Stine i Lima og Elise i Iquitos: «Jeg kommer til å gråte sånn når du drar ...» (Oppdatert)

Etter sju måneder i Peru reiser man hjem med blandede følelser. Elise skriver:

Ja, me er godt inne i den siste veka i Iquitos (for denne gong). Det er veldig trist og samstundes veldig rart, for det gàr ikkje heilt opp for meg at eg snart skal reise frà alt dette. Til no denne veka har me framkalt bilete som me skal gi til ungane (umogleg à framkalle til alle, sidan det er sà mange, sà me próver à gi dei litt diskrét, noko som er like vanskeleg sidan dei vil springe à vise bileta til alle dei ser), me har òg vore og besókt nokre av ungane heime hos dei.

Les mer

Stine blogger:

Naa er det bare 12 dager til flyet gaar hjem til Norge, og det hele foeles ganske absurd. Jeg har aldri vaert i noen lignende situasjon foer, der tankene mine er saa blandede. Har aldri opplevd det aa ha saa motsigende tanker i hodet mitt, paa en gang. En del av meg vil hjem, hjem til det samme gamle, normale Norge, som jeg kjenner. Der jeg vet hvordan ting funker, skjoenner hvordan folk tenker, og der folk ikke snur seg paa gata etter deg og ser paa deg som om de aldri har sett folk foer, bare fordi man er hvit i huden.

Les mer

De mnd jeg har hatt paa senteret, har jeg hatt en jente som har blitt veldig spesiell for meg. Det hoeres kanskje litt dumt ut, siden jeg er jo der for aa vaere der for alle jentene. Men det er jo alltid slik at man blir bedre kjent med noen, og ikke saa godt med noen, av ulike grunner. Jeg fikk raskt kontakt med henne, og hun begynte litt etter litt og aapne seg mer og mer for meg. Jeg husker foerste gangen hun fortalte meg historien sin, om oppveksten sin, om moren som slo henne og sa at hun ikke var glad i henne, hvordan de utallige stefedrene hennes misbrukte henne, helt til hun stakk av og traff han som er far til babyen hennes, og jeg husker hun spurte meg om hvorfor det ikke er greit at en 15 aar gammel jente er sammen med en som er 29 aar.

Les mer