100 %

We’re about to take off, almost ready to go
50/50 nervous and excited
That’s why I’m cleaning up so

I guess I was a quite average 14 year-old girl. My moods could change in the blink of an eye from hyperactively chirpy to inexplicable anger and sadness. One moment I was laughing so hard I almost fell to the ground, the next I could be convinced that everything was just crap. When being in the down-swing on the mood curve I could imagine a lot of silly things. If my parents happened to push the wrong buttons at the wrong time, I could for a brief moment think that they didn’t like me or care about me all that much. If I would have disappeared for a while, they would probably not even notice or care. Is this recognizable to anyone?

Women's Day

In Uganda 8th March is a public holiday, so Monday we had free from work. This day women are not supposed to do anything. Men should cook and clean, and women should go out and enjoy themselves

This day many funny dishes are served in Ugandan homes, included our apartment. “The boys” Peter and Justus came to cook for us. We went to the market and bought vegetables and a live chicken. We got some banana leaves and I did my first chicken-murder. I stood on its feet and wings, ribbed the neck, and since we didn’t have any axe, I had to cut over the neck slowly and brutally with a knife.

Ingen kunnskap er tung å bære?

Ingen kunnskap er tung å bære?
Cathrine, sjefen vår, begynte å fortelle litt om hva som har skjedd siden vi forlot Miles2Smiles på lillejulaften.

Jula er over, familien har altså dratt tilbake til Norge og jeg er tilbake på jobb. Første dag etter ferien skulle vi oppsummere hva vi har gjort ferien og jeg tenkte å lage en bildeframvisning på dataen fra Kenya og safarien.

Pallisa Road

Silje jobber for en bedre verden. En historie blir fortalt, om en gutt som, nå, endelig, er på vei opp og frem

I hadn't really noticed him before, but the following days I started talking a bit to him. He said that he would like to talk to me again, just the two of us. He had something he wanted to tell me. I was very excited that he actually took the initiative and asked me, and I of course said that I'd love to talk to him, anytime. The problem was just that there was no time the following days. After that, he was no longer attending the project daily..

Touched

Serina og Kaia har frem til nå undervist engelsk og lifeskills på en skole i Uganda. Nå skal elevene ha en lang juleferie, og det var tid for å si hade, og på gjensyn.

But this was just a goodbye for two months. Im not looking forward to the real goodbyes. Good we still have 5 and a half months left in Uganda. Hope they dont run by too quickly.

African housewives - A full time job

Serina has travelled to Uganda, and taken a step out into the big world. A part of travelling trought Hald I.S. is to do things you are not used to, in this case: being a house wife.

Women in Uganda are allways busy. Not busy busy, hurry hurry, like stressed people in Norway, but they allways have something to do. I dont know all african women, but from what I have heard and seen I am really respecting them. They are the first to wake up in the morning, to preper food for the husband and the kids. Then there is cleaning, babysitting, and maby work at the market or somewhere else. Then there is more cleaning, washing and food prepearing before the husband is back. When the husband is resting after work the woman maby walk to get more wather, and clean the kids and their clothes. When all her work is done, the day is over, and she goes to bed to rest before a new day, with more washing. Its really a full time job, but she´s not complaining; "a womans got to do what a womans got to do".

Read more: Serina i Uganda

Miles2Smiles

Beate er på Miles2smiles i Uganda , les litt av hennes opplevelser der

Navnet minner mye om msn-adressene vi alle skaffet oss i syvende klasse, men det er et utrolig sted. Det er et dagsenter jeg skal jobbe på under oppholdet i Afrika for barn med aleneforeldre som er bor i slummen.

Hjem igjen

Kampala (Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Et langt utenlandsopphold er over. Anders gjør seg noen tanker om hva Afrika var for ham og hva det er for ham nå, om hvordan det som før var eksotisk plutselig kan bli dagligdags:

De siste dagene har jeg bladd i Afrika – En vakker dag, av Tomm Kristiansen. Paa en maate foeles det som han beskriver et annet Afrika enn det jeg har opplevd. Skildringene hans maner fram alle de eksotiske bildene av dette kontinentet jeg hadde i hodet foer jeg kom hit. Det er ikke disse bildene jeg foerst ser for meg naar jeg naa tenker gjennom oppholdet mitt. Han skriver om hete og travle markedsplasser, med frukt, straakurver, fluer og krydder. Stille, idylliske landsbyer, der man kan gaa inn i en hvilken som helst straahytte og vaere velkommen. Storbyer som aldri sover, fulle av mennesker, lyder og lukter. Storslaatte landskaper, natur og solnedganger. Og naturligvis mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men likevel er de varmeste han har truffet. Saa maa jeg tenke meg om en gang til.

Sakte skjoenner jeg at markedsplassen jeg leser om, er den samme som markedet ved taxiparken, der jeg kjoepte en Adidasjakke sist loerdag. Landsbyen er Ndejje. Der sparket vi fotball imellom jordhytter og banantraer, og fikk med en levende hoene som avskjedsgaver naar vi kjoerte hjem den kvelden. Landskapene er fjellene rundt Kisorro. Solen saa jeg gaa ned i det Indiske Hav. Storbyen er rett utenfor doeren her hjemme. Og menneskene er alle de jeg har blitt kjent med. Folk er varmere her nede. Det tar ikke saa lang tid foer man kan kan vaere uhoytidelige sammen.

Saa kjenner jeg kanskje igjen det han beskriver likevel, det tar bare litt tid. De romantiske bildene jeg hadde i hodet er ikke lenger loese ideer og grove inntrykk av et fjernt og fremmed kontinent. De har blitt hverdag.

Det er foerst naar jeg setter med ned og proever aa se alt jeg har opplevd paa avstand, at jeg oppfatter hvor langt det er fra Norge, og den tilvaerelsen jeg har vaert vant til foer jeg kom hit. Jeg har spillt fotball med gategutter i Oest-Uganda, sett skurene i Mathare-slummen, vaert paa besoek hos famillier der de neppe har flere kvadrameter enn beboere i huset. Jeg har moett mennesker med avkuttede lemmer og avskjaerte lepper. Grusomhetene man har lest om er naermere her nede.

Og naa skal jeg hjem igjen. Selvsagt gleder man seg til aa komme tilbake til Norge, moete alle kjente, spise melkesjokolade og lese Pondus. Men samtidig kjenner jeg en melankoli. Selv om jeg kan komme tilbake hit saa ofte jeg maatte oenske, kommer jeg nok aldri til aa oppleve Afrika igjen paa samme maate. De humpete bussturene, heten, kaoset, menneskene, har blitt noe mer hverdagslig naa. Mystikken vil aldri vaere der slik den var. I morgen skal jeg hjem. Eventyret er over.

Les mer: Anders i Kampala

National Camp

CHRISC i Tanzania har arrangert nasjonal sportsleir. Henrik forteller:

Heilt ifrå etter Kilimanjaroturen har National Camp vore det store arbeidsemnet på CHRISC-kontoret. National Camp er meint å vere det tanzanianske motstykket til KRIK sitt Arena om sommaren, men enormt konkurranseinstinkt og lite gjennomtenkt opplegg har gjort leiren meir lik Norway Cup fram til no. Dette var noko vi, og resten av KRIK i Noreg, var fast bestemte på å endre. At Norsk Folkehjelp, som sit på heile pengesekken til leiren, òg var blitt gretne på dette gjorde at vi hadde kniven på strupa for å få dette til i tillegg. For å gjere ei lang historie kort gjekk dette veldig bra, og forbetringane i forhold til førre år var enorm. Det som kanskje er enno betre er at nøkkelpersonell i CHRISC Tanzania såg at endringane KRIK tvinga fram gjorde leiren til ein mykje betre leir i tillegg, og dette lovar godt for framtidige nasjonale campar.

Etter at vi alle hadde stikke fingeren i jorda kom vi til at Hald-studentar ikkje var de best skikka til å springe rundt og gjere innkjøp og ærend på swahili. Det hadde blitt nokre ganske dyre prisar i tillegg. Eg og Helge, eller H H group som vi so populært heiter, fekk difor ansvar for all dokumentering med bilete og video. Heilt perfekt for min del, og det gav meg frie tøylar til å gå rundt og prate med folk og fe samt å filme og ta bilete av alt som skjedde. No kan eg nok ikkje skryte av å ha filma alt som skjedde, men i ettertid ser eg at mengda med råfilm som skal redigerast er meir enn nok med tanke på den sparsomme tida eg har att her i Tanzania. At eg valgte å ikkje kjøpe flunkande ny pc før eg drog hit ned gjer òg sitt til at det tek tid=)

Les mer: Henrik paa savanna, Kvardags- og Helgeblogg

Med kvikklunsj på Mount Meru

Gutta i Arusha har besteget nok et fjell. Bevæpnet med ryggsekk og Kvikklunsj trosset de bøfler og løver og vill natur og gikk med dødsforakt løs på Kilimanjaros mindre kjente lillebror:

He ej fortalt dej om då ej gjekk mej oppå den derre Kilimanjaroen? Åja.. Ka me Mt. Meru da? Nei, der ser du..det he sej slik: Laurdag 14. Mars hadde både Team Devold og Helgetur tid til å bestige Arusha si stoltheit, nemleg Mt. Meru på 4562 svimlande meter over havet. Som alt anna i Tanzania bør dette talet takast med ei klype salt, men høgt er det iallefall. Med for Team Devold denne gongen var meg sjølv som før, men for Helgetur stilte denne gongen misjonær Per Ove og 1-årsmisjonær Trond istadenfor den totalpanta nybakt pappaen JærJarle.

Les mer: Henrik paa savanna, Kvardags- og Helgeblogg

Hva jeg har lært

Linn Silje oppsummerer noe av det livet i Rwanda har lært henne:

De jeg har lært noe av under dette oppholdet, er ikke de som har gått lengst på skole eller har de best betalte jobbene. Det er ikke de som sitter og glor ut gjennom vinduet over byen fra kontoret, og det er ikke de som lever i luksus med naboer som så vidt har til mat kun 300 meter unna. Deres kunnskap har jeg fått før, deres ord er allerede lest og hørt, og deres syn på verden og livet er det jeg har vokst opp i.

De jeg har lært noe av, er mennesker som tar i et tak for andre, mennesker som har tro på det de jobber med, mennesker som aldri gir opp, mennesker som smiler med hjertet. Det trengs bestandig noen litt mer ressurssterke for å gi et tilbud til de andre, men det er de andre som står sammen og som aldri lar noen falle av lasset. AMU gir mange en mulighet, men det er de som benytter denne muligheten vi har bruk for. De som går i en time for å komme fram til åkeren for å jobbe, de som går i 30 minutter for å komme seg til fellesskapet og gleden, selv om de er slitne, og selv om de ikke har spist siden lunsjen dagen før.

Å gå gjennom livet gjør at vi støter på mange vanskeligheter og hindringer, men disse er av forskjellig grad. De som møter de aller høyeste, er de som fra før av kjempet mer enn mange andre. Det at de aldri gir opp sier mer om hvor mye vi tar livet for gitt, enn hvor hardt de kjemper. Jeg som aldri har møtt på de kjempestore vanskelighetene, ville helt sikkert bukket under hvis jeg hadde fått tildelt en skjebne herfra nå. Jeg er blitt for godt vant med livet til å forstå at det mest sannsynligvis ikke vil vare evig.

Les mer: ~ Linn Silje goes African ~

Regn i Butare

Hanne og Linn Silje har vært på besøk hos AMU i Butare, det første AMU-prosjektet. Hanne forteller litt om hva de har holdt på med:

Første dagen var vi ute og besøkte mødrene med HIV i risåkeren. De stod med gjørme til knærne og jobbet for harde livet. Som i Kigali eier AMU en stykke jord som mødrene får lov til å dyrke til eget forbruk. Vi lovet å komme tilbake neste gang de skulle ut i åkeren for å hjelpe til. Jeg gledet meg til å være med å jobbe, men vurderte også hvilke klær jeg ikke trengte resten av oppholdet her, da sannsynligheten for at noen av dem kom til å bli rene igjen var veldig liten. Dessverre regnet det den dagen vi skulle hjelpe til, og dagens dyrking ble avlyst.

Slik er det i Afrika. Søndag skulle vi på fotballkamp klokken ti, men vi kom oss ikke av gårde før ved tolvtiden fordi det regnet. Fotballkampen hadde selvfølgelig ikke startet før regnet sluttet, så vi kom frem i god tid til kampstart. Regnet hadde allikevel klart å dekke det ene målområdet, som vanligvis bare hadde en halv meter gress, med en hendig søledam som gjorde både ball og keeper både våte og ustabile, uten at det så ut til å være noe hinder for noen av spillerne. Det gjorde det heller ikke at det ikke var en eneste strek på banen, noe som ikke så ut til å skape problemer verken for spillere eller linjedommer.

Regnet gjorde til at vi tilbrakte mye tid med jentene som lærer å sy. De bruker klassiske symaskiner som er fotdrevet, og hvis noen tror at dette er enkelt må de tro om igjen. Linn Silje og jeg fikk i hvert fall prøvd oss og bidro godt til underholdningen. Mine husmorferdigheter kom bedre frem da vi øvde på å sy knappehull. Jeg var best i klassen og både lærer og elever var dypt imponert. Men selv om de beundret arbeidet mitt var det bare en jente som våget seg frempå og ville at jeg skulle gi henne litt hint og vink slik at hennes knappehull kunne bli som mine. Om ikke annet kan jeg i hvert fall si at en fremtidig rwandisk syerske lærte å sy knappehull av meg!

Les mer: Hannes Rwanda, ~ Linn Silje goes African ~ (1)~ Linn Silje goes African ~ (2)

Mwanza Rock City

Å jobbe som frivillig i CHRISC innebærer en del reisevirksomhet. Helge forteller fra turen sin til Mwanza, Tanzania:

Sist veke reiste Phinneus, Henrik og meg til Mwanza for å lære CHRISC-medlemane der om fyrstehjelp. Sjølv om den jamne tanzanianar vil svare ”It is not far” dersom du spør kvar denne byen ligg, er ikkje Mwanza akkurat eit steinkast frå Arusha. Over 800 km veg av varierande kvalitet skal overvinnast, og reisa starta dermed klokka 0500 frå kåken vår.

Å ta buss i Afrika er ei oppleving som alle bør utsetja seg for i løpet av livet. At tanzanianarar likar å sitje trongt har me erfart på lokaltransporten, og det same gjeld over lenger distansar. 2+3 seter i breidden er litt for mykje for svære nordmenn, og stikkord etter tolv timar er svette, skeiv rygg og ei skinke som har sovna.

Bussjåføren køyrte som om han rappa bussen, og hadde ei sterk overbevisning om at fartshumpar var for syklistar og kvitingar. Det er to grunnar til å stoppe bussen, den eine er for å la passasjerane pisse langs vegen, den andre er dei evindelige politikontrollane. Merk at av- og påstigning ikkje treng å bety at bussen står i ro.

Minst ti gonger på veg til Mwanza vart me stoppa av politiet, militæret eller andre som har opparbeida seg ein viss autoritet, og veit fortsatt ikkje kva dei leiter etter når dei stopper bussen. Frontruta er knust, sjåføren tar femgangen på fartsgrensa (100 km/t i 20-sone), folk ligg i midtgongen og bussen har 9 forskjellige horn men berre ei bremse. Dette overser politibetjentane lett, mot at dei får litt shillings i lommen. Utan kvittering.

Som memnt var det ikkje berre folk i politiuniform som stoppa oss. Ei militærtropp kvilte under eit tre, og stod på skift ute i vegen og stoppa tilfeldig forbipasserande køyrety. Sjølv om eg har ein innebygd skepsis til uniformerte menn med våpen i Afrika (det må ha noko med påverkning frå film å gjere...), vart det berre litt skummelt ein gong. Det var nå me vart stoppa av ein gjeng utan uniform, kun med AK-47. Men også dei ville bare spør om sjåføren hadde det fint, få nokre småsedlar i lomma og så var alt greit. Rart det der.

Etter langt og lenger enn langt kom me til Mwanza Rock City. Henrik var litt gira på å finne ut om byen levde opp til namnet, om den hadde mange AC/DC tribute-band og mykje livemusikk, kanskje ein konsert me kunne gå på? Her tok me diverre grundig feil, byen har fått navnet etter alle steinane i byen, og ikkje på grunn av at musikken er prega av dobbel basstrommepedal og vreng på gitaren. Når det er sagt, så såg eg faktisk ein mann med rastafletter og elgitartrekk.

Etter den verste skuffelsen over mangel på rockemusikk hadde lagt seg, oppdaga me at Mwanza er ein fin by! Ikkje så skitten som Arusha, og litt fredeligare, sjølv om byen er større enn Arusha. Under ser me bilete av Bismarck Rock, denne ligg i Victoriasjøen, eit steinkast frå strandlinja midt i Mwanza by. Å sjå sjø i horisonten var balsam for sjela, og sjølv om dette er ein innsjø er det over 300km frå den eine enden til den andre, og dermed tilfredstiljande sjølv for ein kresen vestlending. Ein anna fordel i Mwanza er at står sola opp seinare og varer lenger utover kvelden, dette passar fint til min døgnrytme!

Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna

Tårer for et sykt barn

Man vil gjerne gråte når man blir stilt overfor et dødssykt barn. Men hvem hjelper det egentlig å gråte? Kan våre tårer gjøre byrden enda større for dem det gjelder? Linn Silje gjør seg noen tanker:

Jeg omgås nesten daglig folk med HIV, en sykdom vi kjenner lite til i Norge, og jeg ser at de lever i stor fattigdom. Hva kan jeg gjøre med det? Det går an å samle inn penger, det går an å være engasjert og å ta innover seg alt det man ser. Det går an å engasjere andre. Selv om jeg føler at jeg gjør noe riktig ved å være her, selv om jeg prøver så godt jeg kan å være en venn for de jeg møter, ser jeg hvor lite jeg faktisk egentlig reagerer på og forstår. Når det kommer noen andre inn, som skrur på tårekanalen bare de ser barna med HIV, da innser jeg at sykdommen disse barna bærer på faktisk er en stor byrde for dem. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. Og jeg får litt dårlig samvittighet, fordi jeg helt klart ikke har greid å føle like mye på deres vanskelighet, som de som står i døråpningen og griner, gjør. Men hva godt hadde det gjort?

Å gråte så fort man ser et HIV-smittet barn passer godt på TV, slikt blir det penger av til TV-aksjonen; de stakkars, stakkars syke barna i Afrika. Det ER sant, det er synd på dem, men de er på ingen måte stakkarslige. Ikke kan man se om noen har HIV, og ikke går de rundt og synes synd på seg selv. Min oppgave her er ikke å synes synd på dem, selv om jeg gjør det når jeg sitter alene om kvelden og tenker. Min oppgave er å gi barna den samme oppmerksomheten andre barn får, å leke, å synge, å danse og le.

Jeg kan gråte foran Norges befolkning for å få dem til å åpne øynene, men å gråte foran barna gjør meg ingen nytte. Den ene dagen i uken de får mulighet til å være sammen med barn i samme situasjon og ha det gøy, uten å tenke på at de er annerledes enn de rundt dem, har de ikke behov for å se umuzunguen gråte. For hva har vel jeg å gråte for?

Fra ~ Linn Silje goes African ~, Hannes Rwanda

En liten solskinnshistorie

CRO klarer ikke å hjelpe alle barna de møter vekk fra gata, men av og til støter man på noen skikkelige stolskinnshistorier. Eline forteller om en gutt hun har møtt:

Jeg ble først kjent med Junior Alex i november, da sosialarbeiderne på CRO fant ham på gata. På det daværende tidspunkt hadde han allerede bodd på gata fire dager, og var i ferd med å etablere seg som gatebarn. I begynnelsen ville han ikke snakke med noen, mene etter hvert begynte han å stole på meg og min kollega Jackson, og fant vi ut at han var bare 10 år hadde rømt fra sin mor på grunn av familieproblemer, men først og fremst fordi moren slo ham.

På CRO ønsker vi å gjenforene barna med foreldre eller familiemedlemmer så fort vi finner dem på gata, dette fordi avstanden fort blir så stor at en gjenforening blir mye vanskeligere hvis det går for lang tid. Det tar dessuten ikke lang tid fra et barn kommer på gata, før han eller hun lærer seg å overleve, blir med i gjenger, og tester ut forskjellige narkotiske stoffer.

Å få et barn til å bli med hjem igjen, etter at det først er rømt på gata, er en liten prosess i seg selv, men omsider fikk vi han Junior til å vise oss hvor han bodde. Vi snakket med moren i flere timer, og prøvde å finne løsninger på de problemene den lille familien hadde. Da vi gikk hjem den dagen, var vi ganske sikre på at moren ville ta ham tilbake, og da det var fredag var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente til mandagen igjen før vi gjorde et nytt besøk.

Junior og hans mor skulle bli en familie som trengte mye støtte og oppfølging, og i løpet av de neste månedene fant vi Junior på gata ved flere anledninger. I rådgivningssamtalene med moren, oppfordret vi henne til og ikke gi opp, og at hvis sønnen hennes ble for godt kjent med gatelivet kunne hun miste ham for alltid. Opptil flere ganger har hun vært så oppgitt at hun har sagt jeg bare kan ta ham fordi hun orker ham ikke lenger. Slike utsagn har fått meg til å tenke på hvor sliten moren faktisk er, men ikke minst hvor forferdelig det må være for sønnen hennes å føle seg uønsket.

Å ta seg tid til barna sine og vise dem at du bryr det føles for meg som en helt naturlig ting å gjøre, og det skremmer meg som bare er en tenåring, i en periode så ut til å bry meg mer om sønnen hennes enn henne selv. Meg og Junior fikk en helt spesiell kontakt, og i ettertid har jeg tenkt at dette kan ha virket svært sårende på moren, som har innrømmet at hun kunne ønske hun hadde et like bra forhold til sønnen hennes som jeg har. Likevel er hun svært takknemlig for at vi har brukt så mye tid på dem, fulgt Junior til eksamnene hans, besøkt søstrene hennes, og ikke har gitt dem opp.

Vi fant etter hvert ut at den beste løsningen var å la Junior Alex bo hos en tante, slik at han ikke skulle rømme på gata igjen. Han bodde der i nesten 3 uker, og meg og min kollega besøkte ham jevnlig. 27.desember skjedde et lite mirakel, da han kom hjem til moren helt av seg selv. Han savnet å bo med henne, og fant ut det var på tide å dra hjem.

Etter litt opp- og nedturer etter jul, med noen nye dager på gata, og tett oppfølging av familien, ser alt endelig ut til å ordne seg. Moren Vicki bestemte seg for å sende ham på en boarding school litt utenfor byen, så han ikke skal bli fristet til å gå på gaten. Her skal han repetere P2, og moren har ordnet med en privatlærer så han skal lære seg å lese.

Her om dagen besøkte jeg og hans mor ham på skolen, og det var utrolig koselig å se ham igjen. Forandringen lyser av dem begge to, og de så ut til å kose seg i hverandres selskap. Moren har endelig klart å åpne seg opp og ta seg av sønnen sin, og Junior er ikke lenger den usikre gutten han var, men smiler og forteller om alt han har gjort! Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen.

Les mer: Eline i Uganda

Skolestart

Skoleåret i Uganda begynner i februar. Mange av barna på dagsenteret til CRO har derfor hatt sin første skoledag noen gang, eller sin første skoledag etter uker, måneder eller år på gata. Eline forteller:

Mandag 2.februar var ikke hvilken som helst dag, men faktisk høydepunktet for godt og vel 60 stykker her på CRO. 2.februar betyr nemlig å troppe opp på CRO kl 08 på morgenen med ny innkjøpte skrivebøker og blyanter, for å få utlevert en splitter ny skoleuniform! Barna er rene og pene, og hvis man glemte å børste håret, er ikke det noe stress, det tar teacher Richard seg av så lett som bare det. En av mine hovedoppgaver denne dagen, er å finne barna på rådgivningslista mi, og sjekke at de har alt de trenger for skolestart. Jeg skal også hjelpe dem med å skrive navnet på bøkene deres, da mange ikke kan skrive navnet sitt enda.

De 60 jeg refererte til tidligere, er de barna som har vært i rehabilitation class i et år, for å legge av seg dårlige gatevaner, og forberede seg på å begynne på skolen. Noen av dem begynner i P1 (tilsvarer norsk 1.klasse) for første gang, mens de litt eldre barna begynner i P2 og P3. Når jeg husker tilbake til den dagen jeg selv begynte på skolen, skjønner jeg hvor utrolig stort dette egentlig er, og hvor viktig det er å gi oppmerksomhet til hver og en av dem. Jeg husker også at noe av det gøyeste var at mamma var med meg helt inn i klasserommet til pulten min, og det gjør meg litt trist å se at ikke foreldrene tar del i denne begivenheten. Både for barna og deres egen skyld. CRO fungerer her som en slags stand- in, og en del av programmet for denne dagen, er nettopp å følge dem til skolen og overlevere dem til de nye lærerne sine.

Det er nesten litt trist å se ”barna mine” gå ut av CRO porten for å utforske den store verden, men bare noen timer senere når det er tid for lunsj, kommer de pesende inn porten igjen sammen med de om lag 600 andre barna som spiser lunsj på CRO hver dag. Ungene kommer løpende mot oss og skal vise oss uniformene sine for 2, og 3, og 4 gang. I dagene som fulgte fikk vi mannekeng oppvisninger rett som det var, og vi jeg har også måttet kle på et par av ungene som ikke helt skjønte vitsen med å ha på seg uniformen hele tiden.

På mange måter synes jeg barna ser alt for små ut til å begynne på skolen. I undervisningstimene mine ligger de på gulvet og ruller, slikker meg oppover leggene for å se om jeg smaker noe, og klarer generelt ikke konsentrere seg mer enn maks 20 min av gangen. Men når jeg så møter 6 og 7- åringene mine ute på gårdsplassen hvor de vasker sin egen skoleuniform helt alene, ser jeg at disse barna er kapable til langt mer en norske barn på deres egen alder. Selvfølgelig er det trist at mange blir nødt til å lære seg å lage mat til seg og familien, vaske klær og jobbe i så ung alder, men realiteten er, at man rett og slett ikke overlever i dette landet hvis man ikke behersker ting som dette.

Les mer: Eline i Uganda

Hjelp til selvhjelp

CRO i Mbale, Uganda driver ikke bare med gatebarnsarbeid. Marit har vært på ekskursjon til en selvhjelpsgruppe for kvinner:

I dag var eg med paa ei "self help womens group" ute i ein landsby. Det var veldig spennande. Eg faar stadig bakoversveis av omfanget av arbeidet CRO gjer. Gruppa skal vera eit forum der kvinnene kan moetast for aa diskutere foretningane sine, spara pengar og ordne med smaa laan seg i mellom. I det dei startar opp betalar alle litt "innmeldingspengar", og etter det betalar alle ein veldig liten sum kvar gong dei samlar seg for aa slik hjelpe kvarandre til aa spara. Saa gaar det paa rundgang kven som faar laane pengane dei har klara aa samle saman. Denne personen faar daa raad til aa gaa til innkjoep av materiale til ting dei vil laga og selgje eller liknande foretningsidear. Dei beheld litt av profitten sjoelv, og litt av han gaar i fellespotten. Slik aukar pengane jamnt og trutt og kvinnene skaffa seg ei inntekt utan anna hjelp utanifraa enn ideen, litt opplaering i blant anna det aa skrive moetereferat, halde reknskap og vekentleg oppfyljing. Genialt!

Les mer: MARIT SIN UGANDABLOGG

Kilimanjaro

Man kan ikke bo et halvt år nesten i skyggen av Kilimanjaro uten å ta turen til toppen. Henrik og Helge har vært på ekspedisjon:

Klokka er kvart over to om natta, og GPSen viser 5244 meter over havet.Fem små skritt fylgt av fem pust pause. Fem nye skritt og fem pust pause. Om igjen og om igjen. Sidan eg har GPSen og kontroll på høgdemetrane, går eg først av oss og styrer tempo. Til no har eg gått sakte med vilje, for å ikkje vinne meir enn om lag 160 høgdemeter i timen. Men no går eg på maks turtal, og eg pustar som ein flodhest som akkurat har sprunge ein 3000-meter på under ni minutt. Men me har slettes ikkje sprunge ein 3000-meter, me har gått om lag halvannan kilometer med 500 meter stigning på knapt tre timar.

Siste hytte var Kibo Hut, der me med varierande hell prøvde å få i oss litt næring og nokre timar søvn. Hovudguiden vår, Howard, blir utålmodig og vil dele opp gruppa, slik at dei som har krefter og pust til det kan auke farten for å halde varmen. Fire lag tøy på beina og fem på overkroppen klarer ikkje å hindre at eg frys. Me står no ved Hans Meyer Cave, oppkalla etter den første kvite mann som sette sine bein på toppen av Kilimanjaro. Eg presser ned ei kule norsk julemarsipan og ein Mini-Twix for ikkje å gå næringstom i løpet av natta.

Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna

Hvit jul

Størstedelen av Øst-Afrika-teamet har valgt å feire hvit jul i år - på Zanzibar. Hanne forteller:

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Les mer: Hannes Rwanda, Kvardags- og Helgeblogg, ~ Linn Silje goes African ~, Anders i Kampala, MARIT SIN UGANDABLOGG

I løpet av juleferien ble også årets adventsbart kåret, og Henrik gikk av med seieren.

Deltakerne i konkurransen. Flere bilder finner du på Det offisielle mustasjeforumet.

En kåring av beste lokale antrekk ble også foretatt, men her endte det med delt førsteplass på alle deltakere:

(Foto: Henrik paa savanna)

Adrenalin og erfaringsutveksling ved Nilens kilde

Rett før jul ble det avholdt «Infield-kurs» for Hald-studentene i Øst-Afrika. Kurset gikk av stabelen i Jinja, Uganda, der Nilen renner ut av Victoria-sjøen. Litt tid til moro ble det også. Fredrik forteller:

Hvert aar organiserer Hald en samling for studentene i en region rundt juletider. For oss ville det si at 14 Hald-studenter som bor i Kenya, Tanzania, Rwanda og Uganda, plus to laerere som kom ned fra Norge, moettes i 5 dager i Jinja i Uganda. Det hadde vi evaluering av oppholdet saa langt, i tillegg til aa dele opplevelser og erfaringer med hverandre. Aa faa luftet og fordoeyet tanker og inntrykk paa denne maaten er veldig deilig midt i oppholdet.

Hoeydepunktet i Jinja var helt klart strikkhopping i Nilen. Som den adrenalinjunkien jeg er var ikke dette min foerste gang, jeg hoppet paa Rjukan for et par aar siden ogsaa. Det viser seg imidlertid at aa slenge seg utfor en avkant 44 meter over vannet med en 20 centimeter tykk traad rundt beina ikke blir noe mindre fantastisk selv om man har gjort det en gang foer.

Les mer: Anders i Kampala, Fredrik goes to Africa, Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna, ~ Linn Silje goes African ~ (engelsk)