Best på hverdagsliv

Hvordan er det å komme hjem når man har vært borte i sju måneder? Hva har man savnet? Hva kommer man til å savne? Er man fortsatt den samme når man kommer hjem? Maria gjør seg noen tanker:

Eg e best på hverdagsliv eg. Det merkes spesielt nå. Eg vil helst at alt ska ver vanlig og at det å gå på CRO for eksempel bare ska ver noge heilt dagligdags, men d blir sje sånn nå. Det e så mye som begynne å ta slutt.. Små ting minne meg heila tiå på at eg ska jem. Der ligge bare 1 malariatablett igjen i hylla. Der e kun ein helg igjen. Det e bare ei uka igjen i Mbale. Eg har bare ein busstur igjen til Kampala.

Blir litt tussete av heila greiå. For når en konstant blir minna på det, så blir stresset om å "nyta kvert sekund" altfor masse. Egentlig vett eg jo at eg isje trenge stressa.. Alle disse månedene har vert fantastiske og eg har opplevd så vannvittig masse. Eg leste dagboken min fra dagene før eg reiste, og de første dagen i Uganda. Det va rart. Spesielt alt eg "forberedte meg på" før eg dro. Eg va blant aent helt sikker på at eg kom te å bli deprimerte, fordi det hadde meg lært om i timene om kultursjokk. Heldigvis har eg sluppe unna det. Det har vert dager som isje har vert like bra som andre, men isje mer en det som e vanlig hjemme i Norge.

Den siste ukå har eg og Ronald virkelig gått inn for å spesialisere oss innen chapati.. På onsdag sto me opp tidlig for å verme damå nedi Paradise når hu lagte chapati. Kjempekoselig, og chapatiene blei veldig forbedra:) Ellers har eg lært Ronald kossen han ska bruke email. Det e jo ein heilt aen verden.. For eksempel brukte me litt tid på å pugge kor hen han må skrive "www.yahoo.com", KOFFER han må skrive det, og koffer han må trykke enter etterpå. Men han e goe alså, eg tror han kan det ganske på rams nå. Neste uka ska eg lære Simon og John og..

Margrethe og Kristin kom på overraskelsebesøk sist helg. Åh det va så vannvittig kjekt! Men det og va liksom for siste gang. Sykt kossen livet mitt om ein uka bare vil ta salto og bli noge heilt aent. Eg og Lisbeth har prata litt om ting som vil bli sykt når me e i Norge igjen;

Eg kan forstå Alt Alle seie Alltid!!
Eg kan bare skru på kranen så komme det Varmt vann.. Akkurat det må bli magisk.
Eg kan drikke rett fra kranen..
Eg e normal igjen! Ingen syns eg stokke kort rart, snakke uforståelig og folk tror på meg hvis eg seie at eg kan grave, vaske opp, vaske klær osv.
Åja, eg ska eg isje vaske klær igjen…! For hånd selvfølgelig.
Klesbutikkene e isje lenger ett kott der eg må krype under et tøystykke (omtrent) for å skifte, men eg kan bare gå inn i et prøverom.
Eg kan isje lenger kjøpe en pose med vann for 30 øre.
Eg må slutte og snakke med folk eg isje kjenne.. OG eg må slutte å sei "how are you?", og ta folk i hånda.. Æsj det blir trist..

Det e så mye festlig som skjer her i dette landet. Gamle damer som komme gående med 50cent t-skjorter, mennene som holde i hånda. Bananer og ananas og mango og chapati som eg kan kjøpe kor som helst nesten gratis. Små gutter som komme på CRO i høyhælte damesko, og e så fornøyde.

Saddam Hussein kalendera: "Saddam – The Superhero!", Bin laden "samledvd" over alle klippene som e visst av de terroristene på tv. Kossen voksne blir like fascinert som unger av visse ting. For eksempel hadde Lisbeth ein tegneblokk med sånne tegninger som ungene kunne fargelegge. Men til og med foreldrene til ungene kom fordi de hadde så lyst å fargelegge!!..

Hmm.. Eg har så masse blanda følelser for tiden at det e vanskelig å vite kossen en ska skrive og forklare. Men nå komme eg jo snart uansett å då e det jo sje så farlig. Det e mye eg glede meg te me aa komme jem.. Det e så mange fjes som blir heilt fantastisk å se igjen:)

Fra MARIA's BLOGG
Les mer: En sørlending går ut i verda