Et langt utenlandsopphold er over. Anders gjør seg noen tanker om hva Afrika var for ham og hva det er for ham nå, om hvordan det som før var eksotisk plutselig kan bli dagligdags:
De siste dagene har jeg bladd i Afrika – En vakker dag, av Tomm Kristiansen. Paa en maate foeles det som han beskriver et annet Afrika enn det jeg har opplevd. Skildringene hans maner fram alle de eksotiske bildene av dette kontinentet jeg hadde i hodet foer jeg kom hit. Det er ikke disse bildene jeg foerst ser for meg naar jeg naa tenker gjennom oppholdet mitt. Han skriver om hete og travle markedsplasser, med frukt, straakurver, fluer og krydder. Stille, idylliske landsbyer, der man kan gaa inn i en hvilken som helst straahytte og vaere velkommen. Storbyer som aldri sover, fulle av mennesker, lyder og lukter. Storslaatte landskaper, natur og solnedganger. Og naturligvis mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men likevel er de varmeste han har truffet. Saa maa jeg tenke meg om en gang til.
Sakte skjoenner jeg at markedsplassen jeg leser om, er den samme som markedet ved taxiparken, der jeg kjoepte en Adidasjakke sist loerdag. Landsbyen er Ndejje. Der sparket vi fotball imellom jordhytter og banantraer, og fikk med en levende hoene som avskjedsgaver naar vi kjoerte hjem den kvelden. Landskapene er fjellene rundt Kisorro. Solen saa jeg gaa ned i det Indiske Hav. Storbyen er rett utenfor doeren her hjemme. Og menneskene er alle de jeg har blitt kjent med. Folk er varmere her nede. Det tar ikke saa lang tid foer man kan kan vaere uhoytidelige sammen.
Saa kjenner jeg kanskje igjen det han beskriver likevel, det tar bare litt tid. De romantiske bildene jeg hadde i hodet er ikke lenger loese ideer og grove inntrykk av et fjernt og fremmed kontinent. De har blitt hverdag.
Det er foerst naar jeg setter med ned og proever aa se alt jeg har opplevd paa avstand, at jeg oppfatter hvor langt det er fra Norge, og den tilvaerelsen jeg har vaert vant til foer jeg kom hit. Jeg har spillt fotball med gategutter i Oest-Uganda, sett skurene i Mathare-slummen, vaert paa besoek hos famillier der de neppe har flere kvadrameter enn beboere i huset. Jeg har moett mennesker med avkuttede lemmer og avskjaerte lepper. Grusomhetene man har lest om er naermere her nede.
Og naa skal jeg hjem igjen. Selvsagt gleder man seg til aa komme tilbake til Norge, moete alle kjente, spise melkesjokolade og lese Pondus. Men samtidig kjenner jeg en melankoli. Selv om jeg kan komme tilbake hit saa ofte jeg maatte oenske, kommer jeg nok aldri til aa oppleve Afrika igjen paa samme maate. De humpete bussturene, heten, kaoset, menneskene, har blitt noe mer hverdagslig naa. Mystikken vil aldri vaere der slik den var. I morgen skal jeg hjem. Eventyret er over.
Les mer: Anders i Kampala
0 kommentar(er):
Legg inn en kommentar