cruz, Bolivia:
Vegen smalnar inn der den snurrar seg rundt den litle plazaen. Det er perfekt, perfekt for å lære å jobbe på gata. Det er er eit trygt strøk der det ikkje er så mykje konkuranse frå andre gutar som er flinkare til å sjonglere. Han er rundt ti år gammal og bur i ei av dei fattigaste sonane i byen. Heile dagen jobbar han her for å tene pengar, for å hjelpe bestemor.

Arbeidsdagen varar 12 timar. Eg set meg ned ved sida av den tynne guten. Han er ikkje så interessert i meg, han svarar ikkje på alt eg spør om og når han svarar er det med korte og konsise setningar. Han har ikkje tillitt til meg enda. sjølvsagt ikkje. Han er i fare, mne han veit det ikkje sjøv. Denne guten skulle vore på skulen, han skulle ha leika med klinkekuler og skote på nabohunden med sprettert. I steden er han her og sjonglerar med mandariner, kvar dag.

Eg byrjer sakte å byggje eit tillitsforhold med guten, eg kjem og ser til han, helsar på han og snakkar litt med han kvar dag den veka. Innerst inne kjenner eg at eg ikkje burde gjere dette, eg skal reise om mindre enn ein månad. Kanskje er det verdt det likevel.

Gatebarna byrjar slik. Dei må jobbe på gata for å bidra til familien. På gata vert dei kjent med barn og vaksne som lever der fast. Kanskje fristar det å leve slik, fri fra familien. Kanskje blir han slått av far sin, kanskje får han ikkje mat heime. Kanskje føler han at han jobbar heile dagen for familien, men familien bryr seg eigentlig ikkje om han i heile tatt. Ein dag kan det vere at far slår han fordi han misstenkjer han for å stikkje til seg pengar frå det han tener. Guten dreg ut på gata, han oppsøkjer dei gatebarna han kjenner, kanskje tek han med seg ein ven som er i same situasjon. Det er så lett, og det skjer så ofte.

Eg kjem ein ganske sein kveld. Guten er der framleis. I dag er han ikkje sky og uinteressert. I dag lyser ansiktet hans opp når ha ser meg.
-Hermano! Eg vil du skal treffe ein ven av meg, han er også kommen hit for å arbeide
Eg helsar på venen og smiler, men biter i meg eit trist sukk. Om han berre hadde visst. Eg avsluttar samtalen med dei slik:
-Du må passe godt på deg sjølv! du må ikkje bli her for å sove

Han nikkar og smiler, men eg veit at han framleis ikkje forstår, og at han ramleis er i fare.

Les mer: Reisebrev frå Marius

Min verste kveld og beste morgen

Vegard forteller fra Alalay i La Paz, Bolivia:
Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.

Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.

Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.

Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.

De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.

Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.

Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.

Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.

Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.

Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.

Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.

Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.

Fra paa ville vegar

Tårer for et sykt barn

Man vil gjerne gråte når man blir stilt overfor et dødssykt barn. Men hvem hjelper det egentlig å gråte? Kan våre tårer gjøre byrden enda større for dem det gjelder? Linn Silje gjør seg noen tanker:
Jeg omgås nesten daglig folk med HIV, en sykdom vi kjenner lite til i Norge, og jeg ser at de lever i stor fattigdom. Hva kan jeg gjøre med det? Det går an å samle inn penger, det går an å være engasjert og å ta innover seg alt det man ser. Det går an å engasjere andre. Selv om jeg føler at jeg gjør noe riktig ved å være her, selv om jeg prøver så godt jeg kan å være en venn for de jeg møter, ser jeg hvor lite jeg faktisk egentlig reagerer på og forstår. Når det kommer noen andre inn, som skrur på tårekanalen bare de ser barna med HIV, da innser jeg at sykdommen disse barna bærer på faktisk er en stor byrde for dem. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. Og jeg får litt dårlig samvittighet, fordi jeg helt klart ikke har greid å føle like mye på deres vanskelighet, som de som står i døråpningen og griner, gjør. Men hva godt hadde det gjort?

Å gråte så fort man ser et HIV-smittet barn passer godt på TV, slikt blir det penger av til TV-aksjonen; de stakkars, stakkars syke barna i Afrika. Det ER sant, det er synd på dem, men de er på ingen måte stakkarslige. Ikke kan man se om noen har HIV, og ikke går de rundt og synes synd på seg selv. Min oppgave her er ikke å synes synd på dem, selv om jeg gjør det når jeg sitter alene om kvelden og tenker. Min oppgave er å gi barna den samme oppmerksomheten andre barn får, å leke, å synge, å danse og le.

Jeg kan gråte foran Norges befolkning for å få dem til å åpne øynene, men å gråte foran barna gjør meg ingen nytte. Den ene dagen i uken de får mulighet til å være sammen med barn i samme situasjon og ha det gøy, uten å tenke på at de er annerledes enn de rundt dem, har de ikke behov for å se umuzunguen gråte. For hva har vel jeg å gråte for?

Fra ~ Linn Silje goes African ~, Hannes Rwanda

Pirahnas in the pool

Janne shares a story from her work in Iquitos:
Yesterday, after the morning-program finished at La Restinga, some of the kids asked me to come with them and play on the boulevard (the street along the river, where the people congregate to wander at night). The summer vacation program has now officially started, and there are lots of new kids, so I had such a fantastic time getting to know and running around with this group of five heartbreakesrs. As the day got hotter, we went over to the big fountain with a small pool around it, and the kids screamed of joy as they threw off their shirts and jumped in. (I don't think it's normally allowed to play in the water, but the kids said that because there's a gringa (white woman) with them, the police wouldn't say anything. They were right. Sad, but true.)

Anyway, midway through a role game of tourists and sharks, one of the boys stopped in his tracks, and, a little paler than before, he turned to me and said: "Oh no.... Here comes the piranhas." I turned and looked, and recognized them immediately. Piranhas is the common way of referring to the rougher streetkids that live off of shining shoes, getting money from tourists, and stealing (not all streetkids steel, but those who do, or a suspected of doing so, are often referred to by this name). The leader of the gang, let's call him Jose, has been coming to La Restinga off and on for a long time, but is still living on the streets. His life could be so entirely different if he could choose La Restinga over the streets, but for an adrenaline-seeking group of young boys, leaving your friends on the streets in favor of a life of safety and rules is not always an easy thing.. Jose, especially, is really rough around the edges, and as he and his friends jumped into the pool, the dynamics changed instantaneously. The "piranhas" shoved the other kids away, grabbed the ball they had been playing with, and started their own game.

Read more: Janne in Perú

Becoming a street child

It is hard working with street children. Sometimes you feel helpless, thinking about all the children you are not able to help. Svenn shares some thoughts about his work and how children end up on the street:
Why! I can hear the word in my head over and over again. Why! It won't stop. It is there all the time. I am trying to sleep, but I can’t. My problem is that I’m thinking. Thinking about the children that is sleeping just a few minutes from my door. They are outside. I am in my bed. Here, right now, and I can’t even do a little thing about it. I’m thinking about injustice. Thinking about poverty. I am thinking about the world, and myself in all of it. I can’t find the answer. My head is just a mess. I stay awake more than two hours in my bed. Just thinking...

I’ve now worked a long time in the street, and I would like you to get a share of how it it’s like. I would first like you to know how it might be to live in the street. It is impossible to give you the entire picture, but I will try my best to give you something.

First of all I want you to imagine yourself going to another world. A world called the street. This is not the world as you know it. It is a harsh and ruff world. Almost constantly rude to you. And this you have to live with if you like it or not. You are a kid. Maybe about ten years old and you do not have a home. At least not a home you can go to without getting beaten or abused by your angry and drunk father.

It all started very slow. You first went to the street to work. You went because at home your family didn’t have any money for food and you had to earn some money for the family. After school you took your windshield cleaning kit and went to the city to earn a few cents. Then coming back home late in the night tired or more correctly exhausted . You did this for a long time. But then things started to be very bad at home, and your father started to abuse you. You didn’t longer want to stay at home. Home was now the same as being in prison.

You had started to make friends in the intersection where you worked and they had different type of drugs to help you forget all the problems at home. You knew they lived in the street, but that didn’t mind you now. You tried there drugs ones and you forgot all your problems. It was so good. You could fall to sleep dreaming about the time you were happy. An escape from the reality.

After this you started to be with the street kids instead of working in the day. This made things just worse at home. Less money meant more beating. But it was worth it. The feeling of escaping all of it with sniffing glue or taking drugs made it all worth the pain.

After a few days you stopped going home, because it was better to just be in the street. Here you had friends. Even some of the older boys had offered to protect you! All you had to do was just to bring a few things to him every day. Just a few cent or something and he would protect you against all the danger of the street. This was a really good deal and you accepted. You were now a part of a street family.

In your new family you learned how to rob. How to hide from the police. How to beg in the best way and how to speak the street language. All this made you more confident in yourself. More grown-up. Sometimes the police took you and hit you hard. A lot harder then your father used to do, but you had the glue to make you forget all the pain.

You were now a real street kid.

From Thoughts from Bolivia

La fiesta de los niños de la calle


Svenn and Marius have attended a big party for all the street children of Santa Cruz. Marius tells the story:
The day started with a search and pickup job. We went to the marked I wrote about in my last post to look for the children we had invited a few days before. What made me really happy was that we actually found the boys we didn’t find a few days ago. We gather a total of thirteen children in a taxi (Yeah it is possible), but when the taxi driver didn’t agree on the price all of the children had to go out again. Suddenly eight of them were gone, and we decided that I should take the ones we had and go to the party. Marius and the educadora stayed to find the others in order to come to the party later.

I found myself sitting in a taxi with five street children and an unhappy taxi driver. He didn’t really want kids smelling like shit in his car. That I understood, but he went anyway. With one kid on my lap and four others in the back I remembered that I didn’t know the address. Like everything in this world, things have an solution. So had this problem. One of the kids in the back offered kindly to help and I put all my faith in that this kid knew what he was telling the taxi driver. I then started, unsure if we were driving in the right direction, my process of getting to know this kids a bit more. Smiling, laughing and joking.

We made it to the party without any more problems and I could lower my shoulders for now. The party had everything a party should have. Activities, workshops, soda, food, presents and more. Both me and the children had a great time. I got an unique opportunity to get to know them and at the same time have a lot of fun. Fantastic!

A part of the party was to go to a place where the kids could eat and sleep. Everyone were invited to join this part as well but not everyone wanted. As I was walking to the combi I found a kid laying on the ground bleeding a lot from his face. It was blood everywhere. A lot of kids and other volunteers stood around watching unsure of what had happened. I had no clue, but I offered to treat the boy with my first-aid kit which I had in my backpack. With my hands shaking I started to clean away all the blood in his face. I found that he had been cut right over his eye, and I cleaned the wound properly. After a while the bleeding stopped and I finished my work with a piece of bandage.

Again relieved that things went well, I got myself into the combi. Here I sat down with about fifteen other kids. Some girls with small kids, some small boys and some older. Me as the only “gringo” in the car got tested if I really could stand the pressure of being with them. They were hitting me with all the street talk you can imagine. This is hard to explain, but the street children have their ways of testing you. Luckily they never found my breaking point. They gave up just after a few minutes.

After a few minutes with normal talk, the smell of glue became intensively strong. Almost everyone were sniffing. The mothers, the little boys and the older ones. Right next to me. I almost got drugged myself because of the smell. It was a strange feeling sitting there. Very strange. Everyone were looking at me trying to find out who is this strange norwegian. We all looked at each other communicating without words.

We arrived just in time for me to avoid a big headache. It was like I had been holding my breath for hours without really doing so. Fresh air in my lungs was a great feeling at this point. I went again to join the final part of the party.

This part was the most interesting for me. First, I got a great introduction to another project which is working with street children. Second, I got to have several longer conversations with the kids. I had a great time. 


The strangest thing was when the party finished. The ones who didn’t want to stay said goodbye to me as they were leaving a normal type of party. The girls with the normal kiss on the chin and the boys with a firm handshake. Seeing them leave out that door going back to the street made me a bit sad, but I know I will see them out there in the street again. This is the children I am working with. These children living the life on the street of Santa Cruz.

Read more: Thoughts from Bolivia, Reisebrev frå Marius (Norwegian)

Omvendt klaustorofobi

(Foto: ~ Linn Silje goes African ~)

Når man har bodd samme plass en stund, kan man fort risikere å føle seg hjemme. Da kan det være ubarmhjertig å vite at man ikke skal bo der for alltid, at man snart, på en gitt dato skal hjem, til den andre siden av verden. Linn Silje gjør seg noen tanker:
I dag kom en skummel tanke fra før jeg dro nedover, tilbake til meg; kommer jeg til å føle meg klaustrofobisk når alle menneskene rundt meg har en annen hudfarge enn meg selv? Denne tanken hoppet raskt ut av hodet mitt igjen, men likevel hadde jeg tenkt den, om enn i mindre enn et tiendedels sekund. Og i dag husket jeg den igjen. Jeg satt i et nokså stort rom fullt av mennesker, ved siden av Hanne, - det var oss mot røkla. Plutselig begynte klaustrofobien å stige opp i meg. Hva har jeg gjort?

Hvordan skal jeg greie å dra tilbake, og etterlate meg alle disse herlige menneskene, alt dette livet? Jeg måtte bite i meg tanken fra før avreise, og innse at den slett ikke handlet om menneskene her nede, men om menneskene der hjemme. For hvor finner jeg barn og ungdom som kaster seg med hemningsløs glede,inn i sang og dans, for så å få følge av de voksne, hjemme?

Selv om jeg fortsatt ikke har greid å sette nordmannen i meg helt på hylla ennå, har jeg latt rwanderen i meg overta mer og mer, og før jeg vet ordet av det kommer jeg også til å kaste meg med i dansen. Å vite med sikkerhet at jeg kommer til å være omringet av forsiktige og sjenerte nordmenn igjen om knappe seks måneder, får det til å knyte seg i brystet.

Fra ~ Linn Silje goes African ~

Grunn nok til å bli

Vegard forteller historier fra Alalay i La Paz:
Det hadde vært en dårlig dag for gutta. En av dem hadde slått læreren og andre hadde banna masse i timene. Da de kom hjem var middagen utsatt, og det var alvorsmøte med to ansatte på kontoret. Kvelden var heller ikke bra, allting var forsinka og oppgavene blei ikke gjort skikkelig. Spesielt gjaldt det gutten som hadde ansvar for kjøkkenet og oppvasken. En forsiktig gutt som alltid er litt sliten, men med et sjarmerende smil bestående av litt skeive tenner. Han måtte stå med oppvasken en times tid etter at de andre gikk for å legge seg.


Jeg spurte den strenge ”educadoren” om det ikke var en gitar jeg kunne låne. - Joda, den lå nedstøva oppå en hylle. Jeg gikk innom alle de fire romma og sang og spilte nattasanger. Jeg er den dårligste gitarspilleren sør for Vadsø (les: av alle), men kan i alle et par sanger. De sang stille med på refrenget av ”Halleluja”, for den hadde de hørt på ”Shrek”. Et par av gutta fulgte med til alle fire romma, og nynna med hele tida.

Etterpå gikk jeg ut på kjøkkenet, der den forsiktige gutten fortsatt holdt på å vaske opp. Jeg satte meg ned og spilte. ”Shrek”-sangen, og etterpå en norsk julesang mange ganger etter hverandre.

Da gutten var ferdig med oppvasken, ville han som vanlig at jeg skulle være med han å be aftenbønn på sengekanten. Han hviska forsiktig sin korte bønn: ”Señor. Takk for en fin dag. Ta vare på alle barna ute på gata. Og ta vare på Kristina som er der og besøker dem i natt.”


Selv om det hadde vært en fæl dag for gutta, kan det hende at et par av dem sovna med ”glade jul” surrendes i hodet. Jeg sovna i alle fall med troa på at det er dette jeg er her for; de små minuttene som kan bety litte grann, både for meg og for en liten bolivianer.

Les mer: paa ville vegar

A hammock on the Amazon

The view from the hammock

Janne and Elin have been on a weekend trip to Requena, a neighbouring town to Iquitos. Since Iquitos has no road connection, that meant 15 hours on a boat, floating down the Amazon in a hammock. Janne blogs about her experiences:
It is 6pm, and I’m stretched out in my hammock, admiring the lush, green lanscape as we slowly float down the Amazon. The sun is slowly setting behind the majestic clouds, and the fresh breeze from the river alliviates the humidity of the air. Though the deck is crammed with people and their belongings (including a small cage with live chickens right behind me), I’m filled with a sense of awe for the vastness around me, knowing that I am surrounded by miles and miles and miles of largely untouched jungle.

In the hammock next the me, Elin is sitting upright, smiling and chatting with the young girl that’s brading her hair. Behind her, is another group of other curious kids surrounding us, one of them slowly tracing her fingers up and down my bare calfs (not sure if she is fascinated by my leghair or just wants to cuddle). The kids listen intently, and laugh from time to time, as they observe the spanish lesson playing out before them. Jenni, the 40-something woman in the hammoc next to me has made it her mission to teach me spanish in the course of the next few hours, and we move systematically through my notebook of vocabulary words.

”Re-co-no-cer,” she says slowly. Reconcer. ”To admit or aknowledge” according to my vocab list. Next she gives me an example of how to use it in a sentence: ”Tengo que reconocer que hice algo...” I quickly write it down. We continue with the next word: tacacho – the name of a typical Peruvian dish made of grilled platano (a non-sweet banana) mushed in pork grease. Sounds strange but is actually delicious. Jenni tells me that if I ever come back to Requena, she wants to show me how to make it. She even writes her phone number in my notebook, and says she means it seriously. I believe her. The sincerety and geniune warmth of the people here makes me feel at home, and as we curl up in our hammocks go to sleep a few hours later, it feels like I’m curling up to family.

Read more: Janne in Perú

Tre historier om verden

(Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Man reiser for å se ting fra et annet perspektiv. Når man befinner seg på den andre siden av jorden, ser ting annerledes ut. Noen ting blir fjernere, andre ting nærmere. Men det er ikke alltid at det som kommer nærmere geografisk sett, blir lettere å se. Linn Silje forteller hvordan hun opplever å bo to timer fra konflikten i Kongo:
Her bor jeg, i et hus i utkanten av byen Kigali. Og jeg vet ikke at det er uroligheter i Kongo, eller at Tyskland prøver å finne en måte å redde verdensøkonomien på. Det jeg vet, er at her, i denne byen, bor det ikke lenger noen i slummen, for det fins ikke lenger noen slum i Kigali. De som en gang bodde der, har måttet flytte andre steder etter at den ble jevnet med jorden. Det går små barn rundt i gatene som ikke har noen å føre opp som foresatt, og som selger kullbiter de finner på gaten for å kunne spise. Folk her lever som før, både fattig og rik, og kun de mest interesserte følger med på det som skjer i nabolandet. Det angår ikke dem. Ikke en gang de som bor like ved grensen, og som ofte drar inn til Kongo hverdag for å arbeide, lar det som skjer der påvirke dagliglivet.

Jeg fant ut av det gjennom en e-post fra Norge. Hvordan påvirkes dere av det som skjer i Kongo? Er det trygt i Kigali? Hvorfor skulle det ikke være trygt, spør nå jeg. Her skjer det da ingenting.

Kanskje er det bildet som blir gitt gjennom mediene i Norge som gjør at folk blir bekymret, kanskje er det kun det at jeg befinner meg i nærheten av noe som skjer i Afrika som gjør folk bekymret, eller kanskje er det jeg som ikke greier å se alvorligheten i det som pågår ca. to timer unna. Det fins bestandig krig i verden, det vet vi jo. Både i Midt-Østen, noen ganger i Asia eller Sør-Amerika, og i alle fall i Afrika. Bestandig i Afrika. Det er så lett å si det når man sitter hjemme i Norge, når det er så langt borte. Nå er det plutselig så nære, og likevel så utrolig fjernt. Selv om ingen andre kigalesere lar seg påvirke av det som skjer ennå heller, må jeg kanskje stille spørsmålet; lever jeg fortsatt i en norsk boble, der krig ikke eksisterer, og de som har greid å bli venner igjen blir tildelt Nobels fredspris? Andre verdenskrig startet jo faktisk 50 år før jeg ble født, og bortsett fra den er loddsalget til inntekt for flyktningene i Kosovo det nærmeste jeg kommer å ha nær kjennskap til en krigshandling. I tillegg til historietimene.

Grunnen jeg og lokalbefolkningen har til å ikke reagere, er nok ikke den samme. Her er det alltid et eller annet som foregår, enten Darfur eller Kenya eller som nå; Kongo, så hvis man hele tiden skulle leve i frykt, eller legge om livet på noen som helst måte på grunn av dette, ville livet i Rwanda aldri kunne leves fullt ut. Men det gjør det. Ungdommene er som ungdommer flest, og liker å more seg. Barna liker å leke, og de voksne jobber og nyter det sosiale livet når de kan. Jeg derimot, har på følelsen at jeg ikke lar meg påvirke fordi det ikke skjer. Krig fins på nyhetene, og restene av krig fins på museum som virkelig setter spor etter et besøk. Men ordentlig krig, i et ordentlig land, med ordentlige, levende mennesker, det går ikke an. Hjernen min er innstilt etter den barnesangen som går sånn: Det var en gris som spiste is, er d'ikke rart, er d'ikke rart? Det var en gris som spiste is. Jeg tror d'ikke før jeg får se det. Og selv om jeg vil tro, og jeg er helt og klart fullstendig overbevist om at det som skjer i Kongo faktisk skjer, så greier jeg ikke å forstå det.

Les mer: ~ Linn Silje goes African ~
Vegard i Bolivia gjør seg noen tanker om å kaste mat:
Jeg grubler ikke mye på matte sånn til vanlig. Cirka ingenting. Men tirsdag var en grubledag. Det begynte ved frokosten som var et steinhardt rundstykke. Jeg kom til å tenke på min gode feriejobb på ICA, der vi må kaste alle brød som er igjen hver kveld. Kundene vil jo ha dagferskt brød neste dag. Jeg begynte å regne litt. Med utgangspunkt i Hemsedal, kom jeg fram til at vi kaster 32 850 000 ferske brød i søpla hvert år i Norge. Over 30 millioner brød som ville vært luksusmat utrolig mange steder i verden. Norge er et lite land, men jommen er vi store på brødkasting. Blant annet.

Jeg blei litt sinna på meg sjøl, på nordmannen og sløseren Vegard, denne seine tirsdagskvelden. Men så sovna jeg.

Fra paa ville vegar
Marit i Uganda gjør opp status. Hvordan har hun forandret verden de siste ukene, og hvordan har verden forandret henne?
Før ein gjer noko slik som å flytje til Afrika, har ein gjerne eit bilete av at det kjem til å forandre både ein sjølv og verda (formulera litt overdrive og arrogant). Så på kva måte har dette blitt oppfylt?

Fyrst til meg. Eg kan ikkje seie eg føler meg som ein ny, betre og klokare person (ikkje at eg hadde forventa det), men noko må vel denne månaden ha forandra meg? Hmm... Vel, eg kan i alle fall med handa på hjarta seie at eg aldri trudde at det å komma inn i ein velassortera matbutikk kunne gjera meg så glad. Eg og Eline var i Kampala denne helga, og eg fekk nesten sama følelse av å komma inn i ein litt ”vestleg” matbutikk som eg vanlegvis får av å komma inn i ein klesbutikk med sluttsal. (Er det berre meg eller faar detta blogginnlegget meg stadig til å verke litt overflatisk og dum? Eg likar ikkje utviklinga...) Uansett, poenget mitt er vel at eg forhåpentlegvis blir litt meir takknemleg for dei tinga ein vanlegvis tar for gitt, også viktigare ting enn varmtvatn og grovt mjøl. (Hadde vår fyrste varme dusj på ein månad då me var i Kampala, og ja, me bur i Afrika, men å stå å dusje klokka 7 om morgonen i iskaldt vatn er framleis, ja akkurat det, iskaldt!)

Det er ein ting å vita at ein er ein av verdas heldigaste personar, ein annan å oppleva det på kroppen og sjå med eigne auger at ikkje alle har det slik. Uverkeleg å sjå at det ikkje er sjølvsagt å ha foreldre som bryr seg, ein stat som tek vare på innbyggarane, eit utdanningssystem som tek omsyn til alle eller noko så grunnleggande som ei seng å sova i for ein 6-åring.

Så til verda, har den blitt forandra etter eg kom hit?
Det har ho sikkert, men må innrømme at eg ikkje har fylgt godt nok med i nyhenda til å komma med ei oppsummering her. Men korleis har eg forandra verda etter at eg kom hit? Vel, matbutikkane i Mbale har blitt tømt for Nutella, internettkafeen The Nile har fått ein ny storkunde og Noreg har ein mindre innbyggar til å forsøple og forureine omgjevnadane. Men for å bli litt meir seriøst, eg føler ikkje eg gjer noko revolusjonerande forskjell her, dei eg jobbar med er både betre kvalifisera, flinkare og har meir erfaring med det dei gjer enn meg, men det eg kan håpe på er at eg blir forandra sjølv, og at eg kanskje klarar å forandre nokre haldningar når eg kjem tilbake att til Noreg. Og kanskje slå i hel nokre fordommar her òg? For som eg nemnte innleiingsvis ville det vore nokså arrogant, eventuelt naivt, å komma hit med den haldninga at no skal snille, kvite meg gjera Uganda til ein betre plass, kanskje det heller er Uganda som skal gjera meg til ein betre person?

Fra MARIT SIN UGANDABLOGG

Håp i eit hol i bakken

Alalay Santa Cruz (Foto: Thoughts from Bolivia)

Marius og Svenn er framme i Santa Cruz. Marius er klar for å slå seg til ro i sin nye hjemby:
No er eg verkelig lei av det å forlate steder. Og godt er det. For no er eg ved siste stasjon. Bolivia, Santa Cruz, gatebarna. Opphaldet i Bolivia har vore strak oppoverbakke sidan dag nr to. Vår første bolivianske natt og soloppgong vart nemlig beskua frå ein kaffibar i “international arrivals” -avdelinga ved Viru Viru Airport. Vi var desverre ikkje venta før dagen etter. Men etter eit par (hundre) telefonar fekk vi omsider tak i ein av kontaktpersonane på den meterlange lista. Vi havna omsider i seng i 7 tida, der blei vi heile dagen, og natta med.

Dagen derpå var dagen der alt snudde til det lyse. Vi fekk møte Jesus, den mystiske personen som skulle ha møtt oss på flyplassen natta før. Vi vart omsider knytta opp mot Alalay. Alalay er delt opp i forskjellige trinn som barna klatrar oppover på. Nederst på stigen får dei dele eit rom med andre barn på i heim inne i byen, på trinn nummer to får dei eit finare rom i same huset, og dei får begynne på skule.

Vi fekk besøke Jentehuset på den første dagen. Folk er så forskjellige. Nokre av jentene kom springande mot oss, andre sprang i motsatt retning og vart ikkje å sjå på fleire timar. I denne heimen får jentene det dei treng. Dei får mat, skulegang, kler og nokon å snakke med. Det dei kanskje treng aller mest er menneskelig kontakt og eit godt miljø. Desse jentene har vore igjenom diverse ting som dei verkelig treng å snakke med nokon om.

Dagen etter er det guttehuset som skal lerast å kjenne. Vi blir kalla “hermanos” (brødre). Hermano Mario (meg) fekk sin første meiningsfulle fotballkamp akkutar på denne barneheimen i Bolivia. Når ein ser korleis desse barna nyter det å spele fotball er det vanskelig å ikkje la seg rive med.

Dei yngste var det ikkje så hardt å komme i kontakt med. Dei sleng seg i armkroken din, eksaminerer og undersøkjer deg, samanliknar kor store hender du har og kor langt ein kan bøye fingrane dine før du protesterar. Det er merkelig kor lita tid det tar før dei føler seg trygg på deg. Samtidig kan ein jo forstå også, når ein tenkjer seg at dei vokser opp ein stad der folk kjem og går, og nye voluntørar dukkar opp stadig vekk.

Vi fekk vere med på leksehjelpen, og fekk dermed lide det nederlaget å oppdage at diverse rekneformlar frå barneskulen har gått i gløymeboka. Flaut er det. Andre fag var greiare å hjelpe til med, slik som kristendom. Her var det berre rett og slett berre å pugge navna på alle bøka i bibelen. Besynderlig måte å lære om kristendomen på spør du meg, men så er vi jo også i eit katolsk land.

Etter mykje om og men og kos og klems med ungane var det ut på gata. Barna på gata lever eit ganske annaleis liv. Ut frå underjordiske tunellar strøyma dei. Dei er mage og dette er huset deira, dette er livet deira, gata er mor deira. Gata passar ikkje særleg godt på sine barn. Førstehjelsutstyret vår måtte trå til. Dei to jentene frå gateorganisasjonen “plataforma” hadde med seg eit lite skrin. Dei myldra rundt oss, mangen med ein liten kopp med lim tett opptil nasa, mange med store arr på overkroppen. Alderen var omtrent 11-18.

Vi fekk snakka nermare med to av desse gutane. Dei var relativt nye på gata. Dei ville bort. Plataforma -jentene tok eit par telefonar, og det var i orden. Dei fekk komme til ein heim utanfor byen. Vi tar bussen saman med dei. Den eine er litt berusa av eit eller anna. 14 år er han, og allereie har han opplevd nok til at han ynskjer å gløyme alt i samen. Ruse seg, sleppe unna livet for ei stund. Gutta vart vell ransaka og etterpå plassert på lasteplanet til ein pickup saman med alle dei andre barna og oss (meg og Svenn, eller Stevan som han heiter her)

Pickupen tok oss til huset der gutta skulle tilbringe natta. Dette var noko anna enn det holet dei kom krypandes ut av tidlegare på dagen. Eit flunka nytt hus, med kvite fliser på golvet, dusjar, kler, mat og senger til alle. Her skal dei sove i natt og forhopentligvis blir dei der til dei har vent seg av med å ruse seg, stjele og bruke vald. Eg håpar dei blir.

Fra Reisebrev frå Marius
Les mer: Thoughts from Bolivia 1 (engelsk), Thoughts from Bolivia 2 (engelsk)

En dag på barnehjem i La Paz

Johannes forteller om en dag på Alalay ... på godt og vondt:
Tenk deg at du hver dag står opp klokken 6, drar på deg klærne og labber gjennom det kalde regnet bort til huset der 8 gutter i alderen 4-9 år snart skal våkne og gjøre seg klar til skolen. Gjennom den litt morgentrøtte nesen tilvent tisselukt, kan du likevel ense disen av tiss og bæsjelukt som i noen værelser er verre enn andre. De fleste av sengene har tiss helt opp til hodeputa og en gang iblant også avføring. Heldigvis er både små og store rutinerte når det gjelder å skifte på senga, og på rommet til edukadoren er det store bunker med rene laken. Sammen med de nakne guttene legger vi på nye laken og henger tepper til tørk. Bunkene med rene laken minsker, men det er nok til alle. Ofte er det ikke vann i springen og guttene må dusjes med kaldt vann fra den blå tønna. Er det en kald dag og guttene er litt småforkjølet hopper vi gjerne over dusjen og går rett til påkledning. Noen ganger skal det mye masing til og hele prosessen med å sende guttene til skolen tar ca 2 timer. Alltid slår en av guttene seg vrang og begynner å skrike. For eksempel har du spurt om du skal hjelpe til med skoene, og fått en liten knyttneve i brystet. Med følgende kjefting blir det mye gråt.

Etter mye tiss og masing og kanskje litt leking med de raskeste er det klart for morgensamling og frokost. Ofte med en stol eller to ledige, da disse ligger på rommet og gråter, før de 10 minutter senere kommer surmulende til bordet.

Tilslutt skal guttene endelig rundt kl 8 samlet gå til «bussen» som står ute på tunet, hvis ikke elven da er for stor til å komme over med bil. Da må guttene gå til skolen ... Og det må du også. For du har ansvaret for en av guttene med størst adferdsproblemer. Du skal passe på at han faktisk går inn i klasserommet og ha eget opplegg med ham dersom han har oppført seg fint den første delen av dagen. Ellers blir det mye venting utenfor klasserommet. Slår han seg helt vrang er det ikke annet å gjøre enn å ta ham med tilbake til barnehjemmet, om du klarer det..

Etter skolen er det måltider, leksegjøring, plikter og leking. 12-13 timers arbeidsdag er nok, har du funnet ut og kaller det kvelden vanligvis mellom kl 18 og 19..

Slik kan en dag som frivillig på Alalay fremstilles. Men det er bare hvis du unnlater å fortelle om alle de øyeblikkene som gjør livet på Alalay fantastisk spennende, morsomt, minnerikt, lærerikt og meningsfylt.. Dette er øyeblikk der du ser at det nytter. Du ser at gatebarn blir til barn med en familie og et hjem der de får kjærlighet, og er i utvikling mot å bli ansvarsfulle voksne. Disse øyeblikkene kan få deg til å bli varm, le og gråte på samme tid..

Det kan være en unge som stilner gråten på skulderen din, Lorena (4) som slikker på vinduet i 20 minutter eller leker edukador mens den ekte er borte. Blas som kommer løpende inn i armene dine i glede når han kommer hjem fra skolen. Eller det kan være Rolando som trist og skyldbetungt kommer og sier unnskyld etter å ha oppført seg stygt, etterfulgt av en stor klem. En kassebil (str. Carawell) full av 30 unger som skal på skolen.. Og dessuten en masse glede, latter og sang.. og sommer...Blant barn som egentlig var domt til aa bo på gaten med limposen i den ene hånden og kniven i den andre..

Les mer: Johannes på barnehjem

The boy who broke my heart

Alalay (Archive photo: Aggie i Bolivia)

Ragnhild has been out with Alalay's street team, looking for street children in Santa Cruz. She relates her experiences on her blog:
The sun was shining hot over Santa Cruz as we were walking by the side of the rode. It was just a normal day for the street team, walking next to the big highway talking to the street children. For me and Anna it was different, from working in the village too talk to the children that actually live on the street, this was a new and raw experience. At first we stopped and talked to the older boys who were washing cars, and then we played card games with the youngest girls. One of theme told me she used to live in the Alalay-village, but that she had moved back to the city, witch meant the streets.

After one hour or so we went to drink something cold, the street-team told us that we would walk to another place near the airport, so we started walking. By the side of the rode into a gate lay a body with pink painting all over. It looked like “it” was dead, but we still poked the body in the side. It came awake and “it” was a boy of 14 years called Alfredo. With his box with glue up to his nose and pink paint all over his clothes and skin, he smiled at us: “Ustdes son Hermanos?” yes we replayed, we come from Alalay. Alfredo smiled and lifted the glue to his nose and took a deep sniff.

It was all starting to seem unrealistic to me, how can a 14 year old boy live on the street, SNIFFING GLUE!!! Me and Anna started talking too him, asking if he was hungry and wanted to come with us to Alalay. Alfredo just smiled, sniffed, and answered ”I want to shower and yes I’m hungry!”

The street-team discussed it and they agreed that we should take him with us. However first we needed to go to the airport. After 10 min walking in burning sun, Alfredo started to get tired so we quickly decided that I and Anna should take him to the 1.stage.

But before we could take Alfredo anywhere he had to put away the glue. It took 5min with intense sniffing and a lot of co-axing from us before he was ready to go.
We had to take the bus and people watch in horror as we, two white chicks, sat down with a street-boy. It made me so annoyed watching them watching us as if Alfredo was a dangerous diesis!

When we finally came to the 1.stage Alfredo got to shower of all the pink painting and after that he could eat with the other boys. He looked so happy and all the boys seemed to like him. Me and Anna spent 1 or 2 hours there visiting the boys from 4.stage that 5days earlier moved from the Alalay-village. And of course the other volunteers who works in the 1.stage. When we decided to leave we couldn’t find Alfredo so we went to the gate. All the boys Were staring out on the street,” he left, he left”. I couldn’t believe it! He left, back to the street. It just broke my heart to know that that night he would be out on the street again sniffing glue.

It really made me think about the injustice children suffer as a consequent of decisions made by adults, politicians and international companies. I mean who decides that one child is more worth than another? Who decides who should have an education? And who decides not to change this? The world has enough reassures for everybody, and it’s not fair that because of what a few people decide should affect children all over the world. What did they ever do to deserve it?
NOTHING!!

Les mer: Aggie i Bolivia

Hva er det jeg ikke ser?

Lena har følgende betraktning på bloggen sin:
Her i Bolvia går livet sitt vante gang. Menneskene lever etter sin egen innebygde klokke og alt skjer som regel litt etter skjema. Bussene kommer med jevne mellomrom, men de kjører aldri etter noen rute. Menneskene virker fornøgde, og sola titter frem oftere og oftere. (Det regnet jo tross alt en del i januar!)

Men selv om livet virker fint på overflaten merker man seg mer og mer jo lengre man er her, og noen av disse oppdagelsene skulle jeg gjerne vært for uten. Jeg satt og tenkte her en dag da jeg satt på bussen – hva er det jeg ikke ser nå? For det man ikke veit, det ser man ikke. Og de ordene man ikke kan på andre språk, de hører man ikke. (Egentlig en ganske fascinerende oppdagelse!!)

Da jeg først kom hit var bussjåførene hyggelige og litt runde menn som kjørte rundt i byen hele dagen og sikkert var ganske heldige fordi de hadde en jobb. De stoppet når du tok ut hånden, og slapp deg av når du ropte ”pare por favor” – uansett hvor det skulle være. Nå klarer jeg ikke se på bussjåførene uten å kjenne et lite stikk i magen. Lønna de lever på er DÅRLIG, og for å brødfø familien jobber de ca 17 timer i døgnet, og de har bare 10 minutters matpause!! Ofte bor de en time utenfor byen så de bruker ytterligere to timer av døgnet på å komme på jobb. Resten brukes til å spise og sove – og hvis de er heldige har de fri på søndager.

Oftere og oftere seg jeg telt langs kanalene også. Før så jeg bare søppel og folk som slappet av når det var grønt lyst og de ikke kunne selge varene sine– men etter at jeg ble viss på at det var her de faktisk bodde har teltene og pappveggene liksom bare vokst opp! Tidligere tenkte jeg at det liksom ikke var en slum i Santa Cruz – og at det var en av de rikere og bedre byene å være fattig i. Men nå ser jeg slummen midt i byen, og fattigdommen som lever side om side med rike kakser som ikke har lyst til å vite.

Derfor er tanken som slo meg på bussen ganske skremmende. Hva er det egentlig jeg ikke ser? Hva er det som er rett foran meg men som jeg ikke helt klarer å få tak på?

Fra Lena - På vei til Bolivia!

På Afrikas tak

Tanzania-teamet har vært på fjelltur. Sissil forteller om den møysommelige klatringen mot toppen av Kilimanjaro - Afrikas tak:Kilimanjaro (Foto: Solvor`s blogg)
25. februar.2008.

klokken har passert 11.12 bussen fra Moshi til Dar es Salaam, skulle ha gått klokken 10.00, TIA (this is Africa)... Eventyret om Kilimanjaro er over og et nytt kapittel i livets bok er skrevet. Mange mennesker her i verden setter å klatre Kilimanjaro som deres livs mål. Jeg er 19 år og kan stolt si jeg har besteget Kilimanjaro et fjell jeg har stor respekt for. Mange mennesker har omkommet på deres ferd mot den iskalde drømmen gjemt i en mystisk sky. 5895m er ingenting å spøke med...

Lite ante jeg da jeg den første dagen beveget meg opp mot det praktfulle fjellet, sinnelaget var lys og bekymringene små. Den mystiske fjelltoppen dekket av snø midt i hjertet av Afrika, nærmet seg for hvert skritt. Fra foten av fjellet, gjennom regnskog med forskjellige aper, fargerike fugler og eksotiske blomster, forbi tregrensen og opp til den alpine ørken som kunne minne om et månelandskap. Det er stort for et lite menneske å se noe så mektig, så mektig det verken kan forklares, vises eller tas bilde av. Man må se det med egne øyne. Kjenne luften stramme seg i brystet og smake den intense blodsmaken på tungen.

Den siste natta og tredje natta med oppstigning, ble vi vekket kl.11.30pm. Vi skulle få i oss noen ufattelig tørre kjeks, og varm te for å få gang blodsirkulasjonen i de iskalde kroppene. Jeg kunne kjenne det stakk i hjerte av kulde. De få timene med søvn før den siste etappen, var ikke mange. Forholdsvis nervøse og kledd i hvert eneste plagg man hadde skulle vi omsider begynne ferden mot den beryktede vulkanen og det høyeste punktet, Kibo.

Pr.200meter vi beveget oss opp, sank gradene -1C. I snegle fart gikk vi på rekke et skritt etter det andre, stavene lagde takt i møtet med grusen. Om man med oppgitthet kikket opp, virket bakken endeløs, strategien var klar – kikk ned og tell ”en, to” for hvert skritt en tar. Det gikk fint til hver gang vi stoppet opp. Høydesyke har sine ulemper, så etter syv stopp med oppkast fra min venninne og en nestebesvimelse fra meg, kunne vi skimte toppen.

Det var som det ble lenger og lenger for hver gang vi spurte. Det verste marerittet er når du nesten faller om av umattelse og din guide optimistisk sier det kun er en og en halv time igjen, ikke nok med det – du står i rak oppoverbakke! I bakken kunne vi se hodelyktene til mennesker foran som nærmer seg toppen, fjellet er endeløst...

Når man skriver i ettertid er det som man glemmer smerten, som en mor glemmer smerten fra fødselen nå hun får barnet lagt på magen. Fjellet stod der så praktfullt, så mektig. Skiltet ”Gilmanspoint” glimtet i øynene mine, mens jeg stod på kanten av krateret og så utover herligheten. Når man har kommet til Gilmanspoint, har man sertifikatet. ”barnet på magen” var bare å snu seg rundt, Soloppgang på Kilimanjaro! Det rødrosa og gule danset inn i hverandre å ga et henrivende lys av lykke, bekjempelse og seier! Boblen av glede sprakk da guiden sa det var to timer igjen til det høyeste punktet ”Uhuru Peak”. Ikke mange klatrere beveger seg videre forbi Gilmanspoint, men jeg visste at om jeg skulle være helt fornøyd måtte jeg i alle fall prøve. Sertifikatet var i hånden, dette var en indre kamp mot psyken. Kroppen var utmattet, de siste kreftene tatt ut og øynene begynte å falle. Åtte øyne kikket inn i hverandre og det var bestemt, vi reiste oss for å gå den siste biten mot seier. Beina ville ikke bære meg, kroppen ville ikke ta meg med, de andre fikk større og større forsprang – det var så uendelig langt og det hadde kun gått ti minutter. En fot foran den andre, vannet i flaskene frøs til is, ”keep on going” gjentok seg i hodet, ånden gjennom finnlandshetta frøs til is. I -25C, vind og snø, gikk det videre mot toppen. Det nærmet seg, resten av gjengen stod å ventet, vi var igjen fire. Sammen igjen på rekke, ”team Tanzania”, et skritt om gangen mot seier. Jeg så toppen, bare litt igjen, bare litt igjen så har jeg nådd toppen, målet. Målet jeg ikke hadde trodd jeg skulle greie, trodde kroppen skulle nekte... Gått over mine egne grenser, mine egne krefter og psykiske begrensninger! Toppen var der, skiltet stod der.

”Congratulations you are now at UHURU PEAK 5895 AMSL”.

Uhuru Peak (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: TANZANIA
Solvor forteller videre:
Da jeg naadde Gilmans point paa 5685m var jeg tom for krefter, men neida, videre maatte vi. Vi skulle til topps, uten mat i magen. Dermed ble vi dratt videre til Uhuru peak paa 5895m, Toppen av Kilimanjaro. The roof of Africa!! Da jeg kom fram maatte jeg bare legge med ned paa en av steinene, og plutselig begynte solvaar aa graate... Skjoenner ikke det der? Trur det hadde noe med gleden av aa komme paa toppen og smerten av aa klatre Kilimanjaro. For det er jamen ikke lett!!! Saa der laa jeg paa toppen av Afrika og graat. Slaa den!

Men hvordan i alle dager kommer man seg ned av dette fjellet? Nei, det skal jeg si deg. Man trenger hjelp, i hvertfall for de som er svake og tomme av energi. Jeg orket nesten ikke aa flytte beina. Dermed kom to hjelper paa hver min side og hjalp meg ned fjellet. Takk og pris for det. Hadde jo ikke tenkt aa bosette meg oppaa der. Da jeg igjen ankom Kibo, la jeg meg rett i seng og sovna som en baby ca 1 time, deretter var vi pent noedt til aa gaa viderer til Horombo. Om vi ville eller ei!! Jadasaadet, saa gjorde vi det da.

Den natten sov jeg som en stein i Horombo hytta. Beina mine verket av smerte og det ble et slit aa komme seg ned til Gaten igjen. Jeg ble baert paa ryggen opp til flere ganger. Kanke skjoenne at denne kroppen skal svikte naar jeg foerst er paa Kili... Foelte meg som bestemor selv. Da vi kom fram til Gaten var jeg overlykkelig! Jeg hadde klarte det!! Men kroppen verkewt av smerte og jeg klarte saa vidt aa gaa. fremdeles er kroppen litt sliten etter turen. Men Jeg er bare stor fornoeyd for at jeg har klart det!! I've done it!!!
WoW!!

Done it: Slik ser man ut etter aa ha kasta opp 6-7 ganger paa veg opp Kilimanjaro, holdt paa aa besvimt ett par ganger, og endelig klart aa kommet paa toppen. (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: Solvor`s blogg

Livet før og etter

Forandring fryder, skriver Therese fra Peru. Mye har forandret seg på senteret for tenåringsmødre i Lima. Men alt dette er ytre forandringer. Det er de indre forandringene som betyr noe. Therese illustrerer med følgende historie:
-Æsj, nå kommer vi til senteret snart, og da må jeg ta på det teite skjøtet igjen, sier jenta og lager en liten grimase. Jeg har aldri likt å gå i skjørt.
-Du var kanskje en sånn tøff gutte-jente? spør voluntøren litt usikkert, redd for å fornærme jenta med den spanske setningen som egentlig spurte om hun var jente som var litt gutt. Ja, siden du spilte fotball og sånn, tenker jeg, legger hun til, som for å forebygge en eventuell misforståelse. De to jentene står uten for en stor port de venter på skal bli åpnet.
-Ja, jeg var vel det. Piercing hadde jeg også, sier jenta, og peker på leppa, nesa og øyenbrynet for å demonstrere omfanget av kroppspiercingen hun hadde foretatt seg tidlig i tenårene.
Voluntøren prøver å se for seg jenta med tre piercinger og et tøft uttrykk i ansiktet, men klarer det ikke helt der den 15 år gamle jenta står med en baby i armene og smiler mot henne.
- Mener du at du har forandret deg siden den gang? spør voluntøren.
- Siden før jeg ble gravid, mener du? Ja, det har jeg. Jeg hadde ikke respekt for noen! Presidenten kunne ha snakket til meg, og jeg kunne ikke ha brydd meg mindre. Jeg gjorde bare det jeg ville.
-Men når du ser tilbake på den tiden nå...? lurer voluntøren, og ser bort på jenta, som nå fremstår som et godt forbilde for jentene hun bor sammen med. Jenta som sov ni netter på rad i en stol ved den syke babyens seng på sykehuset. Jenta som gjør pliktene sine og er hyggelig og høflig mot både samboere og personale der hun bor.
-Ja, nå ser jeg jo hvor dumt jeg oppførte meg. Den gangen så jeg det ikke, og trodde det jeg gjorde var bra. Jeg forandret meg mye da jeg ble gravid. Hun ser ned på den lille jenta si og sier: Alt for deg, amor, min elskede, som for å fortelle barnet hvor mye det betyr for henne og hvor mye det har gjort for henne bare ved å bli til.
Voluntøren smiler, og gir jenta skryt for at hun er så flink og tålmodig som hun er, og tenker med seg selv at tenåringssvangerskap ikke alltid fører til noe værre, allikevel. Et levende bevis på det har hun i alle fall foran seg. Så åpner porten seg, og de to går inn sammen.

Les mer: Therese i Peru

Verden er urettferdig

Noen møter gjør større inntrykk enn andre. Lena forteller om en gategutt hum møtte for noen dager siden:
I dag da jeg satt på bussen på vei til byen la jeg merke til noe trist. Utenfor et stort apotek lå det to mennesker og sov. I det samme bussen stoppet på rødt lys kom det to uniformerte menn bort til de to menneskene som søkte ly mot det varme sommerregnet. Den ene av de to mennene dro den hvitkledde gutten opp og sparket han vekk fra døra. Deretter sparket de alle eiendelene, som besto av litt klær og noen pappesker, ut over hele fortauet. Jeg ser ofte lignende ting, og det er ofte jeg ser mennesker som bor fattigslig eller som tigger, men av en eller annen grunn festet denne hendelsen seg i mente og jeg klarte ikke helt å legge det fra meg resten av dagen.

Vi var i sentrum hele dagen, og da vi endelig var på vei hjem var fruktmarkedet stengt. Vi stoppet derfor innom supermarkedet, som tilfeldigvis ligger i lyskrysset som jeg så den hvitkledde gutten. Da vi ventet på bussen med en pose full av frukt og grønnsaker kom det en gutt bort til oss. Jeg kjente han igjen med det samme, det var den hvitkledde gategutten! Han spurte oss om vi hadde brød, eller penger til brød. Han var tydelig påvirket av et eller annet, så siden vi bare hadde frukt fikk han det i stedet for. Selv om han lovet av pengene skulle gå til mat kan man aldri være sikker, de fleste gatebarn bruker lim, narkotika eller andre midler slik at de ikke merker at de er sultne og slik at de kan glemme alt som har skjedd med dem!

Folkene som kjørte og gikk forbi så med avsky på gutten, og det var åpenlyst at alle normer motsa vår lille samtale. Men vi har fått en ny venn, i alle fall en ny hjertevenn (det er ikke sikkert at vi noen gang ser han igjen). Han har hvite skitne klær, shabby langt hår og en stemme som er påvirket av narkotika og alkohol. Han er 14 år, og ler mye. Han har et varmt smil og et glimt i øyet – jeg håper virkelig jeg ser han igjen. Tenk om han en dag bestemmer seg for å oppsøke Alalay – eller et av de andre prosjektene – slik at han kan få et bedre liv. Det hadde vært noe det!

Nå gleder jeg meg til å bli med gateteamet ut - kansje vi treffer han??!!

Hentet fra: Lena - På vei til Bolivia!

Jul i et fremmed land: Julefeiring i Lima

Det er rart å feire jul langt borte fra venner og familie. Therese siterer fra dagboka si og deler noen betraktninger om julefeiringen på hjemmet for tenåringsmødre i Lima:
Pepperkakehus hører med til julefeiringen (Foto: Peru-Hanna:))

Jeg og Hanna fulgte norsk tradisjon, og så tre nøtter til Askepott mens vi spiste litt av pepperkakene vi bakte i går. Midt i filmen ble vi avbrutt av en av jentene som hadde et utslett så vi måtte dra til legesenteret. Jeg hadde mine tvil til å dra, og bombe:de kunne ikke gjøre noe for henne! Så vi dro tilbake, og Hanna og jeg så resten av filmen. Senere gikk H og jeg en tur til markedet og kjøpte frukt så vi kunne lage fruktsalat til dessert til jentene. Melk til morgendagens kakao, samt en is på veien kjøpte vi også. I butikken på hjørnet der vi kjøpte melk ble vi spandert på is av en ukjent mann! Jeg takket straks ja, Hanna var først litt mer beskjeden, men tok imot tillbudet hun ogsåJ Vi takket og ønsket ham god jul før vi gikk tilbake til senteret.

Almuerzo(lunsj) og cena(middag) var som vanlig for jenene, men de hadde ikke pølser nok til Hanna og meg til cenaen, så vi spiste ikke annet enn litt mer pepperkaker på rommet. Ca klokka 21 stod jeg og ordnet meg, da lyset plutselig gikk i hele gata. Dette skjedde også i fjor, fortalte jentene. Jeg og Ruth gikk ut og kjøpte et stearinlys til hvert rom så de kunne få lys til å ordne seg de også. Klokka 22 var det gudstjeneste, og vi fant ut at en skikk her er å ta med jesusbarnet fra julekrybba i kirka på denne gudstjenesten, for så å plassere det i krybba når man kommer hjem. Jentene hadde dessverre glemt sitt jesusbarn. H og jeg følte oss litt malplassert på gudstjenesten, så vi sa vi kunne dra og hente julemiddagen og ordne til jentene skulle komme tilbake, så vi gikk ut av kirka og begynte å gå, da en dame kommer løpende etter oss og roperr: “Señoritas! Foto!” Hun spør om vi kan være med på et bilde! Så kommer noen fyrer i et slags kostyme og poserer med oss, vi blir tatt bilde av, de takker, ønsker god jul, og deretter går vi videre. Vi henter 17 Pollo a la Brasa på El Famoso, en restaurant i nærheten av senteret og tar det med til auditoriet, der vi lager langbord og pynter litt med hjerter på bordet og setter frem pepperkakehuset.
[...]
Det har vært en merkelig, men fin juleaften, uten julestemning, men heldigvis med mange meldinger fra venner og familieJ Det har vært godt å vite at jentene faktisk er i en liknende situasjon som meg, for de feirer jo heller ikke jul med familiene sine. Føler på en måte vi er knyttet sammen på en måte av det fakta. Jeg gleder meg ekstra mye til neste jul nå da, for det blir som Hanna sa, nesten bare om om vi hoppet over jula i år. Jeg åpnet ingen gaver på juleaften heller, for Hanna og jeg skal gi hverandre hopp i paraglider, og det er det litt vanskelig å pakke inn, og dessuten har ikke pakken hjemmefra kommet ennå heller. Men nå skal jeg slutte å tenke, og heller sove. Natta!

Les mer: Therese i Peru

Historier fra CRO

Maria har flere historier å fortelle fra arbeidet med gatebarn i Mbale. Her gjengir vi et par av dem. Følg linken nedenfor for å lese mer:
Eg må bare nevna ein pitteliten gategutt som gikk sammen med oss på streetwalken denne ukå. Han her va heilt nydelige, kjempeliten, me altfor store tskjorta på seg åsså mangla han ei fortann. Han va seks år.. CRO har allerede prøvd å ta han med jem te familien ein gang, men nå har han nettopp komt tebake. Det va litt på grunn av det han kom å tok følge me oss, for han måtte bare fortelle noge KJEMPELØJE (hans ord) te sosialarbeiderane. "Når eg kom jem så slakta mamma ein heile kylling sånn at me sko ha goe middag.. Eg spiste kjempemasse, åsså når me va ferdige å spisa så stakk eg av igjen…!" Åsså fniste han vettu.. Galne unger
[...]
På tirsdag va eg åg med Ronald (sosialarbeider) og en gutt som skulle hjem til landsbyen sin igjen. Han hadde bodd to måneder på gatå, fordi den nye stemorå hans mishandla han. Eg va spente på koss det ville bli. Blir familiene glae når ungene kom jem? Elle ville de ver likeglae..? Det va en lange reise jem til Sironko der han bodde. Når me tilslutt satt utforbi jordhyttå til familien hans , midt mellom masse bananpalmer i ei fjellsia me veldig få hus, kom faren subbande rundt hjørna. Han va gammel med masse rynker i ansiktet, og eg leita å leita etter nogen ansiktsuttrykk som kunne fortelle meg kossen han følte seg, men det va ingenting. Praten gikk på lugisu, så eg fikk isje vite innholdet før Ronald fortalte meg alt på veien hjem. Det einaste eg åg forsto mens me satt der, va når faren begynte å grine mens han snakka. Det som eg trodde va ett steinansikt..

Les hvordan det gikk: MARIA's BLOGG

Hvordan ta ut penger i Lima

Å ta ut penger i Lima er mer komplisert enn bare å putte kortet sitt i minibanken. Thor Haakon gir oss her en trinn-for-trinn-oppskrift på hvordan man får tak i lokal valuta i Perus hovedstad:
Å veksle penger i denne byen er tema i denne posten, for hvordan dette fungerer er rett og slett facinerende. Greien er at i alle minibanker (med noen unntak) går det kun ann å ta ut amerikanske dollar. Men amerikanske dollar kan ikke brukes noen steder (med visse unntak). Så det å veksle penger er derfor en egen slags industri. I de fleste gater finner man derfor egne kiosker som veksler penger, som har bedre satser enn bankene. Men det finnes også andre måter å veksle penger på, og siden jeg desverre er uten kamera for tiden kommer det bilder av disse senere.

Les mer: Tjukke Hockey Elvis goes Bolvia