Best på hverdagsliv

Hvordan er det å komme hjem når man har vært borte i sju måneder? Hva har man savnet? Hva kommer man til å savne? Er man fortsatt den samme når man kommer hjem? Maria gjør seg noen tanker:

Eg e best på hverdagsliv eg. Det merkes spesielt nå. Eg vil helst at alt ska ver vanlig og at det å gå på CRO for eksempel bare ska ver noge heilt dagligdags, men d blir sje sånn nå. Det e så mye som begynne å ta slutt.. Små ting minne meg heila tiå på at eg ska jem. Der ligge bare 1 malariatablett igjen i hylla. Der e kun ein helg igjen. Det e bare ei uka igjen i Mbale. Eg har bare ein busstur igjen til Kampala.

Blir litt tussete av heila greiå. For når en konstant blir minna på det, så blir stresset om å "nyta kvert sekund" altfor masse. Egentlig vett eg jo at eg isje trenge stressa.. Alle disse månedene har vert fantastiske og eg har opplevd så vannvittig masse. Eg leste dagboken min fra dagene før eg reiste, og de første dagen i Uganda. Det va rart. Spesielt alt eg "forberedte meg på" før eg dro. Eg va blant aent helt sikker på at eg kom te å bli deprimerte, fordi det hadde meg lært om i timene om kultursjokk. Heldigvis har eg sluppe unna det. Det har vert dager som isje har vert like bra som andre, men isje mer en det som e vanlig hjemme i Norge.

Den siste ukå har eg og Ronald virkelig gått inn for å spesialisere oss innen chapati.. På onsdag sto me opp tidlig for å verme damå nedi Paradise når hu lagte chapati. Kjempekoselig, og chapatiene blei veldig forbedra:) Ellers har eg lært Ronald kossen han ska bruke email. Det e jo ein heilt aen verden.. For eksempel brukte me litt tid på å pugge kor hen han må skrive "www.yahoo.com", KOFFER han må skrive det, og koffer han må trykke enter etterpå. Men han e goe alså, eg tror han kan det ganske på rams nå. Neste uka ska eg lære Simon og John og..

Margrethe og Kristin kom på overraskelsebesøk sist helg. Åh det va så vannvittig kjekt! Men det og va liksom for siste gang. Sykt kossen livet mitt om ein uka bare vil ta salto og bli noge heilt aent. Eg og Lisbeth har prata litt om ting som vil bli sykt når me e i Norge igjen;

Eg kan forstå Alt Alle seie Alltid!!
Eg kan bare skru på kranen så komme det Varmt vann.. Akkurat det må bli magisk.
Eg kan drikke rett fra kranen..
Eg e normal igjen! Ingen syns eg stokke kort rart, snakke uforståelig og folk tror på meg hvis eg seie at eg kan grave, vaske opp, vaske klær osv.
Åja, eg ska eg isje vaske klær igjen…! For hånd selvfølgelig.
Klesbutikkene e isje lenger ett kott der eg må krype under et tøystykke (omtrent) for å skifte, men eg kan bare gå inn i et prøverom.
Eg kan isje lenger kjøpe en pose med vann for 30 øre.
Eg må slutte og snakke med folk eg isje kjenne.. OG eg må slutte å sei "how are you?", og ta folk i hånda.. Æsj det blir trist..

Det e så mye festlig som skjer her i dette landet. Gamle damer som komme gående med 50cent t-skjorter, mennene som holde i hånda. Bananer og ananas og mango og chapati som eg kan kjøpe kor som helst nesten gratis. Små gutter som komme på CRO i høyhælte damesko, og e så fornøyde.

Saddam Hussein kalendera: "Saddam – The Superhero!", Bin laden "samledvd" over alle klippene som e visst av de terroristene på tv. Kossen voksne blir like fascinert som unger av visse ting. For eksempel hadde Lisbeth ein tegneblokk med sånne tegninger som ungene kunne fargelegge. Men til og med foreldrene til ungene kom fordi de hadde så lyst å fargelegge!!..

Hmm.. Eg har så masse blanda følelser for tiden at det e vanskelig å vite kossen en ska skrive og forklare. Men nå komme eg jo snart uansett å då e det jo sje så farlig. Det e mye eg glede meg te me aa komme jem.. Det e så mange fjes som blir heilt fantastisk å se igjen:)

Fra MARIA's BLOGG
Les mer: En sørlending går ut i verda

«You have grown fat!»

Som hvit i Afrika må man være forberedt for å få en del kommentarer man ikke ville hørt hjemme i Norge. I begynnelsen av oppholdet for eksempel, når bena våre fikk et nytt plaster for hver dag, var interessen svært stor for å holde seg oppdatert om hvordan sårene grodde. Føttene ble studert nøye og vel av ganske så mange. Litt ubehagelig, men våre sårede ben fikk hvert fall veldig mye omtanke og oppmerksomhet. Men det skulle vise seg at afrikanere er ganske så interessert i flere detaljer ved de hvite gjestene. Her kommer et lite utvalg:

• Maria har lært at hun har 4 striper i pannen når hun hever øyenbrynene. En konklusjon som ble tatt etter at James og Ronald hadde observert og diskutert veldig nøye.
• «So, are you thinking about shaving this off?» Jeg fikk spørsmålet av noen jenter på CRO som synes vekstene på armen min er veldig merkelige. (Dette gjelder egentlig samtlige her nede)
• Føflekker er også en ting som vekker stor oppmerksomhet blant folk og jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har spurt hva det er, eller om det gjør vondt. Fasinert av at huden til Maria flasset av prøvde noen på å skrape vekk de rare flekene også, men de satt nok fast.
• «I can see that you’re putting on weight». Gidder ikke si mer engang.
• «I can see that you’re redusing» Ronald snakker om hårene på Marias arm.

Les flere rare bemerkninger og merkelige komplimenter: En sørlending går ut i verda
Les mer om livet på CRO: MARIA's BLOGG

Historier fra CRO

Maria har flere historier å fortelle fra arbeidet med gatebarn i Mbale. Her gjengir vi et par av dem. Følg linken nedenfor for å lese mer:

Eg må bare nevna ein pitteliten gategutt som gikk sammen med oss på streetwalken denne ukå. Han her va heilt nydelige, kjempeliten, me altfor store tskjorta på seg åsså mangla han ei fortann. Han va seks år.. CRO har allerede prøvd å ta han med jem te familien ein gang, men nå har han nettopp komt tebake. Det va litt på grunn av det han kom å tok følge me oss, for han måtte bare fortelle noge KJEMPELØJE (hans ord) te sosialarbeiderane. "Når eg kom jem så slakta mamma ein heile kylling sånn at me sko ha goe middag.. Eg spiste kjempemasse, åsså når me va ferdige å spisa så stakk eg av igjen…!" Åsså fniste han vettu.. Galne unger
[...]
På tirsdag va eg åg med Ronald (sosialarbeider) og en gutt som skulle hjem til landsbyen sin igjen. Han hadde bodd to måneder på gatå, fordi den nye stemorå hans mishandla han. Eg va spente på koss det ville bli. Blir familiene glae når ungene kom jem? Elle ville de ver likeglae..? Det va en lange reise jem til Sironko der han bodde. Når me tilslutt satt utforbi jordhyttå til familien hans , midt mellom masse bananpalmer i ei fjellsia me veldig få hus, kom faren subbande rundt hjørna. Han va gammel med masse rynker i ansiktet, og eg leita å leita etter nogen ansiktsuttrykk som kunne fortelle meg kossen han følte seg, men det va ingenting. Praten gikk på lugisu, så eg fikk isje vite innholdet før Ronald fortalte meg alt på veien hjem. Det einaste eg åg forsto mens me satt der, va når faren begynte å grine mens han snakka. Det som eg trodde va ett steinansikt..

Les hvordan det gikk: MARIA's BLOGG

Panorama Mbale

Det nærmer seg jul i Mbale. Maria forteller om hverdag og juleforberedelser på CRO:

Eg tror aldri eg i mitt liv har vært så aktive med fotball som itte eg kom ner her. Enten på "fielden", eller alternative plasser –som i går med full fotballkamp i matsalen te ungane. Det va ett under at ingen skada seg, med rundt tretti stykker trykka inn der, med betong gulv å harde bord å stoler overalt. Kanonkjekt! Eg har endelig funne mine likemenn på fotballbanen, -gutter under 10 år. Andre ting me jør i denne syke varmen e å spille volleyball. Men det e mest me di eldre ungane.. Å de ivrigste e gateguttane på 16-18 år. Eg ler meg i hjel når eg spille me di, frem te di blir litt for gira å denge kverandre me ballen.. Men jo; det e veldig kjekt å ha en "jobb" der eg kan spille volleyball i mangen timerJ
[...]
Ellers kjøre me på me juleforberedelser.. Me har lagt ferdig julekalenderen til Kristin og Margrethe som bor i Kampala. De komme på mandag. Då får me åg julekalenderen som di har lagt te oss. Glede meg! For utenom det e det vel sje så masse som minne om jul suns eg. Men det e like greit, så slippe eg å tenke på ka slags ting eg "går glipp av" på jul. Min jul blir nemlig palmer å strender å Kenya..Mmm glede meg!

Les mer: MARIA's BLOGG

Sjef på CRO

Forrige uke var hele staben på CRO bortreist, og Lisbeth og Maria satt igjen med ansvaret for over 400 barn. Eller kanskje ikke helt alene likevel. Maria forteller litt om hvordan det gikk:

Morgenandakt på CRO: Det er alltid barna selv som leder lovsangen. Det er alltid noen som melder seg frivillig og de tar det på sparken hver gang.

Denne uka dro likesågodt hele CRO-staben på retreat, så da var det Maria, meg og de eldste guttene som var igjen for å drive skuta. Først fikk meg og Maria litt småpanikk når vi hørte dette, men det skulle vise seg at dette ikke var nødvendig. Det som er litt annerledes med elever her i Afrika (hvert fall de på CRO) enn de i Norge, er at når lærerne er borte så er de mye greiere enn til vanlig. Det vil si at vi kun har hatt en liten slåsskamp og nesten ingenting småkrangling, noe som vi er veldig godt fornøyd med. Mens det stort sett var de eldre guttene som sto for mat og vaskeorganiseringen hadde vi litt undervisningsopplegg for ungene og morgen- devotion med dem to av dagene. Den første dagen måtte alle opp å se i et speil på det aller mest verdifulle Gud har skapt. Og i dag kastet vi en bøtte med vann over meg for å illustrere hvordan Gud vasker bort alt det gale vi har gjort. Tror de synes det var gøy, men tror de fikk litt sjokk også ettersom andaktene ellers kun er ren lesing fra Bibelen. Ellers har vi lært dem hvordan man lager spå, hatt litt sportsprogram, tegnet tegninger til barn i Norge, lært noen kroppsdeler på engelsk og hatt litt geografi.

Les mer: En sørlending går ut i verda

Maria gjør seg noen tanker om hvordan det er å være lærer:

Egentlig e læreryrket (ette det lille eg har erfart) ganske givende. Ungene e kjempeinteresserte, og svare når eg spør di om ting å alt.. Eg hadde for eksempel ein “engelsktime” (-me følte me hadde hatt lit mye formgiving/leking så me kopierte engelsktimene di har her). Så då hadde me om deler på kroppen. Før de skulle tegna, skulle de sei ordene i kor. Eg fusst, åsså sko de repetera. Eg: haaand…
minst 60 unger: HAAAAND…! En kan bli litt maktsyke av sånnt

Les mer: MARIA's BLOGG

Prinsesser i skitne ballerinakjoler

Maria og Lisbeth har vært på omvisning i Namatala-slummen i Mbale, og sitter igjen med mange sterke inntrykk:

I dag viste Johnson oss rundt i slummen. Det e der mangen av CRO ungene bor, óg der han sjøl å andre me kjenne e oppvokst. Det e vanskelig å vite kossen en kan forklara ein slum..
I begynnelsen følte eg eg gikk rundt på ei søppeldynga. Det va mange ekle lukter, som eg isje kan forklara –men eg vil tro det lukte litt det samma som fra de brune dunkane me kaste matavfallet i. Test det ut, lukt oppi di dunkane, eg tror sje du vil stå der så lenge.
Rundt forbi e det folk som koke ting. "Sprit"; fortelle Johnson. "-Ein veldig skadelig å farlige sprit som de brenne sjøl."
Det e et stort problem her i Uganda at så mangen drikke. Men fytti, når du e der inne så fatte du di alså. Alle ære te di som klare å holda hodet høyt å prøve å leva et liv der inne –i mine øyne e det uleveligt. Å leva ett heilt liv der inne, unne eg ingen.
Men me det meine eg isje at de bør leva som nordmenn jør, for eg tror sje det e best heller. Det e ett spørsmål har eg stilt meg nogen ganger de siste dagene;
-ka e ett bra liv?
Eg ser mer smil å glede når eg går rundt i gatene her, enn i Langgatå hjemma i Sandnes. Å eg tror ett samfunn som her, der folk e ute i gatene å treffe folk, der de sette seg ned under ett tak for å venta på at regnet ska slutte, kan ver bedre å voksa opp i enn et samfunn der tid å effektivitet e mest i fokus.

"Mzungu, mzungu, mzungu.." –eg hørre unger som "messe" konstant i bakgrunnen mens me bevege oss rundt blant jordhyttene i slummen. Me har ein heile andeflokk i hælane. Innimellom komme ei bittelitå hånd å holde fast i mi. Det e bare de tøffaste som tør det. Nesten alle ungene me ser hoppe opp å ned mens de rope "mzungu"navnet ette oss. Når me svare di blir di fusst litt flaue, før de komme å hilse på.
De rosa, gule, å grønne ballerinakjolene e skitne og har mange hull, men jentene inni e fremdeles prinsesser.

Les mer: MARIA'S BLOGG

Én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader

Foto: Therese i Peru

Forberedelseskurset på Hald er over, og nå begynner virkeligheten for alvor for årets Act Nowere. Vaksiner er tatt, og hver og en har fått utdelt sin tilmålte dose malariamedisin. Nå gjenstår bare pakking og krangling med bagasjeregler, og den nærmest umulige oppgaven å redusere alt man trenger i løpet av de neste sju månedene til noe som får plass i en 20 kilos koffert:

En håpløs situasjon for et eksemplar av arten ”uhelbredelig distré”. Jeg har forgjeves lett desperat etter veier utenom, men innser nå at det bare er å bite tennene sammen, og ta fatt på dette uovervinnelige prosjektet. Jeg skal nemlig pakke. Og ikke pakke som i å pakke for en helgatur eller ferie. Jeg skal pakke for å flytte. Og som om ikke det var nok, så skal flyttelasset først gå gjennom argusøynene til kverrulant-glade flyplassarbeidere med lange lister over potensielle terrorvåpen (jeg nevner i fleng; strikkepinner, shampoflasker og yoghurter (sistnevnte nevnes med ekstra sår mine, da denne forbrytelsen ble begått av undertegnede for ikke lenge siden, men en ubønnhørlig inndragelse som resultat)).

[...]

Hittil har jeg lagt fram én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader…

Les mer: Oda en Rwanda

Noen har også benyttet dagene hjemme til å tjuvstarte litt på informasjonsarbeidet. Maria har vært på skolebesøk hjemme i Hommersåk:

" Eg hette Maria å e her idag, fordi på onsdag ska eg reisa te Afrika! ".
WRooom!! TRETTI hender i været..
"Eg har vært i Gran Canaria!"
"Eg har tri kaninunger!"
"Tanten min har kjøpt leilighet i Ukraina!"
[...]
Ska bli løje å se ka slags form eg e i neste gang eg oppdatere. Kjenne vertfal at hadet-runden eg ska ta imårå kveld kan bli litt hardere å mer tårefull en det eg kanskje sko ønska.
Kwa heri, Norway!

Les mer: MARIA'S BLOGG

Lykke til, alle dere som skal reise ut. Det er en spennende vei dere nå såvidt har begynt på, og hvem vet hvor den vil gå videre. Et lite reiseråd til slutt, fra Margrethes blogg:

See the opportunities in the problems, not the problems in the opportunities!

Et lite kultureksperiment

Hvor rasistiske er vi egentlig i Norge? Er det oppsiktsvekkende i 2007 at en svart mann har en hvit kjæreste? En gruppe Hald-studenter bestemte seg for å prøve. Maria forteller:

-Me var i Kristiansand for å heie på Hald lagene på ein fotballcup. På kvelden va me byen å spiste, å begynte å snakka om ko "rasebevisste" folk i Norge va. Ville folk reagert vis ein afrikaner å ein norsk jenta va sammen..? Eg va sikker på at folk isje ville tenkt over det! Uansett, me testa; eg å Sammy va testkaniner, å di andre gikk litt bak..

Les mer: MARIA'S BLOGG

Kristin forteller hvordan det gikk:

Det er lørdag kveld og mørket har nettop senket seg over Kristiansand!
Nedover markens vandrer to glade ungdom hånd i hånd. Ei lys jente fra Sandnes og en mørk gutt fra Kenya! De smiler og ler og er som ungdom flest. Men det er flere ute i byen denne kvelden. Forbi kommer unge og eldre, og mange prøver mer eller mindre og skjule sin lille forundring over dette paret. Noen prøver diskrè og titte bort, mens andre sender lange blikk og snur seg og stirrer. Paret runder hjørnet med Bik Bok og kommer forbi en restaurant med uteservering, her er ikke folk fullt så diskrè, folk peker og stirrer og noen begynner å flire!
Paret later som ingen ting og rusler videre. Da de endelig ankommer Domkirka sleppes hendene og latteren bryter løs, men med en liten undertone av forargelse!
Teorien stemte og førsøket gikk som forventet! Takk til prøvekaninene Maria og Sammy...=)

Fra Kristin i Uganda