En liten solskinnshistorie

CRO klarer ikke å hjelpe alle barna de møter vekk fra gata, men av og til støter man på noen skikkelige stolskinnshistorier. Eline forteller om en gutt hun har møtt:

Jeg ble først kjent med Junior Alex i november, da sosialarbeiderne på CRO fant ham på gata. På det daværende tidspunkt hadde han allerede bodd på gata fire dager, og var i ferd med å etablere seg som gatebarn. I begynnelsen ville han ikke snakke med noen, mene etter hvert begynte han å stole på meg og min kollega Jackson, og fant vi ut at han var bare 10 år hadde rømt fra sin mor på grunn av familieproblemer, men først og fremst fordi moren slo ham.

På CRO ønsker vi å gjenforene barna med foreldre eller familiemedlemmer så fort vi finner dem på gata, dette fordi avstanden fort blir så stor at en gjenforening blir mye vanskeligere hvis det går for lang tid. Det tar dessuten ikke lang tid fra et barn kommer på gata, før han eller hun lærer seg å overleve, blir med i gjenger, og tester ut forskjellige narkotiske stoffer.

Å få et barn til å bli med hjem igjen, etter at det først er rømt på gata, er en liten prosess i seg selv, men omsider fikk vi han Junior til å vise oss hvor han bodde. Vi snakket med moren i flere timer, og prøvde å finne løsninger på de problemene den lille familien hadde. Da vi gikk hjem den dagen, var vi ganske sikre på at moren ville ta ham tilbake, og da det var fredag var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente til mandagen igjen før vi gjorde et nytt besøk.

Junior og hans mor skulle bli en familie som trengte mye støtte og oppfølging, og i løpet av de neste månedene fant vi Junior på gata ved flere anledninger. I rådgivningssamtalene med moren, oppfordret vi henne til og ikke gi opp, og at hvis sønnen hennes ble for godt kjent med gatelivet kunne hun miste ham for alltid. Opptil flere ganger har hun vært så oppgitt at hun har sagt jeg bare kan ta ham fordi hun orker ham ikke lenger. Slike utsagn har fått meg til å tenke på hvor sliten moren faktisk er, men ikke minst hvor forferdelig det må være for sønnen hennes å føle seg uønsket.

Å ta seg tid til barna sine og vise dem at du bryr det føles for meg som en helt naturlig ting å gjøre, og det skremmer meg som bare er en tenåring, i en periode så ut til å bry meg mer om sønnen hennes enn henne selv. Meg og Junior fikk en helt spesiell kontakt, og i ettertid har jeg tenkt at dette kan ha virket svært sårende på moren, som har innrømmet at hun kunne ønske hun hadde et like bra forhold til sønnen hennes som jeg har. Likevel er hun svært takknemlig for at vi har brukt så mye tid på dem, fulgt Junior til eksamnene hans, besøkt søstrene hennes, og ikke har gitt dem opp.

Vi fant etter hvert ut at den beste løsningen var å la Junior Alex bo hos en tante, slik at han ikke skulle rømme på gata igjen. Han bodde der i nesten 3 uker, og meg og min kollega besøkte ham jevnlig. 27.desember skjedde et lite mirakel, da han kom hjem til moren helt av seg selv. Han savnet å bo med henne, og fant ut det var på tide å dra hjem.

Etter litt opp- og nedturer etter jul, med noen nye dager på gata, og tett oppfølging av familien, ser alt endelig ut til å ordne seg. Moren Vicki bestemte seg for å sende ham på en boarding school litt utenfor byen, så han ikke skal bli fristet til å gå på gaten. Her skal han repetere P2, og moren har ordnet med en privatlærer så han skal lære seg å lese.

Her om dagen besøkte jeg og hans mor ham på skolen, og det var utrolig koselig å se ham igjen. Forandringen lyser av dem begge to, og de så ut til å kose seg i hverandres selskap. Moren har endelig klart å åpne seg opp og ta seg av sønnen sin, og Junior er ikke lenger den usikre gutten han var, men smiler og forteller om alt han har gjort! Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen.

Les mer: Eline i Uganda