Bistandstanker

Hva er god bistand? Fungerer bistand? Hjelper det å gi penger? Sissil gjør seg noen tanker:

Bistand har mange ulemper og mye penger kan se ut til å gå til spille. Det er ikke alltid det bare er usanne tall, det er ofte mye som går i gale hender. Det hadde vert bedre å bare sende pengene "ned" til en Norsk organisasjon der alle jobbet frivillig og som kunne se til at pengene kom dit de skulle! Eller?

Det mange ikke tenker på når man stiller seg dette spørsmålet, er at det endelige målet med bistand burde være at landet etter en tid skal klare seg selv. Om dette ikke er målet, faller vitsen med å gi bistand bort. Hvordan kan utviklingslandene klare seg selv, om vesten kommer å "gjør alt mye bedre" med å gjøre det for dem? Vi må tenke langsiktig, administrasjonskostnadene må ses på som en investering. En investering som bunner ut i godt gjennomført arbeid. Med lønnet arbeid får en også åpnet flere arbeidsplasser, noe det er manko på i utviklingslandene. Et spørsmål jeg vil stille, som jeg har spurt meg selv mange ganger er: "hva gjør vår dømmekraft om god bistand til den eneste rette". Jeg har ikke noe stjerneklart svar foran meg, men en ting jeg vet for sikkert at jeg ikke skal svare er at "i-landene vet best, se bare på oss". Det er allerede gjort utallige misslykkede forsoek paa aa gjennta det som foerte oss til topps - det fungerer ikke. Det er ikke mulig at alle er like rike som utviklingslandene, verden er ikke boerekraftig. En annen loesning maa til!

For mange frivillige som kommer å jobber i en organisasjon i et utviklingsland kan det være vanskelig å forstå hvorfor lederne gjør det de gjør. Fra et vestlig ståsted, kan det ofte virke som det blir foretatt meningsgløse tiltak som sløser både penger og tid. Vi må slutte å dømme, det vi ikke forstår. Fra kritiseringen av systemet skapes flere diskusjoner og avisoppslag om korrupsjon og missbruk av de dyrebare pengene våre, som knapt utgjør 1% av statsbudsjettet. Så sant det sies, har utviklingslandene langt større problemer med korrupsjon, men det er ikke dermed sagt at det er det alle pengene går til.

Skal man peke på hver enkelt ting som gjøres "feil" (etter et vestlig synspunkt) kan vi lete lenge etter en "god sak" å gi pengene våre til. Vi ender opp med uttalelser som "bistand funker ikke" og utbroderer gladelig med alle skrekkeksemplene fra media om alt som ikke fungerer. Media elsker en god tragedie. Det er ikke dermed sagt at man skal gi penger til en og en hver organisasjon og halve lønna til en rik konge i Sudan, men allikevel burde det være mulig å senke krava en smule.

Med første tanke kan ideen om at en norsk velutdannet person reiser "ned" og jobber i en organisasjon, virke betryggende. Han kan jo sjekke hva pengene går til, han er sikkert godt utdannet, han kan tilføre kunnskap til organisasjonen og listen gjør ikke annet enn å bli lenger. Før man tenker på å lese listen med grunner for å ansette denne norske personen er det et annet punkt man må se på. Denne velutdannede mannen/kvinnen som nå skal bo i f.eks. Sudan, må ha lønn. Det er heller ikke lite lønn det er snakk om, og det blir stadig mer når jobben er i utlandet. Regningen vokser betraktelig når det er snakk om et risikofylt land. Man kan jo begynne med å nevne bolig, transport, sikkerhet o.l., regningen fortsetter å stige og vi har enda ikke nevnt familien til denne arbeidstakeren. Barna trenger en trygg privatskole og i et risikofylt land er det enda viktigere for barna med sikkerhetstiltak. Alle disse faktorene til sammen (i tilegg til at denne personen ogsaa maa bli i landet en stund for aa loere spraak og kultur) utgjør en uendelig sum, som skal betales som administrasjonskostnader som de fleste nordmenn liker lavest mulig. Er ikke det litt motsigende å da si at denne løsningen virker bedre eller at man i det hele tatt ønsker å gi bistand? Pengene går jo helt bort fra sitt opprinnelige mål. Er det ikke bedre at (i saa fall) en liten prosentandel har en sjanse til å komme til rett plass?

Skal landet få en mulighet til å fungere etter vi er ferdige med bistanden (for det er vel det som er det endelige målet til den endelige slutt...?) Da må vi stole på at utviklingslandene kan gjøre det selv. Den beste måten å lære på er å feile, sies det, og det er det som må til for å nå en bærekraftlig utvikling av de fleste av u-landenes økonomi og organisasjonsliv. Vi må bare gi dem en sjanse til å prøve, men om vi trekker oss tilbake med en gang de feiler er det som å ta barna våre ut av skolen første gang de ikke får alt riktig på en matteprøve. Vi må gi dem en sjanse til å prøve, feile og prøve igjen. Det er ikke alltid sikkert vi vet hva som er for det beste. Mange ganger forstår vi ikke og det kan være fruestrende, men vi må ikke "trekke dem ut av skolen". Utvikling må til for en bedre hverdag og organisasjonene er til for dette eksakte formålet.

Saa neste gang du blir bedt om aa gi penger til bistand, tenk gjennom hva man egentlig svarer paa og hvorfor. Man skal ikke voere blind, men la det heller ikke gaa den andre veien...

Fra TANZANIA