Slutten på eventyret

Oppholdet i Santa Cruz nærmer seg slutten. Når man vender hjem, er man ikke lenger den samme. Ragnhild gjør seg noen tanker om hvordan hun har forandret seg:

Så nærmer det seg slutten på dette eveentyret her i Santa Cruz, Bolivia. Det har vært 6 fantastiske måneder. Å dra fra barna mine kommer til å bli noe av det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått lov å ta del i livene deres. Den kjærligheten de har vist meg og delt med meg å den beste gaven jeg noen gang kunne bedt om. Jeg har forandret meg, og jeg har lært at uten kjærlighet så er det veldig lite i verden som egentlig betyr noe.

Det viktigste jeg har lært i mens jeg har jobbet for Alalay dette året er å se mennesker. Det høres så lite ut for selvfølgelig ser vi mennesker heletiden, hverdag er vi omringet av andre mennesker, men nå har de menneskene fått ansikter! De har fått en verdi, de er noen. I Norge er det så lett å dytte det fra seg denne kjenneskapen om at så utrolig mange mennesker i verden er uten verdi. At den nye jakka som du fikk kjøpt superbillig er laget av et annet menneske med akkurat den samme verdien som du har, men som har mistet denne verdien i en verden som bare tjener de rik og sterke. Og da kan man jo stille spørsmålet: Hvordan ble verden så skjev? Hvorfor har jeg penger og muligheter til å gjøre hva jeg ønsker med mitt liv, mens andre er tvunget inn i et liv med slitt, nedverdigelse og fattigdom.

Hvem ga meg retten til å tråkke på andre? Og hvem sa det er greit å ikke dele? Man lærer helt i fra barnehagen at man må dele med andre, men når stopper det egentlig å gjelde? Når ble det akseptabelt å tvinge andre mennesker ned i gjørma å så hoppe på dem bare for moroskyld? Jeg håper og tror at jeg har forandret meg, om ikke fullstendig så forhåpentlig nok til å utgjøre en forskjell i mitt eget liv. At de valgene jeg tar i fremtiden er mer beviste og gjennomtenkte. Dama på gata som sitter og tigger har fått et ansikt, hun er moren til et at de barna som jeg har lært å elske med hele mitt hjerte. Hvorfor skal ikke hun også ha rett til et liv i verdighet? Hvorfor skal drømmen om eget hus og jobb være fullstendig uoppnåelige?
Hvorfor? Det ene ordet summer som et mantra oppe i hodet hver gang jeg ser noe som minner meg på hvor urettferdig verden virkelig er.

Les mer: Aggie i Bolivia

Best på hverdagsliv

Hvordan er det å komme hjem når man har vært borte i sju måneder? Hva har man savnet? Hva kommer man til å savne? Er man fortsatt den samme når man kommer hjem? Maria gjør seg noen tanker:

Eg e best på hverdagsliv eg. Det merkes spesielt nå. Eg vil helst at alt ska ver vanlig og at det å gå på CRO for eksempel bare ska ver noge heilt dagligdags, men d blir sje sånn nå. Det e så mye som begynne å ta slutt.. Små ting minne meg heila tiå på at eg ska jem. Der ligge bare 1 malariatablett igjen i hylla. Der e kun ein helg igjen. Det e bare ei uka igjen i Mbale. Eg har bare ein busstur igjen til Kampala.

Blir litt tussete av heila greiå. For når en konstant blir minna på det, så blir stresset om å "nyta kvert sekund" altfor masse. Egentlig vett eg jo at eg isje trenge stressa.. Alle disse månedene har vert fantastiske og eg har opplevd så vannvittig masse. Eg leste dagboken min fra dagene før eg reiste, og de første dagen i Uganda. Det va rart. Spesielt alt eg "forberedte meg på" før eg dro. Eg va blant aent helt sikker på at eg kom te å bli deprimerte, fordi det hadde meg lært om i timene om kultursjokk. Heldigvis har eg sluppe unna det. Det har vert dager som isje har vert like bra som andre, men isje mer en det som e vanlig hjemme i Norge.

Den siste ukå har eg og Ronald virkelig gått inn for å spesialisere oss innen chapati.. På onsdag sto me opp tidlig for å verme damå nedi Paradise når hu lagte chapati. Kjempekoselig, og chapatiene blei veldig forbedra:) Ellers har eg lært Ronald kossen han ska bruke email. Det e jo ein heilt aen verden.. For eksempel brukte me litt tid på å pugge kor hen han må skrive "www.yahoo.com", KOFFER han må skrive det, og koffer han må trykke enter etterpå. Men han e goe alså, eg tror han kan det ganske på rams nå. Neste uka ska eg lære Simon og John og..

Margrethe og Kristin kom på overraskelsebesøk sist helg. Åh det va så vannvittig kjekt! Men det og va liksom for siste gang. Sykt kossen livet mitt om ein uka bare vil ta salto og bli noge heilt aent. Eg og Lisbeth har prata litt om ting som vil bli sykt når me e i Norge igjen;

Eg kan forstå Alt Alle seie Alltid!!
Eg kan bare skru på kranen så komme det Varmt vann.. Akkurat det må bli magisk.
Eg kan drikke rett fra kranen..
Eg e normal igjen! Ingen syns eg stokke kort rart, snakke uforståelig og folk tror på meg hvis eg seie at eg kan grave, vaske opp, vaske klær osv.
Åja, eg ska eg isje vaske klær igjen…! For hånd selvfølgelig.
Klesbutikkene e isje lenger ett kott der eg må krype under et tøystykke (omtrent) for å skifte, men eg kan bare gå inn i et prøverom.
Eg kan isje lenger kjøpe en pose med vann for 30 øre.
Eg må slutte og snakke med folk eg isje kjenne.. OG eg må slutte å sei "how are you?", og ta folk i hånda.. Æsj det blir trist..

Det e så mye festlig som skjer her i dette landet. Gamle damer som komme gående med 50cent t-skjorter, mennene som holde i hånda. Bananer og ananas og mango og chapati som eg kan kjøpe kor som helst nesten gratis. Små gutter som komme på CRO i høyhælte damesko, og e så fornøyde.

Saddam Hussein kalendera: "Saddam – The Superhero!", Bin laden "samledvd" over alle klippene som e visst av de terroristene på tv. Kossen voksne blir like fascinert som unger av visse ting. For eksempel hadde Lisbeth ein tegneblokk med sånne tegninger som ungene kunne fargelegge. Men til og med foreldrene til ungene kom fordi de hadde så lyst å fargelegge!!..

Hmm.. Eg har så masse blanda følelser for tiden at det e vanskelig å vite kossen en ska skrive og forklare. Men nå komme eg jo snart uansett å då e det jo sje så farlig. Det e mye eg glede meg te me aa komme jem.. Det e så mange fjes som blir heilt fantastisk å se igjen:)

Fra MARIA's BLOGG
Les mer: En sørlending går ut i verda

Drømmen om Afrika

Å reise ut til et fremmed land kan være skummelt, men å vende tilbake igjen til hjemlandet sitt etter langvarig fravær kan være en vel så stor overgang. Sissil gjør seg noen tanker om hvordan det vil bli å komme hjem til Norge:

Vasking for hånd igjen, og to uker igjen av drømmen om Afrika. Sitter å ser på bilder jeg hadde tenkt å legge inn på blogg de første dagene da jeg kom hit til Tanzania. Jeg ser at de tankene jeg hadde da jeg først kom hit har forandret seg en god del. [...] Andre tanker om at selgere på gata, å bo uten vinduer, hanen som gol døgnet rundt, et hull i bakken som toalett og mennesker som kom og gikk uten forvarsel surret i hodet mitt som noe merkelig... Disse tingene har nå blitt mitt dagligdagse liv og det er ting jeg nesten hadde glemt jeg tenkte på for kun noen måneder tilbake. Det som skremmer meg i disse dager er å komme til ekte golvbelegg, innlagt vann, kjøkken med utstyr, dusj, pålegg, brød og mennesker som stenger seg selv innenfor sine lukkede vinduer... Det er så merkelig. Det kjennes som jeg skal til noe ukjent når jeg nå skal tilbake til Norge. På en måte føles det som jeg ikke har vert borte så lenge, men på en annen måte føles det som jeg har vert borte for alltid. Denne tiden etter jul har flydd forbi og jeg fatter ikke hvor den ble av... Har opplevd så mye og kjenner at jeg har forandret meg på mange måter. Jeg tenker tilbake på disse fire siste månedene etter jul. Jeg har vert i Zanzibar fire ganger, vert på Infield i Uganda hvor jeg hoppet i strikk, jeg har klatret Kilimanjaro, jeg har vert i Malawi... Har også jobbet som engelsklærer en jobb som før var ukjent, skremmende, men nå en dagligdags fryd.

Det tok lang tid å sette seg inn i kulturen og derfor ble det ikke gjort så mye før jul. Man går rundt i gatene med skuldrene opp til ørene og tviholder på veska som den skulle være en kjøttstykke i et hav av haier. Nesten litt flaut å tenke tilbake på, men det er virkelig skremmende i en helt ny kultur, hvor man verken forstår språk eller kultur, med andre ord alt som skjer rundt deg. Alle skremmer deg med at du skal bli ranet og at mørket betyr døden. Når man ikke vet selv, hører man på dem rundt seg, det er instinkt. Nå sitter både språket og kulturen, og jeg vet hvordan normene i samfunnet er. Det er betryggende og jeg føler meg hjemme på en helt annen måte. Jeg slapper av og koser meg. Dagene jeg var redd for å bli ranet på åpen gate, og for å ha på meg feil klær er forbi...

Nå er dette livet mitt. Det er virkelig ikke mange bekymringene jeg har, og jeg slapper av på en måte jeg aldri kan drømme om i Norge. Jeg må ærlig innrømme jeg ikke gleder meg til å springe til bussen med maten i den ene neven og jakken i den andre igjen...

Jeg kjenner det skal bli tungt å reise til nye plasser og være tilbake til ”scratch”, og som et barn måtte lære seg alle normene, kulturen og språket fra begynnelsen igjen... Det som gjør meg uredd er at jeg nå vet at utfordringer kommer og går, og livet er fult av dem. I stedet for å si ”uheldigvis” sier jeg – HELDIGVIS er livet fult av dem, tenk hvor kjedelig det hadde vært om ikke! Livet byr på så mangt og om man ikke tørr å kaste seg på bølgen, kan man virkelig ikke klage over å ikke være lykkelig... man kan ikke finne lykke uten engang å lete? Lykke er å leve i nuet! og det er akkurat det jeg gjør naa:D

Les mer: TANZANIA

Slik starter skoledagen i Tanzania

Solvor beskriver en vanlig skoledag i Tanzania:

Etter en lang daladala tur i morras trafikken, kommer vi omsider til skolen. Vi kan hoere musikk, trommer, hender som klapper, og sang fra skolebarna foer vi gaar innenfor skoleporten. Det synet vi faar er ganske utrolig i grunn. I Norge er vi ikke vant med at skolebarna moeter opp en halv time foer foerste skoletime for aa synge sanger, klappe i hendene og spille trommer. Barna staar paa en linje og de er foerste klasses elever. Tenk aa komme paa jobb og moete elevene dine med sang og musikk. Det hadde vaert noe i Norge det, midt paa den kaldeste dagen paa vinteren. Noe aa tenke paa :D Nei, jeg maa si at jeg er stolt av elevene mine!

Les mer: Solvor`s blogg

Hverdag på tenåringsmødresenteret

Nå er det bare tre uker igjen til hjemreise, men de siste månedene har gått fort, skriver Hanna. Her er noe av det hun har fylt tida med:

April!! Helt merkelig at den siste maaneden i Lima har kommet, mangler faktisk bare 22 dager til jeg igjen er hjemme i Norge. De siste maaneden har gaatt fort, nesten altfor fort. Grunnen til at det har gaatt saa fort er at det stadig vekk er noe aa gjore.

Som alltid er det som oftest noen som maa paa legesenteret eller paa sykehuset hver dag, saa formiddagen gaar til det for vaar del. Det innbaerer koer. Tidlig(kl. 6) bor man vaere paa legesenteret. Da maa man "sacar cupo"(trekke kolapp), for saa aa staa i en ko for aa finne den kliniske historien. Deretter en ko for aa skrive under for dagens legetime. Neste gang ropes man opp for aa veies, og ta tempraturen, for saa aa gaa til "consultorio" - legen. Ofte en stund aa vente for man blir ropt opp av legen. Det er ikke goy, men helt greit. De jentene som ikke drar til legen eller sykehuset bruker formiddagen til aa gjore sine oppgaver paa senteret; vasker rommet, klaer eller lager mat.

Igaar var Therese paa legesenteret, mens jeg ble igjen paa senteret. Klokka halv ni ropte direktoren paa meg, og sa: "Naa maa du vaere to timer med 5-aaringene". Altsaa en slags barnehage/skole som ogsaa finnes paa senteret. I november var jeg tre dager med 3-aaringene, og det jeg husker derfra var 9 unger som lopte rundt i klasserommet, og ikke ville hore paa noen eller noe, saa var kanskje ikke det jeg hadde mest lyst til aa gjore, men til syvende og siste var det ganske koselig. De fleste satt mer eller mindre rolig og gjorde det opplegget laerern hadde lagt opp for dem. (Med unntak av en gang da noen klarte aa velte en eske med plastballer, da lop alle rundt i klasserommet og kasta de paa hverandre, for de hjalp til aa rydde de opp igjen).

En sjelden gang hjelper vi litt til aa lage mat, for eksempel forrige onsdag, da jentene hadde faatt beskjed om aa lage etter eller annet av en hvit aubergine(???), de visste ikke hvordan den skulle prepareres og heller ingen andre paa senteret - bare at den skulle kokes forst, saa vi kokte den. Men hva naa? Saa vi begynte aa skrelle, men saa viste det seg at det var masse fro inne i denne gronnsaken(?) saa vi tok ut all de, og tilslutt var det ikke igjen mer innmat, og kan ikke si det smakte spesielt godt heller. Etter og ha skrelt 3-4 auberginer, fant vi ut at vi jo kunne dele den opp i skiver, saa vi gjorde det, uten at det fortsatt smakte veldig godt, saa vi stekte de, og endelig ble de gode, og vi fikk middag den dagen og:) Forovrig har maten blitt veldig mye bedre paa senteret i det siste, fordi det har kommet en nonne til senteret som hjelper til med blant annet kosthold som skal vaere mer variert og bedre, skikkelig bra for jentene(og oss:p)

Paa kveldene er vi som oftest paa senteret, men sondag 30.mars var vi faktisk ute av senteret i bursdagen til ingen ringere enn broren til mannen til direktøren på mødresenteret, som fylte 71 år. De var til sammen sju brødre, konene deres, barn og barnebarn, en passe stor gjeng med godt voksne mennesker for å si det på den måten. Midt i denne gjenge var da vi. Det ble leking, stolleken og ”mumien”, kake og piñata. Vi fikk æren av å følge bursdagsbarnet(som hadde bind for øynene) fram til piñata’en, og etter å ha snurra 5 runder, og masse slåing med et plastballtre var det bare å løpe etter godteri. Tilslutt, men ikke minst var det tid for dansing. Ingen peruansk fest uten dans! Alle danser, store som små, og ingen kommer unna, inkludert en nordmann uten danseferdigheter, men gøy var det uansett! Viser litt om hvor gjestfrie peruanere er, med tanke på at vi var i bursdagen til broren til mannen til direktøren på mødresenteret. Paa lordag skal vi faktisk i 1-aarsdagen til barnebarnet til sjefen ogsaa:)

Jepp, det var det for denne gang..mangler jo faa dager til jeg er hjemme naa, skal blir godt, men gruer meg til aa reise fra jentene som paa en maate er de lillesostrene jeg aldri har hatt!
Nyt vaaren:-)

Les mer: Peru-Hanna:)

Building bridges

One of the main ideas behind the Act Now programme is exchange of people and ideas between cultures. Anne-Therese has started a small drawing project, building bridges between children in Peru and children in Norway:

Sometimes I actually do come up with a brilliant idea! I have a little sister in the kindergarden in Norway, and so I came to think about that it would be nice to make a little project between the kids there and the kids here. Because when I´m coming back I´m going to visit the kindergarden, and so the kids have something they can ask and talk about. And also the kids here always wonder about how is Norway, and what are the kids in Norway doing.The project was to draw:

What makes you happy?
What do you want to become when you are grown-up?

And so my mum and Elise brought all the dreams and visions from Norway to Iquitos, and I hope that my mums suitcase will be found very soon again, because in that suitcase are all the dreams and visions from the kids here!

See more pictures: Anne-Thereses blogg

Supersøster

Det begynner å nærme seg tiden for avreise. Therese gjør seg noen tanker om månedene hun har hatt som storesøster i Peru:

I 6 måneder har jeg nå vært super-storesøster, det vil si at jeg har hatt super-mange lillesøstre! Som erfaren storesøster for 4 fra før, har det ikke vært den store overgangen, bare en økning på 6 lillesøstre.

Storesøsteroppgavene er ganske like de jeg har i Norge; passe på dem, skjenne på dem når de gjør noe galt, dele min O’ store visdom om fly som ikke ”kjører på skyene” og liknende, samt leke litt, tulle litt, fortelle litt vitser, gå inn på rommet deres for å skru på lyset når det er mørkt om kvelden, og leke med dukker sammen med dem.

Forskjellen er her at dukkelekinga er litt mer seriøs. Den går ut på det samme tingene, som å kle i fine kjoler, ordne håret, bade, mate og skifte bleie. Men her kan man ikke legge bort ”dukka” når man er lei. Her begynner ”dukka” å gråte, den vekker mammaen sin på natta og vil ha mat, og trenger atskillig mye mer oppmerksomhet og kjærlighet enn de dukkene jeg er vant med fra Norge. Men mye kos er det likevel.

Og jeg er så heldig at jeg er tante til alle de dukkeskjønne barna og babyene. Som tante har man litt ansvar for å sjekke om mammaen oppdrar barna sine riktig, man kan låne babyen nesten når man vil, og levere den tilbake når den gråter og vil ha mat.

Eneste ”problemet” med å ha så mange lillesøstre og tantebarn, er at man blir knyttet til dem, og det er vanskelig når jeg vet at jeg skal dra fra dem snart. Hvem skal da sitte i kø med dem på sykehuset, eller bære den nesten overvektige babyen for mammaen som ikke er like sterk som meg?

Vakten på senteret foreslo vi skulle stikke fra senteret på natta og spare oss for alle tårene, men jeg tror jeg vil ha den avskjeden og de tårene. De kommer nok uansett, så hvorfor ikke dele dem med jentene?

Fra Therese i Peru

Bistandstanker

Hva er god bistand? Fungerer bistand? Hjelper det å gi penger? Sissil gjør seg noen tanker:

Bistand har mange ulemper og mye penger kan se ut til å gå til spille. Det er ikke alltid det bare er usanne tall, det er ofte mye som går i gale hender. Det hadde vert bedre å bare sende pengene "ned" til en Norsk organisasjon der alle jobbet frivillig og som kunne se til at pengene kom dit de skulle! Eller?

Det mange ikke tenker på når man stiller seg dette spørsmålet, er at det endelige målet med bistand burde være at landet etter en tid skal klare seg selv. Om dette ikke er målet, faller vitsen med å gi bistand bort. Hvordan kan utviklingslandene klare seg selv, om vesten kommer å "gjør alt mye bedre" med å gjøre det for dem? Vi må tenke langsiktig, administrasjonskostnadene må ses på som en investering. En investering som bunner ut i godt gjennomført arbeid. Med lønnet arbeid får en også åpnet flere arbeidsplasser, noe det er manko på i utviklingslandene. Et spørsmål jeg vil stille, som jeg har spurt meg selv mange ganger er: "hva gjør vår dømmekraft om god bistand til den eneste rette". Jeg har ikke noe stjerneklart svar foran meg, men en ting jeg vet for sikkert at jeg ikke skal svare er at "i-landene vet best, se bare på oss". Det er allerede gjort utallige misslykkede forsoek paa aa gjennta det som foerte oss til topps - det fungerer ikke. Det er ikke mulig at alle er like rike som utviklingslandene, verden er ikke boerekraftig. En annen loesning maa til!

For mange frivillige som kommer å jobber i en organisasjon i et utviklingsland kan det være vanskelig å forstå hvorfor lederne gjør det de gjør. Fra et vestlig ståsted, kan det ofte virke som det blir foretatt meningsgløse tiltak som sløser både penger og tid. Vi må slutte å dømme, det vi ikke forstår. Fra kritiseringen av systemet skapes flere diskusjoner og avisoppslag om korrupsjon og missbruk av de dyrebare pengene våre, som knapt utgjør 1% av statsbudsjettet. Så sant det sies, har utviklingslandene langt større problemer med korrupsjon, men det er ikke dermed sagt at det er det alle pengene går til.

Skal man peke på hver enkelt ting som gjøres "feil" (etter et vestlig synspunkt) kan vi lete lenge etter en "god sak" å gi pengene våre til. Vi ender opp med uttalelser som "bistand funker ikke" og utbroderer gladelig med alle skrekkeksemplene fra media om alt som ikke fungerer. Media elsker en god tragedie. Det er ikke dermed sagt at man skal gi penger til en og en hver organisasjon og halve lønna til en rik konge i Sudan, men allikevel burde det være mulig å senke krava en smule.

Med første tanke kan ideen om at en norsk velutdannet person reiser "ned" og jobber i en organisasjon, virke betryggende. Han kan jo sjekke hva pengene går til, han er sikkert godt utdannet, han kan tilføre kunnskap til organisasjonen og listen gjør ikke annet enn å bli lenger. Før man tenker på å lese listen med grunner for å ansette denne norske personen er det et annet punkt man må se på. Denne velutdannede mannen/kvinnen som nå skal bo i f.eks. Sudan, må ha lønn. Det er heller ikke lite lønn det er snakk om, og det blir stadig mer når jobben er i utlandet. Regningen vokser betraktelig når det er snakk om et risikofylt land. Man kan jo begynne med å nevne bolig, transport, sikkerhet o.l., regningen fortsetter å stige og vi har enda ikke nevnt familien til denne arbeidstakeren. Barna trenger en trygg privatskole og i et risikofylt land er det enda viktigere for barna med sikkerhetstiltak. Alle disse faktorene til sammen (i tilegg til at denne personen ogsaa maa bli i landet en stund for aa loere spraak og kultur) utgjør en uendelig sum, som skal betales som administrasjonskostnader som de fleste nordmenn liker lavest mulig. Er ikke det litt motsigende å da si at denne løsningen virker bedre eller at man i det hele tatt ønsker å gi bistand? Pengene går jo helt bort fra sitt opprinnelige mål. Er det ikke bedre at (i saa fall) en liten prosentandel har en sjanse til å komme til rett plass?

Skal landet få en mulighet til å fungere etter vi er ferdige med bistanden (for det er vel det som er det endelige målet til den endelige slutt...?) Da må vi stole på at utviklingslandene kan gjøre det selv. Den beste måten å lære på er å feile, sies det, og det er det som må til for å nå en bærekraftlig utvikling av de fleste av u-landenes økonomi og organisasjonsliv. Vi må bare gi dem en sjanse til å prøve, men om vi trekker oss tilbake med en gang de feiler er det som å ta barna våre ut av skolen første gang de ikke får alt riktig på en matteprøve. Vi må gi dem en sjanse til å prøve, feile og prøve igjen. Det er ikke alltid sikkert vi vet hva som er for det beste. Mange ganger forstår vi ikke og det kan være fruestrende, men vi må ikke "trekke dem ut av skolen". Utvikling må til for en bedre hverdag og organisasjonene er til for dette eksakte formålet.

Saa neste gang du blir bedt om aa gi penger til bistand, tenk gjennom hva man egentlig svarer paa og hvorfor. Man skal ikke voere blind, men la det heller ikke gaa den andre veien...

Fra TANZANIA

Påske i Malawi

Tanzania-teamet har feiret påsken i Malawi. Sissil skriver:

Saa da var vi i Malawi, et land jeg har droemt om aa dra til lenge! Her staar vi paa grensen. Malawi var ikke saa forskjellig fra Tanzania, men vennligheten kunne merkes med en gang. Selfoelgelig er Dar es Salaam en storby, og som alle andre storbyer er det mye kriminalitet og mennesker som proever aa svindle deg. Det var godt aa komme til Malawi, et vakkert land og gode mennesker. Hoeye fjell og selvfoelgelig den gedigne Malawisjoen. Godt friskt ferskvann og natur som kunne minne om et eventyr, skyene hvite som kritt og solen klar paa himmelen! en droem, i oppfyllelse. Menneskene i Malawi virker ikke like rike som i Tanzania. Kloerene er hullete og haaret er ikke velstelt som i Tanzania. Alikevell er alle glade, smilende og behjelpelige. Hadde alle land vert som dette, da hadde verden vert god=)

Les mer: TANZANIA

Vi dro til Malawi paa langfredagen for aa feire paasken. Stedet der vi befant oss laa ved Malawi sjoeen, og det var rett og slett idyllisk som dere kan se paa bildet. Anbefaler alle reiselystne til aa besoeke Nkhata Bay i Malawi. Et koselig og rolig sted som du nyte fra morgen til kveld. Snorkling, dykking, kano padling, bading i ferskvann, god mat, en koselig liten landsby, hyggelige mennesker og en fantastisk vakker natur.

Les mer: Solvor`s blogg

Ekstremsportpåske

I Uganda er det ekstremsport som har stått på menyen i påsken. Lisbeth forteller:

Etter å ha feiret jul på ganske så utradisjonelt vis kunne vi ikke gjøre det annerledes med påskeferien. Men mens juleferien ble feiret med full avslapping langs bassengkanten var påsken preget av litt høyere pulsnivå. Turen gikk nemlig til Jinja og The Source of the Nile med rafting og strikkhopp på programmet. Jeg hadde ikke gjort noen av delene før så var ganske spent, men av en eller annen grunn var det raftinga jeg gruet meg mest til. Noen av strykene jeg tok var nemlig var nemlig stryk i grad fem (grad seks er det meste), noe jeg ikke tror vi har i Norge ei gang. Strykene var heilt ekstreme og skjønner egentlig ikke helt hvordan alle klarer å overleve. Men det gjorde vi da og det var sykt gøy! Det var bare litt ille på toppen av strykene når man ikke visste hvordan det ville ende. Men var heldig med båten jeg var i for vi tippet kun ei gang=) Det eneste som var litt kjipt, men som egentlig bare lagde litt mer action var at det plaskregnet stort sett hele tida, og tillegg lynte og tordnet det. Og der satt vi, mitt utpå Nilen og jeg merket at jeg brøt samtlige av advarslene jeg fikk som liten om hvordan oppholde meg i tordenvær. Men ingen farlige situasjoner oppstod og på tross av kulda var det riktig en riktig så gøy opplevelse.


Dagen etterpå var det strikkhoppet som sto for tur. Dette er noe jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre, men følte meg ikke helt klar når de andre gjorde det på infield. Men denne gangen var det nå eller aldri og jeg gledet meg egentlig bare. Jeg gledet meg helt til strikken var festet rundt beina og jeg skulle begynne å gå til kanten. Først var jeg nervøs for at jeg ikke skulle hoppe riktig, holde armene riktig og se riktig. Men når jeg nærmet meg kanten forsvant alt dette og jeg kunne ikke begripe hva jeg hadde gitt meg ut på og hva jeg var i ferd med å gjøre. Bare hoppe ut fra et tårn med en erfaring ikke høyere en 3-meteren bak meg… Så begynte en stemme å telle ned: ”3-2-1-bugee!!!”, og plutselig var jeg i lufta styrtende nedover mot Nilen. Først hylte jeg, så fikk jeg en liten klump i halsen, så var det kjempegøy. Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg faktisk hadde gjort det, men jeg forsto ganske raskt at jo, det hadde skjedd. Alle redselstanker om nakkesleng og ubehag var borte for det merket jeg absolutt ingenting til. Så da hang jeg der da en liten stund før en båt kom og fanget meg opp. Etterpå ville jeg egentlig bare gjøre det igjen, men prisen ble en liten hindring.

Les mer: En sørlending går ut i verda, Kristin i Uganda!, MARIA's BLOGG