Today is my last day at CRO. I said my formal goodbyes yesterday, because we have important visitors from Strømme Foundation today. In the morning, I said goodbye to the staff after the morning devotion. Most of the staff had something to say to me, and it was quite overwhelming with many nice words. I also had to hold a speech, and it was a special moment. In the lunch break, the CRO choir sang for me. I have heard them sing several times, but this time it was for me... "Eivind, you are leaving, we all wish you the Lord's blessings. We are sorry you're leaving us now, please remember to come back to us." The manager said some nice words, then one of the youth held a speech on behalf of the children. Dan, one of the boys living on the street, also wanted to give me a speech. It was very emotional, and I appreciated it very much.Dan said he wanted to improve and get away from the street, so that he one day could visit me in Norway.
Eivind in Mbale: Hard to say goodbye
Hanne i La Paz: Når verden står på hodet
Barnehjemmet fikk besøk av faddere fra Tyskland forrige uke. Før dette besøket stod hele barnehjemmet på hodet. Alle cabañaene skulle males og alle lyspærer som ikke funket skulle byttes ut. Gresset ble klippet og området rundt ble ryddet. De planla også hvilke aktiviteter barna skulle gjøre den dagen fadderne skulle komme. Vel i forbindelse med dette kongelige besøket dro vi på en dagstur til Copacabana. Det var en flott tur, og her er noen bilder fra turen.
Les mer
Anne Margrethe in Bushenyi: Easter party
Children playing football, throwing ball, skipping rope and watching in books is just some of the things that happened as we arranged an Easter party at Ruhandagazi School for Disabled. The event took place Friday the 6th of April as the children were supposed to go home for Easter. Some children didn’t have the money for doing so, and it was mainly for those we planned to have the party.
Read more
Eivind in Lira: IDP camps
Eivind has been visiting Lira town, where CRO plans to open a new branch:
He also found time to visit some of the camps for internally displaced people in Lira:
After I had been to Kigali, I went to Lira to meet the National Coordinator of CRO. She showed me the building where CRO is planning to establish a new branch. It was supposted to be ready by Saturday, but it was not. The owner of the building claimed he was waiting for some doors from Kampala. They don't make good doors in Lira, according to him.The compound and building for CRO Lira
Read more
He also found time to visit some of the camps for internally displaced people in Lira:
The first camp we visited was abondoned. People had returned to their homes, as the situation has become more peaceful than it used to be. About five yeas ago, when the Lord's Resistance Army (LRA) was terrorising the people of Northern Uganda, about fifteen IDP-camps were established inside and around Lira Town. They came there for protection. Now there are only two or three camps left in Lira.
[...]
After seing the the abandoned camp, we went to visit another one, Erute Camp. Here I meet Okello, who has a wife, four kids, a hen and eight chickens. He has been living in the camp with his family for five years. He describes the conditions in the camp as good, eccept for the hunger and poverty.
Read more
Stine i Lima og Elise i Iquitos: «Jeg kommer til å gråte sånn når du drar ...» (Oppdatert)
Etter sju måneder i Peru reiser man hjem med blandede følelser. Elise skriver:
Stine blogger:
Ja, me er godt inne i den siste veka i Iquitos (for denne gong). Det er veldig trist og samstundes veldig rart, for det gàr ikkje heilt opp for meg at eg snart skal reise frà alt dette. Til no denne veka har me framkalt bilete som me skal gi til ungane (umogleg à framkalle til alle, sidan det er sà mange, sà me próver à gi dei litt diskrét, noko som er like vanskeleg sidan dei vil springe à vise bileta til alle dei ser), me har òg vore og besókt nokre av ungane heime hos dei.
Les mer
Stine blogger:
Naa er det bare 12 dager til flyet gaar hjem til Norge, og det hele foeles ganske absurd. Jeg har aldri vaert i noen lignende situasjon foer, der tankene mine er saa blandede. Har aldri opplevd det aa ha saa motsigende tanker i hodet mitt, paa en gang. En del av meg vil hjem, hjem til det samme gamle, normale Norge, som jeg kjenner. Der jeg vet hvordan ting funker, skjoenner hvordan folk tenker, og der folk ikke snur seg paa gata etter deg og ser paa deg som om de aldri har sett folk foer, bare fordi man er hvit i huden.
Les mer
De mnd jeg har hatt paa senteret, har jeg hatt en jente som har blitt veldig spesiell for meg. Det hoeres kanskje litt dumt ut, siden jeg er jo der for aa vaere der for alle jentene. Men det er jo alltid slik at man blir bedre kjent med noen, og ikke saa godt med noen, av ulike grunner. Jeg fikk raskt kontakt med henne, og hun begynte litt etter litt og aapne seg mer og mer for meg. Jeg husker foerste gangen hun fortalte meg historien sin, om oppveksten sin, om moren som slo henne og sa at hun ikke var glad i henne, hvordan de utallige stefedrene hennes misbrukte henne, helt til hun stakk av og traff han som er far til babyen hennes, og jeg husker hun spurte meg om hvorfor det ikke er greit at en 15 aar gammel jente er sammen med en som er 29 aar.
Les mer
Silje i Lima: Litt kort om senteret
Sà at jeg tidligere ikke har skrevet sà mye generelt om moedresenteret. Sà her blir det et lite forsoek pà en liten forklaring. Jentene som kommer til senteret kommer ofte via advokater eller fra andre senter, noen kommer ogsà direkte fordi noen kjenner til senteret.
Ei av jentene pà senteret kom fra et annet stort senter senter for tenàringer. Her var hun i begynnelsen mens hun hadde soennen sin. Det var ogsà flere jenter der som hadde fàtt babyer, men hun sa at hun hadde sett at noen av dem pakket babyen sin i papir og kastet dem i soepla. Sà var de ferdige med det. Hun sa at hun selv hadde lyst til à gjoere det samme, men at hun i dag ikke ville ha gjort det.
Tanken er at jentene som kommer pà sentert skal vaere der rundt et àr. Det er jo selvfoelgelig noen unntak der jentene er lenger og kortere. Alle bor pà senteret. Her deler de rom sammen med andre jenter. Slik laerer de ogsà à forholde seg til andre personer. Rommene blir byttet med jevne mellomrom slik at de laerer à forholde seg til nye personer. Hver morgen har en pà rommet ansvar for à vaske rommet og badet. Dette blir byttet hver uke. Slik laerer jentene à gjoerer rent til de ska bo for seg selv. Hver jente har og sà sine annsvars oppgaver som de skal gjennomfoere i loepet av dagen. Som blant annet vaske fellesareal, lage mat og diverse. De har ogsà undervisning i sying, frisering, many og pedykur. Det kommer en laerer i sying og en annen i frisering. Jentene velger selv en av dem som de vil delta i. Slik kan de laere seg et arbeid de senere kan bruke for à tjene penger til à ta vare pà seg selv og barnet.
Det er ogsà skole om kveldene pà senteret for dem som hoerer til pà de foerstetrinnene av skolen. Mangen av dem henger etter i skolen og mà da begynne der de slapp. De andre som har kommet lenger, og har store nok barn gàr ut à studerer pà kvelden, mens noen andre passer pà barnet deres.
Pà senteret har de ogsà en psykolog som har samtaler med jentene. Mange av jentene som er der har hatt en vanskelig oppvekst, og noen har blitt gravide via overgrep.
Det jobber ogsà en sosialarbeider pà senteret som er med à undersoeker i sakene til jentene. Hun leter ogsà opp familie til jentene og sjekker forholdene i familien. Nàr det begynner à bli snakk om at jenta skal flytte ut, begynner de à lete etter familien hennes som hun kan bo hos. Da sjekker de noye opp at det er bra og stabile forhold i familien. Dersom jenta ikke kan flytte hjem til foreldrene sine leter senteret etter andre familiemedlemmer som de kan bo hos.
Fra Ut i verden
Elise i Iquitos: Påskevandring
I gàr, langfredag, var me med pà pàskevandring. Pascual, som ogsà jobbar som frivillig pà La Restinga (men er herfrà) har òg ansvaret for ei dramagruppe i ei av kyrkjene i byen. Og langfredag var det "via crusis", altsà pàskevandring med skodespel av Jesus´ siste tid fór krossfestinga. Det heile starta inne i kyrkja, etterpà fortsatte det vidare ut gjennom bydelen. Ein lang prosesjon, musikkorps, motocarro med hógtalar og ei dame som var forsangar til salmane. Me gjekk i tre og ein halv time. Folk fulgte med, og hang seg pà etter kvart som prosesjonen kom forbi husa deira. Dà det blei mórkt, tende folk stearinlys dei heldt i hendene. Til slutt var det fleire hundre menneske som fulgte prosesjonen. Eit heilt spesiell stemning, veldig interessant à ha vore med pà pàskefeiring i Peru.
Les mer
Elise i Iquitos: Trafikk
Det er ikkje sà veldig mange bilar i Iquitos, men gatene er stappa fulle av motocarroar og motorsyklar. Mange familiar har ikkje bil, men dei fàr plass pà ein motorsykkel... Alle utan hjelm. Etter seks mànadar her i Iquitos, blir eg framleis like forskrekka kvar gong eg ser dette. Dersom det skjer ei ulukke, er eg redd det tyder ein momentant dód. Eg hadde ikkje kóyrd slik med mine ungar...
Les mer
Eg digger desse gamle bussane som ein ser over alt her i Iquitos. Dersom eg ser ein ny buss, merker eg eg tar meg sjólv i à reagere, for dei fleste bussane ser slik ut... Gamle, skranglete, utan vindaugsruter. Og fulle av sjarm. Det er billig à ta buss her, 1-2 kroner for eit langt stykke.
Fra Elises blogg
Camilla in Iquitos: Am I making the world a better place, or is the world making me a better person?
Soon time to go home:
A while ago a friend of mine wrote to me "it´s good that someone´s out there to make the world a better place¨. Later that day I started thinking, and I realised that, yes I might be here doing something good, something meaningful and yes, something important. But, I know that what I´ve seen, experienced and learned from the people here, no doubt has changed me and made me a better person, more so than whatever changes for the better my presence here has made. And now, the end of my stay here (for now) getting dreadfully close, I know I´ll be going home with new knowledge, contiuing my priveliged life in Norway, and everyone I know and care about here will continue with their struggles, in a country that needs years of change to give its people the security and service they need, deserve and are intitled to. This may sound pessimistic, but after living here, it feels unjust that I can just get on a plane and go home to my safe world.
Read more
Anne Margrethe in Bushenyi: Easter workshop at the Bushenyi Medical Centre
Yesterday we had an Easter workshop together with the children. It was so fun. BEST TIME EVER! The children were so free. Before we have had to ask them if they want to do this or this, but yesterday they just went on doing whatever they wanted; painting, drawing freely, playing cards, paper folding and watching books. It was a wonderful chaos… :) And the children must have enjoyed as much as Kathrine and I did, because many stayed way past their examination/medication time… Children that don’t want to leave the Health Centre because they’re enjoying too much… How wonderful is that… :)
Read more
Anne Margrethe in Bushenyi: Visiting Gulu
Anne Margrethe and Kathrine have been visiting Gulu town in Northern Uganda:
Together with a friend of my family that have worked as a missionary in Uganda for the past 20 years Kathrine and I went to visit Gulu the 24th-25th of March. This is a place in the north that has been affected by a conflict that started in 1986 as President Yoweri Museveni took over the power by a military coop. The LRA (Lord Resistance Army) under the lead of Joseph Kony have fought their war up in north apparently as a way to overthrow the sitting President. LRA have had little success besides loosing the little support they had to begin with because of their way of acts. They have kidnapped a lot of children and trained them to be soldiers or/and sex-slaves.
Read more
Camilla in Iquitos: Staying out late
It´s almost midnight and I´m sitting on our usual internet-café El Cyber right across from the plaza. Outside there are a coupple of 6-7 year old kids playing. A normal monday night here in Iquitos. I´ve gotten used to seeing kids in the streets at any hour of the day (or night) , but it still moves me. These are kids who are outside because their parents don´t care, because it´s better than staying at home with drunk parents or maybe no parents in the house, or kids who can´t go home before they have earned enough money. Kids who need someone who cares, someone who worries, gives limitations and who loves them. I always tell "my kids" to go home and go to bed when I meet them late at night, sometimes they nod and say they´ll be going home soon, but then I´ll see them again an hour later.
Read more
Eivind in Mbale: A night in Bududa
Yesterday was my study day, and I planned to spend it with Josha visiting some friends of him in a village called Bududa. We went by taxi in the morning, and after they had replaced a leaking tyre and a drunk driver, we drove for about one hour before we reached Bududa. On the way I observed lots of matoke (green bananas for cooking) on bicycles, trucks and heads, and on matoke trees along the road. To reach the people we were going to visit, we walked up a hill through a forest. After passing some eucalyptus forest, we entered into a land of banana plantations, mostly matoke. In the middle of one of these plantations, we found the house of Ben and Javia and their family. The house was made of clay and thin loggs, like many semi-permanent houses in Uganda. Josha estimates that a house like this can last for about ten years.
Read more
Victor i Santa Cruz: Tilbake til helvete
Til nå har jeg fortalt deg om mange fine episoder fra Bolivia, men alt er ikke fint. Det er mange steder på kloden vår der solen ikke alltid skinner og ett av de stedene er på gata i Santa Cruz. Jeg møtte en jente før jul som gjorde voldsomt inntrykk på meg, men fikk meg aldri til å skrive om det. Pysete var jeg, jeg var redd for å si det som det var – ER – altså fryktelig urettferdig. Jeg tenkte at folk ikke ville høre om gutten som spiser ”maten” som ligger i gata og sniffer lim for å døyve siste rest av sult.
[...]
I dag lever titalls millioner barn på gata. Rundt en femtedel av verdens befolkning lever for to dollar om dagen, eller mindre.* Mens jeg synger sangen til Postgirobygget med en kvalmende likegyldighet.
”Jeg har alt jeg trenger og jeg nyter det, jeg har lomma full av tusenlapper og alle damene de digger digger digger at jeg står med kursiv”
Les mer
Silje i Lima: Offentlig transport
Jeg har proevd en del nye màter med offentlig transport her i Peru. De foerste ukene vi hadde her i Lima var vi alle samlet og gikk pà spràkkurs sammen. Da bodde vi noen i Campoy som var et stykke borte fra skolen. Da tok vi to busser om morgenen. Tilsammen tok turen rundt 1.5 time syns jeg à huske. Da var det store busser nesten som hjemme. Det var i grunnen ikke sà lenge med 1.5 time med buss. Hjemme fàr jeg helt fnatt bare jeg mà sitte tre kvarter pà bussen, sà jeg tror ikke jeg kommer til à tenke at tre kvarter er sà lenge pà buss nàr jeg kommer hjem:)Nà nàr jeg har begynt à jobbe pà moedresenteret har jeg fàtt preovd litt annen transport igjen. Blant annet smà carroer, som jeg vil tro hjemme har plass til fem personer, mens her rundt 18, 19 med sjofoeren. Men det er ofte enda flere inni, for en kan jo alltid stà. Eller huke seg som jeg mà. Jeg foeler meg utrolig lang til tider i de smà bilene. Hvis jeg skal stà har jeg litt problmer med hvor jeg skal gjoere av hode. Og setene har ikke noe saerlig med benplass sà det blir litt skrà sitting med bena:)
Les mer
Haldnytt: Sport i Afrikas varme
Andreas skriver fra Dar es Salaam i Haldnytt:
Det har på många sätt varit en stor utmaning för mig bo och leva här. Dels skiljer sig levnadsförhållandena mycket från Norge. Saker som jag i Norge tog mer eller mindre som en självklarhet, t.ex. rinnande vatten och tvättmaskin, blir här en lyxvara för mig. Det är en stor kontrast att bo på detta sätt, men samtidigt har jag märkt att man snabbt kan vänja sig vid att leva utan många saker. Dels så har det sociala livet varit en utmaning. Jag kom hit till ett nytt land utan att känna någon här. Dessutom är Tanzania ett land där kiswahili är språket som används och väldigt, väldigt många kan så gott som ingen engelska. Det gör att det kan vara svårt att lära känna människor väl, även om många glatt hälsar på mig med ”Mambo” (=Hej).
Les mer
Andreas i Dar es Salaam: Fotografering av hjertevenn-barn
Det har nu gått två intensiva veckor. Vi har i OCODE tagit kort av alla nya hjertevennsbarn som tillkommer i projektet detta år. Det är 2181 nya barn så det har blivit en hel del kort som tagits? Vi började på tisdagen den 13 mars med att ha en samling med alla volontärer på skolorna. Volontärerna är lärare på skolorna som rektorn på varje skola plockar ut och som ska hjälpa OCODE med bl.a. korttagning av hjertevennsbarnen och uppföljning av dem. De fick information om OCODE och Strømmestiftelsen och relationen mellan dessa organisationer. Det fick också veta vad det innebar att vara volontär för OCODE och därefter delade de upp ansvarsområden mellan varandra. De blev också instruktioner angående korttagningen och Loitare visade hur det skulle gå till.
Les mer
Steinar i Santa Cruz: Farsdag
Steinar blogger om gleder og utfordringer på Alalay:
Hvordan jobber man med ti gutter mellom elleve og femten år som har sine behov for å gjøre opprør mot autoriteter. Gutter med forskjellige tragiske bakgrunner. Gutter som snakker spansk og som dersom de ikke vil bli forstått ikke blir forstått. Gutter som har bestemt seg for at gringos ikke skal bestemme over deres liv.... Jeg har til nå prøvd noen forskjellige innfallsvinkler. Først prøvde jeg litt den her vise hvem som er sjefen greier. Det er litt vanskelig når du ikke helt sjønner hva som skjer... Så jeg ble noe oppgitt over opprørere og denne uka startet jeg vel noe slækkere. Det har vel aldri i realiteten vært noe spørsmål om hvem som er sjefen i huset hvor jeg bor. Victor og jeg kan vel si hva vi vil. Vi er gringos og sjønner ikke spansk, i alle fall ikke fullt og helt.
Les mer
Silje i Lima: Et annet hus
Vi har ei venninne som jobber i barnehagen til senteret. Vi snakket med henne tidligere om à komme pà besoek til henne, men det har ikke passet for oss. Sà en dag spurte hun om vi ville vaere med henne hjem pà kveldsmat. Vi svarte at det hadde vi veldig lyst til. Hun hadde sagt til Stine at huset hennes ikke var som senteret. Men vi skjoente ikke helt, fordi ingen hus er som senteret tenkte jeg. Senteret er jo veldig stort. Men sà begynte jeg à tenke litt over at kanskje hun bodde i "fjellet". Av de som bor her kalles det bare terrasene. Her bor de som ikke har sà god ràd. Husene er laget av store treplater. Det er innlagt stroem, men ikke vann. Da kom jeg pà at jeg alltid bare hadde tenkt at hun bodde i et vanlig murhus, som er vanlig à bygge husene av dersom en har greit med pemger. Vi ble med henne hjem etter jobb, og begynte à gà opp i fjellet.
Les mer
Anne Margrethe in Bushenyi: Visit to an orphanage
A couple of weeks ago Kathrine and I went together with some friends to an orphanage. When we arrived we were welcomed with many happy faces and hugs from many at the same time. It was overwhelming because I had never been there before and still they welcomed me as an old friend. We had brought some flower seeds and the children got to plant them into containers. We wrote each of their names on a peace of tape and put it on their container. This way they can follow up their own flower.
Read more
Stine i Lima: Ikke lenge igjen...
Stine kommer med en oppdatering på hva som har skjedd siden sist:
Stine har også lagt ut mer informasjon om mødresenteret:
Vi er kommet til midten av mars, nei, faktisk lenger! Og om 5 uker idag sitter jeg faktisk paa flyet hjem, til Norge.. Kjemperart aa tenke paa det. Kan nesten ikke forestille meg hvordan det blir, og mange tanker surrer rundt i hodet mitt. Jeg har saaklart kjempelyst hjem, men samtidig, jeg har jo ikke lyst aa reise fra alt det jeg har her, alle jentene mine, babyene.. alle de som jeg har blitt saa gla i. Hvis jeg reiser, faar jeg kanskje aldri vite hvordan det gaar med dem videre, hvordan vil livet deres bli? Jeg faar aldri se barna deres laere aa gaa, aa snakke. Kjempetrist! Men, det er vel noe med det at man maa vaere fornoeyd med det man faar vaere med paa.
Les mer
Stine har også lagt ut mer informasjon om mødresenteret:
CEPMA (Centro para Madres Adolescentes) ble grunnlagt 10.januar 2000 mellom ”Asociacion Solidaridad Peru Alemania” (ASPA), ”Centro Desarollo Tecnico Productivo” (CEDETEP), distriktet Villa Maria del Triunfo hvor senteret ligger, og med oekonomisk stoette fra Stroemmestiftelsen i Norge. Intensjonen var aa behandle de mangfoldige sakene som eksisterer av tenaaringsmoedre i den soerlige delen av Lima. De fokuserer paa aa hjelpe moedrene og barna deres, og laerer opp jentene slik at naar de forlater senteret kan de klare seg selv og sannsynligvis har de laert noe som de kan jobbe med senere. De hjelper dem ogsaa med aa bearbeide evt psykiske problemer og proever aa bygge opp selvtilliten deres slik at de kan tenke positivt og ha haap for fremtiden og barna sine.
Les mer
Eivind in Mbale: Digging
Now the rain season is here again, we think... At least it has been raining a lot the last week. The rain season is the sowing season, and today some of the older CRO youth walked the three kilometers to the farm to dig and sow maize. Today was my study day, so I had a good excuse not to dig in the heat. But I climbed a piki-piki and went to the farm with my camera to pick some photos.
Read more
Elise i Iquitos: Om å gå på skolen i Peru og tenåringsprostitusjon i Iquitos
Skoleåret er i gang igjen i Iquitos. Elise skriver:
Elise skriver om skolesystemet i Peru:
Ja, dà er skulen i gong, og La Restinga vender seint men sikkert tilbake til slik det var fór ferien. Eg og Camilla hjelper framleis til med Aula Movil - leksehjelp om morgonane for dei minste, to morgonar i veka, og sà er me der kvar kveld for à hjelpe til med leksehjelp for dei som er der om ettermiddagen/kvelden. I desse fórste veken etter skulen starta opp, har dei ofte ikkje sà mykje lekser enno, sà det er ikkje sà mange som treng hjelp enno. Men det har kome ein del nye gutar til gruppa om kvelden. Denne kveldsgruppa er altsà Entre Nos, det prosjektet som jobbar med dei som er er i situasjonar med seksuell utnytting, eller som er i faresonen for à kome i slike situasjonar. Denne gruppa har fór bestàtt mest av tenàringsjenter, men dette problemet er desverre ganske utbreidd blant gutar òg, men her er det meir mórketal, for det er meir tabu for gutar. Men no i det siste har det vore ein del tenàringsgutar òg, sà det er eit bra teikn. Dà blir det lettare for andre à kome òg.
Les mer
Elise skriver om skolesystemet i Peru:
Les mer om tenåringsprostitusjon i Iquitos:Sjólv om grunnskulen offisielt sett er gratis, mà dei betale for bóker, materiale og skuleuniformar sjólv. Dersom dei ikkje har korrekt skuleuniform, fàr dei ikkje kome pà skulen. La Restinga stótter ein del elevar med materialet dei treng. Skulesystemet er lagt veldig mykje opp til at elevane skal kopiere det som stàr pà tavla utan nódvendigvis à forstà det dei laerer. Leksene er ofte oppgàver dei mà slà opp i leksikon eller andre bóker for à kunne svare pà. Det er ikkje sà lett dersom ein ikkje eig ei einaste bok heime. Heldigvis har La Restinga bàde bóker og laerarar til disposisjon.
Les mer
Tenåringsprostitusjon i Iquitos er i dag eit stort problem. Mange ungdommar hamnar her i situasjonar der dei blir utsette for seksuell utnytting eller der dei sel sex. Kvifor er det mange ungdommar som prostituerer seg, og korleis jobbar La Restinga for å forebygge og bekjempe dette problemet? (...) Grunnane til at det er folk som hamnar i ein seksuell utnyttande situasjonen er mange. Det er ikkje gjort undersøkingar på kor mange ungdommar som er i eit utyttingssituasjon i forhold til å selje sex, det er for lite arbeid som drives blant tenåringar i denne situasjonen, men problemet er tydeleg, og det gjeld mange. Den mest openbare grunnen til at ungdom hamnar i seksuelt utnyttande situasjonar er fattigdomen. Dei aller fleste som blir utsette for seksuell utnytting, er fattige. Fattgdomen fører med seg eit hav av andre konsekvenser.
Les mer
Elise i Iquitos: Helgetur til Colombia og Brasil
På grunn av visabestemmelsane, kan me berre opphalde oss i Peru nitti dagar om gongen. Difor må me ut av landet, bli stempla inn i eit nytt land og tilbake til Peru igjen for å få nye nitti dagar. Den første gongen me var ute av landet etter me kom til Peru, var då me var i Bolivia i januar. Frå januar til me drar heim den 25. april, var det litt over nitti dagar, så då måtte me ut av landet igjen før det (ellers måtta me betalt ei bot når me drar frå landet). Alternativet hadde vore å gått på eit kontor her i Iquitos og betalt litt for å fornya visumet, men det er jo sjølvsagt ein god unnskuldning og mykje kjekkare å dra på tur!
Les mer
Abonner på:
Innlegg (Atom)