Foto: Therese i Peru
Forberedelseskurset på Hald er over, og nå begynner virkeligheten for alvor for årets Act Nowere. Vaksiner er tatt, og hver og en har fått utdelt sin tilmålte dose
malariamedisin. Nå gjenstår bare pakking og krangling med bagasjeregler, og den nærmest umulige oppgaven å redusere alt man trenger i løpet av de neste sju månedene til noe som får plass i en 20 kilos koffert:
En håpløs situasjon for et eksemplar av arten ”uhelbredelig distré”. Jeg har forgjeves lett desperat etter veier utenom, men innser nå at det bare er å bite tennene sammen, og ta fatt på dette uovervinnelige prosjektet. Jeg skal nemlig pakke. Og ikke pakke som i å pakke for en helgatur eller ferie. Jeg skal pakke for å flytte. Og som om ikke det var nok, så skal flyttelasset først gå gjennom argusøynene til kverrulant-glade flyplassarbeidere med lange lister over potensielle terrorvåpen (jeg nevner i fleng; strikkepinner, shampoflasker og yoghurter (sistnevnte nevnes med ekstra sår mine, da denne forbrytelsen ble begått av undertegnede for ikke lenge siden, men en ubønnhørlig inndragelse som resultat)).
[...]
Hittil har jeg lagt fram én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader…
Les mer: Oda en Rwanda
Noen har også benyttet dagene hjemme til å tjuvstarte litt på informasjonsarbeidet. Maria har vært på skolebesøk hjemme i Hommersåk:" Eg hette Maria å e her idag, fordi på onsdag ska eg reisa te Afrika! ".
WRooom!! TRETTI hender i været..
"Eg har vært i Gran Canaria!"
"Eg har tri kaninunger!"
"Tanten min har kjøpt leilighet i Ukraina!"
[...]
Ska bli løje å se ka slags form eg e i neste gang eg oppdatere. Kjenne vertfal at hadet-runden eg ska ta imårå kveld kan bli litt hardere å mer tårefull en det eg kanskje sko ønska.
Kwa heri, Norway!
Les mer: MARIA'S BLOGG
Lykke til, alle dere som skal reise ut. Det er en spennende vei dere nå såvidt har begynt på, og hvem vet hvor den vil gå videre. Et lite reiseråd til slutt, fra Margrethes blogg:See the opportunities in the problems, not the problems in the opportunities!
Det er helt utrolig og endelig være i Afrika, og det meste har stått til forventningene mine så langt. Kvinnene går kledd i fargerike kjoler med sjal på hodet, på annenhver kvinnerygg stikker en liten mørk afro opp fra et stramt klede, knyttet trygt om mammas midje. Her bæres fruktfat, kasser med brus og ryggsekker på hodet, skranglete taxi busser, fullstappa med mennesker frakter folk fra sted til sted over de humpete veiene.
Association Mwana Ukundwa starter ubønnhørlig klokka 07.00 hver morgen. Det er det eneste jeg har å utsette på min arbeidsgiver. Klokka ti på sju trasker landsbyen Gikondos to trøtte mozongoer de 15 minuttene til AMUs lokaler. Fra mandag til fredag er disse lokalene fylt med ungdommer fra 15år og oppover til noen og tjue, som iherdig jobber med enten å lage kort eller å sy klær, som senere selges. Ungdommene på prosjektet er her av forskjellige grunner, noen ble foreldreløse etter folkemordet, eller på grunn av HIV/aids, noen er ekstremt fattige, og noen er selv smittet med HIV. Arbeidet AMU gjør for disse, kan ikke beundres nok. Det gir disse ungdommene en meningsfylt hverdag, der de får brukt og utviklet seg selv. Arbeidsdagen deres er, i tillegg til flittig jobbing, fylt med latter, sang og dans. Det fører meg tilbake til min og Åses dag på sentret. Vi starter dagen med én times devotion, der bibellesing, sang og keyboardsynth er de dominerende elementene. En myk start på dagen.
Møtet med jentene på AMU var veldig sterkt. Alle kom og omfavnet oss og ønsket oss velkommen. De sang og danset for oss, og viste oss stolt frem sine ferdigheter i håndarbeid, hvor vi selvfølgelig også ble utfordret til å prøve. Disse jentene er foreldreløse mellom 14 og 20 år, og kommer hit til senteret hver dag for å lage postkort og klær som de selger. Noen dager i uka samles også mødre som er HIV smitta for å ha det sosialt og lage forskjellige kurver og stråfat, som AMU selger til utlandet. Dagen åpner og slutter med bønn og sang. Det står ikke på sjenanse hos disse jentene. En etter en går de opp og vil dele sitt vitnesbyrd og en sang med resten, gjerne i stemt et keybord, hvor jo mer effekter jo bedre..
