Hjem igjen

Kampala (Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Et langt utenlandsopphold er over. Anders gjør seg noen tanker om hva Afrika var for ham og hva det er for ham nå, om hvordan det som før var eksotisk plutselig kan bli dagligdags:

De siste dagene har jeg bladd i Afrika – En vakker dag, av Tomm Kristiansen. Paa en maate foeles det som han beskriver et annet Afrika enn det jeg har opplevd. Skildringene hans maner fram alle de eksotiske bildene av dette kontinentet jeg hadde i hodet foer jeg kom hit. Det er ikke disse bildene jeg foerst ser for meg naar jeg naa tenker gjennom oppholdet mitt. Han skriver om hete og travle markedsplasser, med frukt, straakurver, fluer og krydder. Stille, idylliske landsbyer, der man kan gaa inn i en hvilken som helst straahytte og vaere velkommen. Storbyer som aldri sover, fulle av mennesker, lyder og lukter. Storslaatte landskaper, natur og solnedganger. Og naturligvis mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men likevel er de varmeste han har truffet. Saa maa jeg tenke meg om en gang til.

Sakte skjoenner jeg at markedsplassen jeg leser om, er den samme som markedet ved taxiparken, der jeg kjoepte en Adidasjakke sist loerdag. Landsbyen er Ndejje. Der sparket vi fotball imellom jordhytter og banantraer, og fikk med en levende hoene som avskjedsgaver naar vi kjoerte hjem den kvelden. Landskapene er fjellene rundt Kisorro. Solen saa jeg gaa ned i det Indiske Hav. Storbyen er rett utenfor doeren her hjemme. Og menneskene er alle de jeg har blitt kjent med. Folk er varmere her nede. Det tar ikke saa lang tid foer man kan kan vaere uhoytidelige sammen.

Saa kjenner jeg kanskje igjen det han beskriver likevel, det tar bare litt tid. De romantiske bildene jeg hadde i hodet er ikke lenger loese ideer og grove inntrykk av et fjernt og fremmed kontinent. De har blitt hverdag.

Det er foerst naar jeg setter med ned og proever aa se alt jeg har opplevd paa avstand, at jeg oppfatter hvor langt det er fra Norge, og den tilvaerelsen jeg har vaert vant til foer jeg kom hit. Jeg har spillt fotball med gategutter i Oest-Uganda, sett skurene i Mathare-slummen, vaert paa besoek hos famillier der de neppe har flere kvadrameter enn beboere i huset. Jeg har moett mennesker med avkuttede lemmer og avskjaerte lepper. Grusomhetene man har lest om er naermere her nede.

Og naa skal jeg hjem igjen. Selvsagt gleder man seg til aa komme tilbake til Norge, moete alle kjente, spise melkesjokolade og lese Pondus. Men samtidig kjenner jeg en melankoli. Selv om jeg kan komme tilbake hit saa ofte jeg maatte oenske, kommer jeg nok aldri til aa oppleve Afrika igjen paa samme maate. De humpete bussturene, heten, kaoset, menneskene, har blitt noe mer hverdagslig naa. Mystikken vil aldri vaere der slik den var. I morgen skal jeg hjem. Eventyret er over.

Les mer: Anders i Kampala

Hvit jul

Størstedelen av Øst-Afrika-teamet har valgt å feire hvit jul i år - på Zanzibar. Hanne forteller:

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Les mer: Hannes Rwanda, Kvardags- og Helgeblogg, ~ Linn Silje goes African ~, Anders i Kampala, MARIT SIN UGANDABLOGG

I løpet av juleferien ble også årets adventsbart kåret, og Henrik gikk av med seieren.

Deltakerne i konkurransen. Flere bilder finner du på Det offisielle mustasjeforumet.

En kåring av beste lokale antrekk ble også foretatt, men her endte det med delt førsteplass på alle deltakere:

(Foto: Henrik paa savanna)

Adrenalin og erfaringsutveksling ved Nilens kilde

Rett før jul ble det avholdt «Infield-kurs» for Hald-studentene i Øst-Afrika. Kurset gikk av stabelen i Jinja, Uganda, der Nilen renner ut av Victoria-sjøen. Litt tid til moro ble det også. Fredrik forteller:

Hvert aar organiserer Hald en samling for studentene i en region rundt juletider. For oss ville det si at 14 Hald-studenter som bor i Kenya, Tanzania, Rwanda og Uganda, plus to laerere som kom ned fra Norge, moettes i 5 dager i Jinja i Uganda. Det hadde vi evaluering av oppholdet saa langt, i tillegg til aa dele opplevelser og erfaringer med hverandre. Aa faa luftet og fordoeyet tanker og inntrykk paa denne maaten er veldig deilig midt i oppholdet.

Hoeydepunktet i Jinja var helt klart strikkhopping i Nilen. Som den adrenalinjunkien jeg er var ikke dette min foerste gang, jeg hoppet paa Rjukan for et par aar siden ogsaa. Det viser seg imidlertid at aa slenge seg utfor en avkant 44 meter over vannet med en 20 centimeter tykk traad rundt beina ikke blir noe mindre fantastisk selv om man har gjort det en gang foer.

Les mer: Anders i Kampala, Fredrik goes to Africa, Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna, ~ Linn Silje goes African ~ (engelsk)

En helt vanlig dag på kontoret i Kampala

Kontoret som Anders og Fredrik deler med to til (Foto: Fredrik goes to Africa)

Anders og Fredrik er utplassert hos CHRISC i Kampala, Uganda. Anders blogger om hvordan en vanlig dag på kontoret foregår:

På jobb starter devotion 8.30 hver dag(og preisis 8.30, ikke noe african time på Strømmekontoret), og er obligatorisk for alle. Jeg og Fredrik har fått beskjed om at vi kan komme klokken 9, uten at vi helt vet hvorfor. På morgenen står som regel Fredrik opp rundt 8.10, og jeg 8.25, selv om jeg helt klart er A-menneske. Etter en frokost med ristet brød og syltetøy(skikkelig brød, ikke loff), finner vi oss som regel en taxi og er på jobb rundt 9.10(litt mer african time på CHRISC-kontoret)

Dagene på kontoret går som regel med til litt surfing, lesing av pensum og aviser, en hel del surr og tull med kollegaene våre Maqulet og Peter, og litt stempling av kvitteringer og annet forefallende kontorarbeid.

Hver arbeidsdag har vi ansvar for en en gymtimeaktig sesjon med en skoleklasse. På tirsdager to timer med P4, fjerde klasse fra St. Martin Primary School. Disse timene fyller vi som regel med noen ulike norske barneleker, og en hoveddel med enten fotball eller kanonball. Hauk og due, ta halen, og slå på ring har vist seg som særlig populære så langt, særlig når de rare hvitingene er med og leker. Forhåpentligvis kan disse treningene være med på å gi elevene et mer positivt inntrykk av en skolehverdag som nok inneholder mye pugging og teori.

De siste par ukene har vi som regel trent med et lokalt førstedivisjonslag etter jobb. Underlaget minner en hel del om en ferist, men det er en vanesak. Ting som posisjonering, førstetouch, taklinger og løpskapasitet lider en hel del av at jeg ikke har spillt seriøs fotball på 5 år, men det jobbes med saken. Fredrik vil jeg si at klarer seg svært bra, og har allerede scoret sitt først mål på trening. Jeg har headet over på åpent mål fra 1 meter.

Etter trening trenger vi mat, og vi er svært fornøyd med den standaren vi har ligget på middagsmessig den siste tiden. Vi er nå nede i å spise ute bare 1-2 ganger i uka, og nuddelmiddagene er redusert til samme antall. De resterende 3-5 middagene fyller vi med så imponerende ting som pasta og kylling, kylling og ris, ris og biff, biff og poteter, og andre konstelasjoner av de overnevnte.

Når vi har spist er det som regel tid til en Prison Break-episode eller to, før tirsdagen avsluttes med Champions League-kamp. Eller en omgang, hvis vi skal regne helt gjennomsnittelig.

Les mer: Anders i Kampala