Association Mwana Ukundwa

I Rwanda har hverdagen begynt å ta form. Hanne forteller om prosjektet hun og Linn Silje jobber på, og om hvordan dagene ser ut:

Association Mwana Ukundwa [...] jobber først og fremst med vanskeligstilte barn. De betaler og følger opp skolegangen til mange barn, de støtter familier som er rammet av HIV og de har en gruppe jenter som kommer hver dag for å lære å sy slik at de kan skaffe seg et levebrød etter hvert. Det er disse jentene vi møter på senteret hver dag, men hovedvekten av AMUs arbeid er utenfor senteret. Mye tid blir brukt til både hjemmebesøk og skolebesøk for å følge opp de enkelte barna. Skoler i sin helhet blir også støttet slik at de kan bygge ut eller skaffe seg nødvendig undervisningsmateriell.

Arbeidsuken min ser slik ut:

Mandag: Studiedag/fri. Ofte en god anledning til å dra til byen for å handle mat.

Tirsdag: Engelskundervisning for jentene på senteret. Deretter på Jijuka.
Så langt har vi bare hatt en engelskundervisning, men det er ikke bare bare å fylle tre timer når det eneste man har til rådighet er en tavle. Hadde jentene enda brukt litt tid på å forstå kunne tiden godt, men de er veldig lærervillige og tar ting utrolig raskt.

Jijuka er et lite hus/kiosk som ligger et stykke unna AMU, nesten ved der vi bor. Det er et sted hvor alle som vil, stort sett barn, kan komme for å lese eller spille spill. Særlig i lunsjpausen og etter skoletid er dette et populært tilholdssted. Litteraturen går stort sett i brosjyrer om AIDS og spillene er memory og fire på rad, to spill jeg er ganske sikker på å være en reser på i mai.

Onsdag: Besøksdag og kor. Besøkene blir gjort enten hjemme hos barna eller ute på skoler. Dette er noe av det mer intense vi gjør her nede. Vi kan le av at vi har rotter i taket og mangler varmt vann, men her kommer vi hjem til familier som bor på jordgulv under blikktak og hvor deler eller alle i familien er rammet av HIV. Det er ganske sterkt, men også fint å se at barna får hjelp av AMU slik at de kommer seg på skolen og har en litt tryggere fremtid. Besøkene på skolene er en helt annen historie, her er det ikke greit å komme seg frem. Hvite mennesker er sjelden vare her nede og alle skal hilse på deg, ta på deg og helst klatre på deg. AMU har bedt oss om å ta en del bilder når vi er på disse besøkene, men når jeg tar frem kameraet blir det helt texas. Bildet viser oss som egentlig var på vei hjem, men som blir fulgt av en skokk barn, så det var ikke stort annet å gjøre enn å hoppe inn i mengden å bli med på bildet.

Les mer: Hannes Rwanda, ~ Linn Silje goes African ~

Møte med Rwanda

Omsider kommer også en oppdatering fra Act Now-erne i Rwanda. Åse Marie skriver om det første møtet med Kigali:

Det er helt utrolig og endelig være i Afrika, og det meste har stått til forventningene mine så langt. Kvinnene går kledd i fargerike kjoler med sjal på hodet, på annenhver kvinnerygg stikker en liten mørk afro opp fra et stramt klede, knyttet trygt om mammas midje. Her bæres fruktfat, kasser med brus og ryggsekker på hodet, skranglete taxi busser, fullstappa med mennesker frakter folk fra sted til sted over de humpete veiene.
[...]
Kigali er en svært ren og fin by, med gode hovedveier og relativt organisert trafikk i forhold til kaoset i Kampala. Byen er kanskje heller litt vanskelig å få overblikk over. Den har ikke noen bestemt bykjerne med hovedgater, forutenom et stort, sivilisert kjøpesenter hvor du får tak i det meste, og en travel taxi stasjon. Ellers er det gater med hus, små butikker, kirker, hoteller og restauranter litt overalt og om hverandre.

Les mer: Åse Marie i Rwanda

Oda forteller om hverdagen i Association Mwana Ukundwa:

Association Mwana Ukundwa starter ubønnhørlig klokka 07.00 hver morgen. Det er det eneste jeg har å utsette på min arbeidsgiver. Klokka ti på sju trasker landsbyen Gikondos to trøtte mozongoer de 15 minuttene til AMUs lokaler. Fra mandag til fredag er disse lokalene fylt med ungdommer fra 15år og oppover til noen og tjue, som iherdig jobber med enten å lage kort eller å sy klær, som senere selges. Ungdommene på prosjektet er her av forskjellige grunner, noen ble foreldreløse etter folkemordet, eller på grunn av HIV/aids, noen er ekstremt fattige, og noen er selv smittet med HIV. Arbeidet AMU gjør for disse, kan ikke beundres nok. Det gir disse ungdommene en meningsfylt hverdag, der de får brukt og utviklet seg selv. Arbeidsdagen deres er, i tillegg til flittig jobbing, fylt med latter, sang og dans. Det fører meg tilbake til min og Åses dag på sentret. Vi starter dagen med én times devotion, der bibellesing, sang og keyboardsynth er de dominerende elementene. En myk start på dagen.

Les mer: Oda i Rwanda

Åse Marie fortsetter:

Møtet med jentene på AMU var veldig sterkt. Alle kom og omfavnet oss og ønsket oss velkommen. De sang og danset for oss, og viste oss stolt frem sine ferdigheter i håndarbeid, hvor vi selvfølgelig også ble utfordret til å prøve. Disse jentene er foreldreløse mellom 14 og 20 år, og kommer hit til senteret hver dag for å lage postkort og klær som de selger. Noen dager i uka samles også mødre som er HIV smitta for å ha det sosialt og lage forskjellige kurver og stråfat, som AMU selger til utlandet. Dagen åpner og slutter med bønn og sang. Det står ikke på sjenanse hos disse jentene. En etter en går de opp og vil dele sitt vitnesbyrd og en sang med resten, gjerne i stemt et keybord, hvor jo mer effekter jo bedre..

Les mer: Åse Marie i Rwanda