Adrenalin og erfaringsutveksling ved Nilens kilde

Rett før jul ble det avholdt «Infield-kurs» for Hald-studentene i Øst-Afrika. Kurset gikk av stabelen i Jinja, Uganda, der Nilen renner ut av Victoria-sjøen. Litt tid til moro ble det også. Fredrik forteller:

Hvert aar organiserer Hald en samling for studentene i en region rundt juletider. For oss ville det si at 14 Hald-studenter som bor i Kenya, Tanzania, Rwanda og Uganda, plus to laerere som kom ned fra Norge, moettes i 5 dager i Jinja i Uganda. Det hadde vi evaluering av oppholdet saa langt, i tillegg til aa dele opplevelser og erfaringer med hverandre. Aa faa luftet og fordoeyet tanker og inntrykk paa denne maaten er veldig deilig midt i oppholdet.

Hoeydepunktet i Jinja var helt klart strikkhopping i Nilen. Som den adrenalinjunkien jeg er var ikke dette min foerste gang, jeg hoppet paa Rjukan for et par aar siden ogsaa. Det viser seg imidlertid at aa slenge seg utfor en avkant 44 meter over vannet med en 20 centimeter tykk traad rundt beina ikke blir noe mindre fantastisk selv om man har gjort det en gang foer.

Les mer: Anders i Kampala, Fredrik goes to Africa, Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna, ~ Linn Silje goes African ~ (engelsk)

En helt vanlig dag på kontoret i Kampala

Kontoret som Anders og Fredrik deler med to til (Foto: Fredrik goes to Africa)

Anders og Fredrik er utplassert hos CHRISC i Kampala, Uganda. Anders blogger om hvordan en vanlig dag på kontoret foregår:

På jobb starter devotion 8.30 hver dag(og preisis 8.30, ikke noe african time på Strømmekontoret), og er obligatorisk for alle. Jeg og Fredrik har fått beskjed om at vi kan komme klokken 9, uten at vi helt vet hvorfor. På morgenen står som regel Fredrik opp rundt 8.10, og jeg 8.25, selv om jeg helt klart er A-menneske. Etter en frokost med ristet brød og syltetøy(skikkelig brød, ikke loff), finner vi oss som regel en taxi og er på jobb rundt 9.10(litt mer african time på CHRISC-kontoret)

Dagene på kontoret går som regel med til litt surfing, lesing av pensum og aviser, en hel del surr og tull med kollegaene våre Maqulet og Peter, og litt stempling av kvitteringer og annet forefallende kontorarbeid.

Hver arbeidsdag har vi ansvar for en en gymtimeaktig sesjon med en skoleklasse. På tirsdager to timer med P4, fjerde klasse fra St. Martin Primary School. Disse timene fyller vi som regel med noen ulike norske barneleker, og en hoveddel med enten fotball eller kanonball. Hauk og due, ta halen, og slå på ring har vist seg som særlig populære så langt, særlig når de rare hvitingene er med og leker. Forhåpentligvis kan disse treningene være med på å gi elevene et mer positivt inntrykk av en skolehverdag som nok inneholder mye pugging og teori.

De siste par ukene har vi som regel trent med et lokalt førstedivisjonslag etter jobb. Underlaget minner en hel del om en ferist, men det er en vanesak. Ting som posisjonering, førstetouch, taklinger og løpskapasitet lider en hel del av at jeg ikke har spillt seriøs fotball på 5 år, men det jobbes med saken. Fredrik vil jeg si at klarer seg svært bra, og har allerede scoret sitt først mål på trening. Jeg har headet over på åpent mål fra 1 meter.

Etter trening trenger vi mat, og vi er svært fornøyd med den standaren vi har ligget på middagsmessig den siste tiden. Vi er nå nede i å spise ute bare 1-2 ganger i uka, og nuddelmiddagene er redusert til samme antall. De resterende 3-5 middagene fyller vi med så imponerende ting som pasta og kylling, kylling og ris, ris og biff, biff og poteter, og andre konstelasjoner av de overnevnte.

Når vi har spist er det som regel tid til en Prison Break-episode eller to, før tirsdagen avsluttes med Champions League-kamp. Eller en omgang, hvis vi skal regne helt gjennomsnittelig.

Les mer: Anders i Kampala

Hvordan komme seg til CHRISC-trening

CHRISC-teamet er i gang med arbeidet i Uganda. Fredrik forteller om hvordan de pleier å komme seg til trening:

De tre siste dagene har vi deltatt på en konferanse for alle distriktslederne i Chrisc. Det har vært lange dager med ganske mye teori, men det var gøy å treffe de som styrer ting ute i distriktene. Hotellet som konferansen ble holdt ligger i Kansanga. Det er på andre siden av byen, og har medført at vi blitt ganske drevne på å kjøre taxi. Siden det er ganske lite spennende å fortelle fra konferansen vil jeg heller prøve å gi dere et bilde av trafikken.

For det første er ikke en taxi en taxi. En taxi fungerer mer som en buss. En taxi er en 14-seters Toyota Hiace, gjerne med en Nissan Pathfinder-kufanger. Taxi-systemet kan virke uorganisert, men man har faktisk faste stages, og til dels faste ruter. Taxiene kjører, i likhet med resten av trafikken i den tidligere britiske kolonien, på venstre side av veien. Fremme sitter sjåføren og et par pasasjerer, og ut av vinduet bak pasasjersetet henger conductor. Han roper hvor taxien går og tar seg av pengeinnkrevingen underveis. Som regel prøver han å lure oss mzunguer for noen hundre shilling, men nå begynner vi å kunne prisene, så vi betaler stadig oftere en fair pris.

Hvis du har dårlig tid, god råd og et godt hjerte finnes også et annet fremkostmiddel. Boda-bodaene. Dette er motorsykler som lurer seg lettere frem når det er jam, og det er det ganske ofte. Disse er en del dyrere enn taxiene, og det hender stadig ulykker, så vi har foreløpig unngått å bruke dem.

Et annet interessant fenomen er hva som er viktig på en taxi. For det første må det være en Toyota Hiace, for det andre må du ha tute. Hvis disse kravene er oppfylt er alt klart for å kjøre. Siden vi bor bare noen få meter fra veien, våkner jeg ofte opp til tutelyder. Det er som regel tut-skal-du-sitte-på-lyden, men noen ganger også tut-unna-vei-lyden. Disse må for all del ikke forveksles med tut-jeg-kjører-lyden eller tut-du-kjører-lyden som oftest høres i forbindelse med veikryss.

Les mer: Fredrik goes to Africa