Om å elske sin neste

Act Now-studentene er tilbake i Norge og må lære å tilpasse seg det norske livet igjen. Når man kommer hjem, er man ikke lenger den samme. Sissil deler noen tanker om hvordan verden har forandret henne:
(Arkivfoto: TANZANIA)

Tiden jeg har hatt hjemme i Norge (2 uker) har vært en tid med tanker, savn, minner og noen bekymringer. Det er vanskelig å adoptere den norske kulturen igjen. Jeg har nok noe av den fremdeles i meg, men allikevel føler jeg meg mer som en tanzanianer enn en nordmann. Når man har levd 100% i den tanzanianske kulturen i tilsammen 7 måneder i strekk, gjør det selvfølgelig noe med deg. Den enkle, primitive levemåten der det materielle er uviktig. En varm kultur der du møter mennesker over alt rundt deg seg som hilser og tar sin tid på å bli kjent med deg. En stor respekt for de eldre som gir dem høy verdighet og trygghet i samfunnet. Barna som tar tidlig ansvar i hjemmet og som har en utmerket oppførsel ("englebarna").

Hvor enn du går møter du mennesker med åpne armer som ønsker deg velkommen inn i deres liv og deres hjem. Karibu (velkommen) er det velkjente ordet som du hører 1000 ganger i løpet av en dag. Ikke nok med det får du også høre karibu tena (velkommen igjen) hver gang du forlater en butikk, et hjem eller kun et enkelt menneske. Gjestfrihet skal det ikke stå på i Tanzania. Den tanzanianske atmospheren der du kan slappe av og ikke bekymre deg for noe. God will take care of you. You dont need to worry.

Hakuna matata (ingen bekymring) hadde blitt en del av meg i Tanzania og det er fremdeles en del av meg, men på en eller annen måte blir jeg påvirket av den norske kulturen. Vi bekymrer oss alt for mye, og vi føler at vi må prestere og lykkes i det vi drivere med. Det hjelper ikke bare å gjøre ditt beste hvis det ikke er bra nok. Tror du forstår akkurat hva jeg mener dersom du er nordmann. Hvorfor skal vi se på hverandre på leting etter å finne feil og hva slags person du er. Hvorfor kan vi ikke bare respekter hverandre slik vi er skapt og elske hverandre for den vi er.

Jeg ber om at Jante Loven forsvinner fra Norge, for jeg ser at denne loven ødelegger mange av oss. Den tynger oss ned og vi lever så og si fullt og helt ut i fra den. Tro det eller ei. Jeg har en bønn om at vi nordmenn kan forandre vårt syn på hverandre og bli mer frie mennesker som kan elske seg selv og andre. Ingen er perfekte og du trenger ikke å streve etter å bli perfekt. Vær deg selv og det er bra nok. Ikke la noen andre få deg til å tro at du ikke strekker til eller at du ikke skal tro at du er noe. Det står i Bibelen at det største budet er at du skal elske din neste som DEG selv. Men desverre glemmer vi ofte oss selv...

Fra Solvor`s blogg

Drømmen om Afrika

Å reise ut til et fremmed land kan være skummelt, men å vende tilbake igjen til hjemlandet sitt etter langvarig fravær kan være en vel så stor overgang. Sissil gjør seg noen tanker om hvordan det vil bli å komme hjem til Norge:

Vasking for hånd igjen, og to uker igjen av drømmen om Afrika. Sitter å ser på bilder jeg hadde tenkt å legge inn på blogg de første dagene da jeg kom hit til Tanzania. Jeg ser at de tankene jeg hadde da jeg først kom hit har forandret seg en god del. [...] Andre tanker om at selgere på gata, å bo uten vinduer, hanen som gol døgnet rundt, et hull i bakken som toalett og mennesker som kom og gikk uten forvarsel surret i hodet mitt som noe merkelig... Disse tingene har nå blitt mitt dagligdagse liv og det er ting jeg nesten hadde glemt jeg tenkte på for kun noen måneder tilbake. Det som skremmer meg i disse dager er å komme til ekte golvbelegg, innlagt vann, kjøkken med utstyr, dusj, pålegg, brød og mennesker som stenger seg selv innenfor sine lukkede vinduer... Det er så merkelig. Det kjennes som jeg skal til noe ukjent når jeg nå skal tilbake til Norge. På en måte føles det som jeg ikke har vert borte så lenge, men på en annen måte føles det som jeg har vert borte for alltid. Denne tiden etter jul har flydd forbi og jeg fatter ikke hvor den ble av... Har opplevd så mye og kjenner at jeg har forandret meg på mange måter. Jeg tenker tilbake på disse fire siste månedene etter jul. Jeg har vert i Zanzibar fire ganger, vert på Infield i Uganda hvor jeg hoppet i strikk, jeg har klatret Kilimanjaro, jeg har vert i Malawi... Har også jobbet som engelsklærer en jobb som før var ukjent, skremmende, men nå en dagligdags fryd.

Det tok lang tid å sette seg inn i kulturen og derfor ble det ikke gjort så mye før jul. Man går rundt i gatene med skuldrene opp til ørene og tviholder på veska som den skulle være en kjøttstykke i et hav av haier. Nesten litt flaut å tenke tilbake på, men det er virkelig skremmende i en helt ny kultur, hvor man verken forstår språk eller kultur, med andre ord alt som skjer rundt deg. Alle skremmer deg med at du skal bli ranet og at mørket betyr døden. Når man ikke vet selv, hører man på dem rundt seg, det er instinkt. Nå sitter både språket og kulturen, og jeg vet hvordan normene i samfunnet er. Det er betryggende og jeg føler meg hjemme på en helt annen måte. Jeg slapper av og koser meg. Dagene jeg var redd for å bli ranet på åpen gate, og for å ha på meg feil klær er forbi...

Nå er dette livet mitt. Det er virkelig ikke mange bekymringene jeg har, og jeg slapper av på en måte jeg aldri kan drømme om i Norge. Jeg må ærlig innrømme jeg ikke gleder meg til å springe til bussen med maten i den ene neven og jakken i den andre igjen...

Jeg kjenner det skal bli tungt å reise til nye plasser og være tilbake til ”scratch”, og som et barn måtte lære seg alle normene, kulturen og språket fra begynnelsen igjen... Det som gjør meg uredd er at jeg nå vet at utfordringer kommer og går, og livet er fult av dem. I stedet for å si ”uheldigvis” sier jeg – HELDIGVIS er livet fult av dem, tenk hvor kjedelig det hadde vært om ikke! Livet byr på så mangt og om man ikke tørr å kaste seg på bølgen, kan man virkelig ikke klage over å ikke være lykkelig... man kan ikke finne lykke uten engang å lete? Lykke er å leve i nuet! og det er akkurat det jeg gjør naa:D

Les mer: TANZANIA

Slik starter skoledagen i Tanzania

Solvor beskriver en vanlig skoledag i Tanzania:

Etter en lang daladala tur i morras trafikken, kommer vi omsider til skolen. Vi kan hoere musikk, trommer, hender som klapper, og sang fra skolebarna foer vi gaar innenfor skoleporten. Det synet vi faar er ganske utrolig i grunn. I Norge er vi ikke vant med at skolebarna moeter opp en halv time foer foerste skoletime for aa synge sanger, klappe i hendene og spille trommer. Barna staar paa en linje og de er foerste klasses elever. Tenk aa komme paa jobb og moete elevene dine med sang og musikk. Det hadde vaert noe i Norge det, midt paa den kaldeste dagen paa vinteren. Noe aa tenke paa :D Nei, jeg maa si at jeg er stolt av elevene mine!

Les mer: Solvor`s blogg

Bistandstanker

Hva er god bistand? Fungerer bistand? Hjelper det å gi penger? Sissil gjør seg noen tanker:

Bistand har mange ulemper og mye penger kan se ut til å gå til spille. Det er ikke alltid det bare er usanne tall, det er ofte mye som går i gale hender. Det hadde vert bedre å bare sende pengene "ned" til en Norsk organisasjon der alle jobbet frivillig og som kunne se til at pengene kom dit de skulle! Eller?

Det mange ikke tenker på når man stiller seg dette spørsmålet, er at det endelige målet med bistand burde være at landet etter en tid skal klare seg selv. Om dette ikke er målet, faller vitsen med å gi bistand bort. Hvordan kan utviklingslandene klare seg selv, om vesten kommer å "gjør alt mye bedre" med å gjøre det for dem? Vi må tenke langsiktig, administrasjonskostnadene må ses på som en investering. En investering som bunner ut i godt gjennomført arbeid. Med lønnet arbeid får en også åpnet flere arbeidsplasser, noe det er manko på i utviklingslandene. Et spørsmål jeg vil stille, som jeg har spurt meg selv mange ganger er: "hva gjør vår dømmekraft om god bistand til den eneste rette". Jeg har ikke noe stjerneklart svar foran meg, men en ting jeg vet for sikkert at jeg ikke skal svare er at "i-landene vet best, se bare på oss". Det er allerede gjort utallige misslykkede forsoek paa aa gjennta det som foerte oss til topps - det fungerer ikke. Det er ikke mulig at alle er like rike som utviklingslandene, verden er ikke boerekraftig. En annen loesning maa til!

For mange frivillige som kommer å jobber i en organisasjon i et utviklingsland kan det være vanskelig å forstå hvorfor lederne gjør det de gjør. Fra et vestlig ståsted, kan det ofte virke som det blir foretatt meningsgløse tiltak som sløser både penger og tid. Vi må slutte å dømme, det vi ikke forstår. Fra kritiseringen av systemet skapes flere diskusjoner og avisoppslag om korrupsjon og missbruk av de dyrebare pengene våre, som knapt utgjør 1% av statsbudsjettet. Så sant det sies, har utviklingslandene langt større problemer med korrupsjon, men det er ikke dermed sagt at det er det alle pengene går til.

Skal man peke på hver enkelt ting som gjøres "feil" (etter et vestlig synspunkt) kan vi lete lenge etter en "god sak" å gi pengene våre til. Vi ender opp med uttalelser som "bistand funker ikke" og utbroderer gladelig med alle skrekkeksemplene fra media om alt som ikke fungerer. Media elsker en god tragedie. Det er ikke dermed sagt at man skal gi penger til en og en hver organisasjon og halve lønna til en rik konge i Sudan, men allikevel burde det være mulig å senke krava en smule.

Med første tanke kan ideen om at en norsk velutdannet person reiser "ned" og jobber i en organisasjon, virke betryggende. Han kan jo sjekke hva pengene går til, han er sikkert godt utdannet, han kan tilføre kunnskap til organisasjonen og listen gjør ikke annet enn å bli lenger. Før man tenker på å lese listen med grunner for å ansette denne norske personen er det et annet punkt man må se på. Denne velutdannede mannen/kvinnen som nå skal bo i f.eks. Sudan, må ha lønn. Det er heller ikke lite lønn det er snakk om, og det blir stadig mer når jobben er i utlandet. Regningen vokser betraktelig når det er snakk om et risikofylt land. Man kan jo begynne med å nevne bolig, transport, sikkerhet o.l., regningen fortsetter å stige og vi har enda ikke nevnt familien til denne arbeidstakeren. Barna trenger en trygg privatskole og i et risikofylt land er det enda viktigere for barna med sikkerhetstiltak. Alle disse faktorene til sammen (i tilegg til at denne personen ogsaa maa bli i landet en stund for aa loere spraak og kultur) utgjør en uendelig sum, som skal betales som administrasjonskostnader som de fleste nordmenn liker lavest mulig. Er ikke det litt motsigende å da si at denne løsningen virker bedre eller at man i det hele tatt ønsker å gi bistand? Pengene går jo helt bort fra sitt opprinnelige mål. Er det ikke bedre at (i saa fall) en liten prosentandel har en sjanse til å komme til rett plass?

Skal landet få en mulighet til å fungere etter vi er ferdige med bistanden (for det er vel det som er det endelige målet til den endelige slutt...?) Da må vi stole på at utviklingslandene kan gjøre det selv. Den beste måten å lære på er å feile, sies det, og det er det som må til for å nå en bærekraftlig utvikling av de fleste av u-landenes økonomi og organisasjonsliv. Vi må bare gi dem en sjanse til å prøve, men om vi trekker oss tilbake med en gang de feiler er det som å ta barna våre ut av skolen første gang de ikke får alt riktig på en matteprøve. Vi må gi dem en sjanse til å prøve, feile og prøve igjen. Det er ikke alltid sikkert vi vet hva som er for det beste. Mange ganger forstår vi ikke og det kan være fruestrende, men vi må ikke "trekke dem ut av skolen". Utvikling må til for en bedre hverdag og organisasjonene er til for dette eksakte formålet.

Saa neste gang du blir bedt om aa gi penger til bistand, tenk gjennom hva man egentlig svarer paa og hvorfor. Man skal ikke voere blind, men la det heller ikke gaa den andre veien...

Fra TANZANIA

Påske i Malawi

Tanzania-teamet har feiret påsken i Malawi. Sissil skriver:

Saa da var vi i Malawi, et land jeg har droemt om aa dra til lenge! Her staar vi paa grensen. Malawi var ikke saa forskjellig fra Tanzania, men vennligheten kunne merkes med en gang. Selfoelgelig er Dar es Salaam en storby, og som alle andre storbyer er det mye kriminalitet og mennesker som proever aa svindle deg. Det var godt aa komme til Malawi, et vakkert land og gode mennesker. Hoeye fjell og selvfoelgelig den gedigne Malawisjoen. Godt friskt ferskvann og natur som kunne minne om et eventyr, skyene hvite som kritt og solen klar paa himmelen! en droem, i oppfyllelse. Menneskene i Malawi virker ikke like rike som i Tanzania. Kloerene er hullete og haaret er ikke velstelt som i Tanzania. Alikevell er alle glade, smilende og behjelpelige. Hadde alle land vert som dette, da hadde verden vert god=)

Les mer: TANZANIA

Vi dro til Malawi paa langfredagen for aa feire paasken. Stedet der vi befant oss laa ved Malawi sjoeen, og det var rett og slett idyllisk som dere kan se paa bildet. Anbefaler alle reiselystne til aa besoeke Nkhata Bay i Malawi. Et koselig og rolig sted som du nyte fra morgen til kveld. Snorkling, dykking, kano padling, bading i ferskvann, god mat, en koselig liten landsby, hyggelige mennesker og en fantastisk vakker natur.

Les mer: Solvor`s blogg

På Afrikas tak

Tanzania-teamet har vært på fjelltur. Sissil forteller om den møysommelige klatringen mot toppen av Kilimanjaro - Afrikas tak:Kilimanjaro (Foto: Solvor`s blogg)

25. februar.2008.

klokken har passert 11.12 bussen fra Moshi til Dar es Salaam, skulle ha gått klokken 10.00, TIA (this is Africa)... Eventyret om Kilimanjaro er over og et nytt kapittel i livets bok er skrevet. Mange mennesker her i verden setter å klatre Kilimanjaro som deres livs mål. Jeg er 19 år og kan stolt si jeg har besteget Kilimanjaro et fjell jeg har stor respekt for. Mange mennesker har omkommet på deres ferd mot den iskalde drømmen gjemt i en mystisk sky. 5895m er ingenting å spøke med...

Lite ante jeg da jeg den første dagen beveget meg opp mot det praktfulle fjellet, sinnelaget var lys og bekymringene små. Den mystiske fjelltoppen dekket av snø midt i hjertet av Afrika, nærmet seg for hvert skritt. Fra foten av fjellet, gjennom regnskog med forskjellige aper, fargerike fugler og eksotiske blomster, forbi tregrensen og opp til den alpine ørken som kunne minne om et månelandskap. Det er stort for et lite menneske å se noe så mektig, så mektig det verken kan forklares, vises eller tas bilde av. Man må se det med egne øyne. Kjenne luften stramme seg i brystet og smake den intense blodsmaken på tungen.

Den siste natta og tredje natta med oppstigning, ble vi vekket kl.11.30pm. Vi skulle få i oss noen ufattelig tørre kjeks, og varm te for å få gang blodsirkulasjonen i de iskalde kroppene. Jeg kunne kjenne det stakk i hjerte av kulde. De få timene med søvn før den siste etappen, var ikke mange. Forholdsvis nervøse og kledd i hvert eneste plagg man hadde skulle vi omsider begynne ferden mot den beryktede vulkanen og det høyeste punktet, Kibo.

Pr.200meter vi beveget oss opp, sank gradene -1C. I snegle fart gikk vi på rekke et skritt etter det andre, stavene lagde takt i møtet med grusen. Om man med oppgitthet kikket opp, virket bakken endeløs, strategien var klar – kikk ned og tell ”en, to” for hvert skritt en tar. Det gikk fint til hver gang vi stoppet opp. Høydesyke har sine ulemper, så etter syv stopp med oppkast fra min venninne og en nestebesvimelse fra meg, kunne vi skimte toppen.

Det var som det ble lenger og lenger for hver gang vi spurte. Det verste marerittet er når du nesten faller om av umattelse og din guide optimistisk sier det kun er en og en halv time igjen, ikke nok med det – du står i rak oppoverbakke! I bakken kunne vi se hodelyktene til mennesker foran som nærmer seg toppen, fjellet er endeløst...

Når man skriver i ettertid er det som man glemmer smerten, som en mor glemmer smerten fra fødselen nå hun får barnet lagt på magen. Fjellet stod der så praktfullt, så mektig. Skiltet ”Gilmanspoint” glimtet i øynene mine, mens jeg stod på kanten av krateret og så utover herligheten. Når man har kommet til Gilmanspoint, har man sertifikatet. ”barnet på magen” var bare å snu seg rundt, Soloppgang på Kilimanjaro! Det rødrosa og gule danset inn i hverandre å ga et henrivende lys av lykke, bekjempelse og seier! Boblen av glede sprakk da guiden sa det var to timer igjen til det høyeste punktet ”Uhuru Peak”. Ikke mange klatrere beveger seg videre forbi Gilmanspoint, men jeg visste at om jeg skulle være helt fornøyd måtte jeg i alle fall prøve. Sertifikatet var i hånden, dette var en indre kamp mot psyken. Kroppen var utmattet, de siste kreftene tatt ut og øynene begynte å falle. Åtte øyne kikket inn i hverandre og det var bestemt, vi reiste oss for å gå den siste biten mot seier. Beina ville ikke bære meg, kroppen ville ikke ta meg med, de andre fikk større og større forsprang – det var så uendelig langt og det hadde kun gått ti minutter. En fot foran den andre, vannet i flaskene frøs til is, ”keep on going” gjentok seg i hodet, ånden gjennom finnlandshetta frøs til is. I -25C, vind og snø, gikk det videre mot toppen. Det nærmet seg, resten av gjengen stod å ventet, vi var igjen fire. Sammen igjen på rekke, ”team Tanzania”, et skritt om gangen mot seier. Jeg så toppen, bare litt igjen, bare litt igjen så har jeg nådd toppen, målet. Målet jeg ikke hadde trodd jeg skulle greie, trodde kroppen skulle nekte... Gått over mine egne grenser, mine egne krefter og psykiske begrensninger! Toppen var der, skiltet stod der.

”Congratulations you are now at UHURU PEAK 5895 AMSL”.

Uhuru Peak (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: TANZANIA

Solvor forteller videre:

Da jeg naadde Gilmans point paa 5685m var jeg tom for krefter, men neida, videre maatte vi. Vi skulle til topps, uten mat i magen. Dermed ble vi dratt videre til Uhuru peak paa 5895m, Toppen av Kilimanjaro. The roof of Africa!! Da jeg kom fram maatte jeg bare legge med ned paa en av steinene, og plutselig begynte solvaar aa graate... Skjoenner ikke det der? Trur det hadde noe med gleden av aa komme paa toppen og smerten av aa klatre Kilimanjaro. For det er jamen ikke lett!!! Saa der laa jeg paa toppen av Afrika og graat. Slaa den!

Men hvordan i alle dager kommer man seg ned av dette fjellet? Nei, det skal jeg si deg. Man trenger hjelp, i hvertfall for de som er svake og tomme av energi. Jeg orket nesten ikke aa flytte beina. Dermed kom to hjelper paa hver min side og hjalp meg ned fjellet. Takk og pris for det. Hadde jo ikke tenkt aa bosette meg oppaa der. Da jeg igjen ankom Kibo, la jeg meg rett i seng og sovna som en baby ca 1 time, deretter var vi pent noedt til aa gaa viderer til Horombo. Om vi ville eller ei!! Jadasaadet, saa gjorde vi det da.

Den natten sov jeg som en stein i Horombo hytta. Beina mine verket av smerte og det ble et slit aa komme seg ned til Gaten igjen. Jeg ble baert paa ryggen opp til flere ganger. Kanke skjoenne at denne kroppen skal svikte naar jeg foerst er paa Kili... Foelte meg som bestemor selv. Da vi kom fram til Gaten var jeg overlykkelig! Jeg hadde klarte det!! Men kroppen verkewt av smerte og jeg klarte saa vidt aa gaa. fremdeles er kroppen litt sliten etter turen. Men Jeg er bare stor fornoeyd for at jeg har klart det!! I've done it!!!
WoW!!

Done it: Slik ser man ut etter aa ha kasta opp 6-7 ganger paa veg opp Kilimanjaro, holdt paa aa besvimt ett par ganger, og endelig klart aa kommet paa toppen. (Foto: Solvor`s blogg)

Les mer: Solvor`s blogg

Mangelfulle toalettforhold?

Toalettforholdene på praksisstedene er ikke alltid som man er vant til hjemmefra. Sissil forteller fra Tanzania:

Provd aa gaa paa do paa et do uten tak foer?? kanskje... men har du proevd aa gaa paa do paa et do uten tak naar det regner??

DET HAR JEG:D:D

Fra AFRIKA

Solvor følger opp med bilde:

Les mer: Solvor`s blogg

I Peru, på den annen side, er det ikke tak som er mangelvare. Les mer på Thereses blogg.

Gym- og engelskundervisning

Solvor og Sissil har fått prøve seg som lærere. Det går ikke alltid etter planen. Solvor forteller:

Foer timen hadde Sissil og jeg planlagt timen i detalj. Hermegaase, stivheks og doktorsisten. Vi forsikret oss at lekene ikke skulle vaere alt for avanserte med tanke paa at det var snakk om 3 klassinger, og at kommunikasjon kunne bli et problem. Barna forstaar svaert lite engelsk, og vi kan ikke flytene swahili. Dere skjoenner greia. Allikevel dukket vi opp til timen med godt mot og store forhaapninger om at dette skulle gaa bra. Barna satt forventingsfulle paa bakken og hoerte paa wazunguene prate et slags blandingsspraak mellom engelsk og swahili. Introduksjonsdelen var over og foerste aktivitet var hermegaasa. Alle barna skulle staa i en koe bak meg, og deretter ape etter alt det jeg gjorde. Denne biten av timen gikk faktisk ganske bra. Jeg loep, og de loep. Jeg to indianerhopp, og de tok indianerhopp. Plutselig var det ingen koe lenger, og flere av barna ville loepe forbi meg. Jaja, de faar vel lov til det da. I hvertfall er de i aktivitet, og det er vel det som er viktigst. Andre oevelse var stivheks. Vi valgte aa leke med stiv stein i steden for heks fordi det er mye lettere aa hoppe over enn aa krabbe mellom beina. Jeg skulle vaere proevekaninen og vise de andre hvordan det skulle gjoeres. Deretter ble det valgt ut en som hadde sisten, men problemet var at eleven som hadde sisten bare ville ta meg. Dermed var det kun meg som maatte loepe rundt og bli sliten.

Les mer: Solvor`s blogg

Sissil forteller om sine erfaringer med engelskundervisning:

Da kom omsider mandagen da jeg endelig skulle begynne å undervise engelsk på skolen. ”Hvilke timer vil du ha”? Dette er timeplanen. Skulle jeg bare velge timer jeg ville ha? Jeg var jo ikke en gang utdannet lærer. Hva med de lærerne som allerede hadde disse timene? Spørsmålene virret i hodet mitt, mens jeg prøvde å forstå timeplanen på swahili. For å ikke ta alle timene fra den kvinnelige engelsklæreren, valgte jeg forvirret ut to timer i uka. Det jeg ikke viste da, var at jeg nå hadde tatt over en hel engelskklasse som hadde engelsk hver dag. Her var det ikke snakk om å vite hva man bega seg ut på, det var bare å hoppe rett ut i det og begynne å undervise. ”her er bøkene vi bruker, vi holder nå på med dette kapittelet”. Det var hjelpen jeg fikk før læreren forsvant inn i en annen time. Der stod jeg alene med bøkene i hånda og hjertet i halsen, timen begynte om noen få minutter.

Les hvordan det gikk: AFRIKA

The handshake

Man blir preget av den kulturen man lever i. Sissil forteller om en situasjon der hun fikk oppleve dette:

Så stod jeg da der, klemte den australske jenta og ga den australske gutten et realt og fast håndtrykk. De skulle hjem og ville gjerne si «hadet bra.» «whats up with the handshake, come here» utbrøt gutten og trakk meg inntil seg og ga meg en klem og et kyss på kinnet. Jeg stivnet, kjente at dette var jeg slettes ikke vandt til. Etter tre måneder i Afrika, vet jeg at gutter skal kun gis et håndtrykk, noe mer, ja det betyr rett og slett «noe mer». Det gikk opp for meg at jeg har blitt lik Tanzanianerne, jeg har kopiert deres kultur. Jeg kan huske hvor frustrerende det kunne være å hilse på Tanzanianerne i begynnelsen, som det skulle være i går, og nå har det hele blitt en vane. Nå er det den vestlige kulturen jeg ikke skjønner. Så der stod jeg da, stiv og litt flau. Stemningen ble tynget. «yeah well, it was nice to meet you!», «yeah sure! Nice to meet you too»!

Les mer: AFRIKA

Infield-kurs og dypdykk i Nilen

På grunn av den urolige situasjonen i Kenya, ble infield-kurset for Øst-Afrika-studentene flyttet fra Nairobi til Kampala. Mellom slagene ble det også tid til litt moro. Solvor forteller:

Foto: Kristin i Uganda!

Jeg har gjort det!!! 44 meter rett ned i nilen! Toucha vannflaten med hendene. Helt syk opplevelse! Av en eller annen merkelig grunn var jeg ikke saa redd foer hoppet. Jeg var skremmende rolig etter betrakting av hva som kom til aa skje. Paa bildet ser dere desverre ikke meg, for hoppet mitt ble kun filmet. Men jeg gjorde det! Foelelsen av aa sveve paa magen 44 meter rett ned er vanskelig aa beskrive, men det var en deilig og syk opplevelse! Jeg kommer aldri til aa glemme at jeg tok BungeeJump in the Nile!!

Les mer: Solvor`s blogg

Kristin forteller videre:

Denne ubeskrivelige hendelsen fant sted under Infiled uka vi hadde med skolen. Alle Hald studentene i øst afrika og to lærere fra norge var samlet i en uke i Kampala/Jinja! Det var en kjempe gøy uke, med undervisning, mat, sosialt samvær (som det heter på fint), sykkeltur langs nilens bredde og mye latter og sang! Veldig koselig å treffe de andre igjen, og høre hvordan de har det!

Les mer og se bilder fra infield-kurset: Kristin i Uganda!

Lekebilen

En liten betraktning fra Dar Es Salaam:

Paa veg til bussholdeplassen faar jeg oeye paa en liten gutt som skal krysse vegen. Den hvite skjorta er moekkete med noen opprevne knapper. Shortsen rekker gutten til litt over knaerne. Den sitter stramt over rumpa og laara. Bukseknappen er borte, og smekken er halvveis igjen, men shortsen er fremdeles brukelig. Jeg faar oeye paa en leke som han har festet i en snor. Det ser ut som en bil i foerste oeyekast. En blank bil med blaa hjul. Etter aa ha sett litt naermere paa bilen oppdager jeg at bilen er lagd av en vannflaske med blaa vannflaskekorker som hjul. Mens jeg betrakter bilen og den skjoenne gutten gaar det opp for meg hvor mye en leke kan glede et barn. Gutten betrakter bilen og passer godt paa den mens han trasker over vegen. Han smiler til meg, og jeg gir han et stort smil tilbake.

Les mer: Solvor`s blogg

Bryllup og dala dala

Act Nowerne i Dar Es Salaam har gitt lyd fra seg igjen, og deler sine inntrykk om bryllupsfeiring og offentlig transport i Tanzania. Først ute er Sissil:

De siste dagene har vert hektiske. Paa loerdag var vi saa heldige aa bli invitert i brylupp. Det var fantastisk, og meget annerledes enn det jeg er vant til. Tradisjon paa tradisjon var paa programmet, jeg tok saa mange bilder at jeg ble stoel i fingrene. Masse mat, kaken for maten og maaaaasse drikke. Foreldrene til brugdommen overgav gaver til foreldrene til bruden (brudepris), noe jeg hadde trodd var ute av mote for lange tider siden.. (tydeligvis ikke) Gjestene danset frem gavene sine. Jeg og Solvaar ble presentert i mikrofonen som to hvite PRESTER og ble bedt om aa danse frem vaar gave. "UHELDIGVIS" hadde jeg og Solvaar diskret vert oppe aa levert vaar gave. Det hadde jo ikke vert noe annet i verden vi ville gjort mer, enn aa alene "danset" frem vaar simple vinflaske foran over 400 mennsker vi ikke kjente!

Les mer: AFRIKA

Solvor skildrer hvordan det er å ta buss i Dar Es Salaam:

Dala dala (Arkivfoto: Andreas Holm - Ett halvår i Tanzania)

Mellom skolebarn, forretningsmenn, ungdommer, en dame med hoener i veska, en mann med en svaer dunk med vann, svette kropper, store kropper og konduktoeren som har gitt opp aa samle inn penger for bussturen, staar ei blond mzungu. Hun begynner aa kjenne varmen og svetten paa kroppen. Armhulen til en mann befinner seg rett ved ansiktet, og mzunguen kan kjenne alle kroppene rundt seg. Selv om det er trangt og intimt finner jeg situasjonen sosialt og koselig. Vi gir hverandre smil, vennlige blikk, en liten morsom kommentar i ny og ned, og vi forsikrer oss at alle har det bra. Daladala'n beveger seg sakte men sikkert framover i morrasroesjet. Andre daladalar trenger seg paa for aa faa plass i koeen etter en busstopp. OY, det var centimeter fra vi kraesja!!

Les mer: Solvor`s blogg

Godt å leve primitivt

Dagene er i ferd med å bli hverdager i Dar Es Salaam. Alt er ikke lenger like eksotisk, og litt etter litt lærer man seg de små tingene man trenger å kunne for å leve - og ikke bare overleve - i et fremmed land. Solvor forteller:

Siden jeg ankom Dar es Salaam for ca 2 uker siden, har jeg opplevd utrolig mye. Maa nok innroemme at jeg fikk litt kultursjokk de foerste dagene. Alt var anderledes. Kultur, spraak, levestandar, trafikk, daladala (buss), mat, temperatur, hus, toalett, hiearki, oppdragelse, kleskode, hoeflighet, machokultur..osv. Det var en stor overgang fra aa komme rett fra Norge via Uganda. Nordmenn, dere har saa enormt mye aa vaere takknemlige for!! Etter at det hadde gaatt noen dager, klarte jeg fint aa omstille meg til levemaaten her. Vet dere hva! Jeg savner ikke TV, varmt vann, sittbar toalett, komfyr, masse klaer, dusj, moebler, facebook/internett hver dag, vaskemaskin, oppvaskmaskin, mediautstyr osv. Det er faktisk godt aa leve primitivt, og jeg bryr meg mindre om materielle ting. Jeg har det fint!! :) Befolkningen er ogsaa veldig hjelpsomme. Vi har faatt hjelp og opploering i klesvask for haand, afrikansk matlaging, og hvordan forstaa kulturen bedre. Tror nok at jeg kommer til aa savne nabolaget veldig naar jeg drar. De er fantastiske mennesker, og vi legger godt merke til at de bryr seg om oss og at de setter pris paa oss.

Les mer: Solvor`s blogg

Haldnytt: Sport i Afrikas varme

Andreas skriver fra Dar es Salaam i Haldnytt:

Det har på många sätt varit en stor utmaning för mig bo och leva här. Dels skiljer sig levnadsförhållandena mycket från Norge. Saker som jag i Norge tog mer eller mindre som en självklarhet, t.ex. rinnande vatten och tvättmaskin, blir här en lyxvara för mig. Det är en stor kontrast att bo på detta sätt, men samtidigt har jag märkt att man snabbt kan vänja sig vid att leva utan många saker. Dels så har det sociala livet varit en utmaning. Jag kom hit till ett nytt land utan att känna någon här. Dessutom är Tanzania ett land där kiswahili är språket som används och väldigt, väldigt många kan så gott som ingen engelska. Det gör att det kan vara svårt att lära känna människor väl, även om många glatt hälsar på mig med ”Mambo” (=Hej).

Les mer

Andreas i Dar es Salaam: Fotografering av hjertevenn-barn

Det har nu gått två intensiva veckor. Vi har i OCODE tagit kort av alla nya hjertevennsbarn som tillkommer i projektet detta år. Det är 2181 nya barn så det har blivit en hel del kort som tagits? Vi började på tisdagen den 13 mars med att ha en samling med alla volontärer på skolorna. Volontärerna är lärare på skolorna som rektorn på varje skola plockar ut och som ska hjälpa OCODE med bl.a. korttagning av hjertevennsbarnen och uppföljning av dem. De fick information om OCODE och Strømmestiftelsen och relationen mellan dessa organisationer. Det fick också veta vad det innebar att vara volontär för OCODE och därefter delade de upp ansvarsområden mellan varandra. De blev också instruktioner angående korttagningen och Loitare visade hur det skulle gå till.

Les mer

Andreas i Dar es Salaam: Kilimanjaro og Safari

Torgeir og Andreas har vært ute og reist:

Den 14 februari drog jag och Torgeir tillsammans med Loitare (vår chef och handledare) och hans familj till Arusha, som är en stad i norra Tanzania. Dagarna före avresa hade bestått av hårt arbete med att försöka bli klara med att uppdatera hjertevennslistorna. Vi blev inte riktigt klara, men Neema (den tanzanianska tjejen som förra året var Act Noware på Hald i Norge och som nu har börjat att arbeta i OCODE efter att Petro rest till Uganda) skulle fortsätta med arbetet och Loitare skulle slutföra det när han kom tillbaka.På maasai-marked i Arusha

Les mer

Så var det dags för en händelse som både jag och Torgeir hade längtat efter; vi skulle försöka betiga Kilimanjaro. Vi vandrade med ett bolag som en trevlig man vid namn Loy var ledare för och som vi kommit i kontakt med genom Loitare. På måndagsmorgonen åkte vi med buss till Moshi och därifrån åkte vi minibuss till ?Marangu gate? där vandringen skulle starta. Med på resan hade vi fem män; en guide, en assistentguide, två bärare och en kock.
Vandrare på väg mot toppen av Kilimanjaro.

Les mer

Tillslut nådde jag det stora målet; Uhuru peak, 5895 meter över havet, toppen av Kilimanjaro och Afrikas högsta punkt! Jag hade klarat det! Det hade jag inte trott att jag skulle göra några timmar tidigare. Jag kom till toppen ca 6.45 den 22 februari 2007. På toppen var också Torgeir. Jag frös en del om händerna, men annars tycker jag faktiskt att det var okej med kylan. Tack Stavanger-damerna för kläderna! Några bilder togs innan jag började vandra tillbaka nedåt. Det snöbeklädda berget var så vackert i solens ljus! Verkligen en härlig syn!

Les mer

På nedvägen började snart tröttheten att kännas i benen och det gick allt saktare. Det var jobbigt att gå ned eftersom jag fick bromsa så. Kom efter lång tid ned till Kibo Hut och fick soppa och tid till lite vila innan vandringen fortsatte ned till Horombo Hut där vi skulle övernatta.


Jag hade klarat vandringen både upp till och ned från Kilimanjaro. Här tar vandringen på Kilimanjaro slut för mig.

Les mer

Etter Kilimanjaro var det dags for safari:

Les mer

Andreas i Dar es Salaam: Sport på skolene

Så har vi börjat med sport på skolorna igen. Vi hade ju lite innan jul, men nu ska det bli mer av den varan. Vi har ett schema där vi har 1-3 lektioner med sport varje dag. Vi har olika klasser; från första till sjätte klass. Vi har även en klass där barnen är döva. Lektionernas längd varierar från 30 minuter för de yngsta barnen till 80 minuter för de äldsta.
Les mer

Andreas i Dar es Salaam: Grunnskolen i Tanzania

I höstas skrev jag ett arbete om grundskolan i Tanzania. Vi skall göra två uppsatser som vi skickar till vår lärare Harald på Hald; en på hösten och en på våren. I höstas skrev jag alltså ett arbete om grundskolan och intervjuade bl.a. då en lärare och två head teachers. Dessutom har jag nu sett en del av grundskolan eftersom jag varit en del där. Därför tänkte jag berätta lite om grundskolan här i Tanzania.

Les mer

Andreas i Dar es Salaam: Her bor jeg

Andreas blogger om hvordan folk bor i Dar es Salaam:

Här i Tanzania bor människor väldigt tätt. Husen är oftast små, betydligt mindre än i Sverige, och i dem bor det många människor. Ofta bor flera generationer i släkten tillsammans. Husen skiftar. Som jag tidigare skrev finns det lyxhus, men det hör inte till det vanliga. Så gott som alla lite finare hus har stora murar omkring sig, ofta med elektriskt stängsel upptill och gärna också vakt både dag och natt. I området där jag bor är det många halvstora murhus med mur omkring. Tror dock det är ett relativt fint område. På andra ställen kan det vara slitna murhus och lerhus och ibland bara ett skjul av plåtskivor. Ofta är husen i ett plan och höghus är inte det vanliga. I centrum finns det ganska många relativt höga hus, om man jämför med resten av staden. Standarden på boendet skiftar alltså mycket, men boendestandarden för en genomsnittlig tanzanisk är betydligt lägre än i Sverige.

Les mer

Andreas i Dar es Salaam: Hjertevenner

Andreas blogger om arbeidsoppgavene etter infield-kurset:

Vi uppdaterar hjertevenns(fadderbarns)listorna. Det är skoj att komma ut på skolorna och träffa barnen. Vi ska undersöka vilka av de "gamla" hjertevennsbarnen som fortfarande går på OCODE:s samarbetsskolor och vilka som t.ex. har bytt skola. I OCODE:s hjertevennsprojekt (som de har med Strømmestiftelsen) ska det vara 3000 barn. Därför behövs det komma in nya barn i projektet när gamla barn inte längre är med. Dessutom är det så att OCODE ska minska antalet skolor som de arbetar med från 7 till 4 för att mer effektivt kunna hjälpa de skolorna som de arbetar med. Från de skolor som inte längre ska arbeta med OCODE så är det därför många hjertevennsbarn som utgår. Så i år ska det komma in nästan 2000 nya barn i projektet.

Les mer